Fryktløse nordmenn by Ventura forlag AS

FryktlĂ¸se nordmenn Norsk copyright ÂŠ Ventura forlag AS 2017 Illustrasjoner: Fares Zoghlami (Saudi-Arabia) Oversettelse: Trude Kristin Bah Sats og omslag: Kristian Kapelrud Skrift: Adobe Garamond Pro 12/15 pt. Trykk og innbinding: DH Printing House, Latvia 1. opplag august 2017 ISBN 978-82-8365-040-2 (bok) ISBN 978-82-8365-041-9 (e-bok) Ventura forlag AS 2312 Ottestad post@venturaforlag.no www.venturaforlag.no

«Fattig er nasjonen som ingen helter har – men enda fattigere er nasjonene som har helter, men som unnlater å erindre og ære dem.» – Marcus Cicero, romersk politiker og filosof –

Innhold Folket fra Norden .......................................... 7 I – Nybyggerkongene ....................................... 19 II – Harald Hårfagre .......................................... 29 III – Håkon den gode .......................................... 39 IV – Eirik Raude & Leiv Eiriksson ............ 53 V – Olav Tryggvason ......................................... 63 VI – Olav den hellige ........................................... 77 VII – Magnus den gode ........................................ 99 VIII – Harald Hardråde ....................................... 113 IX – Olav Kyrre og Magnus Barfot ......... 133 X – Sigurd Jorsalfare ......................................... 149 XI – Sverre ................................................................. 161 XII – Håkon «den store» Håkonsson ........ 179 XIII – Magnus Lagabøte ..................................... 201 Rikets fall og vekst ................................... 213 Bibliografi ...................................................... 221

«Fe dør, frender dør, en sjøl dør på samme vis – men ettermæle varer evig.» – Håvamål, norrønt ordtak 6

Fryktløse nordmenn

Folket fra Norden

en berømte arkeologen og oppdageren, Thor Heyerdahl utfordret ved flere anledninger den rådende historiske virkelighetsoppfatningen. Blant hans revolusjonære teorier var den fascinerende tanken om at historien om Odin i stor grad var sann, slik den er fortalt av Snorri Sturluson i Edda og Ynglingesagaen. Han mente at Odin kunne ha vært en germansk høvding med tilholdssted i Åsgard, en festning på Krim-halvøya. Folket hans hadde flyktet fra Kaukasus på grunn av krigene mellom romere og armenere der. Odin skal ha vært en klok, intelligent mann og da han døde var han så høyt respektert at folk begynte å tilbe ham. Teorien er at deretter utviklet Odin-kulten seg, mulig under påvirkning fra gresk og østlig teologi. Det mange enes om er at dette var en religion bestående av opprinnelig tolv guder, siden kom flere til. Åsatroen, eller den norrøne religionen, kom til å prege Norden før kristendommen fikk nasjonalt innpass fra rundt 1000 tallet e.Kr. Vi vet at Skandinavia har vært befolket i tusenvis av år. Folket fra Norden

Allerede under Romertiden, – det vil si omtrent fra det første århundre e.Kr., – hadde skandinavene et velfungerende samfunn. De drev jordbruk og handel med romerne og andre folkeslag. Eksempelvis er en statue av Buddha, som er datert helt tilbake til 500 e.Kr., blitt funnet av arkeologer i Sverige, noe som peker i retning av at skandinavene allerede da hadde et avansert handelsnettverk. Skandinavia fikk sin egen kulturidentitet som hovedsakelig var handelsorientert, men det var også en skremmende krigerkultur. Få europeere våget seg ubevæpnet inn Skandinavia på denne tiden. Til og med romerne klarte aldri å få innpass i nordområdene. Romerne gjorde et godt forsøk i det første århundre e.Kr., men det endte i et katastrofalt blodig slag med så betydelige tap at det gjorde slutt på romernes erobringsambisjoner i området. Sakserne, et folkeslag som bodde i sørlige Danmark, inntok Britannia, tilintetgjorde de romerske forlegningene der og gjorde England til sitt nye hjem. To hundre år etter, rundt 600 e.Kr., ble Danmark samlet under en konge. Konflikten med sentraleuropeiske makter fortsatte og danskene havnet ofte i slagsmål med tropper fra Sentral-Europa. Den frankiske krigerkongen, Karl den store, invaderte saksiske folkegrupper sør for Danmark, beseiret og tvangskristnet dem. Det var en blodig affære. Det finnes beretninger om at Karl siden sendte kristne misjonærer til Nord-Europa i håp om å spre kristningen lenger nord, støtte pavemaktens forsøk på å få kontroll over Skandinavia, eller for å pasifisere de brutale nordboende krigerne. Lite ble oppnådd.1 1 Karl den store var keiser av Frankia, eller Frankerriket – Frankrikes tidligste form. Karl kjempet aktivt for å videreutvikle europeisk kultur, med stor vekt på kristendommen. Dette innebar erobringstokter inn mot Germania (omtrent dagens Tyskland). Antakeligvis var det her at et fiendskap mellom dansker og europeere begynte.

Fryktløse nordmenn

Så hvem var disse nordboerne? Dette var hardføre menn og kvinner som levde under tøffe kår. Det kalde klimaet gjorde sommerdagene korte og vinteren lang. Folk tenkte på hvordan de skulle overleve enda en vinter og overleve ett år til. Det var spesielt lite dyrkbar jord i land som Norge. Mens danskene og svenskene hadde et jordbruk med relativt bedre muligheter, hadde nordmenn knapt fruktbare områder, kun noen i Viken og Oppland. Norge var kjent som «landet med tåkefjellene». Det var et ulendt og steinete terreng, og naturlig at man tok til havet og ble gode fiskere og sjømenn – til tross for farene som havet også bød på. Nordsjøen, med sine brutale stormer, tok livet av mange. Man måtte være modig og uredd for å kunne krysse havet. Bare de sterkeste overlevde. Naturen sparte ingen andre. I 793 e.Kr. ble det kjente klosteret Lindisfarne – et av de mektigste kristne tilholdsstedene i Britannia, angrepet og plyndret av en gruppe skandinaver. For engelskmennene var det et sjokkerende helligbrøde, men for skandinavene var det intet mer enn lettvunnet tyvegods. Klostre var fulle av gull, juveler og edelstener, men allikevel ubeskyttet og ble derfor perfekte plyndringsmål. Noen mener at angrepet også var politisk motivert i et forsøk på å signalisere fiendskap til den kristne krigerkongen Karl den store som tidligere hadde forsøkt å erobre og kristne nordboerne. Uansett var dette begynnelsen på det vi kaller vikingtiden (ca. 793–1030 e.Kr.) – et navn basert på det norrøne ordet viking som betyr sjørøver eller plyndrer. De europeiske herskere slo tilbake, men det provoserte skandinavene bare enda mer. Da skandinavene vendte tilbake til England på 800-tallet e.Kr. var det ikke lenger som banditter – men som en organisert, militær hær. Den såkalte hedenske hæren, ledet av Ivar Beinlause, invaderte England Folket fra Norden

