Helt til jordens ende by Ventura forlag AS

RedaktĂ¸r og forfatter

Helt til jordens ende Norsk copyright © Ventura forlag AS 2017 Sats og omslag: Kristian Kapelrud Skrift: Adobe Garamond Pro 12/15 pt. Trykk og innbinding: DH Printing House, Latvia 1. opplag oktober 2017 ISBN 978-82-8365-046-4 Forsiden: Bildet øverst er av Tollef og Julia Brevik som var misjonærer i Alaska. Foto fra Vesterheim Norwegian-American Museum, Decorah. Bildet nederst er fra misjonsarbeidet til Mission Aviation Fellowship i Papua Indonesia. Privat foto. Ventura forlag AS 2312 Ottestad post@venturaforlag.no www.venturaforlag.no

Innhold Forord – Et dyptgående engasjement for misjon ............................. 9 DEL 1 MISJON I KINA To søsken fra Bø sa ja til Guds kall Historien om Torbjørg og Halvor Rønning ........................... 15 Kinesiske kvinners gråt vekket norskamerikanske kvinner .................................................................... 39 To brør frå Hallingdal blei dristige pionérmisjonærar i Kina og Mongolia Historia om Nestegaard-brørne .................................................. 49 Husmannsjenta fra Land som ble forsøkt steinet Historien om Else Marie Fredriksen ........................................ 63 Pionérmisjonæren som ble drept i Kina 72 år gammel Historien om Daniel Nelson ........................................................ 67

Norsk misjonær døpte kommende kirkeleder i Kina Historien om Knut Stokke ............................................................. 81 Ga aldri opp å være misjonær Historien om Karoline Oudal ..................................................... 93 En bedre hjelper enn åndene Historien om Casper Skinsnes ..................................................... 97 MISJON PÅ MADAGASKAR Nær kontakt mellom Misjonsselskapet og dei norske kyrkjene i USA ........................................................... 105 De første norskamerikanske misjonærene på Madagaskar Historien om Johan og Olina Hogstad ................................ 125 Erik Hansen og Elisabeth Tou – de tøffeste av de norskamerikanske pionérene ............................................... 133 Norskamerikansk misjon ble en viktig faktor da den gassiske kirken ble selvstendig ......................................... 149 Hun så kvinners behov og møtte dem Historien om Elise Tverberg ....................................................... 155 Sju medlemmer i én familie ble misjonærer ............................ 161 MISJON I INDIA I det norske Amerika skapte Lars Skrefsrud engasjement for misjon .......................................................................... 179 6

Helt til jordens ende

Kaerabani gutteskole – for utdanning og evangelisering...................................189 Naomi Torkelson – én av de siste norskamerikanske misjonærene til santalene ...................................... 197 MISJON I ZULULAND En «handel» med Gud ........................................................................... 199 MISJON I SWAZILAND Malla Moe frå Hafslo – den merkelegaste misjonæren som fekk utretta så mykje ....................................... 203 MISJON I ALASKA Utholdende pionérmisjonærer i Alaska – selv forbannelse virket ikke på dem ........................................ 225 Kalt til den værharde øya Little Diomede i Beringstredet Historien om Oscar og Ella ........................................................ 239 VERDENSLEDER Utvandrer fra Sørlandet ble verdensleder i Adventistsamfunnet ............................................................................. 251 MISJONÆRER DE SISTE TI-ÅRENE Hørte som barn om misjon – ble selv misjonær i Mongolia ..................................................................................................... 259 Innhold

Flere personer fra en liten menighet gikk inn i kristen virksomhet på fulltid ............................................... 265 Ekstreme leveforhold for evangeliets skyld ............................. 273 DEL 2 Informasjon om norskamerikanske misjonsprester ........... 289 Misjonærer utsendt av TEAM ........................................................ 295 De første norskamerikanske misjonærer i Kina ................... 299 Navn på 862 misjonærer ..................................................................... 301 Hovedbidragsytere ................................................................................... 335

Helt til jordens ende

Et dyptgående engasjement for misjon Forord

et har overrasket mange at de norske utvandrerne til USA dannet 7000 menigheter. Og det var bare de lutherske. Så det totale antall var en god del mer. Like overraskende er det å få vite at minst tusen personer, nordmenn bosatt i USA og norskættede i USA, reiste ut som misjonærer. Enten dro de til et annet land, eller til folk i en svært forskjellig kultur, som eskimoene i Alaska. Tallet som det største lutherske kirkesamfunnet i USA – Evangelical Lutheran Church in America (ELCA) – har i sitt arkiv, er 862. Det er personer som reiste ut for norskamerikanske, lutherske kirkesamfunn og organisasjoner fram til omkring 1960. De aller fleste av de norskamerikanske menighetene og kirkesamfunnene gikk inn i det som i dag er ELCA. I tillegg kommer de mange som reiste ut fra andre kirkesamfunn og organisasjoner. Det er ikke enkelt å anslå hvor mange det kan ha vært. Men i boken «God Made it Grow», utgitt av den amerikanske misjonsorganisasjonen The Evangelical Alliance Mission (TEAM), er referanser til flere hundre Et dyptgående engasjement for misjon

misjonærer. Anslagsvis 50–100, kanskje mange flere, kan godt være norske eller norskættede. De første tiårene var organisasjonens navn The Scandinavian Alliance Mission of North America, men skiftet i 1949 til nåværende navn. Grunnlegger av misjonen var den verdensberømte svenske evangelisten Fredrik Franson. Noen henvendelser til ikke-lutherske kirkesamfunn har ikke gitt svar på hvor mange norskamerikanere som kan ha blitt sendt ut fra disse. Men de aller fleste norskamerikanere tilhørte lutherske menigheter. Et samlet tall på omkring tusen norskamerikanske misjonærer fram til 1960-tallet, er sannsynlig. Men det ville ikke forundre meg om det er betydelig høyere. En grunn til at et slikt tall vil overraske, er at det omfattende misjonsengasjement som fantes i mange menigheter, og fortsatt finnes, ikke er viet noen plass av betydning i de sentrale og generelle historiebøkene om det norske Amerika. Noen har aldri nevnt det. På samme måte som her i landet, har besøk av misjonærer i menighetene i USA betydd mye. Det har uten tvil preget menighetene i høy grad, ja ikke bare menighetene, men hele det norske miljøet der, slik det fremgår av intervju og artikler i denne boken. Det burde ha vært forsket mer på, men det faller utenfor rammen for denne populariserte utgaven om norskamerikanske misjonærer. Misjonæren Lars Olsen Skrefsrud besøkte USA i 1894–95 og holdt 364 prekener og foredrag. Hans besøk er helt oversett i historiebøker utgitt her i landet om det norske Amerika, enda det betydde svært mye for å skape misjonsengasjement. Det arbeid som de mange norskamerikanske misjonærene var engasjert i, var omfattende gjennom mange år – fra pionérene på slutten av 1800-tallet og fram til i dag. I denne boken gjengir vi navn på omkring tusen misjonærer, fra ELCAs 10

