Velkommen til Gran Seil Norge. Vi designer, leverer og vedlikeholder seil til alt fra polekspedisjoner og racing, til rolige søndagsturer.
Vår ekspertise ligger i å treffe dine behov og ønsker. Målet vårt er å gi deg en så behagelig og fristende kundereise som mulig.
Bli med i Gran-familien og føl på kvaliteten og gleden ved å håndetere naturkreftene med våre nye HPC seil (high performance cruising).
Tysse Maritim er forhandler og importør av Nord Star. Nord Star er linjelekre, pålitelige og trygge båter som oser av finsk kvalitet med en stolt historie siden 1920. Med Nord Star er du trygg i all slags vær, og har en ferieplattform hele året. Velkommen til et kompromissløst båtliv! Vi forteller deg gjerne hvorfor og tar deg med på prøvetur.
Nord Star er båten for deg som ønsker å benytte båten hele året. Finsk håndverk at ypperste kvalitet, siden 1920. Nord Star er førstevalget om du elsker sjøen og setter kvalitet, trygghet og komfort først! Velkommen til et kompromissløst båtliv! Vi forteller deg gjerne hvorfor og tar deg med på prøvetur.
7 Leder
12 Hollænder-seilasen også til Holmestrand
13 Kalender: 1Q 2023
14 Besøkt: Boot – Düsseldorf
18
22
Motorbåt: Azimut 53 Fly
Motorbåt: Sunseeker Superhawk 55
26 Kong Konstantin av Hellas
28
Soling-VM på Hankø
30 America`s Cup
33
KNS-medlem: Barry Spradbrow
36 KNS-medlem: Lars Wilhelmsen
38 Hedersfest
40 Aktuelt
41 Regattanytt
42 Grundig, Hunseiler og KNS inviterer
44 Eirik Verås Larsen vurderer KNS-seilerne
48 Siste innspurt for Dronningen-Trine
50 Tiril satser på idrettspolitisk karriere
52 Reisereportasje: På eventyr i Indonesia
60 Kongesjaluppen «Stjernen»
62 Ex-klubben
64 Realiserte drømmen om Karibia
70 KNS-medlem Åge Bergerud: Jakten på den perfekte 60 fots motorbåt
74 Vinterseilasen 2023
77 Nye KNS-medlemmer
78 Hva betyr båten din for deg, KNS-medlem? 82
Våren 2023 | 118. årgang
Medlemsorgan for Kongelig Norsk Seilforening
Utgiver:
VB Media AS
Verkstedveien 21, 1671 Kråkerøy
Tlf: 21 42 01 91 | vbmedia.no
Ansvarlig redaktør Vetle Børresen
Telefon: 913 41 713
Epost: vetle@vbmedia.no
Redaktør Bjørn Eckhardt
Telefon: 453 94 754
Epost: be@vbmedia.no
Redaktør KNS
Christian Ruscetta
Telefon: 928 32 338
Epost: christian@kns.no
Generalsekretær
Anders Kristensen
Telefon: 414 64 870
Epost: anders@kns.no
Kurs- og seilskoleansvarlig
Lene Johansen
Telefon: 934 84 380
Epost: lene@kns.no
Regattaansvarlig
Karl Kjørstad
Telefon: 934 30 356
Epost: karl@kns.no
Utgis i samarbeid med: Kongelig Norsk Seilforening
Huk Aveny 1, 0287 Oslo
Tlf: 23 27 56 00 | Epost: info@kns.no
Journalister
Erik Sandersen
Telefon: 909 77 793
Epost: erik@vbmedia.no
Irene Eckhardt
Telefon: 984 40 915
Epost: irene@vbmedia.no
Annonser og marked Jannicke Jørstad
Telefon: 990 20 706
Epost: jannicke@vbmedia.no
Håkon Grell
Telefon: 997 13 598
Epost: hg@vbmedia.no
Forsidefoto
Paul Lübbe, dronebilde
Medlems- og sponsorkoordinator
Vibeke Linderoth Grenness
Telefon: 958 21 907
Epost: vibeke@kns.no
Økonomisjef
Per Børstein
Telefon: 926 03 512
Epost: per.borstein@kns.no
Daglig leder KNS
Seilsportsenter
Geir Dahl-Andersen
Telefon: 916 01 352
Epost: geir@kns.no
Følg KNS:
Redaktør Seilas/ Content Manager
Christian Ruscetta
Telefon: 928 32 338
Epost: christian@kns.no
Kommunikasjon- og brandingansvarlig
Cathrine Gjerpen Størmer
Telefon: 928 88 403
Epost: cathrine@kns.no
Havnesjef
Einar G. Døsvig jr.
Telefon: 934 08 820
Epost: einar@kns.no
Neste utgave: SEILAS no 2-2023 | Hos medlemmer: Uke 24
Art Director Kristian Eriksen
Epost: eriksen@vbmedia.no
Trykk United Press ISSN 0803-0553
Redaksjonsråd
Halvor Friisk
Kristian Fodstad
Sven Ellefsen
Nils Klippenberg
Christian Ruscetta
Vetle Børresen
Bjørn Eckhardt
Cathrine Gjerpen Størmer
Anders Kristensen
Seilsesongen i KNS åpnes formelt 27. april 2023 med flaggheis på Dronningen. Allerede i slutten av mars går det populære Grundig Ski Yachting-arrangementet av stabelen hvor det konkurreres i både alpint og seiling. Flere lag står på venteliste og det blir rundt 100 deltakere fordelt på 21 lag. Deretter går det slag i slag med regattaer. Våre juniorer har det tradisjonsrike Blåveisen i april og Grundig Sailing Cup med J/70 i mai. Nytt av året er at H.M. Kongens Serieseilaser er flyttet til de siste dager i mai med ønske om gode vindforhold.
KNS er nylig tildelt VM for Soling i 2024 og dette er vi veldig stolte av. Det viser at vi er i verdensklasse som arrangør. I 2023 skal vi ha prøve-VM for Double-handed ORCi i kombinasjon med Færder’n. VM blir en integrert del av Færder’n i 2024. Våre eliteseilere forbereder seg på OL-uttak til Paris 2024. KNS har hele 9 av 14 utøvere på landslaget i seiling. Norges Seilforbunds sportssjef Eirik Verås Larsen har gitt oss en vurdering av våre seilere som du kan lese om.
KNS er ikke bare seiling. KNS er også motorbåter og mange av våre medlemmer har motorbåt alene eller sammen med
seilbåt. Våre medlemmer har etterlyst artikler i Seilas om motorbåter og du vil finne interessant stoff om dette i denne utgaven, sammen med mye annet fra den store båtmessen i Düsseldorf.
Vårt sosiale miljø er viktig for utvikling av klubben. For å dele erfaring og historier, for å skaffe mannskap og lære seiltrim, og som basis for å utvikle våre frivillige og rekruttere nye. Vi har nå startet oppussingen av Huk Aveny 1. Taket er renovert og utvendige vegger malt. I disse dager pusses garderober og toaletter opp i området under A og B-sal. Planen for neste vinter er oppussing av området der sekretariatet sitter i dag slik at vi kan få på plass et after-sail-område hvor vi kan treffes før og etter seilasen. Trine Kristiansen har drevet Dronningen nå i 13 år og vil gi seg ved utgangen av 2023. Vi arbeider nå med å finne aktører som kan videreutvikle Dronningen.
Seilsesongen står for tur og vi gleder oss til å komme i gang med båtpussen og å få vind i seilene. I mellomtiden kan vi nyte historiene om de som har seilt i Karibien for 40 år siden og våre unge seilere som nå opplever nye eventyr.
Flere av våre medlemmer fikk dessverre juleutgaven av Seilas først etter
jul. Dette beklager vi, og vi har nå byttet distribusjonsleverandør som skal levere som avtalt. Vårt flotte Seilas-magasin skal være hos våre medlemmer før Årsmøtet 23. mars 2023.
Jeg ser frem til å se dere på Årsmøtet 23. mars og på Flaggheisen 27. april på Dronningen.
Seilerhilsen, Nils Klippenberg Styreleder i KNS«KNS er nylig tildelt VM for Soling i 2024 og dette er vi veldig stolte av. Det viser at vi er i verdensklasse som arrangør»
THE ART IS TO REDUCE A YACHT TO ITS ESSENTIALS.
KEEP IT SIMPLE: LOOK GOOD. SAIL EASY.
Just one example of this are our leather loops. Safer, lighter and more stylish than a handrail, they are one of hundreds of details making our yachts faster and more beautiful. Hard work for us, more fun for you.
Skagen Race, Hollenderseilasen, KNS- og HSFmedlem Hans Narverud... Alle med tilhørighet til Holmestrand. Byen som alltid er kalt «Byen under fjellet». Nå er vel tilnavnet
«Regatta-Byen under fjellet», bedre? De fleste kjenner nok Holmestrand fra den gang Sørlandske Hovedvei gikk gjennom byen. Ja, gikk, bokstavelig gjorde trafikken. I gangfart... Alle hatet den strekningen. Men, mye har forandret seg. E18 går i stor bue utenom. Byen blomst-
rer, Norges flotteste jernbanestasjon er sprengt ut i fjellet (over byen), innbyggertallet flerdoblet og ikke minst havnen er bygget ut.
Fra å være en havn med akterfortøyning i pæler og wire, til et supermoderne, trygt og spennende komme-innom sted
for feriefolk og ikke minst å kunne arrangere de store regattaene i Norge.
Denne sommeren skal for første gang både Skagen Race og Hollenderseilasen starte herfra.
Det er en samlet by som ønsker velkommen. Alle, fra ordfører og kommunepolitikere til næringsliv og innbyggere føler både stolthet og glede over at deres lille by er blitt så stor.
Med en finger i alt dette, finner vi KNS- og HSF-medlem Hans Narverud. I 1983 lanserte han sine tegninger og planer om bygging av en moderne havn. Med moloer, restauranter langs kaikanten, solide flytebrygger og gjesteplasser, med en kapasitet på 900 – 1 100 båter. 30 år senere, i 2013, var det hele ferdig. Hans ser på meg over brillekanten.
– Ja, du må ha vyer, utholdenhet og mot til å overbevise politikere og andre om at vi må så før vi kan høste. Det er en omdømmesak for Holmestrand, at hele byen står bak. For det er store arrangement, når vi skal være vertskap for opptil 250 båter.
Skagen Race arrangeres hvert år onsdag før Kr.Himmelfarts dag. Men, i år faller denne dagen på 17. mai. Derfor blir starten utsatt til dagen etter, 18. klokken 12:00.
Med tanke på at KNS skal arrangere VM for shorthand-seilere i 2024, har vi laget
en spesialutgave i år, som vi kaller «Ultra». Disse starter 17. mai om kvelden og seiler en utvidet, lengre seilas på 200 nm. Avhengig av været, seiles det enten: Å fortsette via rundingsmerket ved Skagen, til Læsø i Kategatt og derfra til Skagen. Eller: Fra Holmestrand, via Færder fyr, derfra til Jomfruland, Persgrunnen og til målgang i Skagen. Dette for at shorthandseilerne skal få teste seg litt.
Hollenderseilasen vil bli arrangert i Holmestrand for 1. gang. Deltagerantallet har vært veldig stabilt, og vi forventer å ta imot cirka 180 båter. Jeg tror vi kan love et skikkelig hyggelig opphold for alle seilerne den siste helgen i august.
MARS:
1. mars – Oppstart båtførerkurs - kveldskurs
6. mars - Medlemsmøte i Huk Aveny 1. Alle medlemmer er velkommen. Tema for møte blir annonsert på kns.no. Dørene åpner kl. 18.00, og selve møtet begynner kl. 19.00
8. mars – Grundig, hunseiler og KNS inviterer alle seilinteresserte damer til «Velkommen om bord» Mer informasjon på kns.no
8. mars – Oppstart båtførerkurs – helg intensiv
Torsdag 23. mars - Årsmøte, kl. 18.00
24.-25. mars – Grundig Ski Yachting
30. mars - Grundig, hunseiler og KNS inviterer alle seilinteresserte damer til
«Velkommen om bord» Mer informasjon på kns.no
APRIL:
1.-4. april – Påskesamling joller og brett
3. april - Medlemsmøte i Huk Aveny 1. Alle medlemmer er velkommen. Tema for møte blir annonsert på kns.no. Dørene åpner kl. 18.00, og selve møtet begynner kl. 19.00
13. april – D5L – Fritidsskipperkurs starter
22.-23. april – Blåveisen
27.april - Flaggheis
29. april – 1. mai – NC 1 joller og Brett
MAI:
Oppstart alle seilkurs – se mer informasjon og påmelding på kns.no
1. mai – Sommerhavn starter
13.-14. mai - Grundig Sailing Cup
30.mai – 1. juni – H.M. Kongens Serieseilaser
JUNI:
03.-04. juni – Grundig Women´s Regatta
09.-11. Juni – Færderseilasen
16.-18. Juni – Norgesmesterskap Knarr
29.juni – 1. juli – Grundig Hankø Race Week
Gjennom hele sommerferien er det sommerleirer for barn og ungdom. Se mer informasjon på kns.no.
«Du må ha vyer, utholdenhet og mot til å overbevise politikere og andre om at vi må så før vi kan høste»
1500 utstillere fra 68 nasjoner | 17 utstillingshaller fordelt over 220.000 kvadratmeter | 9 dager | 237.000 besøkende fra over 100 land
«Tatt i betraktning de generelt vanskelige forholdene vi lever i for tiden, må vi betegne årets båtmesse som en suksesshistorie»
Pandemien satte en stopper for den tradisjonsrike båtmessen, som har vært arrangert i 54 år. Derfor var det med enorm glede blant både utstillere og publikum at «Boot» var tilbake for fullt i år, etter tre års ufrivillig opphold.
Fra 21. til 29. januar 2023 ble båtlivet i alle dets fasetter presentert i det enorme messeanlegget i den vesttyske industribyen Düsseldorf. Både seilere, motorbåtfolk og vannsportsentusiaster kunne finne et omfattende tilbud, fra joller til luksusyachter, seilbåter og motorbåter. Dykking, surfing, padling og fiske hadde også sin plass på messen som i realiteten har alt. Den er ikke bare en fryd for øyet for de som liker vakker design og imponerende konstruksjoner. Den er også en trendsetter med innovative og teknisk sofistikerte produkter i alle tenkelige prisklasser. Ikke minst er messen et imponerende skue når det kommer til logistikk og gjennomføring. Det hele er gedigent, både med tanke på antallet båter og produkter i alle størrelser, og antall mennesker som skal loses omkring, både til og fra messeområdet, og rundt inne i hallene. De besøkende skal sluses gjennom inngangsporter, de skal ha mat og drikke, og de skal ha en god opplevelse. Interne skyttelbusser - Circle buses - kjørte kontinuerlig mellom de ulike hallene for å frakte besøkende på store avstander. Disse var inkludert i inngangsbilletten, og man kunne bare hoppe på første og beste buss.
– Tatt i betraktning de generelt vanskelige forholdene vi lever i for tiden, må vi betegne årets båtmesse som en suksesshistorie. Vi kunne bare drømme om dette utfallet. Båtmessen har endelig
Seilas har vært på den store båtmessen i Düsseldorf. Her møtte vi en rekke båt- og utstyrsprodusenter, som dere kan lese mer om i dette bladet og i kommende utgaver.
Vi har også laget videoer som vil bli publisert på Facebook og Youtube fremover.
AV CHRISTIAN RUSCETTAI BEACH WORLD var det alt tenkelig av utstyr innen kite, windsurfing, surfing, SUP og annet moro. Her var det også basseng med vindturbiner hvor man kunne se proffe show, eller også prøve selv.
kommet inn i rolig farvann, og er igjen fast forankret i sin hjemmehavn i Düsseldorf. Comebacket har demonstrert at messebyen Düsseldorf har en stor, internasjonal appell, sier Wolfram Diener, som er administrerende direktør for Messe Düsseldorf.
Antallet besøkende til hver utstiller var formidabelt. Alle gjester som ville ta båter
I DIVE CENTER var det en egen gjennomsiktig vanntank der publikum kunne bivåne et show med "havfruer". Det var også en vanntank der man kunne teste dykkeutstyr, mens publikum kunne se fra utsiden.
i nærmere øyesyn måtte gjennom omhyggelig registrering på hver stand. Det måtte forhåndsavtales visninger, og på de mest populære standene kunne det være flere dagers ventetid. I etterkant av messen har utstillerne rapportert om rekordsalg av båter og utstyr.
Messen inneholdt det meste av båttyper og størrelser, og ikke minst utstyr. Den yngre garde kunne i tillegg leke seg med absolutt alt tenkelig innen vannsport. I en av de mange, store messehallene holdt «Beach World» til. Her kunne de besøkende både se profesjonelle aktører, og selv delta i de nyeste trendene innenfor
sjangeren strand- og surfing. I et stort innendørs, spesialbygget basseng var det mulig å prøve seg på alt det gøyale innen wingsurfing, wingfoiling, windsurfing, stand up paddler (SUP), wakeboarder, kitesurfer eller skimboarder. Det var mange stander med siste skrik innenfor alt av utstyr og klær fra produsenter i hele verden. Et eldorado for surfefans.
I «Sailing Pool» kunne unge og håpefulle barn selv få holde i rorkulten og teste joller i et basseng med svære vindturbiner, som sørget for gode vindforhold i seilene. Nybegynnere fikk på «Start sailing»-standen begynne sitt seileventyr med både praktisk og teoretisk veiledning, med kompetente rådgivere som var tilgjengelige for å instruere.
Turpadlerne hadde også sitt område på messa, der man kunne prøve kano og kajakk i en naturtro og imponerende fjellkulisse. Her var det også eget auditorium med foredrag av forskjellige naturoppdagere som fortalte om sine ekspedisjoner.
ette er en veldig fin familiebåt, utbryter
Steinar
Johnsen, og peker
mot Fly 53, som ruver foran oss, på den imponerende Azimut-standen. Johnsen er agent for Azimut Yachts Norway, og tar oss med på en liten runde på den meget innbydende yachten, som regelrett lyser mot oss med italiensk stil og eleganse.
Når vi går om bord via
På den store båtmessen i Düsseldorf avla vi den italienske luksusbåtprodusenten Azimut Yachts et besøk, for å se nærmere på 53-foteren Azimut Fly 53.
AV CHRISTIAN RUSCETTA
badeplattformen gir båten oss umiddelbart et inntrykk av en luftig og romslig atmosfære, med sitt interiør i full høyde. Reisende i alle aldre kan uanstrengt bevege seg overalt i denne båten. Flybridgens akterhalvdel har en hyggelig salong med et konvertibelt salongbord,
hvor alle kan nyte et bedre måltid utendørs.
STØRRE INNVENDIG ENN MAN TROR Båtdesigner Alberto Mancini har tegnet elegante, slankende linjer for Fly 53, noe som gjør at båtens generøse
Azimut Yachts er en italiensk yacht-fabrikant som har sitt hovedkvarter i Torino. Selskapet ble etablert i 1969 av Paolo Vitelli. Opprinnelig begynte de med chartring av seilbåter, og utviklet seg senere til å bli et stort verft innen luksusbåt-segmentet. Azimut eier også Benetti, som er en superyacht-fabrikant. Hovedkvarteret til Azimut, bestående av kontorer og verft, holder til i fasiliteter på 100.000 kvadratmeter, i Avigliana –Torino. Verftet har en kapasitet som tilsier at de kan bygge 300 båter opp til 68 fot pr år. De større båtene produseres på egne verft nære sjøen i Italia.
Kilder: Azimut Yachts
interiørvolumer oppleves større enn de kan se ut fra utsiden. Flybridgen er pakket inn i en glasert ramme som utvider seg mot hekken, der den løfter flybridgen oppover. Veggene er minimale og mørke, og gir en visuell effekt av at vinduene forstørres.