og ødela alt og alle som sto imot ham. På et tidspunkt hadde han tatt kontroll over hele England og hadde den engelske byen York som hovedsete. I Frankrike beleiret den notoriske vikinghøvdingen Ragnar Loðbrók Paris, sammen med andre høvdinger. Skandinavene invaderte by etter by og plyndret Lisboa, Cadiz, Sevilla, Algeciras, Narbonna, Luna, Pisa, Fiesole og Pamplona. Det lukrative handelssenteret Durestad ble plyndret av danskene hele fire ganger. Etterhvert begynte disse såkalte hordene å gjøre seg til herskere av fremmede land. Som vi siden skal se, tok de NordFrankrike, Irland, England, øyer i Nordsjøen, Island, Friesland og Sør-Italia. På de slaviske sletter grunnla den svenske høvdingen Rørik kongeriket Rus i Novgorod, en stat som utviklet seg til et stort vikingrike som strakk seg fra Finskebukta til Krimhalvøya. Dette ble begynnelsen til den russiske nasjon. Hvorfor var skandinavene så ivrig etter å reise inn i fremmed territorium? En teori hevder at ettersom den utstrakte handelen ga skandinavene større velstand, vokste befolkningen mer enn det de skrinne nordområdene kunne bære. Det var rett og slett for lite dyrkbar jord i Skandinavia til å mate befolkningen. England var, med sine svært fruktbare enger, litt av en juvel. I århundrer skulle skandinavene forsøke å bli Britannias herskere – noe de ofte også lyktes med. Skandinavene var glade i eventyr og gode fortellinger. De var nysgjerrige. For dem var det viktig å etterlate seg et godt ettermæle, derav det norrøne ordtaket: «Storfe dør, våre kamerater dør, så derfor dør du også! Men ordene lever videre.» De søkte støtte hos gudene som ifølge norrøn religion belønnet modige sjeler. Hvis en åsatroende mann døde i kamp, og særlig vendt framover mot sverdet og dermed ikke «feig», kunne den heroiske krigeren bli tatt med til Valhall – stedet for de 10

Fryktløse nordmenn

døde – og der kunne han feste, drikke og kjempe med gudene og andre krigere. Dyktige bønder eller kjøpmenn ble belønnet med tilgang til guden Frøy og hans rike. De som levde uten noen form for framgang ble forvist til den dunkle verden Hel. Livet etter døden ble tilbrakt sammen med gudene inntil Ragnarok – den siste kampen og verdens avslutning. Mytologien bidro til å fostre eventyrlyst, utforskningstrang og ikke minst krig. Den manglet en klar definisjon av godt og ondt – også gudene kunne være lunefullt gode og onde – men mytologien hadde innslag av sterke dyder som nordboerne strevde med å etterfølge. Det handlet om ambisjon, dristighet, styrke, oppfinnsomhet og list. Behovet for å ha gaver å kunne gi til sine undersåtter sto også sentralt blant vikingene i Skandinavia. Den som hadde den største samlingen av verdier ble sett opp til. Kongen som var raus med gaver, fikk i gjengjeld lojalitet. Gikk han tom for gaver hadde også lojaliteten en tendens til å forsvinne. I løpet av denne beretningen, skal vi se eksempler på hvordan rikdom og det å gi fordeler til sine allierte ble brukt som ren strategi. På denne tiden var jo Skandinavia delt opp i stammer, hver med sine ledere. Herfra har vi navnet «rogdene» som betegnet de som bodde i det som siden ble Rogaland, «hordene» som siden ble Hordaland og så videre. Norge hadde en stammestruktur, preget av stadige interne stridigheter. Derfor virket det ganske umulig å skape en regional eller nasjonal enhet. Det var alltid en og annen jarl, forrædersk venn eller misfornøyd opprører å håndtere. Det er også interessant å merke seg hvordan det norrøne samfunnet var delt opp i klasser: Jarlen var aristokraten som ledet an, karlen var den frie bonden som jarlen var avhengig av å ha på sin side, og tilslutt trellen som var slavene som dannet den laveste klassen i rangstigen. Det fantes flere klasser, men disse tre er de mest fundamentale. Folket fra Norden

Interessen for verden utenfor økte betydelig med årene og høvdingene sørget for å fremme handel ved å investere i utviklingen av handelsbyer som Kaupang i Norge, Ribe og Hedeby i Danmark. Dette ble til et stort og imponerende handelsnettverk, som er enda en forklaring på den voksende rikdommen i Skandinavia. Handelsvirksomheten førte vikingene til alle verdenshjørner. I nord hadde skandinavene begynt å beskatte samene og holdt seg i kretsen rundt Nordpolen for å kunne handle med samenes og inuittenes verdifulle varer som pels, skinn og elfenben. Deretter reiste de østover og krysset Arkhangelsk og Sibir. Langs de lange elvene Dnjepr og Volga, seilte skandinavene for å kunne nå frem til Silkeveien, Persia, Mesopotamia, Syria, Det Hellige Land i Midtøsten og til slutt, den bysantinske verden. Skandinaviske kjøpmenn ble funnet på markeder over hele Spania, Italia, Frankrike og Afrika. Vi skal også se hvorledes varer som kom fra den andre siden av Atlanterhavet fant veien inn i skandinaviske hjem. Dette fantastiske, globale nettverket gjorde vikingene kjent verden over. Rikdom som krydder, silke, glass, metall og persisk sølv, strømmet inn i Norden som aldri før. Skandinavene på sin side eksporterte ulike pelsverk og skinn, hvete, honning, fjær, falker, hvalbein, hvalross elfenben, rav og slaver. Mye av vikingenes suksess kom fra deres nytenkning innen avansert skipsbygging. Det var nettopp denne nye måten å bygge skip på som var et av de viktigste bidragene som muliggjorde vikingtiden. Ved å bruke de mange elvene i Europa som motorveier, kunne de flykte fra fiender raskere enn andre skip. De geniale vikingskipene var ideelle både for det åpne havet såvel som de smale elvene. De var slanke og raske, men allikevel robuste. Siden de også veide lite, var det lett for vikingene å bære dem på land om nødvendig. 12