Helt til jordens ende

arkiv og fra TEAMs historiebok. Tallet forteller mye om omfanget av misjonsvirksomheten. Videre har vi intervjuer med og artikler om ca. 30 misjonærer. Dette gir bare glimt fra det verdensvide engasjementet. Men innblikkene vi får, er ganske klare og talende; de viser at kallet til misjonærtjeneste ble forkynt. Og utallige sa ja, først og fremst de unge. Innholdet i denne boken viser også klart hvor alvorlig de tok sin tjeneste. De visste hva det kunne koste; liv og helse, forfølgelse, kidnapping og drap. Men misjonsbefalingen fra Kristus selv var for viktig til at de kunne la være. Mennesker verden over måtte høre evangeliet og komme fram til en frelsende tro på Jesus Kristus. På enkelte områder er det andre utfordringer verdensmisjonen står overfor i vår tid. Men alvoret i de unge kvinner og menns uegennyttige tjeneste, har noe å si oss også i dag. Det er spennende og oppbyggelig lesning! Torbjørn Greipsland, redaktør

Et dyptgående engasjement for misjon

Helt til jordens ende

DEL 1

Et dyptgĂĽende engasjement for misjon

Torbjørg (i USA brukte hun navnet Thea) Rønning reiste som ung jente til USA fra Bø i Telemark. Hun ble en pionermisjonær i Kina, men døde etter få år. Foto til denne artikkelen er fra Gracia Grindals arkiv og Luther Seminary Archive.

Halvor Rønning og Hannah Rorem reiste sammen med Thea Rønning til Kina. Kort etter ankomst giftet Halvor og Hannah seg. Som Thea døde Hannah i Kina etter får år i tjeneste der.

Helt til jordens ende

To søsken fra Bø sa ja til Guds kall Historien om Torbjørg og Halvor Rønning Av Gracia Grindal

øtet med misjonsforkynnelse, samt opplevelser Torbjørg (Thea) og Halvor Rønning hadde mens de ennå var hjemme i Bø, fikk mye å si for deres kall til misjonærtjeneste i Kina. Flere år senere skrev Halvor følgende: «En høstaften, etter at jeg hadde hørt et varmt og inntrengende misjonsforedrag, vandret jeg ute på marken og tenkte på hvor stort det er å være et Guds barn, og jeg ba Herren om å få bli et redskap til en synders omvendelse. Fra den tindrende stjernehimmel syntes jeg så tydelig å høre englenes sang om evangeliets utbredelse. Gjennom gudsordet om den store gleden i himmelen over én synders omvendelse, ble jeg forsikret om at det ikke alene var en skjønn drøm, og jeg sprang inn og fortalte alt. Det hadde sin virkning. Min eldste søster Marie ble rammet av Herrens nådekall, slik at hun samme aften falt på kne og ba at også hun måtte bli et Guds barn. Det høres To søsken fra Bø

kanskje litt svermerisk ut. Kan så være; men for mitt hjem var disse underlige nådebesøk til usigelig velsignelse.» Halvor (1862–1950) og hans søster Torbjørg (Thea) (1865– 1898) vokste opp på en gård i Bø i Telemark. De hadde blitt døpt i middelalderkirken der. Under sin barndom og ungdomstid hadde de lært en del om den kristne tro gjennom katekismen. Men det hadde ikke forandret dem. Halvor skrev: «Det skjedde mer av skikk og sedvane enn av trang av hjertets fulle overbevisning.» Etter konfirmasjonen ble Halvor en oppvakt ung mann, sendt av foreldrene til Skien Skolelærerseminarium. Der møtte han rektoren, som var en varmhjertet kristen. Etter at en klassekamerat døde, ble Halvor mer opptatt av sin sjel. Han tok avsluttende eksamener med karakteren «Meget dugelig». Men han var fremdeles en søkende sjel. Nå var pastor Th. Crøger blitt utnevnt til prest i Bø. Halvor lærte mye av ham. «Han svingte med liv og varme det tveeggede sverd om synd og nåde, så det grep mange hjerter, og der begynte vekkelsen». De neste månedene kjempet Halvor mye med sin synd og stolthet. Han prøvde å gå inn gjennom den «snevre port,» men til ingen nytte. Han ba og fornektet seg selv. Han ønsket seg noen lykkelige dager. I stedet kom vanskelige dager, der han følte seg «overfalt av djevelen som i synlig skikkelse viste sig for meg. Gjennomgrepet av helvedes angst ropte jeg til Gud om barmhjertighet, så mine foreldre og søsken måtte stå opp, og med forskrekkelse så de min fortvilede stilling. Denne gang gjorde satan mig en stor tjeneste; for han jaget meg til Kristus, til fristaden, og jeg ble usigelig glad, da jeg for djevelens ansikt leste den andre trosartikkel: Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, og fikk tro mine synders forlatelse.» Han hadde funnet fred med Gud, og fortalte om sin nyvunne tro til familie og venner. Halvors kamp var lik den pietistene 16

Helt til jordens ende

i sin tid kjempet. De opplevde kallet, Guds lys, deretter omvendelse og gjenfødelse, for så å få fred med Gud og visshet om frelse. Den opplevelsen var for ham og søsteren beviset på Jesu eksistens i deres hjerter, og begynnelsen på deres forhold til ham.