– USA er det mest-kjøpende markedet nå. Men vår flybridge-serie går også veldig godt i Europa, og da spesielt i land som Italia, Frankrike, Spania og Portugal. I tillegg går det mye båter til landene i øst, som Kroatia, Tyrkia og Israel, sier Steinar Johnsen.
Han forteller om en helt klar trend i yacht-markedet:
– Vi selger færre av de mindre båtene under femten meter, men til gjengjeld blir hver båt vi selger større og dyrere. Skal du ha en 53 Fly må du smøre deg med litt tålmodighet.
– Kjøper du en slik båt i dag, får du den i mai 2024, så det er en leveringstid på litt over ett år, sier Johnsen. Det er imidlertid ikke slik at det det tar et år å bygge båten.
– Nei, å bygge denne båten tar ikke mer enn tre måneder. Men det er så mange ordrer inne nå, at det tar såpass tid med levering. Leveringstiden har faktisk gått litt ned det siste halve året, opplyser agenten.
«53 Fly» bygges ved Azimuts hovedverft i Torino i Italia. Azimut har fire fabrikker i Italia, der det bygges forskjellige størrelser.
Hvilken pris ligger «53 Fly» på?
– Prisklassen begynner på rundt 15 millioner kroner, så kommer utstyr i tillegg, sier Steinar Johnsen.
«Skal du ha en «53 Fly» må du smøre deg med litt tålmodighet»REPRESENTERER AZIMUT YACHTS I NORGE: Steinar Johnsen i Yachtservices.
Sunseeker «Superhawk 55» – en modernisering av klassikeren:
Luksusyacht-hallen på Düsseldorf-messen var preget av svære dimensjoner. Sunseeker utstilte blant annet messens største båt, en gedigen 95-foter. I denne reportasjen fokuserer vi på «Superhawk 55», som hadde verdenslansering under messen.
AV CHRISTIAN RUSCETTAacht 95», «Ocean 90» og «Manhattan 55» er noen av modellene Sunseeker stolt kunne
vise fram i Tyskland under januars store båtmesse. Men det er «Superhawk 55» som kanskje er mest aktuell for det norske markedet. Dette er en helt ny modell, som i realiteten er en modernisert utgave av den gamle Superhawken.
– Dette var en gammel klassiker på 1990-tallet og tidlig 2000-tallet. Det er ganske mange av dem i Norge, og de
fleste av dem er dønn strøkne. Eierne er ihuga Sunseeker-folk, som pleier båtene sine godt. Vi håper å ta en markedsandel i Norge med den nye Superhawken, sier Fredrik Sundal i Sundal Yacht, som har agenturet på Sunseeker i Norge.
Den nye Superhawken hadde verdenslansering under messen i Düsseldorf.
SPESIELT GODT EGNET FOR DAGSCRUISE ELLER HELGETURER
Superhawk 55 blir levert med Volvo IPS-maskiner, som yter 2 x 725 hestekrefter, og har en toppfart på 37-38 knop.
– Når det gjelder drivstofforbruk så
er forskjellen mellom IPS og aksling at man kan ha en drivstoffbesparelse på helt opp til 25-30 prosent, opplyser Sundal, og legger til at det bare blir mer og mer IPS.
– De to siste modellene som Sunseeker har lansert er kun med IPS, sier han.
– Trenger man hekkthruster i tillegg når man har IPS?
– Nei, kun baugthruster, svarer Fredrik Sundal.
Superhawk 55 fremstår med moderne proporsjoner, store utendørs, sosial plass, og romslig interiør og innkvartering. Båten er spesielt godt egnet for dagscruise eller helgeturer. Den aktre cockpiten er designet med flere møbelkonfigurasjoner
«Vi legger naturligvis stor vekt på fleksibilitet og kundetilpasninger»
Dimensjoner:
Length: 17,13 m
Beam: 4,93 m
Draft: 1,43 m
Displacement: 26,100 kg
Fresh water capacity: 430 l
Black water capacity: 150 l
Fuel capacity: 1,800 l
for å få mest mulig ut av det romslige dekket. Trappen fører ned til en svært luksuriøs lobby, med åpen planløsning og bysseområde med LED-belysning. Ytterligere innfelt belysning og buet treog lakkfinish bidrar til en førsteklasses følelse.
Forut finner man en VIP-lugar med eget bad, og en garderobeenhet. Det er stor seng, og interiøret kommer med forskjellige styling-paletter. Akter har man master-cabinen, med skyvekøyer som kan justeres til enten en dobbelseng eller to singlesenger. Master-cabinen har eget, generøst bad. Sorte lakkpaneler rammer inn hovedcabinen på en lekker måte. Superhawk 55 gir en smaksblanding av luksus, fartsspenning og smidighet.
KUNDETILPASNINGER
– Hva hvis en kjøper ønsker custom, med egne løsninger, farger og valg utover det Sunseeker leverer?
– Vi legger naturligvis stor vekt på fleksibilitet og kundetilpasninger. På de minste båtene er det litt mer begrensninger, men når du kommer opp i store modeller, så får du det omtrent akkurat som du vil. Vil du ha en norskprodusert Ekornes-sofa eller Slettvoll-sofa, så får du det, svarer Sundal.
Produksjonsmetoden til Sunseekers modeller er avansert.
– Alt lages in-house på fabrikken i England, som møbler, treverk, panel osv. Det er veldig fascinerende å se hvordan ting blir til, når man går rundt og ser. Alt er håndlagd, og alt har et unikt nummer som er signert av den ansatte som har laget det, for eksempel en sofa. Det er stort fokus på kvalitet og håndverk, forklarer Sundal.
SVÆRT GOD «FEEL OF VISION»
– Hvordan ligger Sunhawken i vannet under plan, og hvordan er «feel of vision» fra styreposisjon?
– Det blir veldig bra. På båtene med aksling og propell har Sunseeker alltid tunnel i skroget, som gjør at båten får et løft bak. Samtidig bruker Sunseeker en litt negativ baug, som gjør at man får en veldig god og fin utsikt fra førerposisjon. Båter med IPS har fortsatt den negative baugen, og da får man en fin kurve på båten i plan, i tillegg til at båten får fin styring. Eldre båter blir gjerne litt baktunge, og båten går veldig bratt, og da ser man nesten rett opp i skyene, sier Fredrik Sundal.
Han forteller videre at når produksjonen av Sunhawk er helt oppe og går, skal det leveres én ny båt hver femte arbeidsdag.
– Det kommer til å bli et voldsomt volum av den, sier Sundal.
– Sunseeker har mange og store vinduer. Hvordan har dere gått fram for å avstive disse slik at det ikke blir problemer med løse vinduer?
– Vinduene er så utprøvd og grundig
testet, at det skal det ikke være noen fare for, beroliger Sundal.
Og dersom en båteier skulle trenge teknisk bistand, trenger ikke kunden å komme til leverandøren, ifølge Sundal.
– Sundal Yacht har det vi kaller «Yachtservice». Som kunde forteller du hvordan du vil ha det, og vi fikser det. Slagordet vårt er at vi kommer til kundene, kundene kommer ikke til oss. Vi følger dem opp, og reiser dit hvor kunden befinner seg, om de skulle trenge hjelp, som for eksempel service på motor.
Sundal Yacht har ett kontor i øst (Tønsberg) og ett i vest (Ålesund).
Avslutningsvis forteller Fredrik Sundal at man også har tro på at Ocean 90 også skal ta en plass i det norske markedet.
– Jeg tror at Ocean 90 kan ha en god sjanse i Norge. Den er veldig tilpasset charter og utleiemarkedet. Vi jobber konkret med det i Norge, spesielt etter at TV-serien «Below deck» har spilt inn den siste sesongen i Norge. Så vi tror at et sånt
marked er til stede, og vil vokse i årene framover, sier han.
«Below deck» er en amerikansk
reality-serie der man følger livet om bord i en yacht, både med mannskap og gjester.
Sunseeker International er en kinesiskeid, britisk luksusbåtprodusent, som holder til i Poole i Storbritannia - rett utenfor Bournemouth på sørkysten.
Opprinnelig het selskapet "Poole Power Boats", etablert i 1969 av brødrene Robert og John Braithwaite. Selskapet byttet navn til Sunseeker i 1985, og har siden da vært en global merkevare innenfor sin bransje. Siden 2013 har Sunseeker vært eid av kinesiske "Dalian Wanda Group".
Sunseekers båter produseres hovedsakelig på verftet i Poole, på syv forskjellige produksjonsfabrikker som til sammen sysselsetter 2.600 mennesker. De produserer rundt 150 båter i året.
Kilder: Sunseeker
På begynnelsen av dette året kom nyheten for en hel verden om at den greske Kong Konstantin av Hellas var død. Konstantin var æresmedlem i KNS, og har deltatt på regatta på Hankø
AV NILS KLIPPENBERG, STYRELEDER I KNS
Den unge kronprins Konstantin II ble konge av Hellas fra 1964, 24 år gammel. Han giftet seg samme år med sin firmenning, den 18 år gamle prinsesse Anne-Marie av Danmark, og de fikk fem barn. Våren 1967 grep den greske militærjuntaen makten ved et statskupp, og regjeringen ble avsatt.
I desember samme år forsøkte kongen et motkupp, som mislyktes, og kongefamilien måtte flykte. Konstantin II ble offisielt avsatt som konge av Hellas i 1973,
da militærjuntaen avskaffet monarkiet. Fra 1973 levde kongefamilien i eksil i London.
HELE KONGEFAMILIEN PÅ
Konstantin II var en meget habil seiler, og vant OL-gull i Drake-klassen i sommer-OL i 1960 i Roma. I 1962 var hele den greske kongefamilien på Hankø og seilte regatta.
I KNS` jubileumsbok 1883-1983 står det følgende å lese; Seilasene om Drakegullpokalen fant sted 25.-28. juli, og i den anledning hadde Hankø besøk av den greske kongefamilie.
H.M. Kong Paul deltok med sin Drake
"Proteus II" med hvilken han ble nr. 20. og H.K.H. Kronprins Konstantin ble nr. 17 med sin "Nirefs". Vinner ble den danske Draken "White Lady", Ole Berntsen. Den norske innsatsen var svak. Best var "Dukke Lise", Kristian Hansen med 22.plass. Det deltok 58 båter fra 17 nasjoner.
Under deres opphold på Hankø hadde KNS den glede å utnevne:
H.M. Kong Paul av Hellas
H.M. Dronning Frederika av Hellas
H.K.H. Kronprins Konstantin av Hellas
H.K.H. Prinsesse Irene av Hellas til Fyrstelige Æresmedlemmer.
Jotuns beste selvpolerende bunnstoff, med inntil to års vedlikeholdsintervaller. Basert på en unik teknologi som sikrer en aktiv overflate som kontinuerlig fornyes og gir et rent skrog gjennom to sesonger*. Perfekt for deg som ønsker mer tid på vannet og kun stoffing av båten annethvert år!
Les mer om produktene, og få tips og råd til båtpussen, på jotun.no:
*Forutsetter 2 strøk ved første påføring. Begroingsbeskyttelsens varighet vil avhenge av vanntemperatur, lokale begroingsforhold og båtens brukstid.
KNS og Norsk Solingklubb fikk tildelt Soling-VM i 2024 av International Soling Association Executive. Regattaen finner sted på
Hankø 24.-30. juni 2024.
AV CHRISTIAN RUSCETTA
Soling-entusiast Christian
Rieder var et eneste stort glis da han fikk bekreftelsen om at neste års verdensmesterskap i Soling er tildelt KNS og Norsk Solingklubb. Det har vært lagt ned en stor jobb med søknadsprosessen, og resultatet av innsatsen kom altså i slutten av januar.
– Det er utrolig moro at vi får Soling-VM på Hankø neste år, og at de siste måneders arbeid med søknaden bærer frukter, sier Christian Rieder, som er en skikkelig primus motor i Soling of Norway, som er det lokale Soling-miljøet på KNS.
Han har sittet i prosjektgruppa for søknadsarbeidet sammen med Kjell Arne «Knerten» Haakonsen fra Tønsberg Seilforening, Harald Hilde fra klasseklubben Norsk Solingklubb, samt Karl Kjørstad og Anders Kristensen fra KNS.
– Vi har hele tiden hatt tett dialog med Matias Collins, som har vært kontaktperson fra den internasjonale Solingklubben, sier Rieder.
VM-prosessen startet egentlig så tidlig som i 2018, da Rieder vekket til live det gamle Soling-miljøet, som hadde ligget «brakk» en god stund. Det ble opprettet en egen Soling-gruppe. De samlet båter fra fjern og nær og fikk dem i stand, og det ble etter hvert arrangert faste, organiserte treninger på Dronningen. I et tidligere
intervju med Seilas sa Christian Rieder at han hadde en «våt drøm» om at det skulle ende opp i et verdensmesterskap i Norge. Denne drømmen blir nå til virkelighet, men mye har skjedd også på veien. I fjor ble det arrangert et svært populært «Linge Memorial», til ære for Soling- og Yngling konstruktør Jan Herman Linges 100 års jubileum.
VM-drømmen skjøt fart under fjorårets Grundig Hankø Race Week.
– Da jeg så hvor heftig det var der nede på Hankø da vi surfet på bølgene, da
tenkte jeg at vi bare måtte ha et VM der. Praten begynte å gå med litt ulike folk, og vi gikk noen runder. Vi skaffet blant annet sponsorer. Solingmiljøet har gradvis blitt bygget opp fra 2018, gjennom Linge Memorial, og fram til nå, sier Rieder.
De har hatt flere arrangementer, deriblant julemiddag på Teatro, og «Solingforum» i KNS sine lokaler i Huk Aveny, der seilerlegende Herman HornJohannessen holdt foredrag.
– Det kom tilreisende fra Lillehammer, Grimstad, Arendal, Vinje, Tønsberg og Asker til Solingforum. Det var 25 personer og knall stemning, sier Christian Rieder, og legger til at Soling-entusiastene ønsker å gå foran og være offensive i alt de gjør.
– Mye av min misjon er å fortsette rekrutteringen etter VM, ved å drive seilskole og fortsette å opprettholde trykket. Jeg tror VM kan vekke noen gamle rever, som begynner å kjenne sin besøkelsestid. Ti båter er påmeldt allerede. Jeg har stor tro på 40 båter, drømmen er 50, smiler Rieder.
Det ventes Soling-deltakere fra Spania, Italia, Nederland, Tyskland, Canada, USA, Brasil og Argentina, i tillegg til Norge.
– Nå får man jo mulighet til to prøverunder i Grundig Hankø Race Week både i 2023 og 2024, før VM. Rett etter årets Hankø Race Week er det Soling-EM i Warnemünde i Tyskland. Mange vil nok reise rett dit fra Hankø, tror Christian Rieder, som er veldig opptatt av å holde liv i Soling-miljøet også fra 2025.
Filmanmeldelse: «Århundrets regatta»
Originaltittel: «Race of the century”
Netflix-dokumentar
Det er ikke ofte Seilas har en filmanmeldelse, men i dette tilfellet er det verdt å gjøre et unntak. På årets første medlemsmøte i KNS hadde vi en America`s Cup-aften, der generalsekretæren – og ihuga Americas Cup-ekspert – Anders Kristensen åpnet
med å fortelle litt om den ikoniske regattaen.
Deretter viste vi den hyllede Netflixdokumentaren «Århundrets regatta» på filmlerretet, til stor begeistring for alle de frammøtte. Undertegnede var ikke mindre entusiastisk. Den halvannen times lange filmen løp av sted i høyt tempo, og føltes som en halvtime. I klassisk Netflix dokumentar-regi var den bygget opp med
en blanding av gamle klipp og nye, ferske intervjuer med de samme aktørene, i et herlig spinn, og i et heseblesende tempo som gjør at alt sammen går «altfor» fort. Man føler underveis at man ikke kan forlate stolen i ett eneste minutt for å hente seg noe å drikke, uten å gå glipp av noe. Den svært vellagede filmen er virkelig ikke kun interessant for dedikerte seilentusiaster. Den vil utvilsomt
engasjere absolutt alle som ser den, også de som aldri har brydd seg om seiling. Den er spekket med følelser, spenning, dramatikk, konkurranse og teknologisk utvikling.
Det starter med en historisk innføring i hvordan America`s Cup begynte. America's Cup ble første gang gjennomført i 1851 av Royal Yacht Squadron i Storbritannia, med en havseilas rundt Isle of Wight i Den engelske kanal. Den amerikanske skonnerten «America» vant, og eierne tok med pokalen – også kalt «Auld Mug» - til New York Yacht Club (NYYC) som vandrepremie. Derav navnet «America`s Cup». Konseptet videre var dermed satt; Regattaen avvikles hvert tredje eller fjerde år, med matchseiling på bane mellom to båter – tittelforsvareren og en utfordrer fra et annet land. Førstemann til fem seilaser vinner vandrepokalen. Utfordrerbåten må gjennom en egen kvalifiseringsregatta med andre utfordrere, der vinneren får muligheten til å utfordre tittelforsvareren direkte.
Så hva er spesielt med dette, tenker dere? En regatta, to båter, start og mål, og en pokal? Dette skjer jo overalt hele tiden? Vel, dette er virkelig spesielt, tro meg. For seilingen i seg selv er bare en liten del av det hele. Gjennom dokumentaren får vi et innblikk i hva America`s Cup faktisk handler om. Glem et lite øyeblikk at det er to båter, seil og konkurranse. Her er det nemlig ispedd en rekke andre ingredienser som gjør America`s Cup til noe langt mer. Det er storpolitikk. Det er spionasje. Det er et teknologikappløp mellom noen av verdens smarteste hjerner og beste ingeniører. Det er haugevis av penger og styrtrike investorer. Det er ekstremt mye prestisje. Det er et gedigent mediesirkus. Selv FBI var innblandet da man i gikk inn i året 1983, og australske Royal Perth Yacht Club skulle utfordre New York Yacht Club.
Den amerikanske seilforeningen hadde greid å forsvare tittelen helt siden de vant den i 1851. Rask hoderegning tilsier at de dermed hadde holdt på vandrepokalen i smått utrolige 132 år (!!). Ingen annen idrett i verden kan vise til en lignende, sammenhengende «winning streak».
Men i 1983 skulle det altså skje mirakler. «Australia II» var navnet på båten som skulle gi New Yorkerne og «Liberty» knallhard motstand. Den eksentriske forretningsmannen Alan Bond spyttet inn enorme midler i prosjektet, med ett mål for øyet; Å bringe den berømte pokalen til Australia. Han engasjerte den svært spesielle, selvlærte designeren Ben Lexcen til å lage en båt som kunne
Amerikanerne på sin side hadde all verdens selvtillit – naturlig nok etter 132 ubestridte år på tronen. Deres skipper var ingen andre enn «Mr. America`s Cup» himself; Dennis Conner. Et icon i seilverdenen. En ekte, amerikansk nasjonalhelt. Han hadde allerede vunnet America`s Cup (1980), og hadde både VM-gull og OL-medalje. Hans kjente ansikt, med et ekte, kritthvitt Hollywood-smil, var stadig å se på forsiden i store ukeblader og magasiner. Et kjapt google-søk og du vil finne bilder av en smilende, velkledd Conner sammen med president Ronald Reagan. Både Conner og resten av crewet lyste av selvtillit. Å tape lå bare ikke for denne gjengen, de var tross alt fra New York Yacht Club! De hadde aldri tapt noensinne. Det var en overlegen maktarroganse i hele det amerikanske laget som gir filmens seere et inntrykk av uovervinnelighet. For å underbygge storheten får vi et innblikk i den sagnomsuste seilforeningens overdådige klubblokaler på Manhattan, som gir en følelse av losjeaktig eksklusivitet. Disse «stormannsgale» klubblokalene er ikke for hvem som helst, og man må ha helt spesiell tillatelse for i det hele tatt å få sette sine bein innenfor dørene. Selv vanlige NYYC-medlemmer har ikke tilgang her.
matche amerikanerne. Lexcen var en meget original mann. Han hadde knapt skolegang, og var alt annet enn akseptert eller respektert i de akademiske ingeniørkretser. Mange så rett og slett på ham som en tulling. Denne fyren fikk altså ansvaret for å designe «Australia II». Det ble samlet sammen et mannskap, med skipper John Bertrand i spissen. Bertrand forsøkte å skape et crew av ulik kompetanse. Han pekte blant annet ut en bekjent som skulle bli lagets navigatør.
