Det mystiske ansiktet - David Åleskjær by Ventura forlag AS

David Åleskjær

Det

MYSTISKE Ansiktet

spenningsroman

Det mystiske ansiktet Copyright ÂŠ Ventura forlag AS 2016 Omslagsillustrasjoner: Andreas Nor (www.andreasnor.com) Sats og omslag: Kristian Kapelrud Skrift: Adobe Garamond Pro 11,5/14,5 pt. Trykk og innbinding: InPrint, Latvia 1. opplag mai 2016 ISBN 978-82-8365-013-6 Ventura forlag AS 2312 Ottestad post@venturaforlag.no www.venturaforlag.no

PROLOG Skasen, Finnskogen, 8. mai 2007

I – HERREN VELSIGNE DEG og bevare deg! Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig! Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred! Maria lukket øynene mens radioen formidlet velsignelsen. Hun sto foran stuevinduet i den store, moderne hytta. Da hun åpnet øynene, hadde hun fortsatt utsikt over innsjøen Skasen. Vannet lå blikk stille denne maikvelden. Hun hørte ektemannen Stefan sukke bak seg. Det var et vennlig sukk. Hun kunne føle hans milde blikk i ryggen. Etter eget utsagn satte han pris på at hun var blitt katolikk. Han unnet henne freden hun fant i religionen. De hadde vært sammen på reise til Torino for sju år siden, og sett det beryktede likkledet som angivelig skulle stamme fra Jesus. For Stefan var det en interessant opplevelse. For Maria ble det en opplevelse som førte til et vendepunkt i livet. Nå som hun hadde lært seg å taime sine små forsøk på å omvende ham litt bedre enn i begynnelsen, brakte hennes nye tro få konflikter til hjemmet. Forrige jul hadde Stefan til og med blitt

med på julemesse i «S:ta Eugenia församling» i Stockholm, og var åpen for at det kunne bli en ny juletradisjon. Selv hadde Stefan ikke noe avklart forhold til egen tro eller mangel på sådan. Agnostiker, var tittelen han brukte om seg selv. – Vet ikke om det finnes noe Der Oppe eller ikke, men er ikke lukket for noen av de to mulighetene, erklærte han. – Og om ikke historiekunnskapene svikter meg helt, er vel dere katolikker mer begeistret for agnostikere enn gnostikere! Hun måtte smile. Hun snudde seg mot ektemannen, hadde gjettet riktig; han satt i lenestolen og så på henne med et blikk som bar mye godt i seg. Det var de to. Han reiste seg og kom bort til henne, la armene rundt henne bakfra. – Ble du ferdig med bildet i ettermiddag? Maria nikket. – Kan jeg få se det? Hun tok ham i hånden og dro ham med til sitt atelier, som lå vegg i vegg med stua. Økonomien hadde vært god de seneste årene, ikke minst fordi Marias kunst stadig steg i verdi. Selv hadde Stefan avsluttet sin psykologpraksis for å vie all tid til konas livsverk. Han hadde ansvaret for salg, utstillinger og alt det økonomiske. Det hadde gått så bra at de for to år siden tok seg råd til å få bygd denne luksushytta på Finnskogen, på norsk side. Et moderne stein- og glassbygg som på mange måter sto i skarp kontrast til skoglandskapet og tømmerhyttene som omga resten av vannet, men som samtidig var så bortgjemt mellom de høye trærne at den ikke skjemmet noen. Selv ikke med helikopter ville du få øye på hytta sånn umiddelbart. Om den ikke akkurat gikk i ett med landskapet, lå den uansett skjult i landskapet og inngikk på den måten som en del av det. Dette var deres jordiske paradis. De tilbrakte stadig flere måneder av året her for å unnslippe travelheten i Stockholm. Stefan merket at Maria ble dobbelt så produktiv her i skogen. Den siste tiden hadde Maria viet seg helt til å male ikoner. Han hadde vært skeptisk til å begynne med. Men det var faktisk penger

DET MYSTISKE ANSIKTET

i ikoner også, selv om Maria ikke likte å se det på den måten. For henne var det en religiøs øvelse. Helt greit, tenkte Stefan, som også la merke til at verdiene steg på hennes tidligere verk, de mer abstrakte, nå som folk innså at det kanskje ikke ble flere av det slaget på en stund. Og de hadde fortsatt en god del igjen av disse, som de på grunn av stadig økende verdi hadde ventet med å selge. Det var faktisk hans jobb å tenke på sånt også, slik at hun slapp. I hennes atelier sto nå en rekke ikoner utstilt. Hele rommet oste av kreativitet og overskudd. Stolt viste hun fram sitt siste verk. – Det er St. Veronica, forklarte hun. Han nikket og roste resultatet, selv om han samtidig slet med selve sjangeren, uten å nevne det for henne. Stilmessig appellerte ikke denne formen for religiøs kunst til ham. Men for all del – ikonet var flott. Med ett hørte de klynking fra stua. – Din tur, smilte Maria. Harehunden Sikker, det nærmeste de var kommet et barn i livet, måtte ut en tur. Han virket ikke helt god i magen for tiden, stakkars. De fikk ta en tur til dyrlegen så snart de var tilbake i Stockholm, med mindre det ga seg. Stefan tok på seg jakka. Selv om de skrev mai, var det kjølig. Nesten høstvær. De hadde vurdert å kjøpe leilighet i Italia isteden, men hadde endt opp med Finnskogen. Valget mellom Amalfi kysten og skandinavisk skog hadde ikke vært enkelt, de satte pris på begge deler. Først etter loddtrekning endte de opp ved Skasen. – Kos deg imens, sa han til avskjed etter å ha festet båndet på Sikker. – Tilbake om en halvtime. – God tur.

II Hun ble stående og se på utsikten. Ikke siden kunstskolen hadde hun malt noe naturalistisk, men nå kjente hun på en gryende PROLOG

trang til å male Skasen. Hun var blitt sterkt knyttet til innsjøen på kort tid. Det var i ferd med å bli mørkt ute. Om hun kunne klare å feste akkurat den trolske skumringsstunden til lerretet ... Øde hadde vannet ligget her i årtusener, ensomt langt inne i skogene. Hvem var de første som kom hit? Hva slags personligheter hadde de vært, de som først fant på å slå seg ned og skape seg et liv her inne? I senere århundrer var området forbundet med trolldom og skogfinner, og det var ikke rent få mystiske hendelser som ble tilskrevet disse traktene. Muligens ble disse gamle sagnene melket i overkant mye, i et desperat forsøk på å trekke turister til de fraflyttede bygdene her ute. Mystikken solgte. Maria hadde nylig funnet ut hvor navnet Skasen stammet fra. Opprinnelsen til navnet viste seg å være mindre romantisk, men desto mer knyttet til alle sagnene og historiene fra området. Navnet kunne nemlig oversettes «ska-sjøen», altså skadesjøen, siden mange hadde forulykket og skadet seg ved og på Skasen. Skadesjøen. Det gikk et gufs gjennom henne. Ved den ene enden av vannet fantes Finnskogen Turist- og Villmarkssenter, med egen sandstrand, vannsklie, restaurant og campingplass. Innehaveren av stedet visste å appellere til folks sans for både rovdyr og mystikk, og gjorde det bra, mens andre bedrifter her inne gikk på dunken, én etter én. De lokale bøndene som hatet ulv og bjørn, og som drev ulovlig jakt på slike dyr, skjøt seg selv i foten når de samtidig uffet seg over fraflyttingen, tenkte Maria. Forsto de virkelig ikke at de med sin fanatiske rovdyrmotstand fjernet grunnlaget for mye av turistnæringen, en av svært få næringer generasjonen etter dem hadde mulighet til å leve av her inne? De som kom hit, var ikke av sorten som ble nervøse fordi noen hadde hvisket ulv, ulv. Nei, de som kom hit, drømte om å få se noe slikt. De kom hit fordi det fantes både ulv og bjørn i traktene. Forsvant disse dyrene, kunne også de siste menneskene her inne pakke sammen de små virksomhetene sine.