Fryktløse nordmenn

Siden det viste seg at handel via disse rutene var lønnsomt, ble konkurransen for å få kontroll over disse et avgjørende element. Elvene Dnepr og Volga ble overvåket av Rus vikinger, som innkrevde skatt fra reisende kjøpmenn og på den måten tjente en formue. Slik skatt ble også pålagt kjøpmenn som reiste langs norskekysten, en handelsrute som ledet opp til samenes og inuittenes viktige handelsvarer, kjent som Nordvegen. Nordvegen var en svært travel rute under vikingtiden. Det var en av grunnene til at så mange norske høvdinger, jarler og konger okkuperte territorier langs norskekysten, av skattemessige årsaker ettersom de skattla skipene som ferdes nordover. Dette var veldig lønnsomt, så jarler og høvdinger gjorde stadige forsøk på å ta til seg større marine territorier ved å krige mot nabostammer og kongeriker. Nordmenn voldtok og plyndret, invaderte og angrep hverandres landsbyer i kampen om makt. I Sverige, landet som var splittet mellom svearne og gøtene, opplevde de en liknende situasjon. Danmark, som tidligere var forent, ble igjen splittet under de første årene av vikingtiden. De ble ikke gjenforent igjen før under regimet til Gorm den gamle på midten av 900-tallet. Gorms sønn, Harald Gormsson «Blåtann», ledet Danmark å bli et mektig vikingrike som etablerte dansk innflytelse i Viken i nord, og hadde store kamper med de kristne engelskmennene. Kristendommen og åsatroen hadde vært i krig siden 793 e.Kr., men sakte begynte kristendommen å gjennomsyre det skandinaviske samfunnet. Denne boken beskriver denne prosessen med utgangspunkt i hver av vikingkongene og deres forhold til det overnaturlige. Det er mange spennende historier om hvordan kristendommen begynte å påvirke disse hardbarkede, nådeløse vikingene og ledet sakte fram imot dannelsen av det norske kongeriket og norsk uavhengighet. Dette er en fascinerende beretning. Folket fra Norden

Den modige misjonæren St. Ansgar – kjent som Nordens misjonær – grunnla det kristne samfunnet i Danmark og Sverige. Prester og munker fra Irland spredte skriftene langs Nordleden. Skandinavene godtok til å begynne med denne kristne påvirkningen, men etterhvert ble det mer og mer vanskelig. Ettersom kristendommen spredte seg raskt med arbeidet til misjonærene, men også gjennom de europeiske slavene som ble hentet til Norden som trodde på det nordboerne kalte Kvite-Krist, begynte nordboerne i økende grad å føle seg truet. Det handlet ikke bare om kristendommen, men var også et spørsmål om de kristne europeiske nasjonenes geopolitikk, samt ønsket om å beholde opprinnelige tradisjoner og kultur. For hvert tiår som gikk, fortsatte den europeiske kristendommen med Paveveldet i Rom å legge press på den norrøne kulturen. En betydelig kulturkonflikt var på trappene. Fra å være et kristendomshatende folk med åsatroende konger som gjorde alt som sto i deres makt for å stanse den sterkt voksende troen, endte Norge opp med å ha konger som Sigurd Jorsalfare, som ledet korstog mot Jerusalem. Han ble vikingkongen som sto foran Jesu grav i Den Hellige Gravs kirke i Jerusalem og tilba der. Det må ha vært litt av et syn for de ortodokse prestene på den tiden. Det er her denne beretningen begynner, i forsøket på å beskrive og kanskje bedre forstå det ekspansive og fryktløse livet til vikingene i Norge. Det var her gjennom våre forfedres forståelse av verden, kultur, verdier og religion, rikdom og handel at vikingetiden ble formet. De kom fra dette unådige og kompromissløse klimaet med iskalde vintre, mektige fjell med noen av verdens høyeste fossefall, brusende elver og skarpe tinder. Norge ble landet for hardbarkede krigere, fiskere, sjømenn, bønder og handelsmenn, med en rik og verdig historie. 14

Fryktløse nordmenn

Snorre, historieforståelse og våre store Hvordan kan vi oppnå et sant og virkelig bilde av nordmenn i vikingtiden? Moderne historikere mangler tilstrekkelig informasjon til å få et klart nok bilde av hva som skjedde i disse nordlige traktene i den eksplosive perioden. Forklaringene på vikingenes brutalitet er ofte gjengitt til oss fra kristne munker og skriftlærde, som foraktet vikingene etter deres brutale plyndringstokter mot klostre og sivilbefolkningen i landsbyer og byer. Skandinavene selv begynte ikke å skrive ned sin egen historie før rundt 1200-tallet – omtrent to hundre år etter avslutningen av det som betegnes som vikingtiden (ca. 700–1030 e.Kr.). Sagaene var ofte allegoriske og ofte basert på muntlig overførte fortellinger. Moderne historikere har måttet velge i hvilken grad de vil stole på sagaenes virkelighetsforklaringer når de studerer vikingtiden. Man har ofte basert seg på sammenliknende studier som henviser til relevant arkeologi, datidens kilder og generell faglig kompetanse på feltet. Mange dyktige historikere kan opplyse oss om fagfeltets historiske teorier, forskerdebatter og feltets arkeologi. Min hensikt er å vekke historieinteressen blant folk flest for denne høyst ekspansive, særpregede tiden i norsk historie og fortelle om de spennende personlighetene som preget samfunnsutviklingen på denne tiden. Siktemålet er en generalisering og forenkling av materialet, slik at de sterke personlighetene kommer tydeligere fram, at vi får en oversikt over slagene og utfordringene deres, maktkampene i Skandinavia, samt en forståelse for oppbyggingen av et felles norsk samfunn og anerkjennelse av bidragene disse personene kom med. Gjennom boken vil jeg følge en rød tråd som er basert på de fakta de fleste kilder er enige om, men vil også bruke sagaenes situasjonsbeskrivelser og sitater, for å oppnå en stemningsfull Folket fra Norden

skildring av et avgjørende eller dramatisk øyeblikk, og for å fremme personens karakter. Der jeg gjør dette, vil jeg ofte nedtegne «ifølge sagaene», eller mer direkte, «ifølge Snorre». Snorre er altså Snorre Sturlason, kanskje den mest kjente sagaforfatteren i Norge, som skrev Heimskringla – Norges kongesagaer. Andre sagaforfattere jeg gjør nytte av for situasjonsbeskrivelse og personlige sitat er Sturla Tordsson (Håkon Håkonssons og Magnus Lagabøtes saga), Gudbrandur Vigfusson (Flatøyboka), og forfatterne av Sverres saga og Fagerskinna. Enkelte ganger refereres også Morkinskinna. Det er med andre ord en bok som forteller den spennende historien om Norges begynnelse og utforming, i en retro-stil som minner om hvordan sagaene ble skrevet for å fange spenning, persontilknytting og følelser, men med en fakta-basert oversikt. Boken gir en lettfattelig forståelse om de viktigste vikinglederne og vikingkongene, samt tiden etter med Norges selvstendighet og storhetstiden på 1200-tallet. Den omhandler også prosessen fra vikingtiden under åsatroen og fram til kristendommen slo rot og forandret hele kulturen. Etter å ha lest det som her skrives, vil du ha en god oversikt over Norges tidlige historie, de viktigste kongene, inspirerende eventyrere, samfunnsverdiene og de dramatiske hendelsene som la grunnlaget for Norge som nasjon.

