Frihetens arv - roman av Berit Øverland by Ventura forlag AS

ROMAN

Frihetens arv Norsk copyright ÂŠ Ventura forlag AS 2017 Omslagsillustrasjoner: Ida S. Skjelbakken Sats: Kristian Kapelrud Skrift: Adobe Garamond Pro 11,5/14,5 pt. Trykk og innbinding: DH Printing House, Latvia 1. opplag juni 2017 ISBN 978-82-8365-036-5 (Bok) ISBN 978-82-8365-037-2 (E-bok) Ventura forlag AS 2312 Ottestad post@venturaforlag.no www.venturaforlag.no

B ER IT Ã&#x2DC; V ER L A ND

Frihetens arv

Takk!

Kjære Lars-Henrik Øverland, min fantastiske ektemann og beste venn. Takk for at du har støttet meg fullt ut, både ved å gi meg tid til å skrive og dytte meg i riktig retning når jeg har stått fast. Du beriker livet mitt på så mange måter, selv de tunge dagene klarer du å lokke latteren frem. Å være gift med deg er et eventyr! Kjære pappa, Hans Jarle Barstad. Din vandring med Jesus har lært meg så mye. Jeg vil alltid være takknemlig for at du har vist meg veien til en kjærlig og omsorgsfull Gud. Takk for at du og mamma har støttet meg hele veien mot en ferdig bok. Til min kjære svigermor, Irmtraut Wandler Øverland. Dine tilbakemeldinger har vært til stor hjelp i ferdigstillelsen av denne boken. Jeg er takknemlig for ditt engasjement og vilje til å stille opp. Takk for din og Sigurds støtte i skriveprosessen. Takk til Ventura Forlag, for at dere var villige til å gi meg en sjanse. Takk til Forfatterskolen for all hjelp og støtte i denne prosessen. Takk til alle dere som har hjulpet og støttet meg på ulike måter, dere vet hvem dere er. Til slutt vil jeg takke min himmelske Far, som aksepterer meg på tross av alle mine feil. Takk for at du elsker meg med din evige kjærlighet!

Prolog D

RØNNENE I DET fjerne vitner om at kampene fremdeles raser i og rundt Chickamauga i det nordlige Georgia, helt på grensen til Tennessee. En soldat beveger seg tungt gjennom skogen sør for Viniard Field. Kvelende røyk fra kanonild henger over landskapet, gjør det vanskelig å puste. En kule hviner forbi øret og han dukker instinktivt, snur østover, dypere inn i skogen. Han er en av rundt seksti tusen soldater som kjemper under general Rosecrans, et regiment som for det meste var representert med bønder, lærere og andre frivillige. Borgerkrigen er nå inne i sitt tredje år. Han er utslitt, og reddere enn noen gang. Med sine trettito år føler han seg gammel i en krig hovedsakelig bestående av unggutter som knapt nok har begynt å få skjeggvekst. Det er flere timer siden han så noen fra sitt eget regiment. Flere hundre var blitt drept for øynene på ham, truffet av kuler eller fått kroppen revet i stykker av kanonild. Det var med stolthet han vervet seg, følte han var del av noe stort – noe historisk. Kjempet for å berge unionen, redde det som en gang hadde virket som det lovede land. Nå blir det slitt i stykker innvendig i en meningsløs krig hvor brødre kjemper mot brødre. Hvor var meningen i en galskap som dette? Altfor mange venner hadde dødd i armene hans mens de ropte på moren eller Gud. Det var de som trodde Gud hadde forlatt Amerika, men han er ikke så sikker på det. Gud var

her – et eller annet sted. Kanskje prøvde han selv å finne en mening i denne galskapen. Regimentet hadde gått fullstendig i oppløsning etter at general Rosecrans ga ordre om å lukke en åpning i rekkene som ikke eksisterte. Generalen hadde stolt på feil informasjon, og i stedet for å lukke en åpning, laget han en like foran Longstreet, som benyttet anledningen til å drive sitt korps inn i gapet. På den måten drev han unionsarméen bort fra slagmarken, og alle løp for livet for å komme bort fra fiendens kuler. Soldaten presser seg videre gjennom den tette skogen og føler han går i oppløsning. Han hadde snublet over en unggutt som var skadet av splinter fra kanonild, og da stedet var fullt av sørstatssoldater, hadde han nærmest slengt ham opp på ryggen og løpt så fort han greide gjennom skogen. Han måtte prøve å komme seg nordover – finne sine egne – få hjelp. Det er tydelig at gutten er hardt skadet. Bare han fant et trygt sted så han fikk sett nærmere på skadene, forbinde dem bedre. De hadde ikke noe annet valg enn å prøve å ta seg til nordstatene. Sørstatssoldater var overalt rundt dem, og skulle de klare å komme i sikkerhet måtte de forflytte seg i ly av nattemørket. Gutten stønner høyt mens de beveger seg gjennom skogen. «Jeg vet du er redd, gutt», hvisker han, «og at du har vondt. Men vi kan ikke stanse her, vi må komme oss i sikkerhet først.» Svetten renner ned i øynene og musklene verker av anstrengelse. Hånden knuger rundt den lille bibelen i brystlommen mens han kjemper seg fremover, fast bestemt på at ingen flere skal dø i hans armer.

USA

–1– S

TILLHETEN FØLES UROVEKKENDE uten at han klarer å sette fingeren på hva som er galt. Døren til stuen står åpen og på kjøkkenet glitrer det i glass når solstrålene treffer. John Kenton rynker pannen et øyeblikk, klarer ikke riste av seg følelsen av at noe er feil. Idet han går forbi speilet ser han et firkantet ansikt rammet inn av tykt, mørkt hår. Et skjevt smil krummer leppene en tanke, men bare et øyeblikk. I stedet blir rynken i pannen dypere, og han flytter blikket fra speilbildet, lar det søke gjennom rommet. Langsomt lar han jakken skli ned av skuldrene og griper den i kragen før den faller på gulvet, slenger den over en stol. Et par svarte sko ved siden av Susans røde fanger oppmerksomheten. Er de hans? Med hodet lett på skakke studerer han skoene et øyeblikk. Nei, de er ikke hans, men likefullt virker de familiære. Irritert rister han av seg uroen og går inn på stuen, som er tom. Et bilde av en ung, vakker kvinne bringer smilet tilbake, Susan Holsten. Faren kalte henne ofte en spansk skjønnhet, men så vidt John vet renner det ikke mye spansk blod i Susans årer. På bildet smiler hun lekent, og John lar fingeren gli over rammen mens han studerer portrettet. Hun hadde klart å sjarmere ham, og en tid var hun det eneste han tenkte på. Likevel ble han aldri helt hennes, en følelse han ikke klarer å forklare holder ham tilbake fra å gi seg

helt over. Han har brukt timer på å prøve å analysere uroen som aldri slipper taket, bortsett fra når Susan slår armene lekent rundt ham, da glemmer han alt for en liten stund. John lar tankene vandre tilbake i tid, til dagen han tok henne med til Bellini. Det var høysesong og restauranten var stappfull. Susan elsket oppmerksomhet, og det var det han ga henne. Et øyeblikk var alles øyne rettet mot henne, mens hun strålende aksepterte frieriet. Sladderbladene hadde mesket seg i begivenheten, og melket nå det kommende bryllupet for alt det var verdt. Philip Kentons sønn var kjent for sin ville fortid, og nyheten om bryllupet var på alles lepper for tiden. Philip Kenton selv, en enkel bondesønn som hadde slått seg stort opp innen hotelldrift og drev et av verdens ledende hotellkonsern, var strålende fornøyd. «Ikke bare har min sønn en lovende karriere innen konsernet, han har også funnet en god støttespiller.» Susan hadde kastet seg over bryllupsforberedelsene, ingenting kunne overlates til tilfeldighetene. Dette ville bli den viktigste dagen i hennes liv, alt måtte være perfekt, og John kan ikke annet enn more seg over iveren hun legger for dagen. Med et sukk drar han hånden gjennom det mørke håret mens han snur seg bort fra bildet ved døren. Etter å ha vært innom Susans kontor ved meglerfirmaet i samme forretningsbygg som han selv, og funnet døren låst, dro han hit. Susans leilighet ligger på andre siden av Civic Center Park, og han kan se blokken fra kontorvinduet i trettiniende etasje. Et blikk på klokken forteller ham at den er over tolv og uroen presser seg på igjen. Det knirker i en gulvplanke på vei mot soverommet og lyden blir hengende i stillheten. Forsiktig åpner han døren og stivner. Susans skrik forplanter seg i veggene idet hun prøver å dekke den nakne kroppen med lakenet, samtidig som hun dytter unna en ung mann med rødlig hår. John klarer ikke røre seg. Han stirrer på Susan, som strever med