DET MYSTISKE ANSIKTET

De hadde spist på Villmarkssenteret tidligere den kvelden. Dagens. Bjørnekjøtt. Det smakte godt, i motsetning til forrige gang. Bjørnekjøttet som ble servert her, stammet ikke fra bjørner som ble jaktet på for kjøttets skyld, noe de var nøye med å påpeke. Restauranten sto på den eksklusive lista over etablissementer som fikk tilbud om å kjøpe kjøtt av bjørner som var blitt påkjørt av tog eller lignende, eller i verste fall skutt under statlig lisensjakt. Bjørnekjøttet kunne smake fortreffelig, slik som i kveld, eller by på en dårligere opplevelse, slik som sist, alt etter når på året bjørnen ble drept og hva den hadde spist. En bjørn som var klar for vinterhiet, besto for det meste av fett og sener, mens en ungbjørn fra forsommeren, som hadde spist bær en to måneders tid, var mør og fin. Hun skvatt da hun hørte noen ved døra. Lufteturen med Sikker kunne ikke ha vært så kort. Stefan måtte ha glemt noe. – Kjære ...? Hun gikk mot entreen. – Er du tilbake allerede, da? Det sto ingen i entreen. Han måtte være utenfor. Hun åpnet døra. Og skrek.

III Selv om hytta var godt skjult mellom trærne, framsto den om natta som en lysende oase for den som kom på hundre meters hold. Hytta besto for det meste av tykke glassvinduer som i praksis var vegger, med steinheller under og over, og et helt flatt tak på toppen. Vindusveggene fungerte slik at Stefan og Maria kunne se ut, mens ingen kunne se inn. Utenfra var vinduene speil. Det hendte riktignok at de trakk for de gedigne gardiner når de sov eller hadde sex, men det var egentlig helt unødvendig, og ofte ga gardinene dem bare en følelse av å være innestengt. Sannsynligheten for at noen forsøkte å kikke inn på dem, var PROLOG

uansett minimal. Selv om det til tider var mye liv borte på Villmarkssenteret ved Skasenden, lå denne hytta midt langs siden av vannet, som var en drøy mil langt. Du måtte vite hvor hytta var for å finne den. For å komme hit måtte du først kjøre en halv mil på skogsbilvei med trær på begge sider, deretter gå en drøy kilometer med sti gjennom tett skog ned mot vannet. Tok du sjøveien, var det riktignok enklere å komme hit, og du kunne se deler av hytta fra båt. Men det var sjelden folk ute på vannet når det var mørkt. Stefan smilte da han nærmet seg glasskolossen mellom trærne, og forsøkte å se om han kunne få et glimt av kona, selv om han visste at det ikke lot seg gjøre. Sikker svinset hit og dit, fornøyd etter drøye to kilometer langs stien ved vannet. Han gikk opp til døra, låste den opp, og slapp inn bikkja. – Maria? Ingen respons. Hun var sikkert inne i sitt atelier. Eller på do. Sikker gikk rett bort til peisen og la seg ned på teppet sitt. Han hadde i grunnen bare to gir; hyperenergisk eller totalt avslappet. – Maria? Han tok av seg jakka og skoa, banket på baderomsdøra. Ikke der heller. Har hun gått ut en tur? I så fall var det rart at hun ikke hadde lagt igjen en beskjed. – MARIA? Stillhet. Om hun var i sitt atelier, ville hun ha hørt ham. Nå kjente han et lite snev av bekymring, selv om det sikkert var ubegrunnet. Han gikk bort til Sikker, koste litt med ham, og sa: – Hvor er mamma? Hvor er mamma? Nå ville Sikker leke igjen. Han spratt opp, kikket seg forvirret og energisk omkring, snuste litt på gulvet og kom med pipelyder. – Skal du finne mamma? Skal du? Hæ? Finne mamma? Sikker logret frenetisk og satte kursen mot døra. Så virket han

DET MYSTISKE ANSIKTET

usikker, knurret med ett svakt. Han klynket helt til Stefan hadde festet båndet og fått på seg ytterklærne på nytt. Så jaget han ut døra, med Stefan på slep. Sikker tok retning av vannet. Merkelig. – Har hun gått ned til vannet, ville vi ha møtt henne på veien, vel? Som om hunden kunne svare på slikt. Sikker slet og dro i båndet, kunne ikke få sin eier til å gå raskt nok.

IV Nå var det blitt helt mørkt ute. Månen viste seg i korte glimt, skyene raste forbi den i racerfart. Stefan måtte myse for å se konturer da de kom ned til vannet. – MARIA? Han tok opp mobilen fra jakkelomma og skrudde den på. De hadde en avtale om å la mobilene være avskrudd så lenge de var her i skogen. Sannsynligheten for at hun hadde skrudd på sin egen, var liten. Men verdt et forsøk. Det føltes som om det tok en evighet å få mobilen på. Så ringte han, og kom rett til svarer. – Hei, du har kommet til Maria. Jeg og min elskling er i ødemarken og dyrker livet og hverandre. Men legg igjen beskjed, så tar jeg kontakt når vi er tilbake fra Himmelen. Deilige stemmen. – MAARIAA? Et ekko fra skogen bak ham var det eneste svaret. Sikker klynket og bar seg, hadde stanset opp på et bestemt sted langs bredden og stirret mot vannet. Stefan kunne ikke se noe. Bader hun? Nå? – Jeg må hente lommelykta, Sikker! Sikker nektet å bli med, låste beina for å bli værende der han var. – Greit, du kan vente her imens. Stefan bandt båndet rundt et tre, og løp opp mot hytta. PROLOG

Hun var fortsatt ikke inne. Han gikk inn til atelieret for å sjekke der også. Blodet forsvant fra ansiktet hans da han fikk se det. Maria var ikke der. Men det var heller ikke det nye bildet hennes. Flere ikoner var forsvunnet, og staffelier lå veltet på gulvet. Han stormet ut i vedskjulet og hentet lykta, før han løp tilbake mot vannet med den kraftige ‘maglite’-strålen foran seg. Sikkers kraftige bjeffing ga gjenlyd i skogen.

V Han fortsatte å rope hele veien ned. – MAAARIAA!!! MAAARIAA!!! Det var kommet noe desperat i stemmen hans. Sikker hoppet opp på ham da han nådde vannkanten, helt vill. – Jada, gutten min, her er jeg. Nå skal vi finne mamma, veit du. Stefan lyste rundt seg i skogen. Så lyste han utover vannet. – MAAARIAAA??! Så fikk han se noe. Bare tre meter fra land, litt til venstre. Det gikk kaldt nedover ryggen hans. Han kastet seg ut i vannet, fortsatt med lommelykta i hånda. Det var grunt her, han kunne stå. Hun lå og fløt på ryggen med vilt oppsperrede øyne, mens hun klamret seg til sitt siste ikon med begge hender. Det var et blårødt merke rundt halsen. Rundt magen var vannet rødt. Blodet blandet seg med noe av malingen som hadde løsnet fra ikonet. Rødt, gult, gull, brunt. Stefan var utenfor seg selv da han dro henne opp på land. Panisk begynte han munn til munn, selv om det straks ble åpenbart at det ikke hadde noen hensikt. Maria var død. Drept. Stefan falt sammen i sjokk og sorg, under en byrde som var altfor tung å bære. Klageropet hans lød langt innover de øde skogene.