Misjonsfeltene i Kina

Salme ga lys i sjelen Også Torbjørg kjempet med sin tro. Heldigvis hadde hun presten Th. Crøger som sin pastor til konfirmasjonen. Han hadde nettopp kommet til Bø, og ble avgjørende for hennes trosreise. Men til tross for hans forkynnelse, fant hun ikke fred ved å bli konfirmert, selv om konfirmasjonen hadde vært betydningsfull for henne. Senere skrev hun om kallet til Kina, en beretning alle misjonærkandidater måtte skrive: «15 Aar gammel ble jeg forberedt til konfirmasjonen av den alvorlige og elskelige Herrens tjener, pastor Th. Crøger, som med kraft la sandheten inn på mitt åpne hjerte. Jeg våknet til levende syndserkjennelse, men kom ikke til fred med Gud og glede i ham; dog var det mitt inderlige ønske å bli mitt løfte tro. Mitt hjem ble forandret; for mine tre eldste søsken var kommet til livet i Gud. Med bifall til kristendommen, med uro i samvittighet og med lengsel etter nåde og To søsken fra Bø

frigjørelse gikk jeg i noen år ulykkelig, inntil våren 1887. Min stilling var uutholdelig. Jeg åpnet mitt hjerte for Gud, at han nå måtte hjelpe meg. Jeg gikk til min bibel og fikk som svar Davids Salme 103, tredje vers: «Han, som forlater deg alle dine misgjerninger, han, som leger alle dine sykdommer.» Disse Herrens ord kom med et nytt lys i min sjel. Nå så jeg, at jeg kunne komme til legen Jesus så uren og syk som jeg var. Turde tro mine synders forlatelse, hadde fred og kunne synge: «Min Sjel, lov Herren!» Når Halvor senere så tilbake på de opplevelser som han og Thea hadde, virket de nok ikke-lutherske og svermeriske. Men de var en del av hans liv, slik de var en del av livet til mange norske pietister i tradisjonen fra Hans Nielsen Hauge. Inntil de hadde visshet om frelse, hadde de ikke fred og frihet. Etter at de to søsknene til slutt hadde fått visshet om frelse, begynte de å undres på hva Gud ville bruke dem til i hans rikes arbeid. Ikke overraskende hørte de kallet til misjonærtjeneste, og spesielt til Kina. Den unge gutten og jenta hadde blitt utfordret til misjonstjeneste gjennom prester og lærere i deres nærhet. Halvor av rektoren ved skolen i Skien, og Thea av presten i Bø. Og uten tvil hadde Ole Syverson Nestegaard, den eldste av to brødre fra Hallingdal med samme navn, stor innvirkning på begge. Han hadde fått en nød for misjonsarbeidet ved å høre misjonær Lars Olsen Skrefsrud preke i Bragernes kirke i Drammen. Han ble deretter omreisende evangelist og oppfordret sterkt til misjon i Kina. Han syntes å være allestedsnærværende de nærmeste årtiene, både i Norge, Amerika og Kina. Han underviste og forkynte resten av livet om behovet for misjonsarbeid i Kina. Spesielt understrekte han behovet for kvinnelige misjonærer som kunne evangelisere blant kvinner. Hans beskrivelser av kvinners lidelser beveget de som hørte på ham. 18

Helt til jordens ende

På 1880-tallet leste Rønning-søsknene det Hudson Taylor (grunnlegger av China Inland Mission) og hans medarbeidere skrev om situasjonen i Kina. Flere av hans predikanter kom til Norge og snakket med folk om misjonstjeneste. Taylors mål var å evangelisere Kina før århundreskiftet 1900. I 1889 utfordret han kirkene til å sende 1000 unge fra hele verden til Kina for å forkynne evangeliet. Mange ble kjent med hans arbeid. Under sitt besøk i Norden, talte han til over 5000 tilhørere i Stockholm. To norske kvinner hadde hørt kallet og reiste i 1884 til Kina. Sofie Dorothea Reuter (1860–1891) og Anna Sofie Jakobson (1860–1913) dro fra Norge for å slutte seg til Taylor og China Inland Mission. Reuter var fra Arendal, med i en av de første menighetene til Den Evangelisk Lutherske Frikirke. Jakobson var fra Kristiansand. Deres historier begeistret og utfordret mange unge mennesker, særlig kvinner, til å tenke gjennom om de skulle melde seg til misjonærtjeneste. I Skandinavia ble det dannet stadig flere misjonsselskap. Halvor og Thea kjente disse historiene. Gjennom sitt arbeid som veiinspektør i Tinn-området, var deres far blitt kjent med presten August Weenaas, som tidligere hadde vært ansatt ved Augsburg Seminar, nå prest i Tinn. Han hadde holdt møter i Tinn og utfordret til misjon. Da Halvor begynte å tenke på å bli misjonær, vurderte han å gå på misjonsskolen i Stavanger. «Tenkte mye på å komme inn på misjonsskolen i Stavanger, men mine tanker var ikke Herrens», skrev han i ettertid.

Kall fra Amerika Han ba om Guds ledelse. Da kom et brev fra presten Weenaas, som var president for Hauge-synodens Red Wing Seminary To søsken fra Bø

i Minnesota. Weenaas ba ham komme dit og «studere og misjonere blant vårt landsfolk», noe Halvor så på «som en bønnhørelse og som et vink fra Gud.» Han skriver: «I den årle morgendemring bøyde jeg derfor mine kne på golvet og mottok mine foreldres siste velsignelse, og i felles bønn ba vi, at Herren engang ville samle oss igjen i sitt himmelske hjem.» Halvor emigrerte til USA i 1883 og studerte ved Red Wing Seminary til 1887. Da ble han ordinert til prest i Haugesynoden. Han mottok kall til å tjenestegjøre i tre menigheter nær Faribault, Minnesota. På den tiden han begynte som prest, kom broren Nils og søsteren Thea fra Norge til Minnesota. Etter en tid begynte Nils å studere ved Red Wing, og Thea fikk arbeid i et amerikansk hjem som hushjelp, slik at hun kunne tjene til livets opphold og lære språket. De bodde nær hjemmet til Hauge-synodens president Østen Hanson (1836–1898). Familien Hanson var fra Sauherad, og Rønning-søsknene kan godt ha kjent dem fra tidligere. Thea jobbet en del for fru Hanson og hjalp henne særlig når det var store sammenkomster i kirken eller synoden. Hauge-synoden var i 1886 bare ti år gammel, selv om dens røtter går tilbake til Elling Eielsen og det lutherske kirkesamfunn han startet i 1846, det første norskamerikanske. Nå måtte de skaffe folk og bygninger til sitt nye seminar Red Wing. I 1890 ivret unge pastorer i synoden for at kirken skulle begynne misjonsarbeid i Kina. Nøden i Kina hadde begynt å gjøre inntrykk på de unge mennene og kvinnene. Men ledelsen i kirken syntes ikke å ha kraft til å etterkomme kallet til arbeid i Kina. Kirkesamfunnet Konferentsen, en kirke som støttet Augsburg Seminar og i noen grad også St. Olaf College, og var ledet av Georg Sverdrup (1848–1907), hadde sendt ut et misjonærpar – John Peter og Olina Hogstad – til Madagaskar i 1887. Dette gjorde 20