Fryktløse nordmenn

Folket fra Norden

FryktlĂ¸se nordmenn

–I–

Nybyggerkongene (700 e.Kr. – 800 e.Kr.)

oen har kalt vikingene verdens første globetrottere. I løpet av bare to århundrer ble de grensesprengende vikingene noen av de mest ekspansive oppdagelsesreisende i Europa. De var dristige menn og kvinner på jakt etter ære, makt, rikdom og nytt land. Ikke bare oppdaget de nye landområder, men de bosatte seg der og spredde sin kultur langt utenfor de hjemlige trakter. Noen steder de kom til var øde, andre områder var allerede bebodd av mektige konger. I slike tilfeller grep de ofte til våpen og kjempet for å vinne landet. Mange bosettinger utviklet seg siden til kongedømmer og jarledømmer som skulle bestå i mange århundrer. Som tiden gikk ble vikingkultur og lokalkultur ofte assimilert. På grunn av dette kan mange folkeslag føre sine røtter tilbake til Skandinavia. De tre, store vikingene jeg her skal fortelle om, var alle menn som var født i Norge eller hadde foreldre som var født der. Dette utelukker dermed andre eventyrlystne vikinghøvdinger Nybyggerkongene

som opprinnelig var av norsk avstamming, slik som Sigtrygg Silkeskjegg, Sigurd Lodvesson og Torfinn Sigurdsson Rike. Denne første delen er derfor dedikert Norges tidlige nybyggerkonger – disse som førte oss inn i vikingtiden.

Ingolf Arnarsson og Island (800-tallet) Ingolf Arnarsson var født og oppvokst i Sunnfjord i Norge. I voksenlivets første år levde han fredelig i landsbyen sin i et lykkelig ekteskap som ga ham flere barn. Det varte likevel ikke lenge før han ble dratt inn i et farlig naboslagsmål. Det ble til slutt så truende at han bestemte seg for å forlate landsbyen. Det virker som Ingolf var en mann med ambisjoner, for i stedet for å bosette seg i en annen fredelig landsby, valgte han heller å lytte til ryktene om et fjernt land i vest. Folk mente at det fantes en stor øy, totalt ubefolket, lenger vest. Det var ikke usannsynlig. Bare noen få år tidligere hadde en viss Grimur Kamban oppdaget en gruppe øde øyer i Norskehavet, nemlig Færøyene. Siden hadde mange nordmenn bosatt seg der. Nysgjerrige norske sjømenn trakk seg videre mot de ukjente land. Den talentfulle norske skipsbyggeren Floki Vildergarson la seg ut på det store havet for å undersøke. Han seilte sammen med sine sønner og, akkurat som ryktet påstod, fant han den mystiske øya. Floki satte opp en midlertidig leir på det nye stedet, men det var tydelig at han undervurderte øyas naturlige klima. Hele husdyrflokken hans døde ut på grunn av den iskalde vinteren der. Full av frustrasjon forlot Floki stedet han da oppfattet som kjedelig og fåfengt, og kalte det «Island» bare på trass. Sønnene hans hadde imidlertid en helt annen oppfatning. De var fascinert av stedet og begynte å fortelle historiene om 20

Fryktløse nordmenn

«Island». En av de mange nordmennene som forelsket seg i tanken på Island var Ingolf. Ikke bare drømte han om å finne øya – men han ville også bli den første til å bosette seg der permanent. Han ville bli høvdingen av Island. Dermed reiste han sammen med sin familie, sin fosterbror Hjorleif og et mannskap med dyktige sjømenn. Da de oppdaget Island, kastet Ingolf sine totempæler (symbolet på en høvding) overbord og sverget å bosette seg der gudene lot pålene flyte til lands. I 874 ble pålene funnet inne i en liten vik, og Ingolf og Hjorleif gikk i land på Island og grunnla bosettingen der. At dette senere skulle bli Reykjavik, Islands nåværende hovedstad, visste de lite om. Selv om vi med sikkerhet kan stadfeste at Ingolf var den første nordmannen til å bosette seg permanent på Island, så er det ingen grunn til å tro at han var den første europeer til å gjøre det. De norrøne bosetterne hadde voldsomme sammenstøt med irske munker og eremitter som de møtte der. Senere forlot disse munkene Island. Ingolf ble riktignok en høvding på Island, men han ble ikke den eneste herskeren. Ryktet spredte seg om hans vellykkede ferd, og mange drømte nå også om å bli høvding. I årene som fulgte emigrerte tusenvis av nordmenn til Island. Landet ble raskt bebodd av tidligere vikingkonger, adel, jarler, frie menn og sjømenn. Under denne utvandringsperioden, hevder Landnamabok (en islandsk bok fra 1100-tallet) at hele 430 høvdinger til slutt okkuperte Island. Island var på mange måter et lovløst samfunn. Naboer braket ofte sammen i blodige feider. I lys av dette tok Torstein, Ingolfs sønn, til med å implementere Alltinget i 930 e.Kr., en islandsk samling av frie menn og høvdinger der lokale problemer ble løst i fellesskap. Dette hjalp Island med å danne et mer velutviklet samfunn. Befolkningen på øya vokste hvert eneste år, med nye Nybyggerkongene

innflyttere som ønsket å starte nye liv. I 1150 e.Kr., bodde hele 72 000 nordmenn på Island. Island var en suksess. Takket være Ingolf og hans sønner ble Island enda en velfungerende del av den vidstrakte norrøne verden.

Olav Kvite og Irland (ca. 820 e.Kr. – ca. 872 e.Kr.) Olav ble født i år 820 e.Kr. Hans far var angivelig Ingjald Helgasson, en norsk vikinghersker som stammet fra Yngling dynastiet i Vestfold i Norge. Olafs liv er omspunnet av mysterier. I de norrøne sagaene finner man vage nedtegninger om hans avstamning. Irske kilder hevder han var sønn av en konge i Norge, Fragmentary Annals of Ireland hevder at han var sønn av vikingkongen Gofraid. Uansett hva som var hans opprinnelse så vet vi at han kom fra en norrøn kongefamilie med sterke bånd til norske konger. Den viktigste fasen i Olav Kvites liv begynte i 853 e.Kr., da han og hans bror invaderte Irland. Helt fra 830 e.Kr. hadde vikingbander, for det meste bestående av nordmenn, plaget Irland med terror og plyndring, men fra 840 e.Kr. begynte nordmennene å få betydelig kontroll over landet. De grunnla byen Dyflinn – dagens Dublin – som ble brukt som hovedkvarter for både plyndring, krigføring og handelsvirksomhet. Byen blomstret raskt opp til å bli en høyborg for alle som ønsket seg myndighet over det irske havgapet. Dette tiltrakk seg også danskene. En dansk armada angrep norske tropper i Dublin i 851 e.Kr. og erobret den. For å skille mellom de to konkurrerende vikingfolkene, innførte irlenderne to begrep: Lochlainn for nordmennene og Danair for danskene. Det var på bakgrunn av dette at Olav Kvite ankom 22