DET MYSTISKE ANSIKTET

K K FØRSTE KDEL K

FØRSTE DEL

DET MYSTISKE ANSIKTET

Kapittel 1

GODE NYHETER Vestby, 13. mars, flere år senere

Å VESTBY STASJON sto fattern og ventet. Han heter Trym, men har planer om å bytte navn etterhvert. Han vil gjerne hete det samme som en eller annen helgen, og det er ikke så mange katolske helgener som heter Trym. Han var blitt en del eldre etter Ulykken, men fargen var kommet tilbake i kinnene, sammen med det velkjente glimtet i de brune og varme øynene. Det mørke, halvlange håret hadde fått et visst gråskjær her og der. Panna hadde dessuten fått en bekymret rynke ekstra det siste året. Men det var absolutt et tryne det føltes greit å slekte på. Fortsatt var han det folk flest ville kalle kjekk. Selv om han gikk i en kappe som minnet mest om en tjukk striesekk. Fattern er nemlig munk. – Mikkel! Jeg fikk en god klem før vi satte oss i bilen. Fattern kjørte en gammel og bitteliten Fiat. Om et par år ville den være veteranbil. GODE NYHETER

Jeg var ikke så mye høyere enn attenåringer flest, men jeg stanga nesten hue i kupétaket. – Er du sulten? spurte han idet han vred om tenningen og tåkela Vestby stasjon med giftig eksos. Det var jeg. Jeg hadde ikke rukket å spise frokost. Hadde som vanlig forsovet meg, og rakk bare såvidt å kle på meg og pusse tenna før jeg måtte beine til togstasjonen. – Vi kan stoppe på konditoriet, sa fattern. – Tror de har åpnet nå. Vi må kjøre en hel time før vi er framme ved klosteret og gå to kilometer fra parkeringsplassen, så det er like greit å spise med det samme. Ja, med bilen hans ville det nok ta en time. Med en vanlig bil hadde det sikkert tatt et kvarter. Vestby er et tettsted i Akershus, like på grensen til Østfold. Et temmelig nitrist sted, etter hva jeg kunne bedømme. Noen kjøpesentre og dagligvarebutikker, en blomsterbutikk, restaurant og konditori. Ikke akkurat Vestby Rock City. Et sånt sted du vanligvis gjesper deg gjennom på vei til et annet sted. Nå er det riktignok rimelig dødt på de fleste steder klokka ni om morgenen. Men jeg så ikke for meg at det var særlig party-party på andre tider av døgnet heller. Konditoriet, som het Zarepta på utsiden og Zerept på menyene inne, var åpent. Det virket som om innehaverne ikke helt hadde bestemt seg for om de drev konditori eller kinarestaurant. Fattern og jeg bestilte hvert vårt frøhorn med ost og skinke, uten ris. Og kaffe. – Har du begynt å drikke kaffe? stusset fattern. – Når ble du en av oss? – For noen måneder siden. Plutselig ville ikke kroppen opp om morgenen. Men kaffe hjelper, har jeg merka. – Sant nok, sant nok, sa han halvveis fraværende, blikket hans jaktet på et ledig bord. Vi fant oss et ved vinduet. Resten av lokalet var inntatt av gamle menn, pluss en rumensk

DET MYSTISKE ANSIKTET

kvinne som var inne for å varme seg. Hun satt vanligvis utenfor og solgte bladet «Folk er folk». Fattern pleide alltid å kjøpe av henne; han hadde nå flere eksemplarer av hvert nummer. Det virket som om gubbene var fast inventar på stedet. De var på fornavn med den asiatiske jenta bak kassa, som skjenket dem påfyll i kaffekoppene fra tid til annen. Praten gikk livlig. Her satt de og prata om alt som ikke skjedde. Ja, hva prater man egentlig om på et sted hvor ingenting skjer? Etter litt tjuvlytting kunne jeg notere meg følgende: Den nye lastebilen til Gunnar hadde problemer med det ene forhjulet, og de fant ikke ut av hva som var galt. (Dette emnet krevde cirka ett banneord for hvert tredje vanlige ord.) Dessuten skulle veien rett før Ringvoll endelig utbedres. (Den var visst hullete og humpete.) Jeg hadde hørt om skravlekjerringer, men på steder som dette var det som regel mest skravlekællær, eller hva de nå kalte det her ute. Vi var ikke i Østfold riktig ennå, så folk sa sikkert ikke kællær, når jeg tenkte etter. Men vi skulle lenger inn i de østfoldske skoger etterpå. Det var visst nettopp observert ulv i området der vi skulle. Sjansen for å få øye på den, var selvsagt minimal. Likevel ga det en liten ekstra spenning at det tross alt fantes en bitteliten mulighet for å se ulv i skogene omkring klosteret. Selv sa vi ikke så mye. Vi gomla i oss maten og slurpet den glohete kaffen. Vi likte å være stille i hverandres selskap. Og en tanke slo meg: Det var lenge siden vi hadde prata om henne nå. Ikke fordi hun ikke var i tankene våre hele tiden. Men kanskje nettopp derfor. Mer prat var ikke nødvendig, vi hadde snakket og snakket, både med hverandre og psykologer og venner. Snakket og snakket og snakket. Og snakket. Det hadde vært godt å sette ord på ting. Men flere ord var ikke nødvendig nå. Absolutt alt var blitt prata om. Det var ikke noe mer å si. GODE NYHETER

Hun var der hele tiden likevel, enten vi prata om henne eller ikke. Det visste vi begge to. Hun var den usynlige gjest ved hvert måltid. Denne morgenen var intet unntak. – Forresten, Mikkel … Fattern brøt stillheten. – Jeg hadde tenkt å vente litt med å si det, men jeg klarer ikke holde kjeft lenger. – Hva da? – Det er noe jeg har gleda meg til å fortelle deg. – Har du fått deg dame? Han lo. – Kommer ikke til å skje, Mikkel. – Veit. Bare tulla. Men fortell! Fattern gliste. Ville vel holde meg på pinebenken en liten stund til. Så bøyde han seg ned, og dro fram noen papirer fra dataveska si. – Hva er dette for noe? Han gjorde tegn til at jeg skulle se nøyere etter. Det gjorde jeg. Det var utskrifter av noen hotellreservasjoner og to flybilletter til Milano. Jeg kikket forundret opp på fattern. Han var et eneste digert glis. – I mai skal jeg og ordensbrødrene til Italia. Og du skal være med. Jeg har ordnet alt, du har fått fri fra skolen. I to uker. Jeg hadde lyst til å rope høyt av glede, men kunne jo ikke avbryte de dype samtalene om forhjulet til Gunnar og veidekket ved Ringvoll. Isteden kom jeg med et dempet jaaaaaaaaaaaaa!!! som bare fattern kunne høre, mens jeg holdt begge nevene knyttet foran meg i ren begeistring. – For første gang på ti år skal de vise fram likkledet i Torino. Det er hovedgrunnen til at vi skal ned dit. Men så tar vi oss litt ferie i samme slengen. Du har hørt om likkledet, eller? Det ringte noen bjeller i bakhodet et sted, men jeg husket ikke helt. – Det er snakk om likkledet til selveste Jesus. Det han var svøpt inn i da han lå i graven. Eller, kanskje, da. Folk er ikke helt enige. Uansett snakker vi om et av verdens største mysterier. Og i mai skal kledet endelig vises fram for offentligheten igjen!