å få lakenet rundt kroppen, og Kenneth som ligger på alle fire mens han leter etter klærne. Hånden griper så hardt rundt dørkarmen at knokene blir hvite og pusten kommer støtvis, han kjenner pulsen banke i hodet. Et øyeblikk snur han og vil gå, men stanser og snur seg igjen, strammer kjevene og presser knyttneven mot leppene. Når han endelig klarer å åpne munnen for å si noe, blir det mer som et stønn. «Kenneth!» Ansikt til ansikt med sin beste venn, mannen som for noen uker siden hadde takket ja til å være hans forlover, viker det første sjokket plass for et overveldende raseri. Han har lyst til å knuse noe, slå noen. Aller helst Kenneth, kanskje til og med Susan. I et siste forsøk på noe som kan ligne selvkontroll snur han ryggen til dem og flykter nedover gangen. Kenneth strever med å få på seg buksene mens han hinker etter John, som kaster et blikk over skulderen. Det siste han ser før han smeller igjen ytterdøren, er Susan som kommer løpende med det hvite lakenet rundt seg. Å stanse nå vil bare bety katastrofe, å komme seg ut av situasjonen er det beste, selv om alt i ham skriker etter å ta et oppgjør her og nå. «John.» Kenneth når ham igjen på parkeringsplassen. «Det er ikke det du tror.» John rister av seg vennens arm på vei mot bilen. Det siste han er interessert i er å høre Kenneths unnskyldninger. «Gi meg i det minste muligheten til å forklare!» utbryter vennen oppgitt og vakler et øyeblikk før han går i bakken. Det var ikke et hardt slag, men John kan fremdeles kjenne Kenneths benete hake mot knokene idet han svinger ut på motorveien. Han rister hånden et øyeblikk, bare for å få bort følelsen, og stryker den så over ansiktet. Et dypt sukk unnslipper leppene, så glimter det faretruende i de blå øynene. Hvordan kunne han! Vennens svik gjør ham rasende. De har vært venner siden High School, helt siden han og Kenneth sprengte kjemilaben på skolen.

Det hele hadde vært et eksperiment, laben var ledig den timen og de ville bare teste ut kjemikalienes reaksjon med hverandre. Hvem som først kom på idéen husker han ikke, men det hele endte med en eksplosjon som røykla det meste av gangen. Begge to ble utvist den påfølgende uken. Johns far var rasende og truet med å gi ham juling hvis han prøvde noe lignende igjen. Han og Kenneth hadde vært uatskillelige siden den dagen. Hvordan kunne han! Tanken trenger seg på igjen idet han svinger inn foran sitt eget hus i utkanten av Denver. På en og samme dag har han mistet både sin beste venn og sin kommende hustru. Det var Kenneth han gikk til når han trengte hjelp eller noen å snakke med, ingen kjente ham bedre enn Kenneth. Klokken på dashbordet viser fem på ett. John vet han burde vært tilbake på kontoret, men bare tanken gjør ham kvalm. Faren er på forretningsreise i Chicago denne uken, så ansvaret for hovedkontoret faller da på Johns skuldre, et ansvar han aldri har ønsket eller bedt om. Men Philip hadde vært nådeløs der, som hans sønn var det Johns oppgave å ta seg av familiekonsernet, selv veloverveide begrunnelser falt i grus. Bare vent til han fikk høre om Susan og Kenneth! Johns lepper formes til et spotsk grin, han vet hvilken ammunisjon faren har på lager, i hans øyne vil han alltid være den fortapte sønn som roter til ting for seg selv – og for andre. Det var hans feil hvis noe gikk galt, og det var han som fikk ordre om å ordne opp. John hviler hodet mot nakkeputen og ser opp på det vakre huset i enden av en blindgate. Selv her hadde han skuffet, Susan mest av alle, som ønsket seg noe lignende herskapshuset Johns foreldre bor i. Men John trives her, i selskap med grønnkledde åser og naturen like utenfor stuedøren. Sint rister han av seg tankene og stiger ut, smeller igjen bildøren, å velte seg i selvmedlidenhet vil ikke hjelpe.

–2– B

ARE JOHNS BMW tyder på at han er hjemme. Ruth trykker på ringeklokken for tredje gang, men når hun ikke får noe svar prøver hun døren, lettet over at den er åpen. En slitt duffelbag står i gangen, den John arvet etter bestefaren, men John selv er ikke å se. Det er stille i huset, tikkingen fra klokken på kjøkkenveggen er det eneste som høres. Persiennene foran stuevinduene er delvis lukket, og hun vet hva det betyr. Sønnen kunne være fryktelig forutsigbar til tider, og persiennene ble lukket bare når han dro til ranchen. En lyd får henne til å snu og gå tilbake til gangen idet John kommer ut fra badet med bare et håndkle rundt livet. Vann drypper fra det fuktige håret og renner nedover det brede brystet. «Hva er det du gjør?» John svarer ikke. I stedet snur han ryggen til henne og går inn på soverommet. Hun hører romstering, og det går noen minutter før han kommer tilbake i mørkeblå jeans og lysegrå pologenser. «Snakk med meg!» ber hun. «Din far ringte fra Chicago, bekymret fordi du ikke møtte opp på kontoret etter lunsj. Dere hadde en avtale, ikke sant? Et konferansemøte over telefon? Glemte du det?» John snøfter til svar og løfter opp bagen på vei ut døren, slenger den i bilens bagasjerom. Ruth prøver å få blikk-kontakt når han

snur og gir tegn til at hun skal komme utenfor. Oppgitt følger hun ham med blikket mens han lukker døren og låser. «John, bruk ordene dine! Har det hendt noe?» «Susan!» Bare ved å si navnet glimter det faretruende i Johns øyne. «Susan har hendt, og jeg vil ikke snakke om det. La meg være i fred. Du kan si til far at det er på tide han finner noen til stillingen min. Han vet like godt som meg at jeg ikke hadde langsiktige planer om å bli i konsernet.» «Du kan ikke avvise mennesker på denne måten, John.» Moren rister formanende på hodet. «Du har et ansvar overfor din far, overfor konsernet, og ikke minst overfor Susan.» Det glir et sårt drag over sønnens ansikt og han ser plutselig mye eldre ut enn sine tjueni år. En sterk medfølelse strømmer gjennom henne mens hun studerer sin yngste sønn. Så trett og sliten har hun aldri sett ham, og hun legger hånden på armen hans, prøver å møte de blå øynene. Hun vil så gjerne forstå, hjelpe. Trettheten i sønnens øyne glir over i sinne igjen. «Jeg står ikke til ansvar for noen!» glefser han. «Minst av alle Susan. Du vet ikke …» Han tar seg i det og snur, går mot bilen. «Nei, jeg vet ikke, fordi du ikke sier noen ting. Og uansett hva hun har gjort, hadde hun sikkert en god grunn. Kanskje du burde prøve å se tingene fra hennes …» Uttrykket i øynene hans får henne til å tie stille med resten av resonnementet. «Vær så snill, John, du kan ikke bare dra, du har et ansvar …» «Du har sagt det,» avbryter han og åpner bildøren. Det trette draget kommer tilbake mens han stirrer mot de grønnkledde åsene bak huset. Han rister på hodet. «Jeg har ikke ansvar for andre enn meg selv, mor.» Ruth fukter leppen med tungen, trekker oppgitt på skuldrene. Skuffelsen bølger gjennom henne og hun skjønner på Johns øyne at han vet. Blikket er beklagende og med en tretthet som går rett til morshjertet. Det eneste hun vil er å holde ham inntil seg, slik hun pleide når han var barn og trengte trøst. Men han er allerede på vei inn i bilen. Et siste blikk før døren smeller igjen, et blikk

som sier mer enn tusen ord om den smerten han forlater byen med. Så er han borte og hun blir stående og lytte til motorduren forsvinner i det fjerne. «Gud, vær med John. Beskytt sønnen min. Hva som enn har hendt, ta vare på ham.» Hun lukker øynene og et smil glir over leppene. Det slutter aldri å forundre henne at noen få enkle ord kan bringe så mye fred. Når hun kjører bort fra huset er bekymringen byttet ut med en visshet om at sønnen er i trygge hender. Du har et ansvar! Morens ord ringer i ørene hans. Han har et ansvar? Overfor hvem! Faren? Tre inn i konsernet, sitte i møter dagen lang? Bygge luksushoteller for rike, bortskjemte pappajenter hvis eneste lykke i livet var å finne en med nok penger til at de kunne fortsette jetsettilværelsen resten av livet? Det var farens drøm – ikke hans. Og Susan? Hvilket ansvar har han overfor henne nå? Hun har tatt sitt valg, og må selv møte konsekvensene av det. Mediastormen kom til å bli fullstendig. Gribbene ville slåss om restene av et bryllup som aldri kom til å se dagens lys. Men skulle han stå til ansvar for noe Susan selv hadde forskyldt? Sint rister han på hodet og retter konsentrasjonen mot veien foran seg, vil ikke la tankene ødelegge turen og det som venter. Det er stille i bilen, det eneste som høres er susingen av dekkene mot asfalten. Han er alene på veien og tråkker litt vel hardt på gasspedalen, men det oversiktlige landskapet gir rom for det. Luftige skydotter over ham farges i rødt. Lenger fremme er det som om skyene er av reneste gull, og innimellom skimter han dyp mørkeblå himmel. Alt sammen skaper et fantastisk fargespill og hyller landskapet inn i en varme som fremhever naturens egne farger. Solen er på vei ned og lange skygger brer seg over slettene. På en bakketopp stanser han og går den korte strekningen fra veien opp til et utsiktspunkt over dalen han kjører gjennom. Her synker han ned på en stein og tar en bit av et eple. Den syrlige smaken får