«Men jeg har jo aldri vært navigatør på noen båt?» var svaret til den bekjente, hvorpå Bertrand svarte tilbake;
«Du er ingeniør. Du finner ut av det!». Og sånn ble det.
Sjelden har vel noen vært mer David i kampen mot Goliat enn australierne var i dette tilfellet. De var i realiteten sjanseløse. Men så var det denne smågale designeren Ben Lexcen da. Han kom opp med en ny oppfinnelse – vingekjølen. Alt ble naturligvis hemmeligholdt underveis i forberedelsene, men det skulle vise seg at denne kjølen ga Australia et fortrinn i de forholdene som ventet i racene. «Australia II» fosset enkelt gjennom mange titalls testrace, oppkjøringsrace og kvalifiseringsrace, og var totalt overlegne, noe som førte til en viss uro hos amerikanerne. Lexcen hadde vært i Nederland og fått inspirasjon gjennom et samarbeid med hollandske båtkonstruktører. Amerikanerne gjorde nå alt for å stikke kjepper i hjulene for utfordreren. De sendte representanter til Nederland for å «avsløre» at Lexcen umulig kunne være opphavsmannen til vingekjølen. I America`s Cup` strikte reglement heter det nemlig at båtene MÅ være konstruert
«Å tape lå bare ikke for denne gjengen»
av det samme landet som deltagerne er fra. I dette tilfellet mente USA at det var hollandske konstruktører som egentlig stod bak «Australia II». Det passet dem jo utmerket at Ben Lexcen var den han var, en uskolert «tulling», som umulig kunne være smart nok til å ha designet dette. En av de hollandske konstruktørene blir intervjuet i filmen, og han sier at amerikanerne prøvde å få ham til å signere et dokument der han bekrefter at det var han som egentlig var oppfinneren bak vingekjølen. «Patetisk nonsens!» utbrøt hollenderen, som selvsagt aldri signerte på dokumentet. Denne episoden sier alt om spillet rundt regattaen. Alt ble prøvd for å beholde troféet, selv skitne triks.
Selve regattaen vies enorm oppmerksomhet, spesielt i Australia. Hele landet har nærmest stoppet opp. Konkurransen vises på TV-skjermer i puber, på arbeidsplasser og på svære torg der tusener av mennesker er samlet. Mediebåter og TV-helikoptre sender spetakkelet direkte til en hel verden. I USAs opinion og medier er det arroganse som gjelder. Her forventes det rett og slett at New York Yacht Club og Dennis Conner nok en gang feier vekk ethvert forsøk fra andre på å stjele pokalen. Når amerikanerne etter hvert leder 3-1, og kun er én seier unna å forsvare tittelen, går lufta ut av australierne. Selv vi som ser på filmen kjenner på en snikende tvil, enda vi jo faktisk vet resultatet; Vinner USA igjen? Vi ser bildene fra frokostsalen der det australske crewet forbereder seg til den femte seilasen. Det er laber stemning. Ingen sier et ord. Så skjer det et vendepunkt. På TV-ene i frokostsalen dukker plutselig den karismatiske, australske statsministeren Bob Hawke opp. Han holder en flammende appell, direkte rettet mot «Australia II»-teamet. «Australia er stolte av dere! Vi gleder oss til å ønske dere velkomne hjem og feire dere og den bragden dere allerede har oppnådd!» var ordene fra den øverste politiske lederen i landet. Det var som om de magiske ordene forvandlet alt. Så får vi se hvordan seierssikre amerikanere, som allerede hadde lagt champagnen på kjøling (de var tross alt bare én seier unna), begynte å skusle bort ledelsen. «Australia II» innhenter dem, og det blir både 2-3 og 3-3, før alt er duket for det ultimate sjuende og avgjørende
racet. En hel verden står i helspenn. Det er ÅRHUNDRETS REGATTA!
I siste seilas får hele verden oppleve det ultimate drama. Favoritten «Victory» ledet helt til nest siste rundingsmerke. Nok en gang blir vi som ser filmen usikre; Når det så som mest lovende ut for Australia, så var det likevel favoritten fra USA som skulle vinne? Å neida, selvsagt tar det hele enda en dramatisk venting. Amerikanerne bommer på vindkantringen, og det utenkelige skjer - Australia slår USA. De vinner America`s Cup. Australierne blir de første som klarer å bryte den vanvittige 132 år gamle vinnerstreaken. Landet «down under» er på kokepunktet. Millioner av mennesker er i lykkerus. Feirende australiere fyller gatene i Sydney, Melbourne, Brisbane, Perth, Hobart og alle andre steder. En svett, utmattet og lykkelig statsminister Bob Hawke ser inn i et av de mange TV-kameraene i kaoset rundt seg, og uttaler de berømte ordene «Alle arbeidsgivere som sparker ansatte som ikke møter på jobb i morgen er idioter».
Skipper John Bertrand og de andre i crewet gråter og hikster mens de i 2022 forteller om bragden i dokumentarfilmen - 40 år etter at det skjedde. Bertrand sier
at det som ventet dem da de kom hjem med pokalen var et sjokk. Aldri i verden hadde de trodd at de skulle bli mottatt som nasjonalhelter og filmstjerner. De ble paradert i åpen buss gjennom Perths gater, som var spekket med 250.000 fremmøtte mennesker, som stod som sild i tønne på begge sider av veien gjennom hele traséen og hyllet vinnerne.
Tilbake i USA satt Dennis Conner som den store taperen. Selv om han var en av verdens beste og mest meritterte seilere, fikk han nå et tvilsomt stempel som «skipper for laget som ga fra seg troféet etter 132 års herredømme». Fra å være New York Yacht Clubs stjerne, til over natten å bli en syndebukk ingen ville ta i med ildtang. På pressekonferansen dagen etter fadesen var han overlatt fullstendig til seg selv foran blodtørste pressegribberingen representanter fra NYCC var til stede. I 2022-intervjuet av den over 80 år gamle Conner ser vi fortsatt tydelig skuffelsen over den respektløse behandlingen han fikk av den stolte seilklubben. Han kom aldri tilbake til New York Yacht Club. Da Conner gjenvant æren ved å vinne tilbake troféet i America`s Cup 1987 – mot tittelforsvarer Australia – representerte han San Diego Yacht Club.
Vurdert av Christian Ruscetta
Australske Barry Spradbrow (77) kom til Norge første gang for femti år siden. I dag bor han på Røa med sin norske kone, og er aktiv i KNS` Laser Master-gruppe.
AV CHRISTIAN RUSCETTADa Barry Spradbrow, født i Sydney og oppvokst litt nord for Brisbane, skulle starte skipsingeniørutdannelsen ved University of New
South Wales i 1966, begynte han også å jobbe hos Naval Architect’ Warwick J. Hood, som var i gang med konstruksjon av Australias andre America`s Cuptolvmeter «Dame Pattie». I 1973 fikk han muligheten til å komme til Norge som trainee hos Det norske Veritas.
– Jeg skulle være her i 18 måneder, og deretter jobbe videre for Veritas i Australia. Men så traff jeg en norsk dame da, sier Barry, og smiler lurt.
Barry giftet seg etter hvert med Reidun og de fikk to barn. Dermed ble de 18 månedene til ti år, tre av disse i Gøteborg,
før de flyttet til Brisbane i Australia, hvor han også jobbet for Veritas. Der bodde de i tre år, før de returnerte til Norge, og har bodd siden. Barry og Reidun er fortsatt gift, nå med fem barnebarn.
Det er katamaraner som står Barrys hjerte nærmest. Som ung seilte han mest katamaraner, og mener selv at han var på høyden på 1970-tallet, da han blant annet oppnådde en femteplass i et australsk mesterskap. Barry har også bygget noen katamaraner.
I sin profesjon jobber 77-åringen mest med katamaraner av litt større art, nemlig ferger.
– Jeg jobber først og fremst med styrkeberegninger og strukturmodeller av båtene når de er under produksjon, i samarbeid med verftet og konstruktøren. Fergene skal veie minst mulig uten å gå på akkord med sikkerhet og sjødyktighet. En av oppgavene mine er å beregne den perfekte balansen, forklarer ingeniøren, som fortsatt er aktiv i sitt eget konsulentfirma, selv om han har trappet ned.
– I Veritas jobbet jeg med skip- og offshoreprosjekter, og senest i «High Speed Light Craft»- avdelingen. I 1990 startet jeg
imidlertid for meg selv i firmaet Toptech AS, og jeg jobber fortsatt litt, selv om jeg er pensjonist, sier Barry.
Den australske skipsingeniøren er svært interessert i America`s Cup, og spesielt den teknologiske utviklingen som drives fram i forbindelse med regattaen.
– De foilende båtene som kan gå i 50 knop er helt fantastiske, sier Barry, nærmest med stjerner i blikket.
Han kjente godt flere av de sentrale personlighetene fra Australias berømte America`s Cup-båter.
– Alan Payne var båtkonstruktør på «Gretel» og «Gretel II», som var utfordrere i 1962 og 1970. Jim Hardy var skipper på «Gretel II». Alan tegnet også noen passasjerkatamaraner som fortsatt er i drift i Sydney, forteller Barry.
Fra dokumentarfilmen «Århundrets regatta» ble vi kjent med skipper John Bertrand og konstruktør Ben Lexcen
fra «Australia II», som vant America`s Cup i 1983. Også disse er gamle kjente for Barry.
– Jeg jobbet med John en sommer hos Warwick Hood. Han var student og jobbet sammen med oss på «Dame Pattie» prosjektet, sier Barry, som ikke ble spesielt forundret over hva Bertrand oppnådde som seiler.
– Jeg er på ingen måte overrasket over Bertrands suksess. Han var jo en god finnjolleseiler og seilte i OL i 1972 og 1976 da han vant bronse. Han hadde ellers vunnet mye i forskjellige jolleklasser. På de første australske båtene i America`s Cup var det mange fra jolle og skiffmiljøet, sier Barry. Han husker et annet besetningsmedlem fra Gretel-båtene, og forteller en historie som han fortsatt ler godt av den dag i dag.
– Norman Wright fra Brisbane var designer, bygger og seiler på 18 fots skiff, og med på Gretel I og II, og dermed også ganske berømt i Australia. Men mannskapene hadde en tendens til å være tørste. Etter at «Gretel» hadde slått «Weatherly» i et seilas, feiret han og gutta seieren i den lokale baren. Noen skulle ta tak i Wright og kaste ham ærefullt opp i luften før de fanget ham på vei ned.
«Istedenfor å reparere ble det laget en ramme rundt hullet i taket som minne»BARRY er en ivrig hobbymaler, og liker å male seilemotiv.
Problemet var bare at de tok litt for hardt i, og stakkars Norman gikk tvers gjennom taket. Men istedenfor å reparere ble det laget en ramme rundt hullet i taket som minne, ler Barry.
Hva med konstruktøren Ben Lexcen fra «Australia II»? Joda, Barry kjente ham godt. Ben het egentlig Bob Miller, men da han røk i uenighet med sin kompanjong Craig Whitworth i deres seilmakerselskap «Miller and Whitworth», forlot han selskapet. Whitworth ville ikke gi opp rettighetene til navnet, og Miller byttet navn til Lexcen.
– Ben var stadig innom kontoret i forbindelse med forskjellige design. Han hadde tegnet joller og yachter, og etter min tid flere tolvmetere, sier Barry. I filmen blir Ben Lexcens manglende tekniske utdannelse et tema, og at han slet med å vinne respekt blant ingeniører og høyt teknisk utdannede mennesker. Dette kjenner Barry seg igjen i.
– Ben ble nok ikke tatt helt alvorlig på kontoret. Og det var få som så opp til ham som båtkonstruktør. Han hadde jo ingen teknisk bakgrunn, og istedenfor å lene seg på utregninger og tekniske formler baserte han seg mest på synsing. Han var jo en praktisk og veldig erfaren seiler (bl.a. fra 18 ft skiff klassen og Soling i 1972
OL). Men når man kommer i gang med et stort prosjekt er det jo et team i sving, med matematikere som gjør beregninger på modellforsøkene. Ben Lexcen hadde dyktige folk rundt seg som bidro, sier Barry, som samtidig hedrer Ben Lexcens radikale vingekjøl.
– Ben beviste jo at han var smart selv om han ikke hadde noen teknisk bakgrunn. Vingekjølen skapte jo en nesten uovervinnelig båt. Normalt var jo kjølene formet med spissen nederst. Vingekjølen var smalest ved skroget, og med tyngdepunktet langt ned i tillegg til vingene, ble det en helt annen stabilitet, sier skipsingeniøren ivrig. Han kunne fort selv vært en del av America`s Cup
design-teamet til Australia, som australier og båtkonstruktør/ingeniør.
– Det er nok hypotetisk men ikke usannsynlig at jeg ville blitt spurt om å bidra. Men jeg bodde jo i Norge, så det skjedde aldri.
I 2001 var Barry på det store 150 års jubileet til America`s Cup på Isle of White.
– Det var et helt fantastisk jubileum, med massevis av båter inklusiv flere J-klasse. Det var 35 tolvmetere. «Australia II» var der, og mange kjente amerikanske båter og mannskaper. America`s Cup-legenden Dennis Conner var der også, og jeg møtte John igjen, forteller Barry Spradbrow.
«Det er nok hypotetisk men ikke usannsynlig at jeg ville blitt spurt om å bidra. Men jeg bodde jo i Norge»
KNS-medlem Lars Wilhelmsen, også kjent som primus motor for Hollænderseilasen, kjente to av de sentrale figurene i det australske
Americas Cup-laget godt. Han ble nemlig hyret inn for å seile med Ben Lexcen og Warren Jones under 5.5mR VM på Hankø i 1987.
AV CHRISTIAN RUSCETTA
Ben Lexcen hadde en fremtredende rolle i filmen, som konstruktør av den legendariske Australia II-båten og dens beundrede og fryktede kjøl. Warren Jones var også en helt sentral skikkelse i Australias lag. Han fungerte som høyre hånd for investoren Alan Bond, som finansierte hele prosjektet. Jones var i realiteten mannen som styrte hele det australske Americas Cup-prosjektet, på vegne av den litt mer lunefulle Bond. Lars Wilhelmsen ble godt kjent med Lexcen og Jones på 1980-tallet, noen år etter Americas Cup-eventyret.
– Warren Jones var til daglig administrerende direktør i Bond Corporation. Han var den ryddige strategen som holdt styr på Bond, som på sin side hadde litt kortere lunte og høyt temperament. Jones fikk derfor også ansvaret for Americas Cup-prosjektet. Det var han som organiserte alt, og sørget for at regninger ble betalt, forteller Lars Wilhelmsen.
Lars vet hva han snakker om, for få nordmenn har kommet tettere innpå disse legendariske australierne enn ham.
Lars sitt eventyr startet før VM for 5.5 metere på Hankø i 1987. Det var rene tilfeldigheter som gjorde at han kom i kontakt med Ben Lexcen og Warren Jones. Australierne skulle delta i mesterskapet sammen med en amerikaner. Så ble amerikaneren syk. Lars forteller videre; – Amerikaneren ble syk mens han var i Norge. Jeg aner ikke hva som skjedde med ham, eller hvilken sykdom han hadde, men seile noen regatta kunne han i hvert fall ikke. Lexcen og Jones satte derfor inn en annonse i Fredriksstad Blad, hvor de søkte etter seilere som kunne steppe inn for amerikaneren. Det skulle bli full audition og testseiling, og hvor det skulle avgjøres hvem som var best egnet til å fungere som vikar.
På dette tidspunktet var Lars Wilhelmsen en ung mann på nitten år, som bodde hos foreldrene sine på Slevik.
– Jeg hadde nettopp vunnet Ynglingklassen i Kieler Woche, og var veldig «høy
og mørk». Jeg bestemte meg for å svare på annonsen, og fikk etter hvert jobben. Jeg husker at Ben Lexcen og Warren Jones ble invitert på middag hjemme hos foreldrene mine på Slevik. Vi seilte så en del tune up-seilaser, blant annet King Olav Cup. Det var masse trening i tre uker den sommeren i 1987, og vi ble godt kjent, smiler Lars.
Så tett innpå australierne kom Lars at han etter hvert også fikk tilbud om å komme til Australia.
– Der ordnet de meg jobb som seilmaker i North Sails Sydney, de fikset arbeidstillatelse, og alt ble linet opp. Jeg husker da jeg landet, så ble jeg hentet på flyplassen i en Rolls Royce av uniformerte sjåfører, sier Lars mens han humrer.
Da han ble kjent med Lexcen og Jones på Hankø visste han knapt hvem de var, selv om han selvsagt var klar over at de hadde vunnet Americas Cup. Men i Australia merket han hvilken status disse folkene hadde. De var virkelige kjendiser.
– Jeg husker at jeg spiste middag med Ben Lexcen i Sydney. Jeg merket jo at det var veldig mange, også utenfor seilkretsene, som visste hvem han var. Ben var på det tidspunktet sponset av Toyota, og figurerte i TV-reklamer for å promotere bilmerket, sier Lars.
Lexcen hold til i Sydney, mens Jones hadde tilhold i Perth på vestkysten av Australia.
– Alan Bond var jo fra Perth, og hovedkvarteret til Bond Corporation lå i byen, fortsetter Lars, og legger ikke skjul på at Bond og Jones var kjente og viktige personligheter i denne byen.
– Alan Bond var jo en type som fløy helikopter til jobb, ler Lars, og illustrerer med det Bonds posisjon som styrtrik og eksentrisk businessmann.
Warren Jones hadde veldig høy stjerne innenfor seiling i Fremantle i Perth.
– Han hadde fortjent et eget kapittel for sin enorme status og betydning innenfor seilingen der, sier Lars, som ikke legger skjul på at han alltid vil ha tiden i Australia dypt inne i hjertet.
– Tiden i Australia var fantastisk. Den har, med alle opplevelsene og mulighetene det ga meg, på mange måter definert det livet jeg har hatt siden, og den personen jeg har blitt, sier Lars Wilhelmsen nostalgisk. Og alt sammen skjedde fordi en amerikaner ble syk i 1987. Så tilfeldig kan livet være.
På KNS-gallaen “Sailor of the year” ble det delt ut tre gjeve priser; Årets seiler, Årets seilprestasjon og KNS Bærekrafts pris. En rekke gode kandidater var nominert til prisene, og vinnerne får – i tillegg til diplom, heder og ære – flybilletter fra sponsor Turkish Airlines.
AV CHRISTIAN RUSCETTA
Anders Klippenberg
vant prisen Årets seiler for sin allsidighet som seiler, og mange gode prestasjoner nasjonalt og internasjonalt i 2022, med blant annet femteplass i slalom i Waszp Games, NMGull i X-35 og i Waszp, samt VM-tittel i X-35.
– Jeg føler at 2022 har vært et veldig bra år for mitt vedkommende, der jeg har fått seilt veldig mange klasser, og gjort det ganske bra i de fleste. Jeg har fått mulighet til å seilte endel Waszp, som har vært veldig gøy. Jeg har seilt NM, og VM i Gardasjøen. Og så seilte jeg med et stort lag på sommeren, med VM i Åsgårdstrand og det samme laget på EM på Hankø. Jeg tror kanskje EM var høydepunktet, med så fantastiske forhold og masse folk fra utlandet. Det var veldig gøy, sier Klippenberg.
Prisvinneren forteller videre at de har goldt det gående utover høsten, og blant annet seilt endel med en 18 fots skiff.
– Og så var vi med på Mesternes Mester. Så alt i alt har det vært et veldig bra seileår, der resultatene nok har vært litt over forventning for min egen del, sier Anders Klippenberg.