DET MYSTISKE ANSIKTET

II Mest av alt gleda jeg meg til skolefri. Torino-turen innebar at sommerferie-følelsen plutselig kom mye nærmere. Jeg var så drit lei videregående. Dagen før jeg møtte fattern i Vestby, hadde jeg blitt helt fed up og skulka siste time. Ta for eksempel religionsundervisninga. Den skulle jeg gjerne sett fjernet fra timeplanen. Kanskje det høres rart ut, siden jeg er en troende. Veit det finns kristne som til og med drømmer om å få det gamle kristendomsfaget tilbake. Men selv takker jeg Gud for at det aldri kommer til å skje. For den jesusen i religionsboka er den dølleste figuren som har blitt fremstilt i noen tekst ever. Ikke det at Jesus alltid må fremstilles så veldig kuuuuuuul, det er ikke det jeg mener, at alle formidlere av evangeliet skal fremstå som noen krampaktig ungdommelige parodier, liksom. Samtidig: Jeg skjønner ikke hvordan de klarer å få opprøreren fra Nasaret til å bli så klein, det er rett og slett godt jobba! Han som motsa de skriftlærde hele tiden, har jo blitt gjort til den verste fariseeren av dem alle. Religionsfagets fremstilling av Jesus er omtrent like spennende som låtutvalget på Allsang på grensen. Ikke rart noen i klassen har behov for å kalle seg satanister, selv om det er mest for kødd. Men den formen for religion de ønsker å distansere seg fra, er jo det samme som Jesus gjorde opprør mot! Hvis noen får lyst til å plukke opp Det nye testamentet etter å ha fått servert jesus med liten s på skolen, er jo det i seg selv et større mirakel enn alle miraklene i nevnte boksamling tilsammen. Jeg merker at jeg ikke liker å kalle meg kristen, selv om jeg tror på Jesus aldri så mye. Ikke fordi jeg er flau for troa mi, det veit alle i klassen at jeg ikke er, de nærmest tigger meg om å holde mer kjeft om den. Greia er bare at folk får så mange rare bilder oppi hue når de hører ordet «kristen», sånn at de tror jeg står for ting jeg ikke står for. Nei, jeg liker verken salmesang eller orgelmusikk. Ingenting får meg til å gjespe mer enn pompøse ritualer. Jeg kjeder ræva av GODE NYHETER

meg i en vanlig høykirkelig gudstjeneste. No offense, vi troende er forskjellige, og det er sikkert mange som får mye ut av å se gamle folk gjennomføre visse innøvde fakter på repeat. Selv ville jeg fått like mye ut av å sitte på en glattcelle og stirre i veggen. Og nettopp derfor føler jeg det kleint å kalle meg kristen, siden jeg veit at selve betegnelsen gir folk assosiasjoner til sånne ting som de færreste av oss får noe ut av i hverdagen. Jeg ser det på trynene deres, at ukjente folk ser annerledes på meg etter at de får høre at jeg er kristen. De får en slags ironisk distanse eller noe. Jeg hater det der. Folk snakker masse om islamofobi, og frøken holdt til og med et langt foredrag om det. Greit nok, finnes jo noen tullinger i B-klassen som absolutt skal kalle Muhammed for pedo og sånn, bare for å lage bråk. Men i det store og hele er muslimene langt mer aksepterte enn meg! Det finnes faktisk mye mer kristenfobi på Manglerud videregående enn islamofobi. Men prøv å forklare frøken det, liksom. Hun er livredd for å si noe galt om islam. Mange på skolen er redde for å bli stemplet som rasister, mens det gir dem cred å disse troen til yours truly. Tror faktisk noen lar all sin oppdemmede aggresjon mot religion få utløp på sånne som meg, siden jeg som kristen er en lovlig skyteskive selv blant de mest politisk korrekte. Jeg representerer overgripere og korsfarere, mens muslimene representerer verdens fredeligste og mest misforståtte religion. Yeah, right. Men det er ikke så farlig, jeg er ganske tjukkhuda, og har dessuten en alliert i klassen. Det plager meg i grunnen mer at jeg blir stemplet som veldig prektig. OK, så drikker jeg ikke så mye øl, men det er ikke på grunn av troen, bare at jeg egentlig ikke synes øl smaker så godt og at folk blir teite i fylla. Ferdig snakka. Og hvis det er om å gjøre å si faen i annenhver setning, så sorry, da. For meg er det ikke naturlig. Men handler ikke om å være

DET MYSTISKE ANSIKTET

prektig, det heller. Plager meg nemlig ikke en millimeter at andre banner, tenker ikke over det engang. Når det gjelder alle sånne andre regler og bud som folk hele tiden spør meg om, så har jeg egentlig ikke så mange meninger, selv om mange tydeligvis forventer at jeg skal ha det, bare fordi jeg er kristen. Det eneste jeg har, er en tro. Og den kommer ikke pakka inn i en million meninger om alt fra abort til Israel. Og det var rimelig lættis når folk spurte om jeg trodde sex før ekteskap var synd. For fristelsene hadde ikke akkurat stått i kø på det området, foråsirresånn! Det var ikke akkurat en problemstilling jeg hadde satt meg inn i! Faktisk hadde jeg aldri hatt kjæreste, om man så bort fra Stine i barnehagen, som jeg som femåring var kjæreste med en hel samlingsstund. Det telles sikkert ikke. Jeg var atten år og ukyssa, og syntes i grunnen det var like greit. Men jeg hadde ingen planer om å bli som fattern. Hallo. Han har sammen med de andre ordensbrødrene avlagt løfte om å leve uten kjæreste resten av livet. Good luck, guys! Tror grunnen til at jeg ikke hadde hatt kjæreste, handlet om at jeg er nerd. Er bare å innrømme, jeg er skikkelig nerd. Nerd-nerd. Egentlig mer nerd enn kristen, når jeg tenker etter. Vurderte å ha «Jesus-nerden» som tittel på russekortet. Alle på skolen ville visst hvem det var snakk om. Om jeg sier at historie har interessert meg siden jeg gikk i bleier, overdriver jeg bare litt. Jeg er ramm på Romerriket, der slår jeg de fleste i quiz, selv godt voksne og beleste folk. Fattern hevder at mitt første ord i livet var Cæsar, selv om det sannsynligvis var et forsøk på å si noe helt annet. Gleder meg til å begynne på en bachelor i historie på Universitetet til høsten. Har jo lest de fleste bøkene i pensum fra før av. I fjor vurderte jeg å droppe hele videregående for å få mer tid til å lese. Glad jeg ikke gjorde det, det ville ikke vært særlig lurt, for da hadde jeg ikke kommet inn på Universitetet. Men selv om GODE NYHETER

det er barnslig å si, så irriterer det meg at all den tiden jeg har sløst bort på spynorsk og algebra, er tid jeg kunne brukt på romerske keisere og greske filosofer!

III Konditoriet delte inngangsparti med Rema 1000. På veien ut passerte vi en oppslagstavle, og jeg la merke til at det fortsatt hang en plakat om julekonsert med Trine Rein der. Den hadde fått stå i fred siden desember. Her sto ikke akkurat begivenhetene i kø. Og nå skulle vi kjøre enda lenger ut i ødemarken. Fattern elsket stillheten i de østfoldske skoger. Han klarte rett og slett ikke fungere noe annet sted. Sannsynligvis ble selv Vestby altfor masete for ham. Vi rygget ut fra parkeringsplassen, og jeg vinket til vinduet med Zarepta-logoen. – Farvel, Zarepta, sa jeg høyt. – Denne kafeen var den reneste Sareptas krukke av hverdagsvisdom! Håper dere finner ut av framhjulet til Gunnar! Fattern kikket granskende på meg, og hevet øyenbrynene. – Du er for intelligent, min sønn. Vanlige attenåringer veit ikke hva Sareptas krukke er for noe. – Vanlige attenåringer har ikke fedre som er munker heller, parerte jeg med et glis. Jeg klarte ikke helt å skjule at fatterns bemerkning gjorde meg litt stolt. – Sant nok, sant nok, gjentok han. – Og forresten, pappa: Følg med på veien, så du ikke kræsjer! Av lett forklarlige grunner var jeg mer opptatt av trafikksikkerhet enn ungdom flest. I tillegg var jeg livredd for at noe skulle skje som kunne ødelegge for Italia-turen. To uker! Sammen med fattern! Og fri fra skolen! Endelig kunne jeg slippe løs jubelbrølet jeg hadde undertrykt det siste kvarteret. Først skvatt fattern, men så joina han koret.