bakre del av tungen til å krympe seg sammen og spyttkjertlene går på høygir. Han tørker bort litt eplesaft som renner nedover haken, det er ikke lenge til han er hjemme. Bare tanken på ranchen får smilet til å bryte frem, han gleder seg til å møte vennene, dyrene, kaste seg over det fysiske arbeidet, på den måten har han ikke tid eller krefter til å tenke. Han stirrer mot solen over fjelltoppene, og igjen entrer Susan tankene hans, legger en mørk sky over gleden han følte for et øyeblikk siden. Hvorfor ble du hos henne? Stemmen kommer uventet. Han kaster et kjapt blikk rundt seg, usikker på om det var noen andre som hadde sagt det, men det er ikke et menneske å se. Elsket du henne? Virkelig? Igjen var den der - stemmen, et sted langt der inne presser den seg frem. Han retter seg litt opp, slenger epleskrotten inn mellom noen busker. Susans ansikt står foran ham, det er så tydelig at han nesten kan røre ved henne. Hun var vakker, ingen tvil om det. Med sin flørting og uimotståelige sjarm hadde hun klart å vinne ham. Et bittert smil glir over leppene, det er like greit å være ærlig først som sist – han hadde vært hodestups forelsket i starten. Drømmen om å flytte til Wyoming, bosette seg i ødemarken og bygge videre på bestefarens livsverk ble plukket fra hverandre. Han hadde ikke engang vært klar over det før han satt fanget bak skrivebordet. Med listige ord og flagrende øyenvipper hadde Susan spunnet sitt nett rundt ham, og han var solgt. Hun hadde trukket i trådene, og han danset lykkelig etter hennes pipe. Hadde han egentlig elsket henne? Hadde hun elsket ham? Sannheten gjør mer vondt enn han er villig å innrømme. Det var pengene som holdt henne hos ham. Nå berører solen fjellene i det fjerne, og noen minutter blir han sittende og trekke inn det vakre bildet. En ørn svever bedagelig gjennom dalen, på høyde med der han sitter og lar ham få nærkontakt med en av naturens vakreste skapninger. Det enorme

vingespennet, det årvåkne blikket. Gåsehuden prikker i nakken, og han følger den majestetiske fuglen med øynene til den plutselig stuper mot bunnen av dalen. Så vender han blikket mot fjellene igjen. Trettheten som har fulgt ham fra Denver begynner langsomt å vike og han slapper av. Det er denne friheten han har lengtet etter hver dag de to siste årene. Låst bak et skrivebord dag etter dag. Det var verre enn å sitte i fengsel – ikke så å forstå at han hadde prøvd det. Han kunne bare ikke forestille seg et verre sted enn bak det store skrivebordet i glass og stål. Men nå sitter han ikke på kontoret lenger. Han er alene i ødemarken, på vei til det eneste stedet han har vært virkelig lykkelig. Og får han det som han vil, planlegger han heller ikke å dra tilbake til byen med det første. Med den vissheten reiser han seg og går mot bilen. Våren er i anmarsj, og selv om det fremdeles er kjølig i luften ser han tydelige tegn på at vinteren er i ferd med å slippe taket. Snøen er forhåpentligvis borte fra ranchen når han kommer frem, og mennene er nok like utålmodig som ham etter å komme ut på de grønne slettene med kveget. Men først må gjerdene repareres, en guttetur med Tom vil ordne den saken, sove under åpen himmel, reparere gjerder og renske opp etter vinterstormene. John smiler plutselig bredt og nikker entusiastisk for seg selv, en guttetur er akkurat det han trenger. Ikke noe mas, ingen telefoner. Bare han selv og Tom, et par hester og litt verktøy. Noe mer har de ikke bruk for.

–3– M

ØRKET HAR FALT på, stjernene lyser over ham og månen kaster sine svake stråler mot jorden så alt får en sølvaktig glans. I det John runder neste sving kan han se lysene fra ranchen mellom noen store trær. Det lyser varmt mot ham, nesten som de ønsker ham velkommen, og igjen kjenner han roen senke seg, som om ranchen renser bort alle vonde tanker når han stanser bilen foran det store, brune hovedhuset. Det er stille når han tar de to trinnene opp på terrassen som går rundt hele huset. Han kaster et blikk på hammocken som svaier lett i den svake brisen, her hadde bestefaren sittet hver kveld før han gikk til sengs, med en kopp kaffe og litt å bite i fra Ann. Med blikket speidende ut over de bølgende åsene og vide slettene, med hvite fjelltopper i det fjerne, hadde han trukket inn synet av sitt eget lille kongerike. Det var det han hadde pleid å kalle det. «Mitt lille kongerike her på jord.» John kan fremdeles høre den dype basstemmen brumme frem ordene, mens et smil spilte om munnen. «Til Vår Herre finner det for godt å hente meg hjem.» Bestefaren hadde alltid hatt en stor respekt for Gud, eller Vår Herre som han kalte ham. «Alt tilhører Vår Herre», sa han titt og ofte, «og han har tiltrodd oss å ta vare på det. Glem aldri det, gutt.» Med buskete bryn hadde han stirret på John til denne nikket at han forstod.

Det er i slike stunder som akkurat denne at John kjenner savnet etter bestefaren som sterkest. Bare å få be om råd. Han må smile, bestefaren hadde aldri gått tom for råd, uansett hvilke situasjoner som dukket opp. Med et sukk rister han av seg tankene og åpner døren, trekker inn den kjente lukten fra hallen. En følelse av å komme hjem strømmer mot ham og han lukker øynene, kjenner hvordan tusen minner strømmer på. En svak knirking river ham ut av tankene og en hvit skikkelse dukker opp i kjøkkendøren. John lyser opp når han oppdager Ann Thompson i sin hvite nattkjole. «Mr Kenton!» hviner hun og omfavner ham. «Hadde du fortalt oss at du kom ville jeg hatt maten klar. Du må være skrubbsulten.» Hun ser et øyeblikk bebreidende på ham. «Og kjenner jeg deg rett har du ikke spist stort på turen heller, eller hva?» John nikker bekreftende med et smil og Ann rister oppgitt på hodet. «Vel, du går ikke til sengs uten mat i magen. Bli med inn på kjøkkenet, så jeg får laget noen smørbrød til deg.» Ann har jobbet som kokk sammen med sin to år yngre søster, Lydia, siden før John ble født. Lydia, som er gift med Paul Syville, en av kvegkarene, har to døtre som begge bor i Los Angeles, og hun og mannen tilbringer noen uker hvert år hos dem. Ann giftet seg aldri, og lever og ånder for ranchen. Den er hennes hjem, og John er klar over at hun sjelden reiser utenfor eiendommens grenser, bortsett fra et par turer over til naboranchen for å besøke venninnen Dina. De senere årene har det ikke vært behov for kokk, og Paul og Lydia fikk overta et lite stykke land i utkanten av eiendommen. Der driver de sin egen lille gård hvor de dyrker grønnsaker og frukt. Men Ann hadde nektet å forlate kjøkkenet. John trengte ordentlig middag når han var der, dessuten ville de andre karene sulte ihjel om de ikke hadde noen som laget middag til dem. Et rom under terrassen, like bortenfor kjøkkenet, er ombygget til spiserom, og her