Helt til jordens ende

at de unge pastorene i Hauge-synoden også ønsket å sende misjonærer til Kina. Daniel Nelson (1853–1926), en dyktig lekmann fra Iowa, hadde reist på eget initiativ til Kina for å undersøke forholdene. Han hadde kjent på kallet da han holdt på å bygge uthuset på farmen. Han samlet inn penger til å reise uten fast støtte fra noe kirkesamfunn. Hans eksempel beveget mange norskamerikanere. På Hauge-synodens årlige møte i 1890, i Arendal, Minnesota, forlot en liten, men ivrig gruppe misjonsfolk synoden. De besluttet å etablere et misjonsselskap, Kinamissionsselskab. Det bestod hovedsakelig av medlemmer fra Hauge-synoden og Den forente kirke. De ville sende ut misjonærer så fort som mulig. De kalte Halvor og Thea til å være deres første misjonærer. Dette ytre kall som de nå opplevde, ansporet dem til en slik tjeneste. Thea ble overrasket over at også hun fikk kallsbrev. Men hun kjente det var Guds kall. «Jeg har opplevd meget godt blant de yngre og eldre Guds venner, så jeg er Gud og dem megen takk skyldig. Det har vært mye misjonssans blant folket der, og det har vært meg en trang og glede å få være med i dette herlige og velsignelsesrike arbeidet. Like fra min konfirmasjonstid har misjonsgjerningen, å avhjelpe hedningenes nød ved å sende dem Evangeliet om Jesus, vært mitt kjæreste mål og inderligste ønske; ja, om det var mulig. Umulig til jeg sammen med min bror i fjor fikk det ytre kall å gå til Kina som medarbeider i misjonen der. Min uverdighet og udyktighet gjorde, at jeg lenge sa nei til min Gud og – «send en annen.»

Klar til å dra Etter noen måneders forberedelser og besøk i menigheter for å samle støtte til arbeidet, var de klare til å reise høsten 1891. To søsken fra Bø

Da de besøkte menigheten Nazareth nær Radcliffe, Iowa, inspirerte de en annen ung kvinne – Hannah Rorem, med slekt fra Ombo, Rogaland – til å dra sammen med dem. Hun var en begavet musiker og lærer. Også hun hadde sett behovet for å forkynne evangeliet om Jesus Kristus for de kinesiske kvinnene. Synoden hadde tenkt å sende ut en annen kvinne, men hun trakk seg, og da ble det plass til Hannah. Synoden hadde ikke råd til å støtte henne økonomisk, men de ville ha henne med i den lille gruppen av misjonærer om hun selv skaffet økonomisk støtte. Det klarte den driftige kvinnen. Hun fikk sin far og bror til å finne 48 personer i menigheten som kunne støtte henne. Det lyktes. Da toget forlot Faribault, Minnesota, den 28. oktober 1891, ble mange tårer felt mens de unge misjonærene stod i bakerste vogn og sa farvel. «En av menighetens eldste kristne midt i travelheten og trengselen trengte seg frem og grep Halvor og Theas hender og velsignet dem i den treenige Guds navn, og anbefalte dem til den levende Gud». Thea hadde ikke mye erfaring med å snakke til store grupper, men referater viser at hun gjorde det bra, selv om det hørtes litt murring om at kvinner ikke skal tale i menigheten. Hennes favoritt-tekst når hun skulle snakke om misjon, var Esekiel kapittel 37, om de tørre ben som Gud ga liv til. Da de endelig forlot Minnesota og sa farvel på stasjonene de kom til, fikk de sagt lite på grunn av tårene, ifølge det Hannah sa senere. De oppholdt seg i San Francisco et par dager før båtreisen videre. En dag besøkte de et kinesisk tempel. Thea reagerte sterkt på den kinesiske respekten for døde forfedre. Teksten om de døde ben ble mer og mer klar for henne. Den 3. november 1891 forlot de San Fransisco med kurs 22

Helt til jordens ende

for Japan. Ole Syverson Nestegaard, den eldste av de to brødrene, hadde møtt dem i Mankato, Minnesota, og sluttet seg til dem. Under den lange reisen ble de kjent med noen kinesere. Deres sørgelige forfatning styrket deres iver. Fremme i Nagasaki, Japan, den 30. november, byttet de skip til «Kobe Marie» og begynte turen over Gulehavet til Shanghai. Neste morgen ville de være framme i Kina. Halvor skrev: «Den tanke, at vi i morgen skal få se og komme til Kina, gjør oss både glade og engstelige. I aften har vi en alvorlig stund. Det er den siste aften på havet. Som aldri før bønnfaller vi Herren om velsignelse og kraft til i Jesus navn å gå til vår farefulle gjerning. Blir minnet om, at der er tusener øyne hjemme, som følger oss i vårt arbeid, og de venter, at vi ved Guds nåde ikke skal skuffe dem i deres forventing om troskap i arbeidet inntil enden. Alt legger vi frem for Herren, forvissede om, at uten ham kan vi intet gjøre».