DET MYSTISKE ANSIKTET

Far & Sønn huiet og hoiet høyere enn et stereoanlegg på full guffe idet vi svingte inn på en øde vei i retning Hobøl. Vi ble ikke stille før vi måtte bremse kraftig opp for en elg som sto midt i veien, og som ikke hadde det særlig travelt med å fjerne seg, til tross for at fattern lå på hornet. Først etter å ha stirret dumt på oss i tretti sekunder, luntet det store dyret rolig vekk fra veibanen og ut på jordet. Vi lo, både av oss selv og elgen. – Skjønner du, pappa? Så treig blir man av å bo her ute i ødemarken! Fattern kjørte videre, men økte bare farten litt. Han ble liggende i 30 kilometer i timen, og myste framover med ansiktet tett inntil frontruta, som en skikkelig gammel og nærsynt mann. – Hva siiiiier du, Mikkel? Jeg høøøører så dåååårlig for tiden … Det var ingen tvil om at fattern var blitt frisk igjen. Vi var helt på nett, akkurat som før. Takk Gud, sa jeg inni meg. For ikke så lenge siden hadde alt virket håpløst. Framtiden hadde framstått som et eneste digert mørkt hull som truet med å sluke meg. Men nå kjente jeg meg oppriktig glad, for første gang på det jeg kunne huske.

GODE NYHETER

Kapittel 2

KLOSTERET Hobøl, 15. mars

LUTSELIG VAR DET blitt søndag allerede. Merka at jeg var trøtt; jeg hadde blitt liggende og lese til sent på natt i pocketboka fattern hadde lagt på rommet mitt. Stearinlyset var nesten nedbrent. Jeg kledde på meg, men la meg så tilbake i senga igjen for å lese videre. Andre møbler fantes nemlig ikke. Dette var ikke akkurat et hotellrom med TV og minibar. Ikke rart de kalte det spartanske rommet for en celle! Rommet hadde helt hvite murvegger, en enkeltseng og et spinkelt nattbord uten skuff. Det var alt. Bortsett fra et krusifiks på den ene veggen. Noe som skulle forestille Jesus hang med lukkede øyne og ansiktet vendt ned mot senga. Jeg tviler på at du så sånn ut da du hang på korset, tenkte jeg. Krusifikset minnet mer om Mr. Bean enn om Jesus. Disse kunstnerne hadde litt rar fantasi noen ganger. Etter å ha lest en stund, kikket jeg på klokka. Kvart på tolv. Fortsatt litt over en time til klosteret skulle få gjester.

DET MYSTISKE ANSIKTET

Jeg bestemte meg for å ta en tur i skogen. Kanskje fikk jeg øye på ulven? Den hadde visst oppholdt seg i området en god stund, selv om den først nå nylig hadde kommet i avisa. Abbeden, Tor, hadde sett den en dag han gikk i stille bønn i skogen.

II Tåka lå tett over området. Det var ganske kjølig, og jeg dro opp glidelåsen på jakka. Selv om det ikke lenger lå snø på bakken, var det tydelig at vinteren ikke hadde tenkt å la våren slippe til altfor lett. Luften var fuktig og rå. Fra det lille steinkapellet hørtes monoton sang. Jeg har aldri likt sånn sang uten instrumenter. A cappella. Aller mest minnet det om soundtracket til en grøsser. Verdens skumleste black metal-band var jo for Grand Prix Junior å regne i forhold. Jeg hutret, mer innvendig enn utvendig. Jeg dro glidelåsen på jakka opp de siste fem centimeterne, slik at jeg kunne stikke haken under jakkekragen. Så gikk jeg innover den smale stien som førte inn i skogen. Etter kort tid var jeg omsluttet av trær. Munkesangen ble fjernere og fjernere. Til sist måtte jeg stanse helt opp og være musestille for å høre den. Jeg hadde håp om å høre fuglesang isteden, men gråværet gjorde at fuglene hang med nebbet. Det hadde vært en fin helg. Selv om jeg trives hos bestemor og bestefar på Grønland, og er sinnssykt glad i dem, var det godt å henge med fattern, som hadde fått fri fra sine ordinære plikter for å tilbringe tid med meg. Bortsett fra denne dagen. Siden det var søndag, helligdag, måtte han delta i likhet med de andre. De var ni munker tilsammen, og jeg hadde umiddelbart koblet med abbeden Tor, som også var fatterns beste venn. En ganske rund og jovial fyr, som ofte hadde en bibel i den ene hånda og et vinbeger i den andre. Han var nok ganske glad i begge deler. Han KLOSTERET

var nesten som parodien på en godslig middelaldermunk; sånn som de fremstår i enkelte Hollywood-filmer. I motsetning til enkelte av de andre munkene var han kronisk blid, smilte så å si hele tiden. Det var en uvant hverdag de hadde her ute, og jeg kunne bare beundre fattern som klarte å leve slik. Hadde klikka om jeg skulle prøvd på det samme! Seks ganger i døgnet var det bønnesamling, som varte mellom tjue minutter og en halvtime, i tillegg til en lengre messe. Midt på dagen var det bibelundervisning. Fra halv ni om kvelden og fram til frokosten var unnagjort dagen etter, var det vanligvis forbudt for munkene å snakke. Resten av dagen skulle de også helst si minst mulig, bortsett fra «den sosiale halvtimen», hvor alle var samlet i det store fellesrommet for å skravle, lese aviser og drikke kaffe. Alle ni munkene skulle være med til Italia. I tillegg skulle fem munker fra et svensk kloster også være med. De var i motsetning til fattern og vennene ikke katolikker, men noe som het ortodokse. Ifølge fattern var det visst ganske så fantastisk at disse to munkeordenene nå skulle dra på tur sammen. Skulle bare mangle, tenkte jeg. Om man ikke klarer å finne tonen når man har det til felles at man går i munkekutter, bor i kloster, digger a cappella-sang og i tillegg er fascinert av et gammelt likklede i en italiensk by – noe som kan kalles rimelig sære og smale interesser, alt sammen – hvem i all verden kan vel da være venner? Det fantes jo flere kirkesamfunn enn det fantes maur, og dersom ikke engang de som trodde på Jesus tålte trynet på hverandre, var det ikke mye håp om fred i verden. Jeg var ikke særlig imponert over at katolske og ortodokse munker dro sammen på tur. Derimot syntes jeg det var veldig kult at fattern hadde invitert meg også. Klokka 13 skulle de ortodokse svenskene komme på besøk, og det var planlagt en fest samme kveld. Fattern ville gjerne at jeg skulle være med på alt sammen. For, som han sa, disse munkene kom til å bli en del av reisefølget på Italia-turen, så det var like greit å bli kjent med dem først som sist. Dessuten var dette vår siste

DET MYSTISKE ANSIKTET

kveld sammen i denne omgang, og siden fattern ikke kunne skulke møtet med disse svenske munkene, håpet han at jeg ville være med. Seff. Det var jo ikke akkurat så mye annet som skjedde her ute!