Fryktløse nordmenn

irskekysten i 853 e.Kr. for å drive danskene tilbake. Han angrep Dublin og forviste danskene for godt. Deretter tok han tittelen kongen av Dublin og begynte å systematisk skattlegge det irske folket i Dublin-området. Med dette utfordret han indirekte de fem andre konkurrerende kongedømmene i Irland. En kald krig oppsto mellom dem, inntil Olaf grep til sverdet og konfronterte naboene sine direkte. Han raste mot nærliggende irske kongedømmer i ville kamper. Den aggressive Olav ble raskt kjent i Irland som Amlaib Conung, «Kongen av utlendinger». Britannia var i flammer ved dette tidspunktet. Rundt samme tid stormet den store hedenske hæren, ledet av sønnene til den berømte vikinghøvdingen Ragnar Lodbrok, inn i ØstAnglia og plyndret seg videre gjennom England. De svekket det gamle kongedømmet Northumbria, knuste Mercia og nesten utslettet Wessex. Olav forsto sikkert at dette var en mulighet for ham til å delta i store plyndringstokter selv. På jakt etter rikdom forlot han Irland og angrep Piktland2, noe som svekket pikterne betraktelig. Deretter herjet han hardt i landområdene til kongedømmet Strathclyde og Angles, nedslaktet store mengder mennesker og tok mange til slaver. Da Olav og hans bror Ivar kom tilbake til Dublin, hadde de angivelig 200 skip fylt med fanger fra det nordlige Britannia. Rundt 872 e.Kr. fikk Olav en alvorlig melding fra hjemlandet sitt Norge. En viss Kong Harald Hårfagre hadde samlet en stor hær og truet nå herredømmet til Olavs far. Det trakk opp til storkrig i Norge, og Olavs far søkte om støtte. Den norske kongen av Dublin forlot Irland og krysset Nordsjøen i all hast. Han nådde Norge i tide til å delta i den massive sjøstriden i Hafrsfjord – et slag som Olav trolig ikke 2 Piktland er området vi i dag kaller Skottland. Nybyggerkongene

overlevde. Han forsvant. Mange mente han enten ble drept eller druknet i Hafrsfjord, men kildene er uenige. Skotske middelalderkilder hevder at han ble oppdaget i Piktland to år etter og døde der. Uansett hva det ble av ham, så returnerte han aldri tilbake til Irland. Hvorfor er historien om Olav Kvite så interessant? Det er fordi den kaster et lys over hvilken rolle nordmennene spilte i det nordlige Europa. Det er et perfekt eksempel på vikingene som nybyggere – hvordan de hevdet seg som mektige deltakere i regionale konflikter, men også hvordan de etablerte handelssentre som vokste til store, viktige byer. Olav og andre vikingers brutale angrep mot pikterne, for eksempel, forstyrret maktbalansen mellom folkeslagene i det nordlige Britannia ved å utmatte piktere langs Strathclyde, og dermed bidro utilsiktet til at skottene ble relativt sterkere. Siden ble skottene den dominerende gruppen i Nord-Britannia. På en måte kan man si at det er takket være vikingene at Skottland ble til. Om Olav ikke var grunnleggeren av Irlands hovedstad, Dublin, var han i alle fall mannen som sørget for norsk kontroll over Dublin og muliggjorde norsk tilstedeværelse der. Hans bror Ivar fant etterhvert Ui Imar dynastiet som skulle overleve i århundrer. Det «norrøn-irske» kongedømmet vokste seg mektig og innflytelsesrikt og invaderte senere Northumbria for å innlemme York, og med det skape et enda større vikingerike. Men suksessen varte ikke evig. I 1014 e.Kr. mistet «Dublin-vikingene» sin tradisjonelle makt da de ble beseiret av kongen Brian Boru av Munster i slaget ved Clontarf. Slaget ved Clontarf i Dublin ble det blodigste slaget i gammelirsk historie. Selv om Brian Boru vant slaget mot vikingene, så ble han selv drept sammen med 4 000 av sine egne menn. Totalt døde 10 000 mann i dette slaget. Da vikingtiden begynte å 24

Fryktløse nordmenn

ebbe ut, mistet Dublin-vikingene sin identitet, giftet seg med irske kvinner, tok til seg det gæliske språket og ble til slutt innlemmet som del av den irske befolkningen.

Gange-Rolf (Rollo) og Frankrike (ca. 846 e.Kr. – 932 e.Kr.) Gange-Rolf eller Rollo var en av de mest berømte vikingene i historien. Hans livshistorie var helt ekstraordinær og hans etterkommere fikk vidtrekkende betydning for utviklingen av Europa og dets kongehus. Hans dristige prestasjoner og eventyrlyst førte til grunnleggelsen av et helt nytt hertugdømme i Nord-Frankrike – et hertugdømme som skulle komme til å bli Frankrikes høyborg for militærrekruttering. Det ble også grunnleggende for den moderne engelske kongefamilien ettersom Vilhelm Erobreren – Rollos tippoldebarn – senere invaderte England i 1066 e.Kr. og tok makten der. Mange av de nåværende kongehus har sine røtter fra William Erobreren og dermed også fra de tidlige vikingkonger slik som Rollo. Ifølge norsk-islandsk tradisjon var Rolf en nordmann født på Møre i Nord-Norge, men hans fødested er omstridt. Han ble født og ble oppdratt i en rik og mektig familie. Hans far var nær alliert med Harald Hårfagre. Rolf ble en del av vikingsamfunnet i tidlig alder. Tradisjon forteller at Rolf hadde et skremmende utseende. Han var en stor, sterk mann og voldsom. Legenden forteller at han var så stor at han ikke engang kunne sitte på en hest. Det var slik han fikk navnet sitt: Gange-Rolf, Rolf som alltid går i gange. Etter sine første raid returnerte han til Norge, men gjorde den store feil å gå inn på Harald Hårfagres territorium i Viken på Østlandet. Fylt av raseri beordret Kong Hårfarge at Rolf skulle sendes i eksil. Etter å ha blitt forvist fra hjemlandet, satte denne Nybyggerkongene

mannen seg fore å skape en gruppe av vikinger og med det bli en vikinghøvding med stor makt. Han og hans medsammensvorne la ut på en rekke blodige vikingraider i Irland, England og Skottland. De bygget seg raskt et fryktinngytende rykte. Ivrige vikinger meldte seg til tjeneste for å være med på rikdoms-raningen. I 876 e.Kr. slo Gange-Rolv lag med to andre beryktede vikinghøvdinger, Sigfred og Sinric. Sammen seilte de ned Seinen med mål om å rane Europas perle: Paris. De beleiret byen. Dette var den andre massive vikingbeleiringen av denne datidens metropol, som den berømte Ragnar Lodbrok noen år tidligere hadde forsøkt å få makt over. Derfor kjente frankerne godt til vikingene. De visste om deres råskap, men også om hva de var ute etter. Etter et godt forsvar av Paris grep grev Odo til og bestakk vikingene med 7 000 pund i sølv for å få dem til å dra sin vei. Sigfred og Sinric dro hjem, men Gange-Rolf var ikke like rask til å forlate stedet. Han hadde nemlig andre planer. På begynnelsen av 900-tallet var kongen av Frankia, Karl den enfoldige, så plaget av vikingenes herjinger at han nå tilbød Gange-Rolv og de norske plyndrerne den velstående byen Rouen. I bytte for Rouen måtte Gange-Rolv offisielt konvertere til kristendommen, bli en vasall og gi militær støtte for å få stanset all vikingplyndringen. Gange-Rolv, som hadde kjempet utrettelig mot franskmennene i årevis, trengte sårt en langvarig løsning på konfliktene og ble tiltrukket av tilbudet. Det ville gi ham alt han ønsket: berømmelse, rikdom og makt. Han takket ja. Rolv og hans norske veteraner ble raskt integrert i NordFrankrike. Han satte et eksempel da han giftet seg med datteren til hertugen av Rennes og oppmuntret sine undersåtter til å finne seg koner fra lokalmiljøet. Da han ble døpt, fikk han det latinske navnet «Rollo». Rollo hadde raskt lært seg det 26