samles karene til middag når arbeidsdagen er over. Ann benytter et lite kammers ved siden av kjøkkenet til soverom, og Johns forsøk på å overtale henne til å bruke et av soverommene i andre etasje blir møtt med døve ører. Det fikk da være grenser, hadde hun sagt sist gang han brakte det på banen, og dermed avsluttet diskusjonen. Nå følger han etter der hun løper foran ham mot kjøkkenet. Ann jobber fort, og snart freser det i bacon på stekepannen, lukten av mat gir ham vann i munnen og magen rumler høyt. Han er mer sulten enn han trodde. Mens han venter, setter han seg og ser ut glassdøren til terrassen utenfor, blir nesten rørt når han tenker på hesten i stallen og friheten på de åpne slettene. Et ullteppe og litt godsaker fra Ann i sadeltasken, en pakke fyrstikker og bibelen han fikk av bestefaren er alt han trenger. John har så mange gode minner, og hver gang han leser i den slitte boken kan han nesten høre bestefarens stemme. Den ligger der, som et vart minne bak hvert ord. Enkelte avsnitt hadde bestefaren lest så mange ganger at John kan lukke øynene og lytte til ekkoet av den dype stemmen. Ordene fikk liksom liv der ute, de gjør noe med ham. Renser bort tvil, smerte, fortvilelse - til alt som er igjen er fred og en sterk glede over å være betrodd dette vakre landet som han håper en dag vil bli hans. Hvis bare faren … John kjenner frysninger nedover ryggen når han tenker på det han forlot i Denver, og gnir seg over nakken mens han kjemper for å finne tilbake til roen han følte for et øyeblikk siden. Ann studerer ham tankefullt mens hun venter på at baconet skal stekes ferdig. Han ser sliten ut, mer enn vanlig når han kom hit etter et lengre opphold i Denver. Og denne gangen har han ikke vært her på nesten et år. Han er ikke lenger den bekymringsløse mannen som jobbet side om side med bestefaren da denne levde. Mørke skygger i ansiktet forteller sin egen historie om presset han lever under i storbyen, drømmer han har måttet gi avkall på for å tilfredsstille farens. John har på en måte blitt sønnen hun aldri fikk, og Ann skulle

mer enn gjerne tatt bekymringene på seg, bare for å få tilbake den glade gutten han en gang var. Likevel sier hun ingenting, hun vet det ikke nytter. John har aldri likt å snakke om vanskelige ting, ikke før han har fått det litt på avstand, og akkurat nå er det bare godt å få ham hjem igjen. Diskret tørker hun en tåre fra kinnet og bærer tallerkenen bort til ham. «Hvis du bare hadde sagt fra,» skjenner hun. «Jeg kunne laget middag til du kom, i alle fall mer enn noen skarve smørbrød.» Hun vifter med pekefingeren foran ham. «Men du sier aldri fra. Møter bare opp og skremmer livet av en gammel dame slik som du lister deg inn i huset.» Johns øyne ler når han ser på henne over gaffelen hvor det dingler en bit bacon og litt egg. «Maten din er like god som den alltid har vært.» «Pøh!» Ann fnyser, men det glir et smil over ansiktet når hun reiser seg. Et lite øyeblikk er han den gamle, gode gutten med det lykkelige smilet, og hun elsker ham høyere enn livet. «Nå går jeg og legger meg, så får du rydde opp selv.» Neste morgen rusler John inn på kjøkkenet for å lage seg en kopp kaffe. Han kikker ut vinduet mens han venter på at den skal trekke, ser at det lyser i spiserommet til karene, de har visst planer om å starte dagen like tidlig som ham. Bare tanken fyller ham med en gjennomstrømmende glede og han nynner for seg selv mens han finner frem et par egg og noe bacon, en skikkelig frokost vil gjøre underverker nå. «Og hva er det du tror du gjør?» Overrasket snur han seg mot bakdøren, hvor Ann står med hendene på hoftene og ser morskt på ham. Spøkefullt løfter han hendene i været. «Jeg lager meg frokost,» svarer han påtatt uforstående. «Det er ganske tidlig, og jeg ville ikke forstyrre deg. Du begynner jo å bli gammel, så …» «Ikke forstyrre!!?» Øynene slår gnister og hun vinker ham

irritert unna, slenger noen baconskiver på stekepanna sammen med et par egg. «Hvis du ikke har bruk for meg mer, får du være mann nok til å si fra! Gammel!» Hun rister opphisset på hodet. «Din bestefar visste å behandle meg med respekt. Det var en mann som forsto at kjøkkenet ikke var hans plass!» Hun skuler bort på ham. «Skamme deg, burde du, mr Kenton.» John må le høyt og legger armen rundt skuldrene på den lille, runde kvinnen. «Jeg bare erter, Ann. Beklager, men når du tar meg på fersken med hånden i kakeboksen, så og si, må da en stakkars mann få lov å forsvare seg litt før han kapitulerer.» Han setter seg ved frokostbordet, følger henne med blikket. «Jeg skjønner karene er oppe også? De er tidlig påan’ i dag.» Ann nikker og plasserer en tallerken foran ham. «De er ivrige etter sommeren.» «Er ikke vi alle,» mumler han til svar, og takker når hun rekker ham en kopp nytrukket kaffe. «Kan jeg spørre deg om noe, mr Kenton?» Hun tørker hendene på forkleet og setter seg ved bordet, nipper til en kopp kaffe. John nikker idet han biter over et stykke bacon. «Hvorfor beholder du Toby? Han gjør arbeidsdagen vanskelig for de andre. For ikke å snakke om måten han behandler George på. Er det verdt å beholde en slik mann?» John tar en slurk av koppen. Toby Scott var en aldri så liten kilde til hodebry. Det ville være løgn hvis John sier han aldri har tenkt tanken på å la ham gå. Men det er noe som holder ham igjen, uten at han selv kan forklare hvorfor. «Jeg vet hvordan han kan være. Jeg er ikke blind for oppførselen hans. Men …» Han tørker seg rundt munnen med lommetørkleet. «Jeg er vel så naiv at jeg tror det ligger noe godt i alle mennesker. Spesielt de som tar på seg et tøft ytre for å skjule hvem de virkelig er.» «Du er altfor lik bestefaren din,» mumler hun og stryker hånden over den lille løperen på bordet. «Men jeg skjønner hva du sier, og jeg respekterer måten du evner å akseptere andre mennesker på.

De vi ser som umulige, ser du på som en utfordring, og du nekter å gi opp troen på det gode i dem. Jeg håper bare ikke George …» Hun sukker, og John legger hånden sin over hennes. «George klarer seg, Ann, ikke bekymre deg for ham. Jeg skal ta en prat med Toby, men jeg var tross alt ikke så ulik ham da jeg først kom ut hit. Husker du?» Ann nikker med et smil og klapper hånden hans. «Du er en god mann.» Hun reiser seg. «Du passer inn her ute, mr Kenton. Akkurat som din bestefar.» «John.» Han reiser seg og strekker seg etter hatten, går mot døren. «Kan vi ikke legge fra oss dette mr Kenton tullet? Kall meg John.» «Det passer seg ikke. Din far …» «Jeg er ikke min far,» sier han bestemt. «Vi er familie her ute. Jeg ville satt stor pris på om dere alle kunne respektere mine ønsker, og det innbefatter å legge mr Kenton på hylla. Jeg blir oppriktig lei meg om dere ikke kaller meg John. Dette er hjemmet mitt, og dere er familien min.» Han setter hatten på hodet og åpner døren ut i hallen. «Jeg synes ikke jeg ber om for mye, eller hva?» Han ser på Ann, som rister på hodet. «Nei, ikke mye i det hele tatt.» Det er kjølig når han forlater kjøkkenet og går ut på baksiden av huset, der strekker han seg fornøyd. Morgenen er perfekt, akkurat slik han liker det. Solen skinner fra blå himmel, men klarer ikke helt å varme opp den friske vårluften. Frosten glitrer som diamanter i gresset, men han vet at om bare noen uker er markene grønne av friskt, saftig gress, og mennene vil ri ut og se til dyrene hver dag. Det er nesten så han kan kjenne den milde brisen, roen han alltid føler når han sitter på hesteryggen. De bølgende åsene, fjellene i det fjerne, gikk det an å komme nærmere Gud enn her ute? Langsomt går han de få trinnene fra verandaen og småløper nedover veien mot de tre bruksbygningene. To store låver og stallen ligger omtrent to hundre meter fra hovedhuset, til vanlig ikke lenger enn at de går den gruslagte veien ned dit. Men ved frakting av materialer og utstyr, og i nødstilfeller, bruker de en blå pickup

som for øyeblikket står parkert ved siden av stallen. Han hilser til et par av mennene som er i full gang med å reparere noen slitte plankebord på låveveggen. «Velkommen, mr Kenton.» Formannen kommer akkurat ut fra stallen. «Jeg hørte rykter om at du var kommet, men hadde ikke ventet deg før etter bryllupet.» «Hvordan går det, Tom? Ser ut som det er nok å gjøre etter vinteren.» Tom legger merke til hvor raskt John skifter samtaleemne, men lar være å kommentere det. «Mennene må ha noe å gjøre,» ler han. «Hvis ikke blir de gale, og da er de ikke til å være i hus med.» Tom Winslow ser kanskje tynn og hengslete ut, men John vet hvilken styrke som skjuler seg i den senete kroppen. Det var ikke mange som hamlet opp med ham i en brytekamp, og svært få våget å utfordre ham. Med sine førtitre år har han mer erfaring med ranching enn de fleste menn John kjenner. Det er som om han og ranchen er en og den samme. Han kjenner arbeidet og forholdene bedre enn noen, og klarer å finne en utvei der andre stanger hodet mot veggen. Bestefaren hadde gjort et godt valg ved å gi Tom jobben som formann. «Har dere kommet langt med kalvingen?» «Omtrent halvveis.» Tom nikker mot Paul, som akkurat da rir bort fra stallen. «Vi sjekker kyrne noen ganger om dagen, men hittil har alt gått knirkefritt.» Han setter hatten på hodet med et smil. «Jeg regner med du blir med ut for å reparere gjerdene før kveget sendes på beite?» John nikker med en liten latter. «La oss vente et par dager, må akklimatisere meg først, etter flere måneder i byen er jeg ikke så hardhudet som dere lenger.» Tom nikker med et bredt smil og klapper ham på skulderen. «Vi snakkes.» Inne i stallen er det lunt og varmt, det lukter hest, og John går langsomt nedover til han kommer til en stor, svart hingst.