III Skogen var full av lukter. Jeg trakk pusten dypt inn. Det var kaldt, men jeg kunne lukte vår dersom jeg luktet godt nok etter. – Sorry, gutter. Men dere slår nok ikke Gud på parfymefronten! Ingen hørte meg. Munkene sto ikke bare og ba og sang hele dagen lang, de jobbet også, og i tillegg til oppussing av klosteret og en del skogsarbeid, produserte de røkelse og malte ikoner. Røkelsen de klarte å trylle fram, var viden kjent i visse religiøse kretser. Jeg hadde luktet på den ene røkelsesvarianten etter den andre kvelden i forveien, nikket anerkjennende til flere av dem og pekt ut den beste på oppfordring. Det var mange gode lukter å velge mellom. Men her og nå var det liten tvil om at det var naturen selv som stakk av med seieren, uten hjelp fra mennesker. – Kanskje burde dere stikke nesa litt mer utenfor det røkelsesstinkende klosteret deres, folkens! Det lukter nemlig mye bedre her ute! Jeg gliste, glad for at ingen var i nærheten. For jeg visste at replikken var urettferdig. Disse munkene var sannsynligvis mye mer ute i frisk luft enn det jeg selv var. I deres verden var Ipader, TV-er og andre skjermer strengt forbudt, og rommene bød ikke på noen adspredelser, så de levde nok mer i pakt med naturen enn de fleste. Jeg kom fram til en liten rydning midt i skogen. Hvorfor hadde jeg ikke oppdaget denne på tidligere turer? Det lå noen steiner i en haug, sannsynligvis et slags alter. Det var også satt fram tømmerstokker som tydeligvis skulle fungere som benker. Rundt omkring var det en rekke merkelige symboler laget av tre og stein. Noen av dem var formet på selve bakken, andre var hengt opp i trærne. KLOSTERET

Det var som om tåken lå enda tettere her. Det var nesten mørkt. Selv på dager med strålende sol, ville nok ikke mye lys slippe inn på dette stedet. De voldsomme trekronene fungerte som en takhvelving høyt der oppe. Det hersket en merkelig stemning over hele plassen. Det ble plutselig mye kaldere. Jeg likte meg ikke helt. Med ett hørte jeg en grein som knakk rett bak meg. Hjertet gjorde et hopp, og da jeg snudde meg, inntok angsten meg fullstendig. Bare noen få meter unna sto en ukjent skikkelse med svart kappe og en stor hette som nesten skjulte ansiktet. Det lille som var synlig, sendte et gys av kulde gjennom kroppen min. Skikkelsen hadde store gule øyne. Hadde ulven tatt menneskelig form? Rett ved siden av denne tobente ulven, eller hva det nå var, sto en jente omtrent på min egen alder, kanskje litt yngre, med en beige vinterfrakk med brun pelskrage. Hun var vakker som en alv, men ansiktet var kritthvitt. Pulsen min gikk i sekshundreogførti. Hva slags verden hadde jeg havnet i nå?

DET MYSTISKE ANSIKTET

Kapittel 3

PÅGRIPELSE Finnskogen, 9 mai 2007

TTERFORSKER WILMER BERGLING ristet på hodet, både for å klarne tankene og tilkjennegi sin oppgitthet over den bestialske rasen Homo sapiens, verdens ondeste dyr. Han var svensk, og drapet hadde skjedd i Norge. Men siden han bodde rett over grensen og den avdøde var en svensk kjendis, var han blitt tilkalt av en kollega i norske KRIPOS. Wilmer kikket ned på kvinnen, som var kjent som en sær, men kjær, kunstner i mediene. Godt likt av folk flest. Han ble aldri vant til dette. I TV-serier så du gjerne etterforskere og obdusenter som holdt en eplekjekk tone seg imellom mens de undersøkte maltrakterte lik. Wilmer hadde lest et intervju med en tidligere etterforsker som uttalte at det også var slik i det virkelige liv, at politi og medisinsk personell hadde en røff tone på åstedene, for på den måten å holde tragiske fakta på avstand. Folk med knekt nakke ble gjerne omtalt som «Tøydukke-Anna», hadde denne PRkåte etterforskeren hevdet. Tulling. Han fikk snakke for seg selv. Etter snart tjue år i jobben hadde Wilmer til gode å oppleve noe slikt. Ingen av hans kollegaer PÅGRIPELSE

flåset ved siden av drepte personer. Tvert imot oppførte de seg respektfullt, og dersom han noen sinne skulle oppleve noe annet fra sine underordnede, skulle han sørge for at de ble sittende med skrivebordsjobb i mange måneder. Den dagen han ikke tok inn over seg slike ting som det han så nå, var han ferdig som menneske. Vakker kvinne. Knivstukket gjentatte ganger i mageregionen. Kvalt. Ingen tegn til voldtekt. Klamret seg til et maleri, et såkalt ikon, i dødsøyeblikket, og ga aldri slipp på det. Teknikere hadde unnagjort det viktigste, bilder var tatt, og ansvarshavende hadde gitt tegn til at liket nå kunne fraktes bort fra åstedet. Også oppi hytta var nordmennene i gang med sine tekniske undersøkelser, og enkelte gjenstander var allerede sendt diverse laboratorier. Foreløpig konklusjon var at Maria Ekman var blitt angrepet i hytta, og blitt ført inn i sitt atelier. Der hadde hun tatt tak i et ikon som hun selv hadde malt, før hun så hadde forsøkt å flykte. Nede ved vannet hadde gjerningsmannen tatt henne igjen og drept henne, først ved å stikke henne og deretter kvele. Så hadde han gått tilbake til hytta og stjålet med seg flere av verkene fra kvinnens atelier. Ektemannen hadde så langt ikke vært i stand til å la seg avhøre. Han var i sjokk. En annen ting som irriterte Wilmer, var medienes bruk av ordet «sjokk». Det var gått inflasjon i det. Folk ble angivelig sjokkert av både det ene og det andre. Du kunne stadig lese at folk var i «sjokk» over en uttalelse fra en meningsmotstander. Skitsnack. Wilmer hadde vært lenge nok i bransjen til å vite hva et virkelig sjokk var. Når folk var i sjokk, var de midlertidig sinnssyke, ute av stand til å kommunisere eller ta vare på seg selv.

DET MYSTISKE ANSIKTET

Folk kunne drepe både seg selv og andre i sjokk, uten å vite hva de gjorde. Stefan Ekman var i sjokk. Ordentlig sjokk, ikke VG-sjokk eller Expressen-sjokk.

II En time senere spiste Wilmer elgkarbonader sammen med tre lokale politifolk på Villmarkssenteret. Han fikk inntrykk av at livet som politi her ute forholdt seg ganske annerledes enn det samme yrket mange andre steder. Mord var det heldigvis lenge siden de hadde opplevd her i skogene. Wilmer kunne relatere til dette. Det skjedde ikke mye i hans distrikt på den andre siden av grensen heller, selv om Wilmer i det siste hadde fått stadig større arbeidsmengde fordi hans dyktighet knyttet ham til internasjonalt politisamarbeid. Det var snakk om at han snart ville få en ny stilling, en som kanskje krevde at han flyttet på seg, helt til Stockholm. Ideen var ikke utenkelig, han hadde bare seg selv å tenke på. Og Wilmer skulle da klare å ta vare på Wilmer hvor som helst; han var ikke særlig følelsesmessig knyttet til hjemstedet sitt. Forrige uke hadde en tom båt blitt funnet flytende på Skasen, og siden den tilhørte en lokal alkis som likte å stå i båten og fiske hver gang han var drita, fryktet man at fyren hadde falt overbord og druknet. Politiet ble tilkalt, tok en kikk på båten, spiste dagens på Villmarkssenteret, og fikk så melding om at fyren var kommet hjem etter å ha vært på Systembolaget i Torsby. Case closed. Denslags dager var det her ute. Innimellom måtte de hanskes med hjemmebrent og ulovlig jakt på rovdyr, men om Wilmer skulle gjette, la de ikke sjela i noen av delene. Når det gjaldt dette drapet, hadde de ingen teorier på stående fot. Eller på sittende ræv, tenkte Wilmer i sitt stille sinn. Men de ga Wilmer en liste over lokale kjeltringer, samtidig som de understrekte at ingen av disse var potensielle mordere, slik de PÅGRIPELSE

så det. Det vil si, flere av disse kunne nok drepe i fylleslagsmål eller liknende, men ikke gjennomføre et kalkulert drap og ran av kunst. Men da de i fellesskap gikk gjennom lista, fant de likevel ett navn som stakk seg ut. En mann som ikke lenger bodde på norsk side av Finnskogen, da han for noen år siden hadde fått svensk statsborgerskap. Han var dermed også innenfor svenska polisens ansvarsområde. Vedkommende hadde tidligere gjennomført et bankran og sonet for det. Ikke alle pengene kom til rette, og angivelig skulle han ha brukt deler av ransutbyttet til å investere i kunst. Siden politiet ikke klarte å bevise dette, fikk han beholde kunsten, som han hevdet var gaver fra de to avdøde kunstnerne, som begge hadde dødd på naturlig vis. Ja, man kunne trygt si at fyren stakk seg ut. Det ville nesten være for enkelt.