Fryktløse nordmenn

franske språket og fikk snart innflytelse i franske domstoler og i politikken. Da kong Karl ble avsatt tok Rollo en aktiv rolle for å hevne kongen. Nordmennene drepte den nye franske kongen og hjalp Ralph den legitime arving, til å bli konge. Som takk for Rollos bemerkelsesverdige hjelp, ga Ralph ham flere byer og len rundt Rouen. Hit kom etterhvert mange innflyttere fra Norge og Danmark og befolket hele regionen. Etter noen år, ble Rollos land kalt «Normandie», et navn som er avledet fra «Nordamennene». Mange franske byer ble også oppkalt etter disse skandinavene. Hauteville, for eksempel, er oppkalt etter vikingen Hjallt, en av Rollos tøffeste krigere. Gange-Rolv eller Rollo, bodde fredelig der til sin død i 927 e.Kr. Hans sønn, Vilhelm Langsverd, og hans barnebarn, Rikard den fryktesløse, etablerte hertugdømmet Normandie og gjorde det om til en militærintensiv region. Normannerne, som de ble kalt, ble kjent som elitekrigere i Europa som fortsatte å få innflytelse over middelalderens Europa. For eksempel så ble barnebarnet til Hjallt, Robert, betalt for å drive ut arabiske styrker på Sicilia, og han ble senere den første kongen av Sicilia i 1031. Normannerne var også uten tvil den mest hardføre styrken i det første korstoget til det Hellige Land, ettersom deres seighet og slåssferdigheter ofte var avgjørende i kamp. Gange-Rolv ble også tippoldefar til Vilhelm Erobreren, mannen som skulle bestige den engelske tronen i 1066 e.Kr. og danne det engelske monarkiet. Hvem hadde trodd at denne vikingen fra Møre, Gange-Rolv, skulle bli far til den kommende grunnleggeren av det britiske monarkiet? Dette er historien om «Rollo» – den fryktløse Vikingen som ble grunnlegger av Normandie.

Nybyggerkongene

FryktlĂ¸se nordmenn

– II –

Harald H å rfagre (850 e.Kr. – 933 e.Kr.)

å mange måter er Harald Hårfagre Norges versjon av George Washington. Han samlet Norge til ett rike og hadde en kompromissløs vilje med en stor visjon for sitt fedreland. Han vekket en tanke om Norge som ett kongerike – internt samlet og frigjort fra innblanding fra utenlandske makter. Gjennom smart taktikk, gode strategier og betydelig internasjonal aktivitet, introduserte han Norge til verden. Hans historie er dramatisk, brutal og svært viktig for dannelsen av kongeriket Norge.

Kongelig begynnelse Midt i det fiendtlige miljøet i nord ble Harald Halvdansson født i 850 e.Kr. Hans far, Halvdan Svarte, var kongen av Ringerike-Vestfold, mens bestefaren hans, Harald Gullskjegg, var konge i Sogn. Dette gjorde Harald Halvdansson til en spesiell gutt, ettersom han var født inn i en kongelig vikingfamilie med røtter både vest og øst i datidens Norge. Han tilbrakte mesteparten av sin barndom under bestefarens vaktsomme Harald Hårfagre

øyne ved fjordene i Sogn, og viste tidlig bemerkelsesverdig intellekt og kampdyktighet, samt en uvanlig viljestyrke. Tidlig hadde han viktige egenskaper som fryktløshet, utholdenhet og tapperhet. Det ble raskt knyttet store håp til denne unge prinsen. Da faren hans døde på slutten av 860-tallet var det den unge Harald Halvdansson som arvet tronen både i Sogn og Vestfold. Harald var knapt en tenåring. Haralds trone var veldig strategisk plassert. På denne tiden var det, som nevnt, aktiv handel langs norskekysten, med hundrevis av handelsskip som seilte fra Europa og til lengst nord i Norge. Siden Haralds kongedømme kontrollerte store deler av Nordleden – eller Nordvegen – nøt han gode inntekter i handelsskatt. I tillegg hadde han tilgang til de velstående handelsbyene i Viken, slik som handelssentralen Kaupang, gjennom sine eiendommer i Vestfold. Haralds kongedømme var med andre ord svært ressurssterkt, og med hjelp av disse inntektene begynte Harald å bygge en hær. Hardbarkede vikinger og menn fra lokalbefolkning ble rekruttert og lært opp i krigføring. Den unge kongen hadde store planer. Hva var det han var ute etter? Slik som historiker Kim Hjardar påpeker hadde han nok i sinne å påtvinge seg makten over alle de mindre kongerikene langs Nordleden for å få monopol over hele handelsruten. Dette ville gjøre ham ufattelig rik, dominerende og, ikke minst, berømt. Til og med gudene ville bemerke seg ham. Harald ønsket å oppnå alle vikingers største drøm. Samtidig kommer sagaene med en annen forklaring. Riktig nok ønsket han å underlegge seg hele Norge, men med et litt annet motiv. Da Harald fridde til den vakre Gyda, ble han avvist. Gyda sa at hun var ikke en kvinne som giftet seg med småkonger. Hun fastslo at hun aldri ville bli Haralds hustru med mindre Harald var konge over hele Norge. Disse ordene 30

Fryktløse nordmenn

falt Harald tungt for hjertet. Han sverget så aldri å klippe seg før hele Norge var under hans kontroll. Først da kunne han få kvinnen han beundret. På grunn av denne legenden fikk han tilnavnet Hårfagre. Det var derimot lettere sverget enn gjort. En slik erobring var ikke en lett oppgave. Det var en grunn til at det aldri hadde blitt gjort før. Sammen med sin fars rådgivere og veteraner, tilbrakte Harald mange år med å planlegge hvordan dette skulle foregå. Harald var omringet av krigseksperter og erfarne strateger. Ved deres hjelp bestemte han seg for å handle etter lokkeprinsippet. De som omfavnet Harald som den ubestridte konge skulle bli belønnet med mer makt, finere titler og flere fordeler enn de noen gang kunne drømme om som småkonger. Hvis de våget å motstå, skulle ingen nåde bli vist dem. Harald trengte åpenbart også å opparbeide seg militær overlegenhet. Han hadde allerede erfarne tropper fra sin fars tid, men det var ikke nok. Å erverve seg større militær styrke handlet om økonomi. Riktig nok hadde han opparbeidet seg betydelig kapital fra den kommersielle beskatningen langs Nordleden, men for å samle en uovervinnelig hær trengte han enda mer. Det var slik at arvebeskatning av odelen, de arveberettigede bøndene, kom fram. Dette var svært kontroversielt fordi norske bønder hadde alltid hatt rett til sin egen eiendom uten noen form for pengekrav fra småkonger eller høvdinger. Harald ønsket derimot å endre dette. Arveavgift på privat eiendom ville gi ham en ny, lukrativ inntektskilde som gjorde det mulig å finansiere en uslåelig hær.