«God morgen, gutt. Har du savnet meg?» John ler når hesten dytter lett til hånden med mulen. «Ah, det er godsaker du tenker på, hva?» Han holder frem et eple og stryker hesten over halsen, ler når han får et nytt dytt med mulen. «Ikke mer eple på deg. Hva med en ridetur?» «Skal jeg sale ham for deg?» John snur seg mot Joe Manson, rister på hodet. «Jeg får gjøre det selv, Joe. Kan ikke risikere å bli rusten og glemme helt hvordan man gjør ting. Hvor er George?» «Da han hørte du var kommet, forsvant han inn på låven. Han hadde et uhell tidligere i uken, og var redd du skulle tro han ikke klarer passe jobben sin.» John stryker hesten over mulen. «Hva må jeg gjøre for å vinne din brors tillit?» «Det er ikke deg, mr. Kenton. Toby erter ham hele tiden med at han ikke gjør en god nok jobb. Og din far …» Den store mannen tar seg i det, men John nikker at han forstår. «Min far vil ha ting på sin måte, og avviser alle som ikke klarer henge med. Jeg er intet unntak.» Det strammer seg i kjevemusklene. «Og Toby må snart lære å holde munn,» mumler han. «Han mener sikkert ikke noe vondt med det, men du kjenner George. Han tror hvert ord den mannen sier.» Joe ler en tørr latter. «Nå har han klart å overbevise George om at ranchen skal selges og han må dra fordi de nye eierne ikke vil ha en dumming i arbeidsstokken.» «Jeg skal snakke med Toby.» John står et øyeblikk tankefull, så nikker han og klapper hesten en siste gang. «Jeg tror jeg venter med den rideturen, Joe. Det er kanskje på tide George og jeg tar en alvorsprat, vi kan ikke fortsette på denne måten.» Han går mot låven med Joe hakk i hæl. Joe og George var brødre. Like store og kraftige begge to, med det samme røde håret. Joe hadde latt skjegget gro, men broren likte ikke den slags. Det kilte, mente han. George var ikke født med så mye bagasje, han var en enkel mann, hadde ikke fullført første

klasse engang, da læreren mente han var for dum til å lære å lese og skrive. Så han ble hjemme og arbeidet hos foreldrene som eide en liten gård like ved grensen til Canada. Da huset og låven brant ned, mistet de alt. Joe hadde gjort et hederlig forsøk i å redde foreldrene, men måtte gi tapt for flammene. Han så ikke annet valg enn å slutte skolen, og tok seg arbeid på en ranch lenger øst, hvor han arbeidet noen år mens han tok seg av broren. Når rancheieren bestemte at George var mer til bry enn hjelp, pakket Joe sakene, og sammen forlot de området. De dro fra ranch til ranch for å finne arbeid, begge hadde gitt opp håpet da Tom kom over dem i en falleferdig hytte ute i skogen. Han tok dem med tilbake, prøvde å overtale Philip, som var der for å gå gjennom regnskapet, til å gi dem arbeid. Johns far holdt på å gå fra konseptet, aldri om det pakket fikk jobb på hans ranch. Og på en måte kunne man forstå ham. De var skitne og tynne etter uker med lite mat, klærne hang som filler rundt dem. Han ga dem mat med på veien og sendte dem videre. Men John fikk nyss om dette via Ann og kom nordover så fort han kunne. Dag etter dag red han rundt i området og forsøkte å finne dem, snakket med de andre rancherne og startet rene leteaksjonen. Til slutt snublet han over en hytte ved kanten av et lite tjern, og der satt brødrene kalde og forkomne. Dette var i oktober måned, og det var kaldt det året. John hjalp dem tilbake til ranchen, ga dem et rom og sørget for at de ble tatt godt hånd om. Etter hvert kom de seg og begynte å hjelpe til. Det er nå snart tre år siden, og bedre arbeidskarer skal man lete lenge etter. Begge brødrene ville gitt sitt liv for John om de kunne. Det hersker en trykkende stemning i den store låven når John kommer inn. Toby står lent mot en av søylene i det store rommet hvor de lagrer høy om vinteren. Det er snart tomt, og mennene er i full gang med å rydde plass til nytt. Georges ansiktet er nesten like rødt som håret og han murrer illevarslende mens han stirrer på den tynne, lyshårede mannen med knyttede never. «Du lyver! Joe har sagt at du bare lyver og at jeg ikke skal høre på deg!»

«Du får gjøre som du vil, George.» Toby trekker likegyldig på skuldrene. «Men jeg vet hva jeg hørte, og det ser ikke bra ut denne gangen. Hva tror du mr Kenton sier når han får vite hvem som kjørte traktoren i grøfta? Er du klar over hva det koster å få den reparert? Har du penger til det, kanskje?» Han smiler tilfreds når sannheten i ordene går opp for den enkle mannen. «Husker du, Miller? Han fikk sparken fordi han var uheldig og skadet en hest. Det var bare en hest, George. De har flust med hester på ranchen, men hvor mange traktorer har mr Kenton?» «To,» svarer George kjapt. «Feil!» Toby ler foraktelig. «Den ene traktoren er utlånt til naboen, eller har du glemt det? Du må huske på slike ting hvis du skal være her. Eller er du for dum til å klare den jobben mr Kenton forventer av deg?» Han gliser ondskapsfullt. «Jeg tror du er for dum! Du er for stor og dum til å klare noen som helst jobb.» «NEI!!» roper George og vugger sint frem og tilbake. Det er tydelig at han er klar til å gå i strupen på Toby, som elsker taket han har på mannen. «Du er ubrukelig!! Ingen har bruk for …» «TOBY!» John stiller seg foran den jevngamle mannen. Han er så sint at han har problemer med å beherske seg, og stemmen avslører raseriet han føler. «Hva er dette, Toby? Hva!? Har ikke du en jobb å gjøre, eller skulker du unna? Jeg har ikke bruk for noen som ikke drar lasset sammen med oss andre.» Han puster dypt for å roe seg ned. «Stallen må møkkes, sett i gang.» «Men det er ikke min jobb!» protesterer Toby og nikker mot George. «Det er tomskallen der sin jobb, og jeg …» «Fra nå av er den din!» John ser rasende på ham. «Eller anser du deg selv for god til det?» «Ja.» Toby ser seg rundt i håp om å få litt støtte fra de andre mennene, men de rister på hodet og snur ryggen til ham for å fortsette arbeidet. «Jeg er en mester på hesteryggen, og en dyktig kvegkar, mr Kenton. Du har mer nytte av meg andre steder enn i den stinkende dritten.»