III Tre timer senere var Wilmer og to andre svenske politifolk på døra til mannen. Han het Kjetil og hadde tilbrakt åtte av sine 31 år innenfor murene. Det grønne huset hans lå ganske øde til, og kunne trengt noen strøk med maling. Det så mildt sagt falleferdig ut. Rundt på tomta lå diverse skrot, deriblant et gammelt bilvrak. Det var nok noen år siden gressklipperen hadde vært i bruk på plenen. De ringte på. Innenfor var det noen som reagerte raskt og begynte å romstere omkring. – Lukk opp, dette er politiet! De hørte en rute bli knust på den andre siden av huset. De løp rundt og fikk se en mann, som Wilmer antok var Kjetil, løpe mot skogen. Mens kollegaene tok opp jakten, tilkalte Wilmer forsterkninger og tok seg deretter inn i boligen. Innenfor lå det flere ikoner. Etter bare noen minutters søk i den rotete og skitne boligen,

DET MYSTISKE ANSIKTET

fant han et våpen som godt mulig kunne være drapsvåpenet. Det ville tekniske analyser vise. Like etter fikk han melding om at Kjetil var pågrepet. Enklere løsning av en sak var det ikke ofte han opplevde. Siden både drapsoffer og drapsmann var svenske statsborgere, ville de svenske påtalemyndighetene etter all sannsynlighet få føre saken, selv om drapet hadde skjedd rett innenfor norskegrensen. De to landene hadde en grei avtale på slikt, siden begge regnet hverandres domskompetanse som fullverdig. I kveld skulle Wilmer slappe av på sofaen i leiligheten sin i Torsby.

PÅGRIPELSE

Kapittel 4

VERONIKA MED K Hobøl

I – OJ, VI MENADE inte att skrämma dig. Den menneskelige ulven dro av seg munkehetta. Han så med en gang mindre skummel ut. Men øynene var fortsatt like gule. Også hadde han langt skjegg. – Hör du till klostret? spurte mannen. Stemmen var hes og ru. Så jeg sånn ut, eller? Det var en vanlig hettegenser, for søren! – N-nei, men faren min gjør det, jeg er på b-besøk, fikk jeg stotret fram. – Jag forstår. Precis som oss. Jag är med munkarna som ska besöka din fars kloster i dag, och det här är min systerdotter. Hun ble litt dårlig, for hun tålte ikke maten hun spiste i stad. Vi tog därfor det vi trodde var en genväg, så att hon kunde få komma snabbare til sängs. – Jeg heter Veronika, sa den bleke alven. – Med K. Og genväg betyr snarvei. Jeg stusset. Onkelen med de gule øynene snakket svensk og norsk om hverandre. Den bleke alven snakket bare norsk, men jeg kunne høre et svensk tonefall i bakgrunnen. Kanskje var hun blant de mange svenskene som jobbet i Norge.

DET MYSTISKE ANSIKTET

Hun strakte fram hånden, og jeg ristet litt i den, håpet at grepet var akkurat passe, verken for fast eller for slapt. Slappe håndgrep er rimelig kleine, men enda verre er de overdrevent faste. Det er viktig å få til en mellomting av slappfisk og bilselger. Merka at jeg var andpusten, fordi hjertet hamret i racerfart. Selv om jeg ikke var redd mer, lot det seg ikke gjøre å roe pulsen sånn på null komma niks. – J-jeg skal v-vise dere veien, sa jeg, og forbannet meg selv for at jeg fortsatt stotret fram ordene. Det var ikke akkurat vanlig at munker hadde kids. Jeg var et sjeldent unntak. Og det var ikke særlig vanlig at munker hadde med seg niesene sine på turer heller. Her var det tydeligvis et sjeldent unntak til. Og attpåtil en jente. Stien var såpass smal at vi måtte gå på rad og rekke. Det gjorde at jeg slapp å si så mye. Noe jeg var glad for; jeg følte jeg manglet egenskapene til et godt vertskap eller en god guide. Jeg gikk først, Veronika bak meg og munken sist. Innimellom snudde jeg meg for å forsikre meg om at jeg holdt passe fart. – Skal jeg gå saktere? Fortere? – Tempoet er helt fint, smilte Veronika. – Er det langt igjen? – Nei, vi er snart framme. Men si ifra hvis vi skal ta en pause. Eller hvis jeg skal bære deg. Idiot! Jeg kunne ha bitt av meg tungen! Bære deg? Hvordan kunne jeg si noe så dumt! Jeg vendte blikket framover på stien igjen, og var glad hun ikke så ansiktet mitt. Det var sprut rødt. – Tusen takk, men det går bra, svarte hun, og jeg syntes å merke et smil i svaret. Jeg våget ikke snu meg for å sjekke.

II Vel framme ved klosteret fikk Veronika straks en seng å ligge i, og onkelen med de gule øynene kunne fortelle at hun hadde sovnet med det samme. VERONIKA MED K

Ikke lenge etter ankom resten av de ortodokse munkene. Alle kunne fått deltidsjobb som julenisser. Eller, jultomter, da. Det ene skjegget var lengre enn det andre, nesten som om det ga en slags intern prestisje å ha lengst mulig skjegg. Gjestene ble tatt med på en omvisning, med Tor som guide. Både fattern og jeg slo følge. Området besto av selve klosteret, som hadde celler til alle munkene og en del gjesteværelser, i tillegg til et fellesrom, kjøkken og en gårdsplass med en diger bålpanne. Dernest var det kapellet, med eget klokketårn, og et verksted hvor det ble laget røkelse og andre ting. Til sist var det stedets atelier, og det var dit Tor satte kursen først. – Her inne jobber vi med ikonene våre, sa han stolt. Da vi kom inn i det store rommet, høstet munkene som jobbet der stor anerkjennelse fra gjestene. Langs veggene hang det en rekke ikoner, både ferdige og uferdige. – Jeg vet dere vil sette pris på flere av disse bildene, siden helgenene som er avbildet har en spesiell plass i deres hjerter. Her ser dere for eksempel Simeon den nye teologen. Sunniva av Selja. Olav den hellige. Trifon. At de satte pris på ikonene, var en underdrivelse. De snakket høyt og begeistret i munnen på hverandre, og jeg måpte da jeg så hvordan de stilte seg i kø foran enkelte bilder for å kysse dem!

III La meg, først som sist, forklare forskjellen på troen til fattern og meg. Hvis det høres kjedelig ut, kan du jo bare holde deg for ørene og si la-la-la og tenke på noe annet imens. Men om du gidder å høre etter, vil du forstå både meg og pappa litt bedre. For selv om vi begge tror på Jesus, kommer den troen til uttrykk på mildt sagt forskjellige måter. For folk som ikke har peil, finnes bare Den norske kirke, og så enkelte merkelige sekter utenfor det. Ja, også noen katolikker, da.