Han var i flere år helt ute av seilmiljøet, før han returnerte, noe han overhodet ikke angrer på.
– Etter videregående hadde jeg lyst til å satse hundre prosent. Men så fungerte det ikke helt, og da ble det litt sånn at jeg ikke skulle seile i det hele tatt, og i hvertfall ikke på hobbynivå. Men etter noen år fikk jeg muligheter til å komme inn i miljøet igjen, og være trener blant annet. Dette ga meg meg på en måte mange gode venner litt tilbake igjen, som man fort kan miste når man er ute av miljøet. Jeg håper flere vil seile Waszp. Det er ikke mye som er morsommere enn å bare dra ut og kose seg på ettermiddagen, sier han.
Årets seilprestasjon var det 49erFX-makkerne Pia Dahl Andersen og Nora Edland som vant for sin meget imponerende gullmedalje i U23 VM i 49erFX.
TAKKNEMLIGE FOR ALL STØTTE
– Dette var veldig gøy, og vi er takknemlige for at vi vant prisen. All støtte og hjelp vi får fra KNS gjør at det er mulig for oss å ha en OL-satsing. Vi hadde nesten vært verdiløse uten KNS, sier Nora Edland. Hun legger til at de begge var klare over at en VM-medalje blir høyt verdsatt, men at de likevel var usikre på om det ville holde til å vinne en pris.
Pia Dahl Andersen nikker seg enig;
– Vi håpet på å vinne, men vi visste jo ingenting. Det var en liten overraskelse.
Det var mange gode prestasjoner og høy konkurranse, sier Pia.
– Det gir masse inspirasjon og motivasjon til å fortsette, spesielt når man vinner en så fin pris, med billetter fra Turkish Airlines.
KNS Bærekrafts pris gikk til Vindskift. for deres fantastiske arbeid med integrering av barn og unge gjennom seilsporten. Vindskift sitt arbeid støtter opp om flere av FN`s bærekraftsmål, som også ligger i KNS sin miljø- og bærekraftsstrategi der inkludering og seiling for alle er en viktig del. Prisen ble tatt imot av Vindskifts representanter Ida Hellum og Mimi Dedichen.
– Vi ble totalt tatt på senga. Dette kom som en kjempehyggelig overraskelse. Det setter vi stor pris på, dette anser vi som en stor tillitserklæring, sier Ida Hellum.
– Spesielt når seilmiljøet anerkjenner oss, det betyr mye for oss, fortsetter hun.
– Dette er den åttende sesongen som Vindskift går inn i, og vi hadde rekordmedlemstall i fjor, med over 500 deltagere. Vi føler at vi begynner å bli en aktør med litt ryggrad. Når vi blir anerkjent i det selskapet her, føler vi at vi vokser enda mer, sier Mimi Dedichen.
Kongelig Norsk Seilforening gratulerer alle vinnerne.
KNS har mange forskjellige treningsgrupper og andre aktive klasser som har base hos oss. Treningsgruppene er åpne for påmelding. Vi tilbyr trening innen båtklassene Optimist, Brett, IQFoil, Feva, Laser, Waszp, Skiff (29er, 49er, FX), J/70 og Soling. På kns.no/kurs og seiltilbud kan du lese mer om treningsgruppene og hvordan melde seg på.
I disse dager får alle KNS-medlemmer tilsendt en enkel leserundersøkelse på epost. Vi gjennomfører undersøkelsen for å videreutvikle SEILAS for fremtiden, og for å tilpasse både stoffmiks og design etter medlemmenes ønsker. Sekretariatet i KNS
Denne vinteren er vi i full gang med å renovere inngangen til Grundig Hankø Race Week-salen (store salen). Garderober, toaletter og vaskerom får nå en etterlengtet oppgradering.
vil også ringe noen vilkårlige medlemmer for et mer kvalitativt intervju.
Vi håper du vil være med å videreutvikle SEILAS, og gi oss din tilbakemelding! Du finner også undersøkelsen med QR-koden.
KNS og utgiver VB Media er svært opptatt av å nå ut til alle medlemmer av KNS med et magasin vi ønsker skal favne hele KNS. Derfor har vi nå byttet distributør til Posten og Bring, og vi vil også opplyse om når neste utgave kan ventes i posten i hver utgave. Husk å sende oss adresseendring og ta kontakt ved uteblitt magasin på telefon 23 27 56 00 eller epost info@kns.no.
NESTE UTGAVE: SEILAS no 2-2023 | Hos medlemmer: Uke 24
Grundig Ski Yachting er mer populær enn noensinne, og det er rift om å fylle de 21 plassene som er til rådighet, i den kombinerte alpint/seilekonkurransen som markerer starten på sesongen. Som i fjor vil alpintdelen foregå i Ingierkollen. Litt ekstra gøy at de gamle alpinstjernene Lasse Kjus og Hans Petter «Burre» Buraas blir å finne på et av lagene. Før Seilas gikk i trykken var det en venteliste med fem norske lag. I tillegg har KNS holdt av syv plasser til utenlandske lag. Grundig Ski Yachting arrangeres 24.-25.mars.
Yngling og H-båt er igjen invitert til GHRW. KNS er kjempeglade for at Yngling har fem båter påmeldt hittil (før Seilas-redaksjonen ble avsluttet i uke 8). Vi har stor tro på at klassen skal komme opp i syv båter, som er minimumsantallet.
I 2024 skal KNS arrangere VM i ORCi for doublehanded. Dermed blir det i 2023 arrangert et prøve-VM, med start i Oslo onsdag 7. juni. I dette prøve-VM skal vi teste ut bane og tekniske løsninger, samt hvordan det best kan tilrettelegges i Tønsberg. Påmeldingen til denne er åpen. Dette blir ca. 72 timers seilas, med start 7.juni og målgang 10. juni. Banen vil baseres på gamle Squaw race-banen. KNS jobber med detaljene rundt prøve-VM.
En-komponentig
High Solid >80% tørrstoff
For profesjonell overflatebehandling
Påføres også ved lave temperaturer
Glassklar eller farget
5 faste fargertilsetninger
Grunner med lysekt fargepigment
Sklisikring - Transparent Kvarts
Gulner ikke
God filmbygger >250 µm/strøk
Hardelastisk; > 350% bruddforlengelse
Hardhet SHORE: D50
Diffusjonsåpen
UV-bestandig
Ingen etterpolering
Ingen voksing
Høy kjemisk resistens
Usedvanlig slitesterk og lang levetid
Kan påføres med varmluft >75°C, HVLP
Uovertruffen også på Gummibåter/ RIB
Facebook: XtreemCoat
Grundig, hunseiler og KNS inviterer igjen alle seilinteresserte damer på alle nivåer, til andre av tre sosiale kvelder med seiling som tema. I tillegg til sosial samling blir det litt nyttig informasjon, åpen dialog, mat og drikke.
Onsdag 8. mars: Andre kvelden snakker vi om hva du kan gjøre for å bli en bedre seiler, og hvordan du kan sette deg selv i en situasjon hvor du får være med på det du vil.
Siste kveld for i år blir torsdag 30. mars, her snakker vi om helt grunnleggende regler i seiling, hvordan du kan lære mer, gode sider på internett, og hvilket ansvar man har når man møter seilere på et annet nivå.
Vår partner Grundig stiller med mat og drikke.
Hvor:
I lokalene til Grundig Karenslyst alle 2 Klokken 18:30
Påmelding: Det er ikke krav til påmelding, men vi blir veldig glade om du går inn på Facebook arrangementet – «Velkommen om bord – 8. mars» og klikker på at du skal delta, så slipper vi å bestille for mye mat og drikke.
Grundig har støttet like muligheter uavhengig av kjønn i lang tid, og er instrumentell i å få med fler jenter om bord sammen med KNS. Vi er utrolig takknemlig for deres støtte, og ikke minst for at de byr på lokaler, pizza og drikke for våre kvelder.
Arrangementene er åpne for alle, uavhengig av klubb, nivå, alder eller annet. Vi setter veldig pris på at både erfarne seilere, nybegynnere og de som snuser på sporten stiller; dette er først og fremst et arrangement for inkludering og å bygge vennskap og nettverk.
Gasellebedrift 2020, 2021, 2022
Vi har RIB-båter fra 3 m til 12 m
IMPORTØR: HANKØ MARINA AS, VIKANEVEIEN 409, 1622 GRESSVIK, TLF 41535333
På seilerlandslaget som satser mot OL i 2024 er hele ni av 14 utøvere fra KNS. Vi har bedt sportssjef Eirik Verås Larsen i NSF om å gi en vurdering av «våre» om status og forventninger i sesongen som venter.
AV CHRISTIAN RUSCETTA
De fem som ikke tilhører KNS er Theodor Middelthon (Stavanger Seilforening), Uffe Tomasgaard (Drøbaksund Seilforening) som begge seiler ILCA
7, Marie Rønningen og Helene Næss (Tønsberg Seilforening), som seiler 49erFX og Helle Oppedal (Sola Brettseilerklubb) på IQFoil.
Sportssjef Eirik Verås Larsen i Norges Seilforbund har selv stor erfaring fra OL-satsning, og kan skilte med blant annet to OL-gull i padling på sin lange merittliste fra store, internasjonale mesterskap.
Seilas har bedt Verås Larsen om å vurdere KNS-seilerne:
JEPPE NILSEN (49ER)
Hadde en fjorårssesong som ble amputert av sykdom, der de ikke fikk seilt så mye konkurranse som planlagt. Forventningene til årets sesong er å se om de har utviklet seg litt fra gullfeltet i Palma i fjor. De har fått trent bra gjennom sommeren og høsten, og har hatt mer tid sammen med trener Jack. Det er mange positive signaler. De har gjort en god jobb på den fysiske treningen gjennom vinteren. Jeg håper vi kan se de etablere seg i gullfinalen, og være blant de 25 beste båtene i regattaene de er med på. Det er en tøff klasse og tett om poengene. Er en båt stabilt i gullfinalen, betyr det at det er en bra båt. Mathias og Jeppe har absolutt en mulighet til å kvalifisere seg til OL, om ikke i år, så i neste års kvalik.
De er litt i samme situasjon som Mathias og Jeppe. De etablerte seg i gullfinalen i fjor, og jeg håper de kan vise enda mer stabile resultater i år, og at de begynner å krabbe opp mot en topp ti-plassering. Det tar tid å komme til toppen, og de har gjort alt riktig, trent bra, og lagt ned timene sine på land og vann. De nærmer seg topp ti i de store konkurransene.
Line kan være veldig fornøyd med jobben hun har lagt ned i vinter. Hun har tatt tak i den fysiske treningen. Er på et helt annet fitness-nivå denne våren enn i fjor, noe som er godt å se. Hun har slitt litt med det seiltekniske. Jeg håper vi får se en Line nå i 2023 som tar gode valg på vannet, og som er trygg i de avgjørelsene hun gjør der. Da kommer resultatene. Hun er godt nok trent, og er stabil nok til å være blant topp 10.
HERMANN TOMASGAARD (ILCA 7)
Har hatt en kjempegod vinter og vår, og virkelig gjort jobben i forhold til de fysiske ferdighetene sine. Han er en seiler som
har gode resultater. Jeg håper vi kan se at han er enda mer i medaljekampen i år. Han var for så vidt med i medaljekampen i fjor, men havnet ofte på plass 6-7. I år vil vi se ham mer på plass 1- 2-3. I utgangspunktet er det bare små justeringer som
skal til. Det handler om å bli vant til å kjempe om seieren. Det jobber vi mye med. Det er der han hører hjemme.
Hadde litt sykdom på dårlige tidspunkter i fjor, blant annet med korona tidlig på våren. Dermed fikk han ikke konkurrert så mye. Har gjort en superbra jobb med å komme i den vekten som en IQFoil-seiler skal ha. Fysisk har han jobbet godt med styrken sin. Begynner å få bra oversikt over trimmen og utstyret sitt, og seiler fort. Endre trenger litt mer tid på brettet for å sette sammen de forskjellige elementene som et race består av. Håper å se Endre på topp 20-plasseringer i år. Litt usikre på hvor vi har ham, siden vi ikke fikk se ham så mye i konkurranse i fjor. Men i Nederland var det bra, der kom han blant topp ti, men samtidig manglet det en del konkurrenter der. Endre har viljen, lysten, kunnskapen og fysikken. Han har alt som skal til for å bli en topp IQFoilseiler. Håper vi får se det i år.
Tok store steg i fjor, og har gjort jobben i vinter. Hun har ikke seilt så mye på
vannet, siden hun har siste år på videregående. Men hun har trent utrolig bra fysisk. IQFoil er en krevende fysisk klasse, og Mina har fitnessen som skal til. Håper hun får seilt mer på vann, og at den sterke fitnessen hun har bygd opp i vinter gjør utslag på brettet. Håper hun klarer å gjøre manøvrene på foil, så brettet er minst mulig nede i vannet. Det hadde vært godt å se, det er dit klassen kommer til å gå i løpet av året – med brett som er lite nede i vannet gjennom racene. Jeg tror Mina kommer til å forbedre sine resultater fra i fjor. I forhold til VM i august tror jeg hun
være i nærheten av å ta kvoteplassen til Norge i OL. Vi trenger sommermånedene med mye seiling, siden hun har eksamener i mai. Siden hun har siste år på videregående, må hun få lov til å forberede seg godt på skolen.
Håper å se fremgang for Christian. Han har også siste år på videregående, og har sett seg nødt til å seile litt mindre når våren og eksamenstiden kommer. Jeg håper vi får se Christian på mange samlinger etter mai måned, og at han
sammen med Endre får kontinuitet på treningen på høyt nivå. Det kommer til å bringe ham videre fra der han var i fjor. For høsten håper jeg vi ser at Christian har tatt steg, når han har fått seilt mye med Endre og Peer (Moberg). Christian har størrelsen, lengden og vekten som er bra for en IQF-Foil seiler, så jeg er ikke bekymret for at han ikke får gjort så mye i år. Fremgangen han gjør nå vil hjelpe ham også de kommende årene.
Siste innspurt for Dronningen-Trine:
Gjennom 13 år har Trine Kristiansen (52) styrt Dronningen
Selskapslokaler med stø hånd. Etter utallige KNS-arrangementer, gode middager og store selskaper, er det med stort vemod Trine nå er inne i sitt siste år i de gamle og ærverdige lokalene.
AV CHRISTIAN RUSCETTA
eg har møtt utrolig mange herlige mennesker gjennom jobben i GodtSelskap, og da selvfølgelig på Dronningen. Det har vært noen veldig utfordrende og veldig spennende år, og ingen dag har vært lik, sier Trine Kristiansen med et stort smil.
Mange av arrangementene på Dronningen, og da særlig i regi av KNS selv, er tradisjonsbundne og dermed helt like hvert eneste år. Men på Dronningen er det mye mer enn det som skjer, som aldri er likt, som f.eks. brylluper.
– Hans Majestet Kongen har jeg vel hatt på middag over 20-30 ganger på alle disse årene. Det har vært superstas. Jeg vet ikke hvor mange brudepar jeg har «giftet bort» eller hvor mange jubileer og andre superspennende arrangementer vi har hatt på Dronningen. Det har blitt enormt med årene, og det er litt trist at det nå snart tar slutt for min del. Men det er en tid for alt, sier Trine.
Hun har selvsagt opplevd masse morsomt i løpet av 13 år, og deler et par historier som involverer Kongen;
– En gang jeg hadde Ex-klubben med Kong Harald i spissen på middag her var jeg plutselig tom for gass. Jeg løp bort til Jørgen Stang-Heffermehl og fikk gitt beskjed, litt diskret, om at de ikke måtte gå til bords, men vente fem minutter. I mellomtiden la jeg på sprang ut, og den kongelige politieskorten lurte vel sikkert på hva i all verden som skjedde, med en kokk som bare forsvant når alle gjestene gikk til bords. Mens jeg beiner ned trappene for å bytte tank hører jeg det ringer i skipsklokka, som betyr at gjestene er på vei til sine plasser. Jeg må bruke en 11-kilos industrikobling som backup for å koble gasstankene, og den passer ikke inn der 33-kilos tanken skal stå. Så mens alle sitter til bords, jobber jeg så svetten siler med å bygge oppunder koblingen slik at den til slutt passer. På det tidspunktet har jeg altså ikke engang begynt på torskeretten. Det morsomme er at ingen
av gjestene merket noe som helst. Den tradisjonelle torskeretten kom når den skulle, uten at gjestene ante noe som helst av hvilket sirkus som foregikk i kulissene, ler Trine.
– Jeg hadde jo Kongen til bords. Her var det ikke verken tid eller anledning til å bli stresset eller miste kontrollen, smiler Trine, og gir med det en ganske klassisk beskrivelse av kokkebransjen. Uønskede hendelser og problemer må løses på strak arm, uten at gjestene merker det.
Ellers har Trine møtt på Hans Majestet utallige ganger, mer eller mindre uforberedt, mens hun har stått med skurefille og vaskeklut, uten at det har vært noe problem.
– En gang Kongen plutselig kom inn døra, hoppet bikkja mi nærmest opp på ham. Hunden min ble bare glad for at det kom mennesker inn døra. Kongen selv er jo glad i hunder, og syns det bare var hyggelig, men jeg husker at jeg selv ble litt stresset, ler Trine.
Den hardtarbeidende og iherdige kokken og kjøkkensjefen har loset Dronningen gjennom både gode og mindre gode dager. Under pandemien ble det bråstopp på aktiviteten og inntektene. Restaurant- og kjøkkenbransjen ble knallhardt rammet,
og Dronningen var ikke noe unntak. Men Trine kom seg gjennom den tøffe tiden med rak rygg, og kan nå overlevere livsverket sitt til nye drivere med god samvittighet.
– Jeg føler at på mange måter at Dronningen er min «baby», eller livsverk om du vil. Det har betydd utrolig mye
for meg. Jeg har jo vært her siden 2011. Da drev vi både Villa Lilleborg og Dronningen, som vi gjorde helt frem til 2019. Siden har det kun vært Dronningen, sier Trine.
Da hun overtok driften av Dronningen hadde hun noen kriterier til KNS, blant annet at det daværende konseptet skulle endres.
– KNS godtok dette, og var veldig forståelsesfulle og samarbeidsvillige. Vi endret på mye, og det har vært en supersuksess, sier Trine.
Hun vil takke alle menneskene hun har blitt kjent med på sin vei, spesielt alle seilerne i KNS som hun har fått et helt spesielt forhold til. Nå ønsker hun å gi stafettpinnen videre, og det er ikke fordi det er «dårlig butikk», snarere tvert imot.
– Virksomheten er bygget opp gjennom 13 år, og står på et svært solid fundament. Det er godt å kunne overlevere noe som er både lønnsomt og veldrevet til de som overtar driften her, sier Trine, før hun fortsetter;
– Det har jo vært prøvd mye ulike ting på Dronningen, og min erfaring er at sånn det drives akkurat nå er det som fungerer aller best. Jeg ønsker, for både nye drivere og fremtidige kunder, at det fortsetter på samme måte. Mange vil ha glede av det i fremtiden.
For sin egen del har Trine kommet fram til at tiden er inne for å søke nye utfordringer.
– Jeg har jo jobbet i denne bransjen hele livet, og har gode 30+ år på baken. Nå ønsker jeg å finne på noe annet, gjerne i samarbeid med andre, sier hun.
Trine er utdannet kokk og tok fagbrev i 1993 mens hun jobbet på gourmetrestauranten d`Atargnan i Øvre Slottsgate, som i sin tid var en av Oslos beste á la carterestauranter med Michelin-status.
– Jeg er også utdannet økonom med spesialisering i prosjektledelse, så jeg har mye erfaring å tilby de rette, enten samarbeidspartnere eller en ny arbeidsgiver, sier Trine hun.
– Jeg gleder meg veldig til å se hva slags dører som åpner seg nå. Jeg er åpen for det meste, avslutter Trine Kristiansen.
Fram til da skal Trine fortsette å være på Dronningen gjennom resten av 2023.