«Så du nekter altså å gjøre den jobben jeg ber deg om å gjøre?» «Jeg nekter å stå opp til halsen i dritt, hvis det er det du ber meg om. Ja, det gjør jeg!» «Da kan du pakke sakene dine og forsvinne. Jeg har ikke bruk for en mann som anser seg for god til å gjøre en jobb jeg selv hjelper til med uten å blunke.» John ser utfordrende på Toby, til denne viker unna med blikket og setter hatten på hodet. Med et advarende blikk mot George, griper han en spade og forsvinner ut døren. John nikker for seg selv og ser rundt på de andre mennene, som skamfullt fortsetter jobben. Alle vet at de feiget ut, i stedet for å forsvare en av sine egne. Til slutt snur han seg mot George. Denne kjempen av en mann ser ut som et lite barn som forventer straff for noe galt han har gjort. Med hatten i hånden stirrer han i gulvet og ser ikke opp før John legger hånden på skulderen hans. Selv om John er en høy mann, føler han seg liten ved siden av denne kraftkaren. «Jeg vet om traktoren, Joe har fortalt meg alt. Du ble vel ikke skadet?» George ser et øyeblikk uforstående på ham. «Traktoren ble skadet, mr Kenton.» «Traktoren kan repareres, George, det er verre med deg. Jeg vil ikke miste en god arbeidskar. Ble du skadet?» Den store mannen rister på hodet. «Slo meg bare litt.» Han tar seg til høyre skulder. «Joe sa at skulderen og armen ville bli bra igjen etter noen dager. Nå kjenner jeg ingenting lenger.» Et øyeblikk møter han Johns blikk, før han igjen ser ned på hatten som han dreier mellom de store nevene. «Jeg vil ikke dra,» mumler han. «På den andre ranchen måtte jeg reise fordi jeg glemte å telle fôrsekkene jeg bar inn. Jeg ødela ingenting, var bare for dum til å klare jobben.» John ser bort på Joe, som nikker bekreftende. «Du er ikke dum, George, du har bare andre evner enn oss andre. Men det betyr ikke at du ikke gjør en god jobb. Hvem er det vi roper på når høyballene skal løftes opp i høyden?»

George lyser opp. «Meg! Jeg er sterk, jeg klarer å løfte dem.» John ler. «Ja, du er sterk.» «Toby sa at Miller måtte dra fordi han var uheldig og skadet en hest.» «Miller gjorde mer enn å skade den hesten. Jeg forbød Miller å trene hestene, han var altfor hardhendt med dem, presset dem for hardt. Men Miller gjorde som han selv ville, og vi måtte avlive en god hest på grunn av ham. Jeg tolererer ikke dyreplageri, George.» «Jeg ville aldri skadet noe dyr.» George ser opp på broren, som klapper ham på skulderen. «Selvsagt ville du ikke det.» John studerer den kraftige mannen et øyeblikk. «Jeg vil du skal stole på meg, George. Dette er hjemmet ditt nå, og jeg vil du skal føle deg trygg her.» «Jeg liker meg her.» Det rødmussede ansiktet lyser opp og han setter hatten på hodet, børster hendene før han griper høygaffelen. «Det er enda noen timer til lunsj. Jeg må fortsette jobben nå, Joe tror ikke jeg blir ferdig i dag, men jeg skal vise ham.» John må le når han snur seg mot Joe. «Broren din kommer til å slite seg ut for å gjøre meg til lags. Du får snakke med ham, få ham til å roe litt ned.» «Det nytter ikke hva jeg sier, mr Kenton. Det er hans måte å vise takknemlighet på. Du reddet livet hans – vårt. Vi står i gjeld til deg, det er bare slik det er.» «Jeg ser det ikke slik.» John rister på hodet og går mot døren. «Med den arbeidsviljen dere legger for dagen, har dere tilbakebetalt den tjenesten for lenge siden,» sier han over skulderen og strekker seg etter en spade lent opp mot veggen. «Jeg får hjelpe Toby med drittarbeidet.» En brummende latter følger ham idet han forlater låven.

–4– J

OHN SER BORT på Tom som sløyer dagens fangst, enda en fantastisk tur nærmer seg slutten. Han rykker til av en bevegelse mellom grenene, og plystrer lavt til vennen, nikker mot et lite skogholt like bortenfor. En stor kronhjort smyger seg mellom trærne på vei mot elven for å drikke, og tause beundrer de det majestetiske dyret. En av hestene vrinsker høyt, og med et byks forsvinner hjorten mellom trærne og blir borte. «Takk for den.» Tom sender hestene et irritert blikk. «Fikk dere ikke nok oppmerksomhet? Var det det som var problemet?» «Jeg sa jo det var dumt å velge en hoppe, Tom, du vet hvordan disse damene er.» «Ha-ha, jeg ler så jeg dør,» mumler Tom tørt. «Hold styr på din egen hest så han holder seg borte fra min, vil ikke ha føll bare fordi du ikke klarer å kontrollere driftene til det beistet der.» «Han kjenner en vakker dame når han ser en.» John klapper hesten på nakken. «Kanskje han kan lære deg ett og annet om å sjarmere damene, du trenger en kvinne før du blir en gammel ungkar som er så sær at ingen vil ha deg.» «Pass deg, så skal jeg dukke deg i elven.» «Hvis du tror du er mann for oppgaven, så sett i gang, det kan hende du må bite ordene i deg.» Tom måler ham med blikket et øyeblikk, så slenger han kniven

i gresset og tar et godt tak i Johns skjorte, drar ham mot elven. Det nytter ikke samme hvor mye John kjemper imot, snart ligger han på ryggen i elven mens Tom drar ham lenger uti og dukker ham under. «Hva var det jeg måtte bite i meg,» ler Tom når han slipper ham og John får hodet over vannet igjen. «Jeg er nok sterkere enn deg enda, gutt. Bare ikke prøv deg.» John hoster og harker mens Tom drar ham mot land så han får fast grunn under seg. Han drar vannet ut av håret og blåser nesen fri, så ser han på vennen som leende synker ned på elvebredden. «Neste gang skal …» «Neste gang?» Tom setter i å storle. «Jeg gleder meg», hikster han og reiser seg. «Hva skal du lære meg neste gang?» John, som har fått igjen pusten, setter seg bak på hælene, og ser opp på vennen. Fremdeles sitter han ute i elven. «Bare husk hvem som er sjefen», sier han advarende. «Ooo, hvem kan glemme det.» Tom setter i å le igjen. «Jeg har savnet disse turene», sier han til slutt og rekker hånden mot John. «Jeg har savnet deg, min venn.» John lar Tom hjelpe ham opp. «Du tok meg, jeg skal innrømme det. Men bare vent, en dag er det min tur.» «Kan nesten ikke vente.» Tom gliser bredt og dunker John i ryggen. De ser på hverandres dryppende våte klær, så setter de i å le. «Vi får vel få av oss klærne så de tørker.» John vrenger av seg skjorten, henger den over en busk ved bålet. Tom følger hans eksempel, og snart sitter de begge i undertøyet med teppene rundt seg mens fisken freser i stekepannen og kaffen koker ved siden av. Ilden spraker og den milde vårvinden får gnister til å danse i mørket. Kvelden er akkurat slik John vil ha det, med den rene luften og stjernene som sender sine svake stråler mot jorden. Kanskje prøver de å lyse opp den dunkle kvelden for de to karene – uten mye hell. Månen henger som en gyllen ost på

himmelen og hyller landskapet inn i et vakkert sølvskjær, en liten elv renner noen meter fra bålet og en klynge trær står ved elvebredden. Under et stort lønnetre halvsover de tre hestene, etter å ha inntatt et herremåltid med nytt, saftig præriegress. John smiler fornøyd og strekker seg ut på teppet. «Tror du de hadde savnet oss om vi ble værende?» spør han henvendt til Tom. «Kanskje ikke meg, mr Kenton. Men de hadde nok sendt letemannskaper etter deg.» «Hvor mange ganger må jeg be deg kalle meg John. Heretter kommer jeg ikke til å svare hvis du kaller meg mr Kenton, du kan rope så mye du vil.» Den senete mannen legger hodet bakover og ler høyt i natten. «Jeg frykter det hadde skapt reaksjoner hos de andre.» «Disse turene er et av høydepunktene i året, Tom. Skulle ønske vi hadde mulighet til å dra oftere.» «Hmm, du sier noe. En ukes guttetur alene, hva slår det?» John nikker med et smil. De tar alltid denne turen sammen når han kan komme bort fra Denver. Dagene består i å sjekke gjerdene langs eiendommen og mellom beitemarkene, reparere de som har blitt skadet under vinterstormene som ofte herjer det nordlige Wyoming. En uke med hardt arbeid, men stillheten og roen på de åpne slettene og i skogen rundt er paradis etter en lang vinter. Selv om de aldri blir arbeidsløse på ranchen, sitter alle med en følelse av å være i bur når snøen endelig begynner å smelte. Og når de til slutt får salet hestene og ri ut på de åpne slettene – da er livet virkelig verdt å leve. En coyote uler i åssiden bak dem, og lenger mot nord kan de høre en elgokse som kaller. John lukker øynene og tar inn alle lydene som bryter stillheten – hvis man bare tar seg tid til å lytte. En kolibris vingeslag, en kalkun synger i det fjerne, plystringen fra et murmeldyr, alt henger sammen. Paradis, tenker han og strekker den slitne kroppen. Tankene vandrer dit de vil, og stanser ved historier som