Erobringen av Norge Dermed påbegynte han erobringsreisen. Noen oppfattet Harald som en svak leder, så de nærliggende kongedømmene Harald Hårfagre

forsøkte raskt å styrte den unge etterfølgeren. Kong Gandalf av Oppland var førstemann til å angripe. Han sendte sin sønn Hake for å invadere Vestfold, mens han selv angrep via sjøveien. Siden Harald fremdeles var ung, så ble det opp til hans onkel Guttorm å forsvare riket. Guttorm handlet raskt. I løpet av kort tid hadde han slått Hake, snudd og rast mot Gandalf. Han tilintetgjorde begge hærene og fikk både Hake og Gandalf drept. Haralds militærmaskin hadde allerede her vist sin styrke. Nå vokste forventningene. Rundt 863 e.Kr. var Harald gammel nok til å ta styringen selv. Bare 15 år gammel la han ut på sitt første felttog. Med seirene mot Gandalf og Hake, var Opplandene allerede under hans kontroll. Harald Hårfagre marsjerte nordover fra Østlandet og inn i Trøndelag. På veien terroriserte han sine motstandere med en hensynsløs brutalitet. Han ødela hele landsbyer ved å tenne på hus, fjøs og gårder. Mange nordmenn begynte å overgi seg allerede før de møtte Harald. Deretter ble de ofte rekruttert inn i Haralds hær. Da han nådde Trøndelag, kom han ikke som en ung tronarving – men som en fryktet og farlig erobrer. Haralds rykte skulle vise seg å bli overraskende effektivt. Herskeren over Trøndelag, Ladejarl Håkon Grjotgardsson, kunne ha gjort sterk motstand, men valgte heller å forhandle med Harald på fredelig vis. Det var tydelig at Harald hadde overtaket i forhandlingene. Ladejarl Håkon samtykket i å bli Hårfagres vasall, i utbytte for fred. For å forsegle alliansen giftet Harald Hårfagre seg med Håkons datter. Dermed, uten et eneste sverdslag var Trøndelag allerede sikret og vunnet. Dette var en stor triumf. Trøndelag var et viktig område, befolket av barske menn, erfarne handelsfolk og dyktige skipsbyggere. I tillegg omfattet det store deler av Nordleden. Med nye ressurser startet Harald oppbyggingen 32

Fryktløse nordmenn

av en formidabel krigsflåte. Han fortsatte så videre sørover, nå sammen med Ladejarl Håkon. Både svensker og dansker betraktet dette på avstand, med hver sine motiver til å utnytte situasjonen. Svenskene bevegde seg nærmere de to velstående regionene Viken og Østfold og, det er påstått, ønsket å erobre disse områdene mens Harald var opptatt på Norges vestkyst. På denne tiden besto dagens Sverige hovedsakelig av to kongedømmer, Svealand og Götaland. Kongen av Svealand, Erik, begynte å beskatte bønder i Haralds territorium – et klart signal på hans intensjoner. Straks Harald fikk nyss om dette satt han felttoget på vestkysten på hold, stormet tilbake til østlandet og massakrerte alle han kom over. Hele landsbyer ble jevnet med jorden. Kong Erik av Svealand ble myrdet og mange slag ble utkjempet mellom nordmennene og svenskene. Deretter drev Harald Götafolket bort og marsjerte inn i Sverige, helt til Götaelven. Her ble han stoppet, men det passet ham også godt. Götaelven fungerte som en naturlig grense mot svenskene. Siden skulle Götaelven tjene som den tradisjonelle grensen mellom Norge og Sverige. Etter å ha sikret sin beholdning i øst, utnevnte Harald sin gamle venn Guttorm som sjef for de østlige områdene og returnerte tilbake til sitt felttog på Vestlandet. Samtidig begynte danskene også å blande seg i konflikten. De fryktet at et samlet Norge under Harald Hårfagre kunne skape en ny stormakt i Norden som ville utfordre dansk hegemoni og ruinere deres kommersielle interesser i Viken. I Sør-Norge hadde danskene på denne tiden mange bosettinger og stor innflytelse. Her regjerte rike og mektige kongedømmer med sterke politiske forbindelser til hele Nordsjø-området. Mange norske småkongedømmer, som fryktet for sin suverenitet, samlet seg i en dansk-støttet koalisjon for å bekjempe Harald Hårfagre en gang for alle. De henvendte seg så til sine Harald Hårfagre

allierte vestover for å få hjelp. Olav Kvite, kongen av Dublin, som var i slekt med norske monarker i sør, kom også til Norge sammen med sine norrøne krigere. Kong Harald fikk stadig melding fra spionene sine om fiendens opprustning. Dette ville bli den første storkrigen i Norge. Harald Hårfagre etablerte sitt hovedkvarter i Hafrsfjord, en fjord med et smalt pass som munnet ut til en bred innsjø. Dette var taktisk sett en ideell plassering. Med den smale fjorden som eneste innløp og utløp, kunne Harald lett fange fiendens flåte ved å stenge av fjorden. Han utviklet en kampplan og beordret ytterligere bygging av flere skip. I mellomtiden kjempet han i Rogaland, tok makt over store landområder og drepte alle som var imot ham. I 872 e.Kr. hadde fiendene hans fått nok. Koalisjonen samlet styrkene sine og seilte for å ta hovedkvarteret hans i Hafrsfjord. Hvis de kunne overta Hafrsfjord ville de frata Harald betydelig kontroll over handelen langs Nordleden. Dessuten var Hafrsfjord Harald Hårfagres største og viktigste militære festning. Plyndringen av Hafrsfjord ville derfor sette ham ut av spill. Dette skulle bli det mest avgjørende slaget i Haralds karriere. Alt sto på spill. Med 10 000 krigere la de ut med vikingskipene, og kampen var i ferd med å begynne. Istedenfor å spre skipene sine utover innsjøen i en løs formasjon, slik som fienden gjorde, valgte Harald å holde skipene sine tett sammen slik at de lignet en stor flytende festning. Fiendekoalisjonen begynte med å angripe kongeskipet til Harald som lå i sentrum. Harald svarte med å sende drageskip for å senke fiendens kommandørskip. Harald lot sine berserker – en gjeng med usedvanlig blodtørstige og ville menn – hakke løs. Berserkene heiv tau og ankre for å fange fiendens skip og borde dem. De var ustoppelige. De drepte fiendens fremste leder og påførte store skader i løpet av kort tid. Koalisjonens flåte knakk sammen i løpet av 34

Fryktløse nordmenn

bare to timer. Da de prøvde å flykte, fikk de straks oppdage at Harald hadde avstengt det trange utløpet av Hafrsfjord – de var fanget. Hundrevis druknet, mens andre kastet seg i sjøen for å prøve å svømme til lands og flykte til fots. Flesteparten ble skutt ned. De fleste lederne ble drept. Harald Hårfagre vant enda en spektakulær seier. Nå ga også småkongedømmene sør i Norge etter for Haralds krav. Danske styrker og bosettinger ble jaget ut av landet. Harald utslettet deretter både alle fiender, deres familier og andre mistenkte. Mange ble henrettet, andre sendt i eksil eller flyktet fra landet. Haralds fiender var spredt over hele Nordsjøen, i bosettinger på de britiske øyer, nordover eller i det sentrale Europa. For første gang i historien var alle de betydelige landområdene i det som skulle bli kongeriket Norge samlet under én konge.