Den tidligere Laser Radial-seileren og OL-deltageren fra Rio 2016, Tiril Hartvedt Bue, har nå startet på et idrettspolitisk løp gjennom et krevende trainee-program for World Sailing.
AV CHRISTIAN RUSCETTA
Etter at KNS-seileren Tiril Bue avsluttet toppsatsingen som seiler, har hun jobbet både som trener og som ekspertkommentator for Discovery. I dag har hun en jobb utenfor seilingen, men å gi helt slipp på seilmiljøet er det ikke snakk om. Parallelt med sin sivile jobb deltar hun nemlig i et trainee-program, som på sikt kan gi henne verv høyt oppe i det internasjonale, idrettspolitiske systemet, først og fremst i det internasjonale seilforbundet World Sailing.
– Jeg har heldigvis en sjef som er veldig tilhenger av kompetanseheving, og derfor legger arbeidsgiveren min alt til rette for at jeg skal kunne delta på kurs og reiser i forbindelse med programmet, sier Tiril til Seilas.
Opplegget er omfattende, hektisk og lærerikt, og gir Tiril masse input, som hun får glede av, både i sin sivile jobb og som menneske.
Norges Seilforbund (NSF) har en internasjonal komité, som blant annet jobber for å få nordmenn inn i internasjonale posisjoner i seiling.
– Det hele er ledet av Norges Idrettsforbund (NIF), og etter hvert da dette opplegget kom på blokken, og de ville pitche noen kandidater, tenkte de på meg. Da jeg fikk muligheten til å delta var det ikke noe å dvele ved – det var bare å melde seg på, smiler Tiril.
NIF sendte ut informasjon til alle særforbundene om at de kunne sende to kandidater til den innledende samlingen på Ullevål, der det ventet tre dager med faglig innhold og seleksjon. Av de nærmere 30 deltagerne skulle fem bli plukket ut til å være med videre. Tiril var en av de utplukkede, i tillegg til representanter fra Brettforbundet, Skiforbundet, Tennisforbundet og Bryteforbundet.
– I den første modulen snakket vi om kunsten å kommunisere. Det gikk mye på språk, og oppbygning av tekster og budskap. Ja, rett og slett alt som en beskjed inneholder, forteller Tiril.
Den neste samlingen foregikk i København i november. Der traff de norske deltagerne representanter fra Danmark, Sverige, Finland og Nederland.
– I København var fokuset det mellom-menneskelige. Hvordan alle mennesker er ulike, og hvordan vi reagerer ulikt. Den fysiske biten med kommunikasjon, om hvordan lese mennesker, tilpasse beskjeden deretter, og hvordan beskjeden skal leveres. Det var også en interessant analyse av oss selv, og hvordan vi selv blir oppfattet av andre mennesker, sier Tiril videre.
Etter København ventet et par digitale moduler.
– Vi hadde en digital modul i januar, og skal ha en til i begynnelsen av mars. Den neste fysiske delen er to dager i Lausanne
i Sveits, der vi skal besøke den internasjonale olympiske komité IOC, og booke egne møter med internasjonale representanter, forteller Tiril.
Hun kan nesten ikke fullrose opplegget godt nok.
– De har laget et sinnssykt bra program. Flere andre nasjoner har prøvd å snike seg med, men det kan ikke bli for stort. Opplegget fungerer godt som det gjør, sier Tiril.
Hun skryter av støtten hun får fra NSF og seilpresident Guro Steine.
– Guro er en kjempestøtte for meg i denne prosessen. Noe av det vi har litt dialog om er hvordan dette skal materialisere seg i noe, og være relevant for seilingen. Målet er å kartlegge hva som er den enkleste ruta for meg å ta, for å oppnå en posisjon der jeg kan jobbe for norske verdier og interesser internasjonalt, sier Tiril. Hun legger til at vi i Norden er vant til å jobbe på en veldig demokratisk måte, og at hun derfor må smøre seg med tålmodighet, og vente litt på at det blir hennes tur.
– Det er ikke «rett frem» å komme seg inn i slike organisasjoner som World Sailing, så dette kurset skal bidra til å gjøre veien kortest mulig, sier hun.
VIL BLI EN INTERNASJONAL REPRESENTANT FOR NORSK SEILING
– Kommer du til å ende opp med å jobbe på heltid innenfor World Sailing, eller vil bli mer som et tilleggsverv?
– Det kommer an på posisjonen jeg
oppnår, og hva jeg ønsker å få til. Jeg har lyst til at den jobben jeg gjør er samkjørt med NSF. Jeg skal først og fremst være en representant for norsk seiling. Men alt kommer an på hvilken komité jeg kommer inn i, sier Tiril.
De siste årene har det ikke akkurat florert av nordmenn innenfor det politiske i internasjonal seiling. Tor Møinichen har sittet i dommerutvalget, og Per Bøymo har også vært involvert internasjonalt. Sverige har på sin side hatt mange.
– Jeg tror de har hatt seks-syv personer med, sier Tiril.
I trainee-programmet lærer man også om hvordan ulike kulturer fungerer. Når de møtes i Lausanne vil det bli mest fokus på sports policy. I juni avsluttes programmet i Stockholm.
– I Stockholm skal denne pitchen være ferdig, og det hele skal sys sammen. Da gjelder det å skrive en bra pitch, som skal leveres på en overbevisende måte, sier Tiril, før hun avslutningsvis sier følgende;
– Hvis sjansen byr seg for andre vil jeg anbefale dette kurset. Jeg merker hvordan det rigger meg ganske bra kunnskapsmessig, og gjør at jeg står tryggere i et forsøk på å få en internasjonal posisjon.
Reisereportasje:
Indonesia er litt som et lykkehjul – du vet aldri hvilke overraskelser du våkner opp til på neste ankringsplass. Den stigende tropesola i øst vekker til livs både havskilpadder, muezziner og orangutanger i de gryende morgentimer. Vekkerklokka vår kan være alt fra apebrøl og gekkosang til «gladmuslimske» hymner fra moskéen. I lufta hviler gjerne en duft av hibiskus og frodig regnskog, men la deg ikke forføre..
TEKST: LINN CHARLOTTE KLUND OG PAUL LÜBBE // WICKED HORIZON EXPEDITIONS
Brått fylles lagunen av en stank som får nesa til å gremmes og appetitten til å forsvinne – selv om dragefruktsalaten på tallerkenen ser aldri så lekker ut! Svovel. Er drømmen å spankulere rundt krateret på en aktiv vulkan eller bestige majestetiske fjelltopper med panoramautsikt? Ja, da er dette paradiset – og svoveldunstene ekstra krydder i oppskriften på eventyr.
Men Indonesia er så mye, mye mer. Det er akvarium, Tusenfryd, Bollywood og Jurassic park på én gang! Med et slør av østens magi, hinduverdenen og fargerikt sukkerspinn. Velkommen til landet som aldri slutter å overraske. Det er derfor vi stadig har vendt tilbake, og gjør det i år – igjen. Denne gang med døra på gløtt for andre seilere, studenter eller eventyrlystne som drømmer om en skikkelig avstikker fra Melkeruta.
Indonesiaeventyret begynte med “Amanda”, men siden den gang har 34 fot blitt oppgradert til romslige 48’. Akkurat nå befinner vår staute Alubat Cigale “Nora Simrad” seg på Vest-Papua, og etter å ha rundet PNG står øyloffing mellom
Darwin og Bali på seilprogrammet for sommersesongen 2023. Det har, som dere skjønner, skjedd store omveltninger, og vi seiler nå under flagget til Wicked Horizon sammen med eiere av det tidligere av Seilsamvirket. Mer om det senere, men først: Noen monsunsesonger tilbake i tid… Utopien på en Sydhavsdrøm, kan man ønske seg noe mer? Ja...
Vår seilepoke begynte lengst øst i øyriket, med landkjenning på Kei Island i Sør-Molukkene. Etter at nesten-kollisjonen med en blekkspruttråler bød på aller første møte med øynasjonen, måtte hvilepulsen først stabilisere seg. Det hjalp ikke akkurat at landet er stemplet som et svært firkantet byråkrati, til pest og plage for båtfolket. En god grunn til at relativt få seilere ferdes i disse strøk. Mon tro var vi overambisiøse som satset på overkomme papirmølla uten agent?!
Vel, etter å ha tilbakelagt noen (bom) turer til diverse instanser/diplomater samt blitt frittet av byråkrater og tidenes lengste online-formular, kom vi omsider helskinnet gjennom det. På veien hadde vi blitt kjent med et av verdens mest sprudlende folk og fått invitasjon til skikkelig sydhavs-gallamiddag på stranda.
Tallerkenen var palme- og bananblader, og skålte gjorde vi med hibiskusvin servert i bambus-rør. Selv om det var aldri så eksotisk, så naturskjønt og harmonisk virket det som om øyboerne lengtet etter noe større. Noe mer moderne og fancy… Etter fargesprakende lysshow i gatene, kjøpesentre, horder av turister, materialisme. «How can we become like Bali?»
Vi tok dem med på en seiltur langs kysten – stappa båten full med tretten stykk, deriblant «sydhavsprinsessen»
Jessica i selskap av høvdingen selv – og svarte «Dere vil ikke bli som Bali.»
«Tro meg, dere vil ikke ha masseturisme hit – sats heller på økoturisme. Dere er unike som bor på denne akkurat passe isolerte paradisøya, ta vare på den.» Men stemte det hva vi sa? Vi seilte videre vestover mot Bali for å finne ut av det.
Med sørøstmonsunen dit ingen skulle tru at nokon kunne bu: Sea Gypsy Village Ruta går innom de mest avsidesliggende stedene du kan tenke deg. Plutselig blir vi oppmerksomme på en korallatoll på kartplotteren som er som sunket i havet på Google Maps. En Atlantis-kopi eller eksisterer den virkelig? Dette må vi bare utforske! Hittil har vi slått følge med en konvoi av andre seilbåter men i håp om å beholde denne skatten for oss selv forteller vi ingen om sidestikkeren. Kartet avslører at inngangen til revet er en trang flaskehals, nøye planlegging blir derfor olfa og omega. Men sannelig er vi ikke så gudsforlatt som vi tror, for et det ikke konturene av en bygning vi skimter på horisonten? Midt i blått ingenmannsland gir Ranger-stasjonen assosiasjoner til Fort Boyard Festning – et sted Linn Charlotte
alltid har drømt om å dra. Hverken fangevoktere eller sheriffer er å spore, og følelsen av å stevne inn i den digre, oversvømte atollen er helt …… Hvordan kan spionsatellittene ha oversett dette? Ti nautiske mil i diameter er ikke småtterier! Sorry Google, den gåten knakk vi først. Koordinatene? Husker ikke.
GPS-koordinater er forresten overflødig hos neste vertskap, Wangi-wangi sjønomadene i Wakatobi. Forestill deg at du hverken har kompass, GPS eller sekstant om bord. Mutters alene drar du ut på det åpne hav og etterlater kyststripa bakenfor horisonten. Fisker lidenskapelig i timesvis, lar båten følge strømmen – hva nå?! På spørsmålet om hvordan disse kara finner tilbake? «Jeg vet jo hvor hjem er.»
Det ligger i blodet, de er født med kompass i panna. Utriggerkanoene har gjennom tiden blitt oppgradert med
«Det ligger i blodet, de er født med kompass i panna»
rispose-lappeteppe (seil) eller påhengsmotor. Men de bor fortsatt «på vannet» – ytterst i den værbitte skjærgården hvor kanarifargede bungalower går i ett med den azurblå vannskorpa. Små kanaler muliggjør navigasjon mellom husklyngene. For et herlig lite stykke Venezia i miniatyrform! Med lange tradisjoner som vaskeekte Sea Gypsies vil de helst ha seg frabedt materielle goder. Indonesiske statsborgere med et bein innenfor skoleog helsesystemet er de kun på papiret. Etter hvert som de mottar oss med åpne armer, ivrer etter å skravle, se bilder og vise oss rundt, skjønner vi at disse brede smilene likevel scorer høyt på lykkeskalaen. Leve havet.
OG PARAPLYDRINKER
Sørøstmonsunen puster oss lett i nakken og både storseil, genoa og stagseil står som støpt i vinden. Ikke en eneste regnsky i sikte, sjelden en grunn til å reve. På evig slør. Det har blitt en vane her i Indonesia, og kanskje bittelitt fortjent etter all julingen vi fikk i Beauforthavet og utenfor Grønland med “Infinity”? Grunnen til at vi har ishavsekspedisjon i tankene mens vi nærmer oss Bali? “Infinity”s kameramann holder nemlig til her, og hadde gitt oss storslagent referat om Indonesias egen “Granca”. Lovlig forutinntatte, men
spente skal vi endelig legge partyøya under lupen selv.
Kontrasten slår imot oss, det samme gjør duren fra én million scootere. Dette er vidt forskjellig fra alt annet vi har sett av Indonesia, kanskje ikke rart flere tror det er et eget land?! Midt i den langstrakte moské- og kirkekledte øykjeden ligger altså Bali. En skikkelig fargeklatt, hvor den oransje, smukke arkitekturen som preger byfasaden minner om templer fremfor eneboliger. Svart-rutete miniparasoller fungerer som skytsengler for hindugudene og pryder ethvert gatehjørne. Mens vi snubler oss over offergaver langs fortauet får vi et herlig innblikk i Hinduverdenen. Tydeligvis en drøm for reiseglade så vel som “digital nomads” og “expats”, men hvor seilervennlig er det egentlig?
Ved havna byttes fargerikt folkemylder ut med et båtdryss i alle fasonger og farger. Benoa Marina, den eneste på øya, har en prisklasse – og båtslipp for den saks skyld – som er forbeholdt superyachtenes jetsettverden. Mens på ankringsplassen i Serangan ligger hummer og kanari av speedbåter, tradisjonelle skip, fritids- og seilbåter. Kjekt som base for å utforske resten av øya fra setet på scooter’n eller leiebilen. For styrer vi unna turistmagneten Kuta og er det ikke så halvgærent, men Bali blir liksom bare et pitstop for
hjemreise/påmønstring. Vi tar oss aldri tid til å utforske øya skikkelig, kanskje bli kvitt noen av fordommene – vi kan jo ikke fordra å være forutinntatte! Tja, ikke før korona banker på døra og øya seiler opp som en drømmedestinasjon. Plutselig har vi hele paradiset nesten for oss selv!
Vi opplever å bli sjarmert i senk av alt fra grimaseskjærende hindu-skulpturer til lekkerbisker fra det balinesiske kjøkken. Eller asiatisk vaskebjørn-lort for den saks skyld…
BJØRNEBRYGG I BLODET
Vaskebjørnekskrementer får neppe smaksløkene til å juble, men dette landet slutter aldri å hverken overraske eller sjokkere. Vi beveger oss inn i dypet av Balis regnskog, hvor pulserende storbyliv luft byttes ut med lianer og kaffeplanter. Her dyrkes nemlig “holy shit”, også kjent som verdens dyreste kaffe. Hemmeligheten ligger i pelskrabaten asiatisk palme-sivett, som ELSKER kaffebønner. Men bare skallet/frukten altså –ut av systemet dens kommer hele, fermenterte bønner som brygges og selges for opptil 500 kr. koppen i London. Paul slår til med en stor kopp vaskebjørnbrygg, og spenningen stiger… «Slettes ikke så verst, faktisk ganske godt». Men verdens beste?
Han drar litt på det «På topp-fem-lista iallfall!»
Med påfyll av koffeinkruttlagrene er vi klare til dyst for neste etappe – og kruttseilas skal bli! Også denne kvelden lever Lombokstredet mellom Bali og Lombok opp til sitt rykte. Når Javasjøen pløyer rett inn i voksne Stillehavsdønninger gjelder det å holde tunga rett i munnen. Vi blir som en kasteball inne i den trange flaskehalsen, og før vi vet ordet av det blir vi stående og stampe i motstrøm. Speed over ground: 1 knop. 0,5 knop. 0 knop. Baklengs?? Selv med motor i gir peiler vi det samme sjømerket på land på samme sted i en halv evighet. Det må bånn gass til for at det endelig løsner. I takt med stigende skroghastighet kommer også mestringsfølelsen over nok en gang å ha overlistet naturkreftene. Ikke minsts har vi midt oppe i eskapaden av solskinns- og søndagsseilaser fått oss en påminnelse om hva sjøsyke og adrenalin er for noe.
Etter endelig å ha krysset av Bali på “to-do-lista” er vi klare til å omfavne resten av øyriket, og det varer ikke lenge
før andre firbeinte stjeler showet, på godt og vondt… I øynasjonen er apebrøl gjerne like vanlig som bjeffing er i Norge. Mens den rødlistede orangutangen knapt er å oppdrive i sitt naturlige habitat, har andre apearter blitt dedikert både eiendommer og dekarvis med regnskog. “Monkey Forest” er en gjenganger, og i fjellandsbyen i Ubud har apene til og med tatt det hellige tempelpalasset i besittelse. Og når ankeret synker til bunns utenfor på Gili Lontar (Monkey Island), er det med aperadar i blikket vi svømmer i land. Øya har i årevis vært bebodd av én legendarisk apekatt. Spør oss ikke hvordan eller hvorfor, men nå har han fått selskap! Og ganske riktig – når vi tropper opp og bryter husfreden med strandryddingsaksjon, titter to par nysgjerrige øyne fram fra tropeskogen. I begynnelsen tenker vi at sunn respekt og litt avstand til våre forfedre er the way to go, men begynner snart å lure på om mottoet isteden er “survival of the fittest”…
I toppsjiktet av bucketlisten har vulkanen Rinjani lenge ruvet. Nå stod mannskapet på startstreken til den 3.726 høye kolossen og rustet seg opp til å trosse bratte fjellformasjoner og mulig
høydesyke. Med den pittoreske utsikten som en gulrot som knapt vokser i størrelse selv om gnagsårene verker og halsen roper etter påfyll i den tomme drikkeflaska. Etter natt nummer tre i en forblåst og kald basecamp med verdens verste søvn, er det kun tanken på toppen som driver deg. Da skal søren ikke en innpåsliten turkamerat spolere sluttspurten, samme om han heter Aperud eller noe annet til etternavn. Røsking i skolisser og sekkereimer får vårt mannskap Rebekka til å tenne på alle plugger. Apekatten får seg et skikkelig klask, og ekkoet av «Pell deg vekk. NÅ» ruver utover krateret.
Til gjengjeld blir hun forsonet med apestammen i et legendarisk once-in-alifetime øyeblikk. For hvem andre kan vel skryte av å ha tatt selfie med apekatt?!
48 fot ligger og venter på oss, og nå har dagen kommet for å innta den flytende
kåken. Ved ankringsplassen på Marina del Ray møttes de – vårt gamle og vårt nye liv – “Amanda” og “Nora”.
Som dere kunne lese om i forrige Seilas-innlegg, hadde vi blitt spleiset med et velkjent norsk seiler-kollektiv: «Amanda Sailing + Seilsamvirket = Uforglemmelige seileventyr “powered by” Wicked Horizon». Og så snart pandemien hadde lagt seg var det endelig på tide å innvie Nora, som også befant seg i Indonesia.
Det var et legendarisk øyeblikk da begge båter la seg på svai i vinden, fortøyd tett-i-tett til den samme bøyen. Aluminium versus glassfiber, 50 hester versus 23. Alt var liksom dobbelt så stort – Vinsjene, rattet/styringen, riggen.. Under dekk hadde hun to romslige akterlugarer med dobbeltseng+overkøye. Og to bad, selvfølgelig. Midtskips gjorde den innebygde motoren også nytten som kjøkkenbenk i enden av en lys og luftig bysse.