bestefaren hadde fortalt. Det var Johns tippoldefar som bygde opp ranchen. I begynnelsen var det bare et lite hus med rom til dyrene i enden. Han hadde livnært seg med jakt og fiske, samt et par kyr og en hest. Etter hvert hadde ranchen vokst til, og mer land ble kjøpt opp. I dag er ranchen en av Wyomings største og har gått i arv fra far til eldste sønn helt siden tippoldefarens tid. Men broren Eric var ikke videre interessert i å bosette seg på landet og hadde med glede gitt arveretten over til John. Faren, som var av den oppfatning at man ikke kunne skape seg et godt liv uten en god utdannelse, hadde krevd dette av alle sine tre barn. Så John fullførte MBA, en høyere grad innen økonomi og ledelse ved Harvard, i håp om at dette skulle blidgjøre faren nok til at han fikk overta ranchen. «Du har et like stort ansvar for konsernet som din bror,» hadde faren argumentert med når han spurte. Noe John var sterkt uenig i, men visste av erfaring at Philip ikke var den som ombestemte seg med det første. Så han hadde blitt boende i Denver, fått hjørnekontor og egen sekretær. Men hele tiden var det ranchen som okkuperte tankene hans, til han møtte Susan. For en liten stund klarte hun å overskygge minnene om villmarken, men de lå der hele tiden. Stakk hodet frem en gang iblant og minnet ham om hva som kunne vært. John skjærer en grimase ved tanken på Susan, selv ikke her ute lar hun ham være i fred. «Er du klar til å snakke nå, om det som plager deg?» John snur seg mot Tom. «Er det så tydelig?» Tom svarer ikke, bare nikker rolig mens han studerer flammene som slikker rundt en tykk trestokk. John trekker pusten dypt og slipper den langsomt ut igjen, så nikker han. «Bryllupet er avlyst!» Han hadde halvt forventet at Tom skulle reagere eller si noe, men det er ikke antydning til reaksjon i vennens ansikt når han bøyer seg frem og roter i ilden mens han venter på at John skal fortsette. «For å gjøre en lang historie kort så overrasket jeg henne til sengs med forloveren min.»

«Noen ting er ikke ment å bli.» «Hva i alle dager mener du med det?» spør John irritert. Han setter seg opp og hviler albuene mot knærne. Øynene følger det bølgende landskapet som ligger som et gråblått hav foran ham. «Var det deg, John? Dette forholdet med Susan?» Tom rister avvergende på hodet når han ser vennens uttrykk. «Tror du hun ville gjort deg lykkelig? Delte hun drømmene dine, troen din? Var hun opptatt av å glede deg, eller dyrket hun sin egen lykke fremfor din?» Ordene treffer, og John er glad Tom igjen vender oppmerksomheten mot bålet. Mens vennen roter i ilden, får han selv tid til å sortere tankene. Finne frem til svarene på spørsmål som – hvis han skal være helt ærlig – hele tiden har gnaget i ham. Det irriterer ham at Tom har rett, samtidig som det er forløsende å endelig kunne få sette ord på disse tankene uten å føle at han svikter. Susan hadde aldri vært den rette for ham! Det er befriende å endelig kunne gå videre, samle sammen restene som hun hadde høvlet av ham – bli hel igjen. «Hva gjør jeg nå?» spør han henvendt Tom som legger fra seg kjeppen og ser bort på ham. «Har du snakket med henne? Vet hun at bryllupet er avlyst?» John rister på hodet og Tom nikker kort. «Da begynner du med en telefon. Du må ta dette oppgjøret, ellers blir du aldri klar til å gå videre. Og selv om det Susan gjorde var galt, fortjener hun å få høre fra deg at forholdet er over. Ikke lese om det i et eller annet sladderblad, eller via et rykte svirrende i venneflokken. For din egen del, snakk med henne.» John nikker tankefullt. Han plukker opp kjeppen Tom la fra seg og roter i ilden en stund mens tankene går sine egne veier. Det kom ikke til å bli lett å få Susan til å forstå at det var over, hun hørte bare det hun selv ville og var fullstendig døv for alt annet. Det freser i bålet når Tom slenger resten av kaffen på ilden, og John rykkes ut av tankene. Han nikker. «Vi får vel prøve å få litt søvn. Det blir en lang dag i morgen også.»

«Blir nok ferdig i morgen.» «Hm, ja, du har rett.» John kjenner på skuffelsen over at turen er over. «Det er snart tid for å drive kveget på sommerbeite.» Tom kaster et blikk på John, før han legger seg på bakken med hatten over ansiktet. «Vi kan jo alltids etterlate deg der ute – hos kveget – og komme og se til deg fra tid til annen.» «Ha-ha.» John ler påtatt fornærmet. «Vi hadde trivdes godt i hverandres selskap, kveget og jeg.» «Åh, de hadde nok jaget deg hjem etter en uke, tenker jeg», mumler Tom. «Hva sa du?» John letter på hodet, men det eneste som høres er snorkelyder fra Toms side av bålet. Han slenger bootsen sin mot vennen, og får en klukkende latter til svar. Smilende hviler han hodet mot salen og følger Toms eksempel, med teppet pakket godt rundt seg, faller han i søvn.

–5– J

OHN STREKKER SEG i sengen og blir liggende å stirre i taket en stund. Uken sammen med Tom hadde vært legedom for sjelen. Det var ikke noe bedre sted å bearbeide vonde tanker enn ute i Guds frie natur, enten alene eller sammen med en god venn. Det var allerede sent på kvelden før de kom hjem, og John hadde vært for trett til å orke annet enn å gå rett til sengs. Nå strekker han seg igjen før han setter seg opp på sengekanten. Han må ringe Susan i dag, men aller først vil han starte med litt fysisk arbeid. Etter en kjapp frokost tar han veien mot stallen i lette steg. Det er kjølig, men den lille joggeturen gjør underverker. Toby ser overrasket opp når John kommer inn og griper spaden. «Hvordan går det, T?» John er den eneste som kaller Toby T, og det virker ikke som denne har noe imot det. «Bra, mr Kenton. Det er temmelig kaldt i dag, jeg trodde sommeren var på vei.» John nikker. «Hadde ikke ventet å finne deg her i dag.» Toby trekker på skuldrene. «Hadde ikke noe bedre å finne på. Og det må jo gjøres, så …» «Vel», John trekker på seg hanskene. «Om et par timer vil vi være glade for hvert lite kjølig vinddrag vi kan få. Ikke noe får opp varmen som hardt arbeid.»

De arbeider i stillhet. Etter en stund må John sette fra seg spaden og fjerne jakken. «Puh, det begynner å bli varmt.» Han ser på Toby, som nikker og slenger sin jakke over en krok i veggen. «Har du hørt at McKinnons skal bygge om til ferieranch?» Toby tørker svetten av pannen. «Snakket med Sul i går, og han var ikke videre glad for endringene.» «Sul er av den gamle skole, det er ikke mye han er enig i hva nytenkning angår.» «Vel, ifølge ham skal de bygge luksushytter med boblebad og egne kjøkken, i tillegg til et stort svømmebasseng i hagen. Han var ikke blid på den ideen. Hvilken ranch med respekt for seg selv har svømmebasseng i hagen? Det var det han sa.» John må le og retter seg opp. Han strekker seg og masserer ryggmusklene. «Jeg må si meg enig med ham, selv om jeg skjønner hva som ligger bak. McKinnons har slitt i mange år, og det er vel den eneste måten de kan redde ranchen på.» «Men er det ikke å ta det litt langt? Svømmebasseng! Hva skjedde med en god, gammel dukkert i elven?» Toby rister på hodet. «Det er ikke så enkelt, T. Med en ferieranch må de først og fremst tenke på hva gjestene ønsker, og med all verdens luksushoteller og spa som popper opp over alt, setter det en standard for hva folk vil ha. Det er dessverre bare slik det er.» «Ville du hatt svømmebasseng, mr Kenton?» John stanser opp i arbeidet og stirrer et øyeblikk utover de bølgende åssidene, så rister han på hodet. «Nei, jeg er nok for mye av den gamle skole selv. Jeg liker tingene slik de er, og har ikke noe ønske om å endre noe. Friheten og det gode, gamle arbeidet med kveg og hester er nok for meg. Å skulle ta meg av bortskjemte Hollywood fruer med frykt for å få skitt under de fancy neglene er ikke noe som frister.» «Takk!» Toby ser fornøyd på John, som ler overrasket.