Hvilken glede Da de nærmet seg Kina den 1. desember, ankret «Kobe Marie» opp ved Yangtse-flodens utløp, siden skipet ikke kunne komme opp elva. Mens de ventet på en annen båt, beskrev Thea sine følelser på dekk: «… endelig øyner vi langt borte Kinas kyster. Hvilken glede! Nå ser vi tydelig en mengde skip og høyder med skog. Nå ser vi små hus, og folk vandrer på strandbredden. Lover og priser Herren, fordi han har ført meg til hedningenes land. Klokken over 11 kommer vi til Shanghai. Merkelig nok, at vi kommer til hedningene i den 11. og siste time». I Shanghai besøkte de nylig ankomne misjonærer fra Norge: Johannes Brantzeg, Ludwig Johnson, Gjertine Aarestad og Bertina Erikson. De besøkte også hovedkontoret To søsken fra Bø

til China Inland Mission. Så reiste de videre til Hankow med dampskipet «Fatung». Allerede fra første stund i Kina, hørte de om opprør rettet mot vestlig makt og kristne misjonærer spesielt. Kina var i ferd med å gå i oppløsning. Ni år senere nådde uroen og opprøret sitt høydepunkt med bokser-opprøret. (Opprøret begynte blant medlemmer av «Selskapet av de rettferdige og harmoniske knyttnever». Det var en halvreligiøs gruppe som motarbeidet utenlandsk innflytelse. Navnet «boksere» fikk de på grunn av kampsporten de drev).

Halvor løser problemet Misjonærgruppen ankom Hankow 8. desember. Der møtte de Daniel Nelson, som var immigrant fra Norge. Han og kona Anna Karine ga dem en varm velkomst. Etter en diskusjon om hvor de skulle slå seg ned, bestemte de seg for å dra videre til Wuchang, på andre siden av elva fra Hankow (nå Wuhan). Før de reiste dit, mente Sigvald Netland at det ikke var riktig at Halvor som ugift bodde i samme hus som Hannah, som også var ugift. Halvor løste fort problemet: Han giftet seg med Hannah. Det overrasket alle, unntatt Hannah. Hun kan ha hatt et godt øye til Halvor – en flott, ung mann – fra da hun hørte ham forkynne i menigheten Nazareth året før. Å være sammen på reise i 45 dager hadde resultert i romantikk. Men giftermålet var ikke bare enkelt for Thea, antagelig fordi hun på dette tidspunktet følte at enhver forandring var vanskelig. Senere skrev hun til redaktøren for Kinamissionæren om sin fortvilelse, ikke på grunn av giftermålet, men sin nye og sjokkerende situasjon i Kina. 24

Helt til jordens ende

Sjokk I et fortvilelsens øyeblikk skrev Thea to brev til redaktøren, O. A. Østby, som mente abonnentene burde få lese dem. Han publiserte brevene så alle kunne se dem. Først beskrev hun sjokket hun fikk da de tok sin første spasertur rundt i byen: «Onsdag tok vi oss en tur rundt byen. Ja, vi hadde nok trengt å holde for nesen, dersom vi ikke skulde styrte om. Tenk, like ved siden av husene står — likkisten, den ene etter den andre, med halvråtne lik i, kun kastet lidt strå over dem. Ja, det kunde vel være nok til å gjøre en motløs og forsagt. Man behøver ikke å sulte i Kina; for her møter man dem på gaten bærende på ovnen, og gryten står på med kokende varm mat, springende etter oss og spør, om vi ikke vil ha. Pinner og kopper bærer de naturligvis med; men intet annet enn nøden ville kunne tvinge oss til å spise ved slikt et bord.»

Vanskelig i jula Hun skrev at det var vanskelig i jula. På juledagen, etter en god middag sammen med misjonærene, der hun hadde skjult sine følelser, skrev hun: «Jeg forlot dagligstuen, etter at de andre hadde gått, gikk frem og tilbake på golvet og ba, at Gud ville velsigne meg, så jeg kunne bli glad i Jesubarnet og få tilegne meg ham og igjen bli glad og lykkelig; men jeg syntes ikke å få svar.» Så gikk hun tilbake til rommet sitt: «Det var kaldt og trist. Jeg tok min kåpe og hatt på og gikk frem og tilbake i gårdsrommet for å drive tankene vekk.» Det eneste som trøstet henne utenom Guds ord, var at hun midt i skyting med kanoner og konstant tromming og To søsken fra Bø

bråk, kunne ligge i senga og se stjernene: «Huset er meget stort, men ikke mange rom kan benyttes. Jeg har ikke klistret papir på vinduene, så jeg kan ligge i min seng og se ut mot den deilige himmel.» Etter mer bønn og samvær med Netland-familien og senere Halvor, begynte hun å få tilbake balansen. Men hun var fremdeles preget av kultursjokk, ensomhet, og sannsynlig også en dyp tvil på om det hadde vært rett av henne å komme til Kina.

Leve i hus uten dører Østby, redaktøren av Kinamissionæren, trykte de to brevene der hun uttrykker sin fortvilelse, og han føyde til: «… de, der våger liv og blod for å bringe frelsens bud til hedningene, skal (de) behøve å leve i hus uten dører og uten andre vinduer enn av papir, hvor vind og vær har fri adgang, og vi her hjemme sitter så lunt i våre hus vel beskyttet både mod hunger og kulde». Etter jul begynte misjonærene å studere kinesisk. De jobbet hardt, slik at de snart kunne begynne å fortelle kineserne om Jesus. Ikke noe gjorde dem mer ivrige enn kallet til å arbeide blant kineserne. Nå som de var kommet til Kina, opplevde de behovet som overveldende. Kvinnene var gløgge og ivrige, men Thea hadde ikke mye utdannelse. Hun hadde nettopp lært engelsk, og var nå i gang med å lære et språk som var enda vanskeligere å lære. Ikke bare var språket vanskelig å lære til tross for hjelp av en lærer, men de oppdaget også at språket de lærte, ikke var helt det samme som det de kom til å bruke sammen med kvinnene. Mens de studerte fikk Halvor og mennene bruk for snekkerkunnskapene de hadde lært på farmen. De reparerte og restaurerte huset sitt så det ble beboelig. Dessuten la de planer for misjonsarbeidet fremover. Deres hovedrådgiver etter 26

Helt til jordens ende

Nelson var Griffith John (1831–1912), en erfaren engelsk misjonær som hadde bodd i Kina i mange år. Han hadde planene klare. Mens de ba og drøftet hvor de skulle bygge misjonsstasjonen, pekte han på Fancheng, fire dagsreiser på elva mot nord. Det var en stor nok by. To kvinnelige misjonærer fra hans misjon hadde dratt dit for å studere språket.