Skuta hadde til og med egen badeplattform akterut – en ordentlig “sugar scoop” med flust av fasiliteter. Badestige, gummibåt-brygge, blomstrete dusjforheng. Øynet vi ørlitegrann privatliv? Du hørte dessuten riktig, D U S J, som i ferskvannsdusj. Reinspikka luksus vi aldri hadde våget å drømme om i båthverdagen. Det «verste» var at båten hadde både watermaker og hyperfancy tanker. Vi snakker ikke dieseleller vanntanker, men – hold deg fast – 1,2 tonn liter store ballasttanker. Jøsses! Vi følte oss en smule malplasserte, litt sånn som Askepott på ball.
Men vi hadde vel ikke alt dette for oss selv? Neida! Planen er altså at medlemmene i Wicked Horizon (ekspedisjonsselskapet rundt båten) skal rullere på å drive skuta med gjester om bord. Siden vi eier minst, skal vi drive den i lengre perioder av året. I skrivende stund er båten på havplastoppdrag for to NGOs, og seks eventyrsugne nordmenn har akkurat
«Stranda alle snakker om er faktisk så rosa som ryktene vil ha det til, og vi har den helt for oss selv»
mønstret på for resten av vinterhalvåret. Deretter er det basically førstemann til mølla.
Det var duket for prøvetur på kryss og tvers av i øyriket. «Bare gled dere! 220 nautiske i døgnet er slett ikke uvanlig» Med vår CEO Peter Kellers lovende utsagn, skulle det ikke bli noe problem å legge avstander under kjølen i syvmilssteg. Bare vinden holdt, tvi-tvi. Et av de første stoppestedene er selveste Komodo Island i den store nasjonalparken ca. midt i landet. Ikke bare hadde vi en ettertraktet rosa strand i kikkerten – jakten på etterlevninger etter dinosaurene skulle også nå nye høyder. Nemlig den beryktede komododragen som i det fleste tilfeller er dødelig for mennesker, og på tom mage ikke takker nei til hverken vannbøfler, apekatter eller tobeinte. Den finnes kun på to øyer i hele verden. Vi hadde bare hilst på varanen fra avstand på en terrasse på naboøya, mens nå skulle det bli andre boller. Dens hovedrevir Komodo Island huser imponerende 1.500 eksemplarer og
en hel lokalbefolkning alias potensielle byttedyr! Sensasjonelt, men er idyllen i ferd med å slå sprekker? Onde tunger vil ha det til at de lokale øyboerne snart må vike for en storslått og eksklusiv “Jurassic Park”. I visshet om at neste møte kan bli vårt siste, gjelder det å suge til oss alle inntrykkene av skjellete hudfolder, monsterklør og den siklende kjeften som skjuler en sylskarp tanngard.
Vi forlater reptilenes verden til fordel for pastellfargede skylapper (tuttifrutti og sukkerspinn). Stranda alle snakker
om er faktisk så rosa som ryktene vil ha det til, og vi har den helt for oss selv. Det er en sjelden rød korall som – finslipt av bølgene – er opphavet til Pink Beach. Er ikke dette drømmestranda, så vet ikke jeg…
Enda mer godis for øyet skal det bli når vi stevner inn i neste nasjonalpark, Raja Ampat. Plutselig befinner vi oss midt i en labyrint av pyramideformede fjellrygger som stuper ned i krystallklart vann. Langs skutesiden leker hval og delfiner, og holder vi utkikk kan vi skimte et flyvende flytende teppe som beveger seg grasiøst gjennom vannet. Området er nemlig kjent for sine mantarokker, som i ny og ne også slår salto over vannoverflaten. Helt klart noe av det råeste vi har sett, og ikke vanskelig å forstå hvorfor arkipelet har fått kallenavnet “The Last Paradise”.
Fordelen med seilas i Sørøst-Asia er at når monsunvinden snur to ganger i året, kan man utnytte medvinden for å dra tilbake til alle perlene. Så i tillegg til nye destinasjoner blir det derfor gjensyn med både Raja Ampat, drager og sjønomader, Bali og Pink Beach ila. året, og vi gleder oss til små og store ekspedisjoner.
Verdens første integrerte mikrofiberfilter
En tredjedel av mikroplasten i havet kommer fra syntetiske fibre. FiberCatcher™ bidrar til å redusere mengden mikrofiber som forsvinner ut med vannet i vaskemaskinen når du vasker på syntetiske programmer.
«STJERNEN» med museumsskipet KNM «Narvik» i bakgrunnen i Indre Havn i Horten. (Foto: Knut G. Bjerva)
Dampsjaluppen eller kongesjaluppen STJERNEN ble for over 100 år siden et velkjent syn for seilere og andre båtfolk.
Den ble bygget for Oscar II og overtatt av Haakon VII, som fulgte godt med på regattabanene.
AV SVEN ELLEFSEN
Den dampdrevne sjaluppen Stjernen
ble bygget i 1899
som byggenummer 189 ved Akers
Mekaniske Verksted
i Oslo. Skroget på
55 fot er bygget i stål og som datidens marinefartøyer med vedderbaug (akteroverhellende baug). Båten ble bygget på oppdrag fra unionskongen Oscar II. For å forvalte sin kongegjerning bodde han i perioder på Det Kongelige Slott i Oslo. Kongen var glad i sjølivet og
benyttet Stjernen til turer på fjorden og til å reise over til Oscarshall på Bygdø. Oscar II ble en velgjører for KNS helt fra starten i 1883. Takket være ham fikk vi bruke orlogsflagget med hans merke. Den nye norske kongefamilies møte med Stjernen fant sted i Drøbaksundet i 1905. Konge,
«Det er dette flagget dere skal bruke, og det skal subbe sjøen»
dronning og kronprins ble transportert fra danske Dannebrog over i norske Heimdal for å fortsette ferden inn til Oslo. Stjernen ble derved den nye konges båt.
Stjernen har hele tiden hatt en dampmaskin som fremdriftsmaskineri. På gamle bilder ser vi svart røyk velte ut av den høye skorsteinen. Marinegastene som bemannet båten måtte hele tiden lempe kull inn i fyrkjelen. Dagens maskin fyres med bjørkeved. Besetningen måtte nok av og til streve for å holde den høye messing-skorsteinen blank. Den ble lett anløpet når trykket på dampkjelen ble for høyt. Som mange andre lystbåter ble Stjernen mishandlet under andre verdenskrig. Hun ble i 1945 kassert som kongesjalupp, solgt, og endte etter flere ombygginger som vrak på Mjøsa. I 1995 ble hun gjenoppdaget ved en ren tilfeldighet av den legendariske komikeren Rolv Wesenlund, som var marine-entusiast. Han var mannen som satte i gang gjenopplivingen av kongesjaluppen, da han via sine venner i jazzmiljøet i hjembyen Horten fikk snøballen til å begynne å rulle. Ved gaver og iherdig dugnadsinnsats fra venneforeningen Marinemuseets
Matroser ble hun restaurert etter originale tegninger. Heldigvis hadde Marinemuseet på lager en original dampmaskin, en ubrukt 20 hk Compound Stephenson fra 1899! For spesielt interesserte kan nevnes at dampkjelen er den eneste kjente kullfyrte Yarrowkjelen i Skandinavia. Ved sjøsettingen 21. mars 2000 fremsto «gamle« Stjernen i fordums prakt.
Under restaureringen dukket det opprinnelige rattet opp. Det viste seg at det var blitt tatt vare på av Casper Strøm da han etter krigen fikk høre at båten skulle hugges opp. Han hadde senere truffet kong Olav og fortalt om rattet, som han hadde hengende på sin hytte på Sørlandet. Han lovet majesteten at skulle Stjernen bli satt i stand igjen, ville han gi rattet tilbake. 40 år senere fikk han høre at restaureringsarbeidet var i gang. Rattet kom derved tilbake på plass.
Riksantikvaren erklærte dampsjaluppen Stjernen for verneverdig i 1996. Fartøyet brukes nå til kulturformidling og vises gjerne frem ved arrangementer som
jubileer og veteranbåtstevner. Matrosene holder den heldigvis fortsatt i drift med hjemmehavn i Horten. Om vinteren ligger hun opplagt tørt og godt i egen hall på Karljohansvern – Stjernehallen.
Kong Haakon var som kjent utdannet marineoffiser og hadde en variert sjøtjeneste i den Danske Marine. Den ble avsluttet som skipssjef på kanonbåt i 1905. Som norsk konge viste han stor interesse for KNS. Stjernen var ofte startbåt med kongen om bord som starter og dommer. Selvsagt alltid fra 1919 når han arrangerte H M Kongens Serieseilaser. Stjernen fungerte også som kongeskip frem til 1940. Det tok jo tid med det «kongeskipet» kong Haakon ble lovet da han sa ja til den norske tronen. Han tok ofte turer på Oslofjorden. Mang en utenlandsk gjest, både «kronede hoder» og andre, ble invitert med. Søndagsturen kunne bl.a. bli lagt til Konglungen der Fritz Rustad som var hoffsjef 1904-25, tok imot på sin gård Løkenes. Der kunne gjestene spille på Norges første tennisbane anlagt etter den internasjonale standard Lawn Tennis. Stjernen la til i Spirebukten. Der er en bygge fremdeles kjent som Stjernebryggen.
Den Stjernen vi kjenner som kongebåt i dag er konstruert av Christen Furuholmen og bygget i Vollen hos i Anker & Jensen i 1935 for Nicolai Eger. De første bilder av båten, omtalt som Stjernen II, med kong Haakon og kronprinsesse
Märtha om bord finner vi i Seilas i 1945. Kongeskipet Norge ble endelig en realitet i 1947. Om bord finner vi dagens kongesjalupp hengende i skipets daviter til bruk som landgangsbåt for de kongelige.
FLAGGREGLER FRA 1899
Legg merke til splittflaggets lengde på bildene. Stjernen er fra 1899, og den gangen SKULLE splittflagget «kysse» sjøen, altså at den ene fliken subber vannoverflaten. Ifølge entusiastene som har restaurert sjaluppen følger de reglene fra den gangen.
– Vi har fått mye tyn av dem som "vet bedre" enn oss, at flagget aldri skal berøre bakken eller sjøen. Men det skal det altså. Marinemuseet, som spanderte flagget på oss, hadde med en klar beskjed: Det er dette flagget dere skal bruke, og det skal subbe sjøen, forteller Knut G. Bjerva.
KNS har mange komitéer og utvalg som alle bidrar til å drive foreningens mange virksomheter. En av de mindre kjente er Exklubben; den er ikke oppført i årsrapporten; så hva er nå dette, og hvem er med i denne klubben?
AV SVEN ELLEFSEN
Ex-klubben ble stiftet 4. desember 1939 etter initiativ av Halfdan Hansen, KNS-formann 1924-28 og æresmedlem, og dens vedtekter ble enstemmig vedtatt av de fremmøtte. Klubbens formålsparagraf
lyder:
«Klubbens formål skal være å samle tidligere styremedlemmer og varamenn og den skal dessuten ha til opgave å værne om K.N.S’s tradisjoner og arbeide for seilsportens fremme.»
Kronprins Olav var med på stiftelsen og samtykket i å stå som klubbens æresformann, et verv han hadde også da han ble konge. Kong Harald tok imot vervet i 1991 og innehar det fremdeles. Johan Anker ble Ex-klubbens første formann. Foruten æresformannen og formannen består styret av en valgt sekretær. Nåværende formann er Jørgen Stang Heffermehl og sekretær er Arnfinn Heje. Klubben har også en revisor. Vedtektene fra 1939 sier at det skal holdes «minst 6 møter om året». Krigen satte naturlig nok en stopper for dette målet etter at klubben
etter sitt møte 30. september 1940 ikke hadde virksomhet før i 1945. I dag er dette redusert til et vårmøte/årsmøte og et høstmøte. Ex-klubben er hverken selskapsklubb eller seilforening og har ikke adresse eller telefonnummer.
Ex-klubben ivaretar kontakt med våre nordiske søsterforeninger KSSS, KDY og NJK bl.a. gjennom de årlige vennskapsseilaser som holdes på omgang mellom foreningene. Til seilasen møter hver forening med fire seilere og en dommer.
Den arrangerende forening stiller med to båter til hvert lag, og det seiles i to dager med to starter hver dag. Det har vært seilt med Knarr, IF, H-båt og andre. De norske seilasene holdes på Hankø eller i Oslo. I år er det KNS’ tur i dagene 30. august til 1. september og det vil bli seilt i KNS sine J/70 i Oslo. Seilas vil komme tilbake med reportasje i høst.
Rekruttering og junioraktiviteter er høyt prioritert i Ex-klubben. Gjennom sine personlige kontakter søker de å finne midler til fondene som bestyres av KNS. Ex-klubben er representert i fondsstyrene.
Viktige bidrag fra fondene har i senere år gått til utbygging av seilsenteret Ulabrand, til juniorers deltagelse i seilaser i utlandet, til Vindskift, til NSFs jubileumsbok og til boken om Dronningen (utgitt 2007). Fondenes regnskap finner vi hvert år i KNS’ årsberetning:
• Alfred WG Larsens fond til fremme av norsk seilsport
• Erik Ankers fond
• Halfdan Hansens minnefond
• Morits Skaugens fond
Ex-klubben administrerer også Eva og Erik Ankers fond
Ex-klubbens ærespris kan tildeles KNS-medlemmer som har gjort en spesiell innsats for foreningen og seilsporten. Prisen er en modell av Osebergskipet utført i bronse. Æresprisen er en «vandrepokal» som mottageren tar vare på livet ut. Æresprisen er derfor laget i 6 eksemplarer. For tiden er fire av skipene utdelt, og de verdige mottagere er: HM Kong Harald, Einar B. Moen, Peter T. M. Brandt og Ragnar Klevaas. Et av skipene kan beskues i Ex-klubbens premieskap i Klubben.
ærespris kan tildeles KNS-medlemmer som har gjort
TEKST: BJØRN ECKHARDT. FOTO: ARNE SAUGSTAD, MORTEN STØDLE OG HAUK LARSEN-WAHL
Året er 1983. 4x 20-års unge gutter realiserer sin drøm om å seile til Vestindia. Skolegang og førstegangstjenesten er avsluttet for tre av dem. 4. mann er urokråka fra Slemdal, bare 18, som
siste året har bodd hos moren i Florida. Foreldrene mente han ville ha godt av en slik tur..
Arne Saugstad kjente Hauk Larsen Wahl, gjennom sine foreldre, som var initiativtageren, fra tidligere. Morten Stødle hadde vært sammen med Erling Kagge i Forsvaret og var blitt gode venner.
Det skjedde mye det året, 1983:
• KNS fyller 100 år og arrangerer VM i seiling på Hankø.
• Bill Gates introduserer «Windows 1.0».
• Romfergen «Challenger» skytes opp.
• Amerikanske styrker invaderer Grenada.
• President Reagan kaller Sovjetunionen
«Ondskapens Regime».
• Antarktis setter kulderekord. -89 grader.
Og fire gutter fra Oslo-området starter sin seilas....
Det er Hauk og Morten som skriver boka...
40 år etter guttedrømmen ble realisert. De lener seg på sine dagbøker og alles hukommelse.
Hauk forteller:
– Jeg var nok den med mest seilererfaring. Far og Farfar var ivrige BB-11 seilere, ja, Far vant regattaen i Marstrand en gang og klart, det smittet litt på meg. Som 15-åring fikk jeg en Killing. Sammen med en kamerat og en padleåre seilte vi en sommer til både Smögen og Marstrand.
Som de fleste andre, hadde jeg slukt boka om «Rundø», de velskrevne sidene fra Carl Emil Petersen og Erling Brunborg.
«Ormen Stutte» som seiler dit pepper’n gror, hjalp også til å forme et ungt guttesinn. Disse bøkene ble slukt og gulpet opp igjen. Gang på gang. Det var viktig for meg å få til noe før jeg skulle debutere i den virkelige verden, med studier, få meg jobb og kanskje bli en nyttig samfunnsborger.
Så da ble det oss fire, og vi reiste ut med tre kameraer, to tomme dagbøker, et par KNS-blazere, penbukser og lappede olabukser. Helly Hansen hjalp oss med regndresser.
Men, det som tok mest plass, var ungdommelig pågangsmot. Vi har alle fått fornyet og økt respekt for våre foreldre, som støttet oss positivt med klokskap både før og under turen.
Med boken, ønsker vi å oppfordre andre til å ta sjanser i livet og å tøye sine grenser. Det gir mulighet til utvikling på en helt annen måte enn bare å velge den trygge vei, som ofte forventes av familie og samfunn.
Medforfatter Morten Stødle hadde truffet den nå berømte eventyreren Erling Kagge i forsvaret:
– Vi fant raskt en god kjemi. Han var hel ved, og han mente nok at jeg var til å stole på også. Da Erling ringte og spurte om jeg ville være med på mitt livs utfordring, brukte jeg kort tid til å bestemme meg. Smilet røpet meg.
Etter hvert greide vi å få leid en båt. Et smykke av en Vindø 50 (35 fot) i
Sandefjord, og med Hauks brevkurs i navigasjon fra under førstegangstjenesten, og plastsekstant pluss mitt VHF-sertifikat, la vi i vei. Vel, altså... Vi var kommet til høsten, og vi fikk plassert «Jeanette VI» i buken på en Fred.Olsen båt. Vi tjuvstartet fra Lisboa.
Da vi etter fem døgns seilas skimtet fyret på Porto Santo, den sandkorn-store øya, 40 nm nord for Madeira, fikk ordet stolthet ny betydning.
Her følger noen utviklende ord fra Arne:
«Da vi la ut fra Lisboa i september ‘83, var det bare Erling og Hauk som hadde det vi kan kalle noe seilererfaring. Jeg, hadde tilbragt totalt to døgn i seilbåt før vi kastet loss i Portugal.
ERLINGKAGGE
tilrorsmidtiAtlanterhavet.KanskjevardetdenneturensomSyd-såddespirensomsenereskulleførehamtilMountEverest, ogNordpolenogflereandreekspedisjoner...
fikkgutteneanledningtilådykke påvraketavRMSRhone,somsankunder en orkan i 1867. Akkurat her er bildet avfiJacquelineBissettattunderopptaktil bildetlmen«TheDeep»fra1976.Detikoniske med «Wet T-Shirt». Ikke rart at åHauksom15-åringfikkdykkedillaetter hasettfilmen.
YNGSTEMANNOMBORD,ArneSaugstad, bekymringsløssombareen18-åringkanvære. VED SALTISLAND I BRITISHVIRGIN ISLANDS
PÅBARBADOSIFØRTFINSTASEN,med tom kjølebag. Hauk, Erling og Morten vil besøke
«Royal Viking Sky», i bakgrunnen. Det ble et hyggelig og innbringende besøk. Fulle
kjølebagger med ost, leverpostei, hermetikk og kjøtt. Tusen takk, igjen...
«Tanken om at falt jeg overbord, var livet over. De ville aldri finne meg. Det skjerpet sansene mine»HER HAR RMS RHONE liggetsiden1867.
Dette er min første nattevakt, og vi er et sted mellom Portugal og Madeira, med 5000 meter til bunnen.
Jeg husker fremdeles hvor liten, pjusk og sårbar jeg følte meg under den enorme stjernehimmelen, der jeg styrte «vårt hjem» gjennom svarte natten. Samtidig veldig stolt. Alle var avhengig av at jeg gjorde jobben min. At de andre stolte på meg.
Tanken om at falt jeg overbord, var livet over. De ville aldri finne meg. Det skjerpet sansene mine. Det er virkelig meditativt å ha livet i sine egne hender, der jeg styrer båten alene på svarte havet.»
Jeg, som er journalist, treffer Morten Stødle i Sandefjord. I gangen på hytta hans pryder det store sjøkartet hvor kurslinjen er lagt, og alle sirkler med observert plass er plottet inn.
Morten er 40 år eldre enn på bildene og noen kilo tyngre. Han er sjeleglad for turen som gjorde ham til mann fra ungdom.
– Vi fant raskt ut at vi måtte stole 100 % på hverandre, og i en båt på 35 fot, utvidet vi toleransegrensene våre. Vi måtte lære hele tiden, og vi skjønte at lykken kunne være større enn forstanden, noen ganger.