«Hva mener du med det?» «Bare at jeg er glad jeg jobber for deg, og ikke McKinnon. Jeg liker det gamle cowboylivet.» John retter seg opp igjen og ser på Toby som om det er første gang han ser ham. Han rister på hodet. «Jeg skjønner meg ikke på deg, T. Du er en skikkelig arbeidskar, står på hele dagen, gjør det du får beskjed om, i tillegg håndterer du kveget bedre enn de fleste. Men hva i alle dager er det med George som får deg til å oppføre deg som en femåring? Hvorfor plager du den stakkars mannen hele tiden?» Toby blir stille en stund. John, som ikke vil presse ham, jobber videre i taushet. Til slutt begynner han å lure på om mannen har hørt hva han spurte om, og skal til å gjenta spørsmålet, men blir avbrutt av Paul. «Ann ba meg si fra at det er telefon til deg, mr Kenton.» John nikker at han forstår. «Vi får snakkes senere, T.» Han løper bort til pickupen og kjører opp den lille bakken til hovedhuset. Det er stille i hallen, og han slenger jakken over en stol, går inn på kontoret. «John Kenton,» sier han inn i røret. «Mr Kenton, mitt navn er Justine Solice. Har jeg forstått det riktig at du leter etter en gammel familiebibel som skal ha tilhørt din familie siden før borgerkrigen?» John setter seg ved skrivebordet og nikker. Historien om bibelen har fulgt John hele oppveksten. Bestefaren hadde fortalt historier fra den gang Johns tipp-tippoldefar kjempet i den amerikanske borgerkrigen. Hva som egentlig skjedde med ham var det ingen som visste, bare at han ble funnet død og bibelen var borte. Den hadde vært en gave fra faren den dagen han dro ut i krigen. I de gamle brevene som kona tok vare på, og som nå lå beskyttet i en glassmonter på stuen, skrev han titt og ofte om styrken som ordene i den gamle boken gav ham. Da Johns bestefar bestemte seg for å prøve å finne bibelen, ble ikke dette godt mottatt hos sønnen, Philip. Hva skulle nå det være

godt for? Hadde han ikke nok å gjøre om han ikke skulle lete etter en gammel, utslitt bok også? Men bestefaren trengte ikke sønnens tillatelse, og brukte hver ledige tid på å ringe til gamle bruktforretninger og besøke loppemarkeder og museer over hele USA. Da han døde, tok John over stafettpinnen og fortsatte letingen, mer for bestefarens skyld enn sin egen. Bestefaren hadde hatt en drøm om en dag å kunne forene bibelen med de gamle brevene i glassmonterne, og John var fast bestemt på å gjøre alt han kunne for at bestefarens drøm skulle bli virkelighet. Men nå, tre år senere, har han enda ikke fått napp. Kanskje var han mer heldig denne gangen? «Det stemmer, mrs Solice. Den forsvant i 1863, og ingen aner hvor den tok veien. Nå håper jeg du kanskje har noe informasjon som kan hjelpe.» «Min tante døde for en tid tilbake.» «Åh, det var leit. Kondolerer.» «Takk. Da vi ryddet huset hennes fant jeg en gammel bibel. En god venn viste meg din annonse for noen uker siden, og jeg husket på den med det samme jeg så bibelen.» «Har du den der?» spør John, som må ta seg sammen for ikke å bli for ivrig. «Jeg sitter med den i hånden. Vet du om noen kjennetegn som kanskje kan hjelpe oss å finne ut om dette faktisk er deres familiebibel? Den er ikke så stor.» «Nei, ikke større enn at min tipp-tippoldefar fikk den i jakkelommen. Den skal ha et hakk øverst i permen, til høyre på fremsiden, som en V. Og i permen innenfor skal det være en rekke navn. Det siste navnet er John Kenton, min tipp-tippoldefar.» Han hører det knitrer i papir og en stund er det helt stille i telefonen. «Jeg tror dessverre ikke dette er deres familiebibel», sier hun beklagende. «Den har ikke noe hakk, bare noen riper i skinnet. På innsiden av permen står bare et navn, Marvin Johnsson tror jeg det er. Beklager at jeg fikk deg til å …»

Han rister på hodet. «Ikke gjør det,» sier han vennlig. «Jeg er takknemlig for at du tok deg tid til å ringe. Tusen takk, mrs Solice. Jeg får bare fortsette å lete. En dag dukker den nok opp.» «Jeg håper virkelig det og lover å være på utkikk. Lykke til, mr Kenton.» John legger på røret og gnir seg i ansiktet med begge hendene, begynner så smått å lure på om han noen gang vil få et gjennombrudd i letingen. Han ser på klokken og sukker, det er på tide å ringe Susan. Han har gått gjennom denne telefonsamtalen flere ganger, og det strammer seg i nakken når han slår nummeret. «Susan Holsten.» Den lyse stemmen høres hul ut, og han må manne seg opp for ikke å legge på røret der og da. «Det er meg,» sier han trett og hviler albuene mot bordplata. «Åh, John! Jeg savner deg, vennen min,» kurrer hun i telefonen. «Du bare forsvant den dagen. Du er vel ikke sur fremdeles?» «Hvorfor skulle jeg være sur?» sier han tørt, hører sarkasmen i sin egen stemme, men tviler på om Susan er i stand til å oppfatte den. Han må ta seg sammen for ikke å si noe han vil angre på senere, når hun lager kysselyder mot røret. «Kom hjem, vennen min. Vi har så mye å planlegge, og vi kan ikke la noe så lite komme mellom oss. Tenk hva folk sier når du bare forsvinner like før bryllupet, de kan jo tro at du overlater alt til meg, og jeg er ikke Gud heller.» «Hva folk sier!» utbryter John hissig. «Jeg bryr meg ikke om hva folk sier! Du var utro, Susan. Tror du virkelig jeg fortsatt tenker på bryllup? Jeg ringer bare for å fortelle deg at det er over, det blir ikke noe bryllup. Hvis ikke du er i stand til å avlyse vielsen og festen, skal jeg gjøre det selv.» John må bite tennene sammen for ikke å fortsette, det fører ikke til noe godt å bli sint. «Men det betydde ingenting, John. Det er deg jeg elsker!» Han hører panikken i stemmen og lukker øynene mens hun lover på tro og ære å aldri gjøre noe slikt igjen.

«Slutt!» avbryter han trett. «Det er over, skjønner du det?» «Ikke vær slik da, vennen min, dessuten er alt din feil. Hvis du bare hadde vært mer til stede, sett mine behov i stedet for å bare degge for deg selv, hadde jeg ikke trengt å gå til Kenneth for å få litt oppmerksomhet. Har du noen anelse om hvordan det føles å være usynlig i et forhold?» John holder på å begynne å le. «Vårt forhold har alltid handlet om deg, ikke meg! Ikke engang oss! Det var deg, deg, deg. Stakkars Susan som ikke fikk oppmerksomhet. Stakkars Susan som ikke fikk det huset hun ville ha. Det var alltid stakkars Susan. Og jeg var dum nok til å vie to år av livet mitt på å oppfylle dine drømmer!» Han slipper ut en fortvilet latter. «Hva med mine drømmer? Har det noen gang streifet tankene dine å spørre meg hva jeg ønsker i livet?» «Du har alt du vil ha!» freser hun tilbake. «Luksus. Berømmelse. Du har alt, mens jeg har måttet trygle om hver eneste lille ting, fordi du er for gjerrig til å la det dryppe noen dråper på meg også. Er det rart jeg må gå andre steder for å få det du ikke vil gi meg? Du lever drømmen din.» «Jeg har aldri levd drømmen min sammen med deg!» John masserer den bankende tinningen. «Tror du virkelig jeg ønsker å bli i konsernet? Et liv i medias søkelys? Berømmelse? Rikdom? Jeg hater det livet! Jeg er en enkel mann som liker enkle ting. Har du i det hele tatt en liten anelse om hva min drøm er?» «Ja, tenk jeg har det! Du skal ta over konsernet etter din far.» «Det er min fars drøm, og din. Høyst definitivt ikke min!» Han gnir seg over pannen. «Vil du virkelig gjøre dette? Gifte deg med meg?» «Ja, vennen min. Jeg elsker deg! Bare deg! Åh, John, vi kommer til å få det så fantastisk. Jeg skal bli den beste konen du kan få, jeg lover!» «Jeg kommer til å slutte i konsernet, det livet er over for meg. Jeg kommer også til å selge huset i Denver og flytte til ranchen. Det er min drøm. Er du villig å dele den med meg?» Det blir stille en lang stund i telefonen. John kan nesten høre hvordan Susans hjerne jobber på høygir.

ohn Kentons mål i livet er å trekke seg tilbake til friheten på ranchen i USA. Men først må han oppfylle kontrakten han har med sin far om å drive det nye hotellet i Norge i ett år. I Oslo mister Karoline Lund den eneste personen i livet som virkelig har elsket henne. For å finne seg selv må hun løsrive seg fra søsterens manipulerende grep. Men etter en rekke uventede hendelser, blir alt hun tror på snudd på hodet. John og Karoline blir begge stilt overfor valg som vil avgjøre livene deres for alltid. En gammel familiehemmelighet blir avslørt, og i fortiden hviler arven fra en soldat som vil danne rammene for fremtiden.