Led av sommervarmen Straks begynte de å vurdere planene nærmere. Nelson og Netland møtte store vanskeligheter da de skulle søke myndighetene om tillatelse til å bygge en misjonsstasjon i Fancheng mens kvinnene studerte kinesisk i Hankow. Halvor ble tilbake i Hankow for å studere og ha tilsyn med byggingen av et hus som kunne huse misjonærene. Da sommeren kom, ble temperaturen så høy som 125 Fahrenheit, som er over 50 celsiusgrader. Et retreatsenter hadde blitt bygd i Kuling for at misjonærene kunne ha et sted der de fant lindring for varmen. Men det var ikke blitt bygd i tide. Når Griffith John ble spurt om hvor misjonærene hadde dratt før de fikk retreatsenter, svarte han: Gravplassen. Thea led sterkt av heten den første sommeren, men ble reddet av at været ble kjøligere og en kald bris nådde byen. Idet bygningen var i ferd med å bli ferdig våren 1893, kom det to nye misjonærer utsendt av Hauge-synoden, nemlig Olava Hodnefeld og Oline Hermanson. Snart var det boenheter til alle, med møterom og verandaer til avkjøling.

Informerte kvinnegruppene Hele tiden skrev Hannah og Thea – og nå også Olava og Oline – hjem til støttespillerne, som var kvinnegruppene (Ladies To søsken fra Bø

Aid) og ungdomsgruppene. De fortalte levende om hva de opplevde, og ikke minst skrev de om arbeidet blant kvinnene. Det skapte bånd mellom kvinnene i Amerika og Kina, bånd som ble sterkere for hvert brev. I kvinneforeningene i USA hadde de aktiviteter som å sy og strikke gjenstander til inntekt for misjonen. På møtene ble brevene fra misjonærene lest opp, og de kunne snakke om hva de hadde hørt når det gjaldt arbeidet som misjonærene utførte på vegne av misjonsvennene. Noe av det som bekymret mest, var fortellingene om bindingen av kvinnenes føtter. Misjonærene oppdaget at dette også ble gjort med jenter ned til tre-årsalderen.

Drepte barnet Misjonærene sørget over den gråt og klage de hørte fra de små jentene, som fikk beina brutt og bundet slik at de kunne bli tiltrekkende ektefeller senere. Dessuten var det ikke ønskelig å få jentebarn. En kvinne hadde – ifølge Geraldine Guiness, svigerdatteren til Hudson Taylor – født seks barn. Da den siste ble født, hadde mora drept henne og kuttet kroppen i mange biter, slik at åndene hennes ikke skulle ønske å komme tilbake. Historier som dette var hjerteskjærende å høre både for kvinnene på misjonsmarken og de hjemme. Etter hvert som misjonærene ble mer etablert og hadde bygd seg hus å bo i, i tillegg til skoler og sykehus, kom kinesiske kvinner med sine jentebarn for å selge dem, eller rett og slett gi dem fra seg. Misjonærene hadde den holdning at de ikke skulle kjøpe eller ta imot små barn, selv om det kunne være hjerteskjærende ikke å gjøre det. Olava Hodnefeld skrev til Børnevennen, Hauge-synodens familiemagasin, angående en baby som ble brakt til dem. En søt liten baby som var forlatt ved elvekanten, der den ville ha 28

Helt til jordens ende

dødd om ikke noen kristne hadde funnet henne. En vaktmann brakte henne til misjonærene. Thea Rønning vasket henne og kledde henne. «Jeg ønsker du kunne ha sett henne da hun lå i armene hennes», skrev Olava. «Hun så så uskyldig ut og så inn i Theas øyne som hun ville si: – Vil du gi meg omsorg nå som min mor har forlatt meg?» I 1894 bodde ekteparet Rønning i Fancheng og arbeidet der sammen med ekteparet Netland. De fikk bygd en klinikk, en skole for gutter og jenter, og etablerte et omfattende program for undervisning og forkynnelse. Den kinesisk-japanske krigen hadde brutt ut, og soldater marsjerte i gatene uten at det forstyrret dem. Men Thea hadde fått en betennelse i lungene. Hun måtte tilbringe to måneder i senga. I et brev til foreldrene skriver hun at legen har sagt at hvis hun ikke tar bedre vare på seg selv, må han sende henne hjem. Dette var noe alle misjonærene hadde fått høre som en advarsel. Å bli sendt hjem var noe de fryktet. Etter å ha jobbet så hardt for å lære språket så godt at de kunne snakke med kineserne, ville det ha vært et fryktelig sløseri å bli sendt hjem. For ikke å snakke om å dø. I 1895 fungerte Thea så godt i det kinesiske samfunnet at hun reiste til Hankow på egen hånd for å møte de nye misjonærene fra Hauge-synoden – Thorstein og Gidske (Sigmundstad) Himle og Carl Landahl, som var svensk. Familien Himle hadde vært plaget av sykdom og to av barna deres døde i Shanghai kort tid etter at de ankom stedet. De måtte bli i Shanghai til fru Himle hadde kommet seg etter sykdommen. Landahl, som kjente Halvor og Thea Rønning fra Minnesota, så Thea på brygga og var lettet over å bli tatt imot av en han kjente. I Shanghai hadde han besøkt hovedkontoret til China Inland Mission og møtt Hudson Taylor, noe om var en stor oppmuntring. «Det var rørende å se den gamle giganten, To søsken fra Bø

som nå virkelig var gammel og med et liv fylt med inntrykk etter så lang tids arbeid», skrev Landahl. Carl Landahl og Thea reiste med båt fra Hankow den 26. november 1895. De kom dit i god tid før jula. Den 12. januar 1896 kom Gidske og Thorstein Himle til Fancheng. Thea var begeistret over å møte begge, særlig Thorstein som hadde fått noe medisinsk undervisning og kunne hjelpe til på klinikken. Thea hadde sett fram til dette, for nå var hun så god i kinesisk at hun kunne oversette hva de kinesiske kvinnene fortalte legen om sykdommen.