Vi fire har fire forskjellige versjoner av hvordan historien har formet oss til dem vi er i dag.
Vennskapet har vi holdt vedlike, ja det
FAREN OG FARFAREN TIL HAUK, den andre av forfatterne av boka seiler mot hverandre på cover av Seilas i 1960.
NÅ ER VI PÅ BERMUDA, på vei hjemover... Med 8 dollar igjen. Den kjente norske skipsrederen Erling Dekke Næss bor på øya. Han er deres siste håp om å låne penger til proviant, diesel og havneavgifter. Meget generøs og forståelsesfull gir han guttene 500 dollar. Til gjengjeld får han en pakke Wasa knekkebrød fra sponsor i Norge. Hans bror, Arne, forteller flere år senere at broren hadde smilt bredt da han seks måneder senere fikk pengene tilbake. Fra v: Erling Kagge, Skipsreder Næss, Arne Saugstad og Hauk Larsen Wahl.
er kanskje enda sterkere i dag. Når vi møtes, inntar vi ofte de rollene vi tok der ute på havet for 40 år siden: Den ansvarlige, drømmeren, livsnyteren og den bekymringsløse. Personligheten er nok den samme, men livserfaringene har gitt oss perspektiver som har gjort det lettere å forstå hvorfor vi må evne og gi slipp og derved kunne gå inn i det ukjente i alle livets faser, forteller Morten.
I boken følger vi guttene til Kapp Verde-øyene. Derfra femten døgn til Karibia. Opplevelsene står i kø.. Noen ganger gjør jenter det samme. Oppholdet på øya Mustique, hvor de oppdager huset til Mick Jagger. Hushjelpen som ringer eieren, guttene får bruke trampolinen hans og kan flere dager bli oppvartet av den ferme karibiadamen. Og selvsagt, surfe fra standen til Mick. Mengder av inntrykk, nye kulturer, møter med andre seilere, penger som renner ut. Guttene var for stolte til å be
om hjelp hjemmefra. Da kan hjelpen noen ganger være i nærheten. Som på Bermuda:
Erling Kagge forteller: «Jeg husker vi ankom Bermuda. Det var fredag. Vi hadde 8 dollar igjen. Tilsammen. Vi var på vei hjem og trengte alt. Vi hadde hørt at den legendariske skipsreder Erling Dekke Næss bodde på øya. Legende fordi han solgte alle sine tankskip like før oljekrisa i ‘70-årene. Han var vårt håp, og vi ringte ham fra en telefonkiosk. «Vil dere låne penger...? Da
vil jeg se dere først. Ta en taxi hjem hit. Jeg betaler».
Erling Næss og kona Lisbeth lyttet lenge og interessant til vår historie.
Etter hvert gikk Erling bort til et pengeskap, tok ut 500 dollar, som han ga oss. Til gjengjeld fikk Lisbeth en pakke Wasa knekkebrød av oss, som vår sponsor hadde utstyrt oss rikelig med...»
Kagge fortsetter: «11 år senere ble jeg venn med Erlings bror, Arne Næss. Jeg fortalte ham om pengehjelpen fra hans
bror. Arne kunne fortelle at Erling hadde smilt lenge og godt, da han 6 mnd senere hadde fått pengene tilbake.»
Les boken, «Drømmen om Vestindia», med-seilere, er min oppfordring. Den er godt skrevet, flott lay-out og spekket med gode bilder av ubekymrede 20-åringer. Innslag av enkeltes tanker underveis løser opp stoffet på en nydelig måte.
Du vil bli klokere etter
å ha lest hans råd og opplevelser.
AV BJØRN ECKHARDT
Dere husker sikkert KNS-medlem Åge Bergerud? Han som kjøpte en Bennetti 76 fot, høsten 2018? Etter hvert mistet han den strøkne kaiplassen i
Kristiansand, og båten ble for stor da han måtte flytte til annen havn. Båten ble solgt og har nå hjemmehavn på Aker Brygge i Oslo.
60 fot er grensen nå i denne havnen. Her er historien om jakten på den perfekte 60 fot motorbåt. Åge Bergerud forteller:
Etter at den den forrige båten ble solgt, startet jakten på en ny som måtte innenfor 60 fot. En dag i gjestehavna her i Kristiansand, lå det en ukjent og kul båt. Vi fant ut det var en «Cranchi 53 Eco Trawler», ca 60 fot inklusive badeplattform.
Karin (kona) og jeg så på den hver dag. Den lå der uten folk om bord, i en uke. Vi studerte alt tilgjengelig materiell og omtale. Karin var like ivrig som meg. Av oss fikk den topp score, og vi bestemte oss for å sjekke markedet for en tilsvarende båt. Vi startet i «YachtWorld». Her finnes mange godbiter... Middelhavet, vet vi fra det tidligere kjøpet, er en fin startplass.
Alle tilgjengelige båtmeglere ble kontaktet. Til slutt satt vi med to gode kandidater. Vår erfaring med 76-foteren med 100 kvm strøken teakdekk, var at dette var for stor jobb for oss å holde i orden. Nå skulle vi ha en teakfri båt.
De to eksemplarene vi satt med var en hvit og en brun. Vi valgte den brune. Avtale om pris og levering ble gjort, og vi betalte en sum for at båten skulle trekkes fra markedet. Så starter finsjekken av båten. Alt må sjekkes. Skrog, motorer, drev, teknisk utrustning og alt elektrisk.
Hver lille detalj ble sjekket av vår innleide «surveyor».
Til slutt kom en praktisk test, en seatrial, med teknikere fra Volvo Penta, surveyor og oss. Vi hadde i tillegg med egen mekaniker, Helge Trengen.
Båten ble belastet med fullt pådrag, i alle fartsområder, data registreres, og rapport foreligger etter cirka en uke. Deretter til slutt satt på land. Der sto den i en uke, for å tørke skikkelig. Så kunne de grundige undersøkelsene begynne. For å få tilgang til helsjekk, må nye håndpenger betales.
Betaling foregår i tre etapper: Når båten skal trekkes fra markedet. Når du vil undersøke objektet nærmere. Etter seatrial, og du ikke har funnet noe galt.
Velger du å ikke kjøpe båten etter dette, selv om båten er i henhold til prospektet, tilfaller de to første innbetalinger selger. Dette er deler av total kjøpesum. Så, altså, du taper en del penger ved å trekke deg. På vår båt, ble det avdekket noen små feil, som selger utbedret på sin regning. Vi overtok båten i januar 2022, forhandlet oss frem til fri kaiplass med strøm, vann og parkering ut august 2022. Jeg reiste ned med «Cava», ja, noen skal jo ha vakten fra 00:00 til 04:00, i slutten av april. Hadde det deilig, varmt og spennende, frem til min gode kone kom i slutten av juni.
Da Karin kom, var ringen sluttet. Jeg hadde da vært to måneder i Santo Stefano, sammen med «Cava», en skikkelig skipshund. I mangel av en god og gal kone, klarte «Cava» å underholde meg. «Andiamo», som båten heter, er en skikkelig «wavekiller». En sjøens Hummer, som er lett å kontrollere. Høy stevn, gjør båten tørr, selv i høy sjø.
Det betyr ikke at bimini på flybridge har vært tørr på hjemreisen, verken i Biscaya eller den engelske kanal. Da vi ankom hjemmehavnen i Kristiansand, så det som om biminien var dekket av diamanter... Vi skiftet fort fra sol og varme til Atlanteren. Lange bukser og varme jakker, gjør at du kjenner at du lever. Middelhavet er som en stor sandkasse. Atlanterhavet er som en uendelighet, uten grenser. Du må være til stede på alle plan, hele tiden.
Jeg holder primært styring på skuta, mens Karin er vær- og ruteplanlegger. Samtidig er hennes ansvar det datatekniske. Vi bruker «Windfinder Pro» som hovedkilde, og sammen med «Yr» legges planer for de nærmeste dagene. Alle beskjeder kvitteres og vi har alltid vanntette VHF’er på oss. Alt vel på hjemturen.
53 ECO TRAWLER
Cranchi 53 Eco Trawler er 17 meter lang og har et stort fordekk med solsenger, sofa og to frokostbord. I havna eller i sakte fart har gjerne familien biminien slått opp over sofa og bord. Det er også nedgang til mannskapslugar, som har toalett, vask, seng og lagringsplass for klær og annet. Under solsengene er det god plass til fendere.
Badeplattformen har krybbe for tender og er hydraulisk, og går 50-60 cm dypt. Landgangen akter kan også benyttes som kran for lettere å styre tenderen inn på plattformen.
Flybridgen har fem-seks solplasser helt fremst, og styreplassen befinner seg på babord side. I tillegg til vanlig ror er det styring med joystick. Flybridgen har også wetbar med ismaskin, kjøleskap, grill og oppvaskkum, samt en vinkelsofa. Helt akter er det åpen plass til stoler og solsenger.
Det er adkomst til fører- og spiseplass fra babord side, samt adkomst til salongen via en stor dobbeltdør på akterdekket. Her er også en stor bysse og totalt to salonger. Under dekk har båten en VIP-lugar forut med eget bad, midtskips en sidelugar med køyesenger og eget bad, og lenger akterut ligger eierlugaren. Den går over hele båtens bredde, har store vinduer og eget bad med dusj og walk-in-closet.
– Når man kommer fra en 80 fots, langkjølet og tre meter dyp stålbåt på snaue 150 tonn, med liten baugthruster og lite ror, er man ikke bortskjemt. Denne
båten, med tre styreposisjoner, joystick og Volvo Penta IPS er en lek. Med 2 x Volvo Penta D6 435 hk. har vi mer enn nok krefter til 20 knop og mer. Skroget er lettdrevet og planer ved fjorten knop, og har et forbruk på 12 liter i timen i 7,5 knop. Drivstofftanken er på 2 800 liter, og det skal rekke til 2200 nautiske mil, forteller Bergerud, og fortsetter:
– Båten har også solcelleanlegg som genererer nok strøm til batteriene sli at vi slipper å benytte generatoren. Den bruker vi riktignok om vi skal vaske klær, koke mat eller gjøre andre strømkrevende
aktiviteter og ikke har landstrøm. For å virkelig kunne benytte båten hele året er det installert 20 kWatt dieselvarmer, med egne kanaler til alle rom. Det kommer i tillegg til et stort, originalt klimaanlegg som leverer både kjøling og varme, forklarer han.
Og etter hjemturen angrer han ikke et sekund. – Dette er drømmebåten. På det meste har vi vært fjorten personer, som har sovet og fungert om bord. Da benyttes alle sofaer som sengeplass i tillegg til de ordinære.
«Det er ingen grunn til ikke å kunne gjøre en god handel. Du må bare gjøre det korrekt. Du er nemlig ikke beskyttet av det samme regelverk som i Norge»
Det er ingen grunn til ikke å kunne gjøre en god handel. Du må bare gjøre det korrekt. Du er nemlig ikke beskyttet av det samme regelverk som i Norge. La oss ta vårt eksempel: Du har funnet en båt via en broker. Båten ligger Italia. Du vil seile båten til Norge og betale moms her.
Forsikre deg om at det er megleren som har fått oppdraget fra selger. Vanlig meglerhonorar er 10 %. Men, denne er det selger som skal betale.
Første delbetaling: Har du funnet en båt og vil gå videre, må du alltid betale håndpenger. Da blir båten trukket fra markedet. Dette kan være 10 %. Trekker du deg, taper du pengene.
Andre delbetaling: Undersøke båten med fagfolk. For å få tillatelse til dette må du ut med ca 3 500 euro. Pluss nedbetaling nummer to. Vanligvis 10-20 %.
Deretter på land for videre sjekk. Dette koster cirka 2 000 euro. Tykkelse på skrog, stålplater blir gjennomlyst.
Tegninger blir gransket. Når du har bestemt deg for handel, er det viktig å starte prosessen med myndighetene i det landet båten befinner seg.
Skal båten registreres i Norge, i norsk skipsregister, er det særlig to smidige damer i Sjøfartsregisteret jeg vil fremheve: Maria Utne og Arnhild Grepstad. Disse to kvinnene forsto hva vi som legfolk mente og klarte å geleide oss smertefritt gjennom en krevende papirmølle.
Like viktig: All innsamling av dokumenter i rett rekkefølge. Båten må først ut av registret i det landet den er registrert. I Italia, må du få et målebrev med apostillestempel. Dette stempelet er helt avgjørende for å kunne registrere i NSR og få båten forsikret.
Når alle dokumenter er samlet inn, og sendt inn, får du et foreløpig nasjonalitetsbevis fra Norge. Dette er ekstremt viktig for å få tilgang til havner hele veien hjem til Norge. For å komme inn i havner, må
båten være forsikret.
Du kan selvsagt hyre inn en proff skipper, eller sende båten med frakteskip. Dette koster nok 1/2 av hva det koster å føre båten hjem selv. Men, du mister et enormt eventyr. Vi har gjennomført to kjøp i Italia. Erfaringene er at du har et stort utvalg og gode muligheter til å gjøre et godt kjøp. Det er verdt å merke oss alle, at du må betale 25% av kjøpesummen og av alle kostnader forbundet med hjemtransport. Det er båteiers ansvar å rapportere fartøyet til fortolling innen riktig tid. Og riktig tid er tre dager. Ingenting skal være glemt eller utelatt. Her er myndighetene nådeløse.
Vi angrer ikke på handlene vi har gjort i Italia og kommer sikkert til å gjøre det igjen. Får noen problemer, kan vi være behjelpelige med å opprette kontakt.
Lykke til!
Råd til deg som vil kjøpe båt i utlandet: Her er noen av våre erfaringer med handel av båt i utlandet
Eller GYSIC, forkortelse for ... trekk pusten, folkens: Gourmet Venner af Yggdrasil Seil og Isflak-Club.
I2005 igangsatt av en vennegjeng fra Asker, rett utenfor Oslo. De ville arrangere en uformell, hyggelig, venne-seilas. Skuldrene skulle være lave, båtene skulle tåle å være ute noen dager om vinteren, og
mannskapet burde også ha vært ute en vinternatt tidligere.
De bestemte seg for å starte fra Østre Bolærne, fortet som overvåket innseilingen til Oslofjorden fra 1916-1999, ligger her. Etter nedleggelsen, overtok Vestfold fylkeskommune hele øygruppa, til stor glede for båtfolket og Vestfolds befolkning. Her er det laget en super gjestehavn med plass til 75 båter. Restaurant, lekeområder, flotte bademuligheter og rekreasjon har etterfulgt den strenge disiplinen som hersket her. Om sommeren går det fast rutebåt fra Tønsberg. Gjestehavna, som samlet deltagerne torsdag, har strøm på brygga, også om vinteren. Du vippser 120kr/døgn, og ingen sluntrer unna.
Den spede begynnelsen i 2005 startet med fire båter. Årets seilas, som begynte med hyggelig samvær torsdag 2. februar, hadde samlet 27 båter. To båter meldte avbud. Ikke engang med motorsag kom de ut av hjemmehavna. Synd for dem, for årets Vinterseilas ble en flott seanse.
Starten på fredag, etter «Gundermetoden», det vil si at båtene med lavest lystall starter først, og første båt i mål vinner, foregikk i 6 m/s fra nord, nord/øst. Det ble en flott seilas, med stikk i skjøtene med vinden inn fra babord. Tror nok alle syntes det var helt greit å unngå kryss med
stadig salt spray inn i cockpit. Som perler på den kjente snora, gikk det på skinner i 6/8 knop mot Strømstad, som er målgang. Første båt i mål, i denne uhøytidelige regattaen, ble «S/Y Eveline», seilt av ekteparet Linn Eve og Anders Krogholm, fra Tjøme. Båten, en Jeanneau SO 50 DS, håndterte de nydelig og tok altså igjen alle de andre, etter tre timers seilas. Men, med sin lange vannlinje, fikk de jo sitt drømmeføre. Strømstad stilte med havnebetjening som anviste plasser.
Per Ferskaug, med sin Hanse 430, fikk plass helt innerst hvor det tydelig var fylt ut med stein, skulle det vise seg. Da de andre seilte videre til Hankø dagen etter (lørdag), måtte Ferskaug vente på høyvann... Det ble etterlyst bedre skilting langs kaia med dybdeanvisning. Dette kommer til sommeren, får vi opplyst. Som det alltid er, når seilere samles etter regatta... Det sosiale får førsterett og samling i diverse båter. Da drikkes det ikke bare kaffe, men med no’ godt i, som varmer...
Laholmen hotell var neste samlingssted. Der skulle premieutdelingen foregå, med gjennomgang av seilasen, selvsagt. Alle fikk, grafisk, se sin båt på storskjerm på sin vei på tvers over ytre Oslofjord. Veldig artig.
Premieutdelingen fulgte i kjølvannet av den uhøytidelige grunnidéen til Vinterseilasen: Alle deltagere hadde med seg en premie, verdi ikke mer enn 200 kr. Disse ble lagt på podiet foran de ca 100(!) deltagerne. Vinneren fikk velge først, og så videre. Meget prisverdig opplegg. Vinneren, som ikke er KNS-medlem, fikk et årsabonnement på SEILAS og bobleflaske. Stor stas!
Ni andre, som også fikk abonnement, ble trukket vilkårlig ut av en hatt. På den måten fulgte vi opp den uhøytidelige melodien, til stor jubel for dem som kom lenger ned på listen.
Apropos melodi... Det ble laget sanger, og alle sang av full hals. Etterfulgt av 3-retters middag, trakk seilerne seg ned til båtene. Dagen etter skulle de møtes på Hankø. Avreise antagelig ikke for tidlig... Der skulle alle lage middag om bord. En dommer skulle prøvesmake og kåre en vinner.
Dette er et vinnerkonsept. Skapt av seilere med lave skuldre, som korter vinteren med flere uker.
Vinnerne er ikke KNS-medlemmer, men heller ikke noviser i tursammenheng:
– Både Anders og jeg har seilt fra 8-års alderen. Regatta med IOD Princess, Yngling, Killing og Express. Vi tok steget opp noen hakk i 2018, da vi kjøpte
Jeanneau’en. 50 fot var uvant for oss. Turseiling likeså, og en del trening måtte til for å håndtere den uvante store båten. Sommeren 2021 seilte vi langs kysten opp til Tromsø. En fabelaktig tur. Fantastisk å oppleve så mye kyst og flotte steder. I sommer (2022, red. anm.) seilte vi videre til Svalbard, deretter til Færøyene, Shetland, Fair Isle, Orkenøyene, Skotland og hjem.
Og, dette har gitt mersmak. Om to år, fra sommeren 2025, planlegger vi ett år på tur. Planen er da å seile sydover. Inn i Middelhavet, derfra til Kanariøyene, seile ARC-regattaen, være en stund i Karibia, før vi setter kursen nordover mot New York. Deretter Hudsonbukta, Grønland og Island....Tjøme.
– I sommer blir det dameseiling på meg, i Express. Grundig Cup og NM-damer står også på ønskelisten. Anders skal seile NM Killing med vår sønn Per.
KNS har selvsagt reklamert for medlemskap som for mange har vært en døråpner på langtur. Kanskje skriver de for SEILAS på neste langtur?
Fullriggeren Sørlandet blir KNS-ambassadørog skal seile med splittflagget vårt.
AV BJØRN ECKHARDT
Blant de siste 100 som oppfyller kravene til å motta SEILAS og
å kunne seile med KNS-flagg, finner vi «Stiftelsen Fullriggeren Sørlandet».
Adm. Direktør Knut Arne Gjertsen er stolt av hva han er sjef for:
– Denne skuta er en enestående kulturarv fra det maritime Norge under seil. Hun er byggenummer 1 på Høivold mek. verksted i Kristiansand og ble sjøsatt i 1927. Allerede den gang ment som skoleskip for sjømannsopplæring for unge gutter, og mange er de som har
takknemmelighets-gjeld til denne skuta og hennes besetning.
Men, tider forandrer seg, og nå er det opplevelses-seilas for folk under utdanning.