Styre og dynasti Hele Nordleden, fra de sørligste byene til enden av Hålogaland, ble nå i stor grad styrt av Harald Hårfagre3. Det strømmet inn midler til skattkisten. Arveavgiften, som hadde gjort ham svært upopulær bland bøndene, ga Harald enda mer rikdom. Det ble nesten umulig å ta fra ham tronen. Selv om han opplevde enkelte interne opprør, så sørget brutale represalier for at det stort sett forble stille. Mange reiste heller fra landet enn å utfordre ham. Bønder som følte seg provosert av Haralds inngrep i deres privatliv, seilte til Island for å bosette seg der. Tidligere høvdinger, jarler og til og med konger flyktet og ble spredt utover hele Nordsjøen. 3 Man er usikker på om Harald virkelig hadde betydelig autoritet i Hålogaland. Harald Hårfagre

Her planla de å gjenerobre sine norske områder, men planene ble aldri gjennomført. Harald Hårfagre tilbrakte årene etter slaget ved Hafrsfjord til å konsolidere sin autoritet og bygge sitt eget dynasti. Som historiker Torgrim Titlestad påpeker, var Haralds nye regime i ferd med å ta form som en konføderasjon. På toppen av dette hierarkiet satt Harald Hårfagre, konge av Norge. Under ham satt lokale konger, utnevnt av Harald selv. Titlestad skisserer to grunnleggende metoder der Harald sikret seg lojaliteten til lokalkongene: han brukte beryktede vikinger som hemmelig politi til å arrestere, true eller drepe politiske fiender, og han giftet seg inn i andre kongelig familier. Giftemål ble en viktig byggestein i hans omfattende dynasti. Harald hadde angivelig 10 koner og 11 konkubiner som tilsammen ga ham 20 barn, hvorav flesteparten var sønner. Det var nødvendig for Harald å pleie sine utenlandske forbindelser. Svenskene ble holdt på plass i øst, men danskene var kun midlertidig fordrevet fra Viken. Vel vitende om at danskene var utmerkede krigere, måtte Harald finne en måte å sikre at de ikke angrep Viken igjen. Han giftet seg derfor med Ragnhild, datteren til en konge på Jylland. Men det skulle enda mer til for å sikre seg danskefred. Svaret lå over Nordsjøen, hos angelsakserne. Kong Adalstein av England hadde beseiret danskene og var så på utkikk etter allierte. Det tok ikke lang tid før Adalstein og Harald kom i dus. Sammen kunne de forsvare hverandres riker mot dansk plyndring. Det politiske klimaet i Nordsjøen var mildt sagt, ganske anspent. Resten av livet brukte Harald Hårfagre til å konsolidere sin kongelige makt. Hans sønner ble godt trent i krigføring og ledelse, men de var også grådige. De kranglet voldsomt seg imellom over land og len. Flere blant dem utnevnte seg selv til konger eller høvdinger over visse områder. Andre behandlet 36

Fryktløse nordmenn

vanlige folk respektløst, stjal landområder og ila folket harde skatter. Norge trengte en skikkelig sivilisasjonsbyggende statsmann for at landet skulle holde seg samlet og sterkt. Harald sendte så en av sine sønner, nemlig Håkon Haraldsson, til kong Adalstein i England med ønsket om at Adalstein ville oppdra gutten i det engelske hoffet, gi ham en skikkelig utdannelse og lære ham statsledelse. Adalstein omfavnet barnet. I 933 e.Kr. lå Harald Hårfagre for døden. Han erklærte sin såkalte favorittsønn, Eirik, til Norges nye konge. Kort tid etter døde Harald Halvdansson Hårfagre. Han ble 83 år gammel.

Arven Harald Hårfagre er riktig nok en av Norges mest kjente konger. Hans kompromissløse ambisjon virkeliggjorde tanken om et samlet Norge – etterhvert med en særegen kultur og nasjonal tilhørighet. Det som før var en drøm, var etter Harald en fullt oppnåelig realitet. Samtidig hadde geopolitikken i Skandinavia endret seg betydelig. Med full kontroll over hele Nordleden og som et vidstrakt, samlet kongedømme ble Harald Hårfagre en alvorlig rival for Danmark, Svealand og Götaland. Norge sto fram internasjonalt som en ny og skremmende makt. Dette var nasjonen Norges første dager, alt takket være den hardbarkede erobreren Harald Hårfagre.

Harald Hårfagre

FryktlĂ¸se nordmenn

– III –

H å kon den gode (920 e.Kr. – 961 e.Kr.)

iktig nok var Harald Hårfagre den som samlet landet Norge, men Håkon den gode ble mannen som la grunnlaget for nasjonsbyggingen. Håkon er ofte overskygget av senere norske konger og tidvis lite beskrevet av moderne historikere. Men hans organisatoriske ferdigheter, administrative reformer og forsvarsledelse påvirket Norge til å bli et blomstrende og robust rike. Hans arbeid forhindret at det nyopprettede kongedømmet falt tilbake i splittelse, noe det var i ferd med å gjøre da han først kom til makten. Dette gjør Håkon den gode til en av de viktigste lederne i norsk historie.

Adalsteinfostre Sønnen til Harald Hårfagre, kong Eirik, var rastløs. I det han strevde for å konsolidere makten, visste han at de sjalu brødrene hans ønsket å ta tronen fra ham. Eirik, som var også en mann med et hissig sinn, gjorde alt for å beholde makten. Han satte Håkon den gode

vikingtiden vokste det fram helt unike lederpersonligheter, konger med ubøyelig vilje, grensesløs fryktløshet og et brennende ønske om å oppnå noe stort i historien. Deres gripende livshistorier tar oss til alt fra Amerikas truende kyster, til de hete sandørkenene i den fjerne Østen.

Vi skal høre historiene til tretten fengslende lederskikkelser i tidlig norsk historie, fra vikingtid til svartedauen, ledere som ikke bare la fundamentet for den norske nasjonen, men som også brant seg inn i det norske folks minne. Vår nasjon, Norge, ble grunnlagt ved deres mot, fryktløshet og gjennomføringsevne – her ble vår kultur definert. «Jeg har knapt siden skoledagene lest en så sammenhengende og spennende historie om norsk historie fra Harald Hårfagre til Svartedauden. Konseptet – nemlig en skildring av hvordan den norske staten oppstod, blomstret og så brøt sammen i seinmiddelalderen – er meget godt.» – Historiker Halvor Tjønn