Bryllup Våren 1896 fridde Carl Landahl til Thea. Hun sa ja. De ventet med bryllupet til etter sommerheten var over. Flere kollegaer var rammet av sykdom og noen var døde. Sigvald Netland døde av kolera og etterlot seg sin andre kone, Oline (Hermanson). De to barna til Himle hadde dødd i Shanghai. Andre hadde vært alvorlig syke. Thea og Carl hadde planlagt å ha bryllup høsten 1896. Men han hadde fått et alvorlig anfall av malaria. Da Thea kom for å feire bryllup, skjønte hun at brudgommen var nær døden og for syk til å snakke. Under hennes omsorgsfulle pleie kom han seg. Men da de var klare til å gifte seg, ble Thea hardt rammet av kolera. De regnet med at hun ville dø. Carl fikk beskjed om å forlate bygningen så han ikke skulle bli smittet. Da han dro, ropte han til Thea at de ville møtes igjen i himmelen. Til slutt ga hennes sykepleier, fru Kristenson, henne morfin. Smerten bare økte og Thea ropte ut: «Er Gud død siden han ikke hører meg?» Legen var sikker på at hun ville dø kommende natt. Men etter et varmt bad sovnet hun, og neste 30

Helt til jordens ende

morgen syntes hun å være bedre. Hun kom seg. Den 2. oktober 1896 ble de gift i Hankow av den amerikanske konsulen. Bryllupsreise hadde de på båten tilbake til Fancheng. Begge så ut til å være ved god helse og klare til å arbeide. Etter litt diskusjon blant misjonærene og i synoden, ble Carl og Thea og Olava Hodnefeld kalt til å starte arbeid i Taipingdian, femti kilometer nordover ved Han-elva. Både Carl og Thea hadde vært syke, men i løpet av vinteren hadde de gjenvunnet sin gode helse. Olava Hodnefeld fulgte dem til Taipingdian, og jobbet tett sammen med Thea. Hun så at ekteskapet hadde gjort henne godt, og at hun så ut til å blomstre. Hennes kinesisk var så god at hun kunne fungere i offisielle situasjoner. På denne tiden hadde de unge kvinnene, særlig Thea, kommet så langt at de elsket Kina og gledet seg over skjønnheten de så og fornøyelsene de fikk være med på. De likte å reise rundt i området, der de så bomullmarkene med sine grønne blader og den hvite bomullen moden til innhøsting. I et brev til kvinnegruppen Ladies Aid i Dawson, Minnesota, fortalte Thea om gleden hun følte når hun satt på gulvet omgitt av kinesiske kvinner og fortalte dem om Jesus.

Besøk hos kvinnene Etter hvert som misjonsvirksomheten i Taipingdian vokste, fikk Thea økte krefter. Hun skrev hjem at hun skjønte hun hadde anlegg for å besøke kvinner i deres hjem. Under disse besøkene kunne hun vurdere situasjonen og se hva hun kunne gjøre for å hjelpe. I en av sine siste rapporter skrev hun om besøk hos datteren og svigersønnen til læreren hennes, Herr Yang. Datteren var blitt ganske syk, og læreren ba Thea om å besøke henne. Han To søsken fra Bø

fortalte datteren at de kunne stole på misjonærene, og at de var rene. Thea underviste henne ut fra Bibelen, og så at hun kunne lese, i motsetning til mange kinesiske kvinner. Besøkene fortsatte, men etter mye regn og flom måtte de vente en tid. Da Thea og Olava kom tilbake, fant de henne liggende på et rom inne i huset. Det var mørkt og skittent. Familien var først motvillige til å la Thea gå inn i rommet, men Thea insisterte. Den unge kvinnen lå på en matte på det skitne gulvet. To hender tok tak i Theas arm, og en svak stemme ba henne om å sette seg. Etter å ha vært der lenge, oppdaget Thea at ei ku var i et rom ved siden av. Thea sa til mannen hennes at han måtte rydde. Noen dager senere ba den unge kvinnen om å få et nytt besøk. De kom, og hun studerte Bibelen sammen med dem en tid. Hannah mente hun en dag kunne bli lærer for jenter. Thea fryktet ikke lenger problemene hun møtte, men gikk raskt på med styrke og intelligens. Hennes arbeid blant kvinnene blomstret. Taipingdian vokste etter hvert som de unge misjonærene ga alt i arbeidet.

Optimisme, så død På det årlige møtet i mars 1898, i det som nå var Hauge-synodens misjon i Fancheng, kom både Thea og Carl med rapporter. Og de likte seg blant venner og slektninger. Begge hadde lest brevene til Paulus, Jobs bok og Åpenbaringsboken på kinesisk. Thea fortalte i rapporten om hvordan Herren hadde åpnet nye veier for dem. En typisk søndag kunne se slik ut: Søndag morgen forkynte Landahl. På ettermiddagen kom mange av kvinnene tilbake for å være med på flere møter. Da fortalte Thea en bibelhistorie om den levende Herre, f.eks. en lignelse eller om et mirakel Jesus gjorde. 32

Helt til jordens ende

Siden Herren hadde gitt henne god helse, hadde hun nå vært i stand til å gjøre mange gode ting. Og hun hadde fått mange gode venner i Taipingdian. «Be for oss, kjære søstre og brødre, om at innhøstingen vil være stor.» To dager etter konferansen, den 22. mars, klaget hun over en hodepine. Men det virket ikke som noe uvanlig. Men da alle hadde lagt seg, kom Carl inn i Theas rom. Hun var så syk at han ikke trodde hun ville overleve natten. Himle diagnostiserte det som hjernehinnebetennelse. Etter et forferdelig krampeangrep ble hun klar i hodet, og de snakket sammen og sang hennes favorittsalme, «Jeg vet en venn som til meg smiler». I løpet av natten hadde hun sju angrep, det ene verre enn den andre. Klokka 6,20 neste morgen, den 23. mars 1898, døde hun. Hennes siste ord var «Will» (Carl Landahls kallenavn) og «himmelen». Misjonærene knelte ved sengen hennes og priste Gud for at hun hadde kommet ut av sin store trengsel og gått hjem til Gud.