DET MYSTISKE ANSIKTET

Noe som ikke akkurat beskriver kristenheten i Norge særlig godt! Det finnes nemlig en flora av ulike kristne kretser og miljøer, med ulike uttrykk og betoninger. Men det er, dypest sett, mulig å dele alle kristne leire inn i to hovedgrupper. Nei, jeg snakker ikke om «liberale» og «konservative», selv om media har delt opp kristenheten i de to båsene, ut i fra om folk tror homofili er synd eller ikke. Innad er det ikke der det store skillet går. Jeg kjenner faktisk ingen kristne som er særlig opptatt av det spørsmålet, det angår bare noen få prester og journalister som ikke har bedre ting å finne på. Sier seg selv at ikke tolkningen av to-tre stakkars setninger i hele Bibelen kan utgjøre det store skillet, liksom. Skillet går derimot mellom såkalt «høykirkelighet» og «lavkirkelighet». Eller mellom sakramentalisme og anti-sakramentalisme, om du vil. Det dreier seg om to helt forskjellige måter å tenke kristendom på. La meg forklare: Alle kristne tror at Gud på et tidspunkt ble en del av historien, gjennom Jesus Kristus. At Gud ble menneske, kalles «inkarnasjonen» på fancy fagspråk. Men i høykirkelige kretser, og spesielt blant katolikkene, tror man at det foregår en slags «fortsatt inkarnasjon», hvor Gud fortsetter å knytte seg til materie på overnaturlig vis. Hovedsakelig er dette forbundet med nattverd og dåp, og man har derfor gitt disse tingene betegnelsen «sakramenter», eller såkalte nådemidler. Katolikkene, og også mange i Den norske kirke, tror Gud er spesielt tilstede i dåpsvannet og i nattverdselementene. Katolikkene tror i tillegg at Gud virker gjennom fysiske gjenstander som de kaller relikvier, som for eksempel beinrester og skjeletter av avdøde paver og helgener. Sånn sett fortsetter altså «inkarnasjonen» hele tiden. Nattverdsbrødet er ikke bare brød, det er Jesu faktiske kropp, på et eller annet uforklarlig vis. Og til å forvalte og formidle alle disse nådemidlene og hellige VERONIKA MED K

gjenstandene, har man egne prester som er ordinert for oppgaven. På den måten oppstår «sakramentale embetskirker», og det er det jeg mener med høykirkelighet. Vi lavkirkelige derimot (eller frikirkelige, om du vil), tror at nattverd og dåp bare er symbolske handlinger. Og hvem som helst blant oss kan døpe og dele ut nattverd, siden alle troende er for prester å regne. Det katolske nattverdssynet er i våre øyne ren magi og overtro. Nattverd er noe vi gjør til minne om Jesus, verken mer eller mindre. Vi tror heller ikke det er noe spesielt hellig med dåpsvannet. Vann er vann. Og Gud er Gud. Det eneste som teller, er det som skjer i hjertet på den som døpes. Om dåpen ikke er gjort ut i fra egen tro og overbevisning, kunne den som døpes like gjerne ha tatt seg en helt vanlig dusj, slik vi ser det. I Frelsesarmeen, som jeg tilhører, tror vi ikke engang at slike symbolske handlinger strengt tatt er nødvendige. Dåpen var på Jesu tid en måte å foreta en offentlig erklæring på. Så man kan si at for eksempel uniformene som enkelte av frelsessoldatene går med, har nøyaktig samme funksjon i moderne tid. Samtidig er ikke symbolske handlinger forbudt hos oss, siden mange får noe ut av dem. Men tanken på at Gud knytter seg til fysiske gjenstander eller elementer, slik at disse virker på overnaturlig vis uavhengig av mottakeren, ble av Frelsesarmeens grunnleggere, William og Catherine Booth, regnet for blasfemisk. Katolikkene, derimot, sier at «sakramentene» er nødvendige for frelse. Også i Den norske kirke sier man at det er frelse i dåpen. Grunnleggende tror man dermed at mennesker får en guddommelig berøring gjennom rituelle handlinger, og at vi kan komme i kontakt med Gud gjennom fysiske mellomledd. Shit, skulle ønske dette var en skolestil, jeg er nesten imponert over min egen utlegning her. Uansett: I mitt miljø vektlegger vi først og fremst Ånd. Den hellige ånd.

DET MYSTISKE ANSIKTET

Sånn sett tror vi på en «fortsatt inkarnasjon», vi også, i den forstand at vi tror Guds Ånd kan flytte inn i menneskers ånd, dersom de bare ønsker ham velkommen. Men vi tror han som regel gjør dette helt uavhengig av prester, gjenstander, mat eller vann. For mennesket er et åndsvesen, skapt i Guds bilde. Men det samme kan ikke sies om hele skaperverket som sådan. En stein er ikke et åndsvesen. Heller ikke et beger med vin eller en brødbit. Gud er ikke avhengig av gjenstander, mat eller vann for å gi oss del i sin frelse. Når Jesus erklærte at mennesket ikke kunne bli «urent» gjennom hva det spiste eller drakk, følger det logisk at ingenting vi spiser eller drikker kan gjøre oss «rene» heller. Ikke sånn å forstå at vår tro er en åndelig greie som er høyt hevet over denne jordiske verden. Nei, troen angår hele livet, og som de fleste veit, er vi i Frelsesarmeen rimelig opptatt av at troen skal få konkrete uttrykk i form av gode gjerninger overfor vanskeligstilte. Og selv tror jeg naturen, selve skaperverket, kan si oss mye om Gud, siden den er et uttrykk for Skaperens personlighet. Samtidig er det ikke mulig å komme i kontakt med Gud gjennom verken treverk eller stein. For Gud er en Ånd. For meg er han ikke mer tilstede i et nattverdsbrød enn i en solnedgang. Yepp. Som du forstår, snakker vi om to rimelig forskjellige former for kristendom. Sånne som meg, som snakker mer om Den hellige ånd enn om sakramenter, kalles gjerne for «pentekostale» eller «karismatiske» kristne. Og i øyeblikket er vi den religiøse grupperingen som vokser raskest på verdensbasis. Vi er straks flere enn katolikkene, noe som vil gjøre oss til den største religiøse grupperingen i hele verden. Samtidig blir også stadig flere katolikker, spesielt i Latin-Amerika, selv «pentekostale», og prøver å finne en slags gyllen middelvei. Godt jobba, spør du meg. Jeg skjønner nemlig ikke helt hvordan de får de to konseptene til å samstemme. Men for all del, fint at noen får det til. VERONIKA MED K

At høykirkelighet og lavkirkelighet kan leve side om side ved hjelp av visse kompromisser, var jo mutter og fatter et bevis på. For hun var pinsevenn og pappa er katolikk. Og egentlig skulle det jo bare mangle om ikke alle som tror på Jesus, alle som i det minste tror på den opprinnelige inkarnasjonen – den som fant sted for 2000 år siden – kan finne felles grunn, tross alt.

DET MYSTISKE ANSIKTET

Et berømt likklede. Et gammelt drap på Finnskogen. En kvinne fanget i en jordkjeller.

MYSTISKE ANSIKTET DAVID ÅLESKJÆR

David Åleskjær (f. 1972) er kjent som blogger og skribent. Han har tidligere utgitt en rekke bøker, men Det mystiske ansiktet er den første romanen han har skrevet på 17 år. Nylig flyttet David ut av Oslo. Han bor for tiden i Hobøl.

DET

Mikkel er en svært så frikirkelig Frelsesarmé-soldat in spe som drømmer om å starte armeens første metal-band. Faren Trym er hans rake motstykke, en katolsk munk. Til tross for sine mange uenigheter har de to et unikt far-og-sønn-forhold, og skal nå på tur til Torino sammen for å se det berømte kledet som noen tror er selveste Jesu likklede. Med på turen er også Veronika, som Mikkel har et godt øye til, i tillegg til et større følge av munker. Enkelte i reisefølget bærer på skumle hemmeligheter, noe som fører våre venner opp i en rekke hendelser i Italia. Hendelsene har dessuten tilknytning til et gammelt mord på Finnskogen og den svært syke Cannelita, som holdes fanget i en jordkjeller. Det mystiske ansiktet er en teologisk thriller for både ungdom og voksne.

SPENNINGSROMAN Det mystiske ansiktet_omslag.indd 1

16.04.2016 15.04