Hvert år seiler 64 videregående elever og plusser på sin CV. A+World Academy er et skoleprogram som seiler til 15 byer i 10 land, og alle får krysse Atlanterhavet. Skolen er et datterselskap av Stiftelsen Fullriggeren Sørlandet. I tillegg til akademiske fag, lærer studentene å seile dette utrolige skipet. De velger norsk videregående eller amerikansk High School på AP R-nivå, mens de er på sjøen.
I hver havn engasjeres elevene i de mest kulturelle og historisk-relevante aspektene av byen de er i, gjennom ekskursjoner og
åpner øynene og opplever det de hittil bare har lest om.
Elevene kommer fra mange deler av verden og tar med seg sin kultur om bord og deler med de andre. Tett inn på den enkelte, får alle oppleve mennesker, steder og kulturer, deres verdenssyn og perspektiver. Alt dette mens de fullfører et år på videregående.
Fullriggeren Sørlandet har vært en god og viktig ambassadør for Norge i nesten 100 år. Skuta besøkes flittig av norske utenriksstasjoner, eksportbedrifter og lokalbefolkning langs seilingsruten.
– Vi gleder oss til å bære KNS’ splittflagg med nasjonal stolthet.
–Båt betyr mye for meg/oss. Jeg vokste heldigvis opp med foreldre med båtdilla. Fra 7-års alderen var vi hver sommer på båtferie. Jeg elsket det og kunne alltid ha med seilbrettet på dekk. Sol, sommer og gode minner om opplevelser vil alltid ha en sterk tilknytning til sjøen.
Samme oppvekst ville vi gi våre egne fem barn. Siden vi bor i Drøbak, har Vestfjorden alltid ligget der for oss. Melkerutene langs kysten både i Norge og Sverige kjenner alle godt.
I 2011 kjøpte vi vår første ferie-seilbåt. Vi trengte god plass, og valget falt på en Jeanneau 42.2. Vi fikk fem fine år sammen med henne og med herlige opplevelser på netthinnen. Etter salget, gikk vi opp en divisjon, til Jeanneau SO 49 DS. Vi hadde på forhånd bestemt oss for ikke større enn 45 fot... Men, da vi så den flotte båten, var vi solgt. Amanda ll var en herlig båt å eie. Med det blanke blå skroget og velholdte teakdekket, fikk vi mange hyggelige
«Vi var solgt. Middelhavet hadde kjøpt oss...!»TONE OG STIG I KOMIZA, en havn på øya Vis i Kroatia.
kommentarer. Med denne langbeinte båten kunne vi utvide seilingsradiusen vår. Syd Fyn og Tyskland ble destinasjoner, og ungdommene om bord syntes det var stas å ankomme fremmende land på egen kjøl.
Men, de barna ble større, andre mennesker fristet, ja andre interesser som fristet mer enn lange seilturer med mor og far. Det er kanskje noen som kjenner seg igjen?
Høsten 2021 solgte vi «Amanda ll». Med tungt hjerte.
Vi tenkte å ta et par år fri fra eierskap i båt for å se hva som falt seg naturlig etter hvert. Abstinensen etter seiling meldte seg raskt samme høst, og ferien ble om bord i leid 50 fots Oceanis i Hellas.
Vi inviterte alle ungdommene med kjærester. Det ble en fantastisk tur og opplevelse, også for dem som ikke var vant til seilbåt. Dette ga mersmak, og sommeren etter, i ‘22, leide vi en Jeanneau 49 i Split i Kroatia. Tre uker. Venner og
familie alternerte. Helt magisk. Varmt, klart og blått vann, deilig sol. Når vi plusser på varme kvelder med vin, god mat og gitar i cockpit... Ja, dere skjønner..
Sjarmerende byer og ankerplasser, med delfiner som kom på besøk. Vi var solgt. Middelhavet hadde kjøpt oss...!
Tanken om et flytende feriehjem her, ble til et såkorn, som vi villig lot spire. Men, hva slags båt? Den skulle være komfortabel, trygg og enkel å betjene og samtidig være stor nok for barn med barnebarn på besøk.
Samme høst(!) reiste Stig til Göchek i Tyrkia for å se på en 2022-modell Dufour 56 Exclusive. – Det er ikke litt av en båt, dette er mye av en båt. Den tikket av alle ønskene, pluss noen jeg aldri ville drømt om. Tror han var redd for å misse noe på utstyrslisten.. Forrige eier var en velbeslått herre som syntes seiling så gøy ut, men som raskt fant ut at motorbåt likevel passet best. Fint for oss, vi gjorde et godt kjøp.
Det knyttet seg litt spenning til hvor vanskelig det ville være å kjøpe båt i et fremmed land. Hvilken risiko tar vi? Det
var mye enklere enn forventet. Båten ble solgt gjennom erfaren og proff megler, med utmerkede engelsk-kunnskaper. Jeg opplevde hjelpsomme medarbeidere i Sjøfartsdirektoratet, som bisto med rask og grei hjelp i forhold til NOR-registrering. Ja, jeg må si at alle møter med det offentlige Norge gjennom prosessen har vært rask og hjelpsom.
Nå er det bare ventetiden igjen, til påske. Da skal vi ned å seile «Pepea», som skuta er døpt, til ny hjemmehavn. Navnet har sin egen historie:
En kveld i vinter satt Tone (kone) og jeg og snakket om våre foreldre. Skulle tro vi hadde valgt dem, så fornøyde er vi med dem. Vi ville gi dem et symbol på vår takknemlighet. Og Pål Atle, Erna, Petter og Eva... ble til «Pepea». Den vakre logoen er laget av Hanne Tysnes Holm.
Båten ligger nå land i Marmaris, Tyrkia hvor det blir utført litt arbeide.
Skroget var foliert i en pussig blåfarge. Denne er tatt av, og en kliss ny hvit gelcoat ser dagens lys. Et bad skal bli vaskerom, bunnen skal behandles med Coppercoat. Navnet skal monteres, og KNS-flagget skal vaie fra hekken. Vi teller dagene til Påske. Da skal vi seile til Rhodos. Ja, kanskje til Karpathos også, hvis været tillater. Med oss i bagasjen har vi en Starlinkantenne. Med denne håper jeg å ha stabilt internett. Forhåpentlig utvider denne mulighet for fleksibelt bruk av båten til litt «remote work». Men, sommerens vakreste eventyr starter når vi skal seile til ny hjemmehavn i Kroatia. Planlagt tur er: Gjennom Cykliadene, inn i Saroniabukta, gjennom Corinth-kanalen. Derfra ut på vestsiden og inn i Adriaterhavet.
Vi sender reisebrev!
Med
Vi har 20 års erfaring med strøm ombord, og har alt du trenger for å få mer strøm ved hjelp av ren energi til båtturen. Se Farco.no!
RABATTKODE FOR KNS-MEDLEMMER: KNS
«Påsken i år blir helt spesiell for oss. Vi blir nok påske-brune i Middelhavet også!»NÅ SNAKKER VI Skikkelig med bimini.
Henrik Nicolai Haaland (20), Joachim Bergsbakk (20), Albert Pedersen Eikrem (20) og Enzo Zachariasen Line (19) startet på sitt livs eventyr da de i september i fjor la fra kai på Dronningen med familie og nære venner til stede, som vinket og ønsket guttene god reise. Søndag 20. november lettet guttene på «S/V Beluga» anker fra Las Palmas på Gran Canaria for å legge ut på den store kryssingen over Atlanteren.
Her følger et oppdatert reisebrev fra
gutta:
18 dager, 7 timer og 39 minutter etter at vi dro fra Las Palmas ankom vi endelig Barbados. Første natt ut fra Las Palmas målte vi liten storm, men morningen etter roet vinden seg, og vi var inne i den kraftige pasatvinden. Med stabilt 10-12m/s vind fløy hardværs-spinnakeren fra soloppgang til solnedgang, og etter 7 dager
på Atlanterhavet lå vi an til å krysse på mellom 14 og 15 dager.
Dessverre var den rotete sjøen og vår nyinnkjøpte spinnaker en dårlig kombinasjon, og like etter den femte soloppgangen ble det vaktfrie mannskapet vekket av gode norske gloser og en spinnaker som var delt i to.
Med god moral ble det etablert systue i salongen, og i løpet av fem dager ble den 20 meter lange flengen lappet med nål og tråd. På dag 12 ble det sjarmerende lappeteppet luftet, men dessverre begynte vinden å løye.
Med 450 nautiske til mål døde vinden i to døgn før vi fikk motvind det siste stykket. Farten vi hadde holdt etter spinnaker-ulykken var for lav, og med
dårligere forhold innså vi at den noe hårete ambisjonen om Atlanteren på to uker var utenfor rekkevidde.
Vi var opptatt av å komme trygt frem, og i frykt for squals hadde vi alltid to mann på vakt, og seilte kun på revet storseil og spridd fokk etter solnedgang.
Til tross for noen sinnsykt kraftige regnbyger vi dusjet i, møtte vi heldigvis ikke på noen squals med mye vind.
Det daglige livet utenom seiling gikk til julekalender, quiz over satellittelefon med andre norske båter, lesing, mailing med venner og familie, og sying av seil og annet vedlikehold. Stort sett ganske behagelig, men til tider litt kjedelig.
Utenom biff midt på Atlanteren, spiste vi fantastiske variasjoner av pasta og
pesto hver dag. Til tross for at fiskesnøre var ute i to uker, fikk vi totalt sett én fisk; Baracuda. Vi innbilte oss at denne var giftig, og kastet den derfor tilbake hvor den kom fra. Derfor var det med en liten skuffelse vi ble servert dagens fangst på restauranten da vi endelig kom til land; Baracuda!
Etter noen dager på Barbados seilte vi til St. Lucia hvor jul og nyttår ble feiret med besøkende familie. Vi har vært innom Martinique og fått tak i mer kiteutstyr, og har satt kursen mot Grenadinene hvor vi blir værende neste ukene. I slutten av februar seiler vi til Sint Maarten der vi skal seile Heineken Regatta.
Seilerhilsen fra gutta på Beluga
«Etter den femte soloppgangen ble det vaktfrie mannskapet vekket av gode norske gloser og en spinnaker som var delt i to»
Nå lengter vi til seiling, sol og sommer. Denne salaten er et løfte om sommer med de beste smaker samlet i en skål.
AV IRENE ECKHARDT
Ingrediensene er enkle, og jeg ble bare lykkelig av å servere den og høre mmmmmm.
Tynne skiver av spekeskinke, fersk asparges, søte jordbær og deilige scampi er vakkert, godt og mettende på en solfylt dag. Sommeren er ikke helt i gang ennå, men nå er jo ingrediensene å få tak i hele året.
Scampiene kjøper jeg frosne, og jeg har funnet frem til noen som er bærekraftige (se bilde).
INGREDIENSER TIL 4:
• 400 g rå scampi (gjerne med skall)
• 1 rød chili
• 3 ss chilisaus
• 0,5 dl olivenolje
• 0,5 ts kvernet pepper
• Salt
• 3 ss olivenolje til steking
• 200 g spekeskinke
• 1 bunt grønn frisk asparges
• 1 kurv jordbær
• 1 pk blandet babybladsalat
• 1 sitron
DRESSING:
• 2 ss olivenolje
• 2 ts balsamicoeddik
• 0,5 ts dijonsennep
• 0,5 ts pepper
SLIK GJØR DU:
Tin og rens scampiene. Bland sammen hakket chili, chilisaus, olje, salt og pepper i en bolle.
Legg scampiene i marinaden og sett kaldt i minst 30 minutter.
Knekk av den nederste delen av aspargesstilken (den knekker der det er riktig).
Del stilken i 5 cm lange stykker og skjær dem i to på langs. Behold toppene
hele. Forvell bitene i lettsaltet vann i ca 23 minutter. Avkjøl i kaldt vann.
Del store jordbær i to, og la gjerne det grønne sitte på. Behold små jordbær hele. Varm en stekepanne og ha i et par ss olje. Tørk de marinerte scampiene med litt tørkepapir og fres dem raskt - de er ferdige på ca 30 sekunder etter at de har skiftet farge. La dem renne av på tørkepapir.
Legg salaten i en vid skål og fordel skinke, scampi, asparges og jordbær over. Del sitronen og klem saften over salaten.
Rør sammen ingrediensene til dressingen og vend inn i salaten.
Denne salaten kan fint serveres som en selvstendig rett, gjerne med ferskt brød til. Jeg har alltid noen pakker med halvstekte baguetter om bord. De har lang holdbarhet. Eller den kan være en av flere retter på en buffet.
Til denne salaten serverer jeg en rosévin fra Chile: Vina Maipo Mi Pueblo Rosé.
«Scampi er vakkert, godt og mettende på en solfylt dag»
august
halvtonnerne til VM på Hankø – nøyaktig 40 år etter at de sist var på Hankø for å seile verdensmesterskap. Mange av de samme båtene fra 1983 vil være på plass også i år.
AV CHRISTIAN RUSCETTAHankø Half Ton Classics Cup 2023 markerer at det er 40 år siden VM på Hankø for denne klassen. Før Seilas gikk i trykken var det påmeldt 35 båter med mannskap fra Norge, Sverige, Irland, England, Belgia og Brasil. Halvtonn-entusiast Martin Kamperhaug sier i en kommentar til Seilas at han har godt håp om at det vil være 50 båter på startstreken når mesterskapet starter, og mer enn 250 seilere som vil skape liv på Hankø.
Siden sensommeren 2020 har halvtonn-klassen gjort sitt velfortjente regattacomeback i Norge. Gamle båter har blitt kjøpt inn fra hele landet, for å ende opp på Kamperhaugs verft MK Baat på Grimsøy i Skjeberg (Sarpsborg). Her har båtene blitt restaurert og fått et skikkelig ansiktsløft, og er i enda bedre forfatning enn da de var nye.
I Norge var halvtonn-klassen stor på 1970- og 80-tallet, da IOR var det populære måleregelen. Båtene er på rundt 30 fot, og egner seg godt til både tur og konkurranse.
«Her har båtene blitt restaurert og fått et skikkelig ansiktsløft»
Kamperhaug har i flere år hatt en drøm om å samle halvtonnerne til en reunion-regatta på Hankø, 40 år etter at VM ble arrangert i 1983. Han startet derfor arbeidet med å lokalisere gamle VM-båter fra 1983, samle dem, og pusse dem opp. Nå nærmer VM seg, og flere av de samme båtene som deltok i det forrige verdensmesterskapet i 1983 blir å se i årets regatta, deriblant "Fram VIII", som kong Harald eide i sin tid.
To rene jentelag er nå i full trening fram mot VM for halvtonnere på Hankø i august. Team Foxy og Ida Julsen håper å inspirere flere damer til å seile, og bli en del av halvtonn-miljøet.
AV CHRISTIAN RUSCETTATo rene jentebåter er i dag aktive på Grimsøya i Skjebergkilen. Ida Julsens og laget «Team Foxy» er det nyeste tilskuddet, mens Ellen Sundby og «Midtnight X» er den andre jentebåten.
– Ble dere inspirert av det andre jentelaget når dere startet opp Team Foxy?
– Nei, dette var egentlig helt uavhengig av den andre båten. Vi var bare noen damer som møtte opp på søndagsregattaene for å bli med de som trengte ekstra mannskap. Flere av oss kjente hverandre ikke fra før, sier Ida.
De fikk etter hvert låne båt av Ellen Sundbys kjæreste, halvtonner-entusiasten Martin Kamperhaug.
– Det var Martin som foreslo at vi skulle danne et eget jentelag. Han skulle stille båt dersom vi dannet et lag som
satset til VM. MK Båt, Martins båtverksted fungerer nesten som en sponsor for oss. Vi får disponere en båt som han har pusset opp så fint, og vi står for videre vedlikehold av båten, sier Ida.
Det ble en høytidelig avduking og sjøsetting av båten i forbindelse med «Julegrøtseilasen» i desember.
– Det er flott sånn Martin har gjort det, at vi får låne en båt i første omgang Det er nok en stor terskel for en del damer å skulle kjøpe egen regattabåt før man har fått erfaring med sporten. En del er nok også redde for å forplikte seg for mye, på grunn av barn og familieoppfølging i helger. Men etter at vi nå får denne båten til vår disposisjon fram til VM, har alle vært kjempeivrige, og prioritert å tilrettelegge for å få trent jevnlig, sier Ida.
Etter at jentene møttes for første gang i november, og seilte sammen i litt forskjellige, lånte båter fram til desember, har de nå kommet i gang med jevnlig
trening og søndagsregattaer i Foxy fra nyåret, etter at de først møttes i båten for å bli kjent med den, hvilke seil den har osv.
Ida forteller også at de på et tidspunkt var noe usikre på om de skulle klare å få dette til med bare damer.
– Med mye vind er det tungt med disse eldre båtene, med lensetakler og alt. Men det har gått kjempefint. Det gjelder å få muligheten til å prøve skikkelig. Det gjelder å øve, og finne de rette teknikkene. Flere enn én må for eksempel kanskje bidra til å dra i storseilskjøtet om det trengs. Det fungerer, smiler Ida.
Team Foxy skal bruke tiden fram mot VM godt, og de har satt seg flere målsetninger.
– I første omgang dreier det seg om ren båthåndtering, og hvem som gjør hvilken oppgave, i hvilken rekkefølge. Det
har vi mest fokus på nå, mer enn selve plasseringene i søndagsregattaene. Vi har ikke noe mål om å vinne VM akkurat, men vi har ikke tenkt å komme sist heller, sier Ida.
En annen målsetning er at de rett og slett skal ha det gøy.
– Vi skal ha det gøy og lære mest mulig, slik at vi kan bli enda bedre seilere fram til vi står på startstreken på Hankø. Jeg merker at det allerede har begynt å bygge seg opp litt konkurranseinstinkt i laget, røper Ida, og legger til at de ikke har tenkt å kjøpe inn dyre seil bare for å få noen bedre plasseringer.
– Vi tenker at hvis vi seiler best mulig som et lag, med de ressurser vi har, så er vi fornøyde.
Et annet mål Team Foxy har er å få inspirert flere jenter til å bli med og seile.
– Ikke bare å seile, men gjerne også å få flere jenter inn halvtonn-miljøet. Jeg
har vært med på møte med «Hun seiler», der jeg fortalte litt om halvtonn-klassen. Vi kommer også til å være aktive på Instagram og Facebook, der vi skal legge ut litt om hvordan vi øver, og dokumentere seilasene, forteller Ida.
– Hvordan kom dere på navnet Foxy?
– Vi hadde navnekonkurranse blant ungene, der kriteriet var at «X» skulle være en del av navnet, siden vi seiler en X95. Den andre jentebåten heter «Midnight X». Sønnen til en av damene på laget foreslo «Foxy», en figur fra et videospill, og da ble det sånn, sier Ida Julsen.
FØLG TEAM FOXY HER:
Instagram: https://www.instagram.com/ team_foxy_sailing/ Facebook: https://www.facebook.com/ team.foxy.sailing
«Vi skal ha det gøy og lære mest mulig, slik at vi kan bli enda bedre seilere fram til vi står på startstreken på Hankø»
Fleming Yachts er den ultimate cruisingyachten inne eller ute, varmt eller kaldt, stille eller vind, sol eller overskyet og regn eller snø. Fleming Yacht er basert på klasse, kvalitet og eventyr.
Vi i Marstrand Yachts er stolte agenter for denne ultimate yachten som garantert vil ta deg på lange, spennende turer både hjemme og rundt i verden med høyeste komfort og levestandard. Kontakt oss for mer informasjon.
Marstrand Yachts
Peter Johansson +46 (0)735-430 800 peter.johansson@marstrandyachts.com
www.marstrandyachts.com
The new 50ft (14.99m) Arcona flagship is designed for ocean performance sailing. A joy to sail shorthanded, you can expect the highest standards of Swedish craftsmanship, strength, and safety throughout this yacht creating pure cruising pleasure and superb sailing performance.
Email info@arconayachts.se for further information.
The first by Jeppesen & Pons