Vitnesbyrd til kineserne Hannah beskrev begravelsen i et brev hjem, og bemerket at den var et vitnesbyrd til kineserne om hvordan kristne møtte døden. Først holdt de en gudstjeneste i kapellet på norsk, så på kinesisk. De kledde henne i en kremet kinesisk silkekjole og la henne i en kinesisk kiste. Prosesjonen til graven ble ledet av barn, som sang en begravelsessang. Hun ble gravlagt ved klinikken i Fancheng. Gidske Himle skrev: «Hun hadde gitt sitt liv i Mesterens tjeneste. Tiden ble ikke lang, men Gud måler ikke tiden, men hjertets trofasthet». I det samme brevet til Kinamisjonæren To søsken fra Bø

skrev hun at hun hadde spurt Thea om hun ikke hadde hatt hjemlengsel og ønsket å returnere hjem. Hun hadde svart: «Å, ja, det ville være fint å se venner, men når jeg tenker på de store muligheter i arbeidet og alt her er å gjøre, har jeg ingen ønske overhodet å dra hjem.» Mens tjenestetiden som Thea fikk, var kort, kan dens resultater ikke telles. Som hennes bror ofte pleide å si, da han siterte kirkefaderen Tertullian: «Martyrenes blod er kirkens såkorn.»

Misjonsstasjonen Hankow (nå Wuhan).

Halvor Rønning studerte teologi ved Hauge-synodens seminar Red Wing i Minnesota. Senere studerte også broren hans, Nils, der. Han ble en kjent forfatter.

Helt til jordens ende

August Weenaas utfordret til misjon da han var prest i Tinn i Telemark.

Thea giftet seg med Carl Landahl kort tid før hun døde.

Menigheten i Taipingdian.

Meldingen om at Thea var død. Faksimile fra Kinamisjonæren April 1, 1898 To søsken fra Bø

Hennes tjeneste er et symbol på de hundrevis av andre misjonskvinner som ga sine liv for Jesu Kristi misjon. Gjennom brevene oppfordret hun til å knytte bånd mellom kvinner i Amerika og Kina. Det hadde en stor virkning når det gjaldt bønn og materiell støtte. Det var en tjeneste disse kvinnene og deres døtre aldri glemte, og som bar stor frukt, selv under kulturrevolusjonens redsler. Da Kina ble åpnet igjen, dro etterkommere av Halvor Rønning og andre misjonærer tilbake til de stedene hvor deres besteforeldre og foreldre hadde tjent. Paul Martinson og Charlotte Martinson Grønseth, barnebarn og barn av misjonærer som tjente sammen med Halvor Rønning, møtte en gammel kristen kvinne som husket dem. Hun hadde – under de redsler Mao-regimet brakte med seg – omhyggelig stelt gravene til den eldre generasjonen av misjonærer i Kina. Jeg tenker på Thea og Hannah hver gang jeg hører at den kristne bevegelsen brer seg over Kina. Kunne hun ha drømt om noe slikt, da hun led i de kalde, skitne rommene og så opp til stjernehimmelen over Kina? (Sitatene i artikkelen er hovedsakelig fra kirkebladene Kinamisjonæren og Budbæreren og Halvor Rønnings Dagbok. De er endret til dagens språkdrakt.)

Etterskrift Halvor og Hannah Rønning dro i 1900, under bokseropprøret, på permisjon til Norge og Amerika. Det unge paret dro så tilbake til Kina. Hun fungerte som leder for Missionsdueforeningen i Hauge-synoden, som var en forløper for Women’s Mission Federation i Den Evangelisk Lutherske Kirke (ELC). 36

Helt til jordens ende

I sin første tale til gruppen i 1901, oppfordret hun kvinner til å huske på at deres første forpliktelse selvfølgelig var deres familier, men at de likevel aldri måtte glemme sin forpliktelse til å betjene sine søstre på andre siden av havet. I 1907 døde Hannah av sprue, en tynntarmssykdom. Hun ble gravlagt på samme kirkegård som Thea. Etter hennes død dro Halvor hjem med sine barn. Han slo seg ned i nærheten av Edmonton, Alberta i Canada, hvor Hannah bror, Tom Rorem, hadde bygd et hus til ham og familien. Senere giftet Halvor seg med Gunhild Hørte, som hadde tatt seg av barna. Han fortsatte å tjene menigheter i Alberta og Saskatchewan. Halvor kom aldri tilbake til Kina, men hans sønn Chester gjorde det. Som leder for den kanadiske legasjonen til maoistiske Kina, forsøkte han å forhandle fram en slutt på Vietnamkrigen. Han var glad for å gjenkjenne og bli gjenkjent av mange av sine barndomsvenner i Fancheng. Carl Landahl giftet seg med en svensk kvinne, Alice Holmberg (1879–1961). Også hun dro til Kina, utsendt av Hauge-synoden. Alice og Carl fikk sju barn sammen.

To søsken fra Bø

Norskættede Gracia Grindal er tidligere professor ved Luther Seminary i St. Paul, Minnesota. Hun har i mange år vært opptatt av misjonsarbeidet i Kina.

Nordmannen Hans Nielsen Hauge ga navn til et kirkesamfunn og mange menigheter i det norske Amerika. Medlemmer i disse og andre menigheter med røtter tilbake til Hauge-bevegelsen i Norge, ble tidlig engasjert i ytremisjonsarbeid. Denne bysten av Hans Nielsen Hauges står på Folkemuseet på Bygdøy. Foto: Torbjørn Greipsland

Helt til jordens ende

Kinesiske kvinners gråt vekket norskamerikanske kvinner Av Torbjørn Greipsland

ina var det landet som mottok flest norskamerikanske pionermisjonærer på 1890-tallet. Vi spør Gracia Grindal, tidligere professor ved Luther Seminary i St. Paul, Minnesota, om hvem i det norske Amerika som var først ute med å sende misjonærer til Kina og andre land. – Uten tvil haugianerne, enten Hauge-synoden eller de synoder som var sterkt preget av Hans Nielsen Hauge. De hadde mest iver for å sende misjonærer. Gruppen som sendte Thea og Halvor Rønning tilhørte Hauge-synoden. Denne gruppen ble dannet for å sende ut misjonærer før Hauge-synoden kunne ta på seg å støtte en slik virksomhet. Kirkesamfunnet Konferentsen (The Danish Norwegian Conference) hadde allerede sendt misjonærer til Madagaskar, og Den norske synode til Sør-Afrika, sier Gracia Grindal.

Hudson Taylor Når det gjelder misjonsinnflytelse sier Grindal følgende: – Få, om noen, hadde mer innflytelse på både europeere Kinesiske kvinners gråt

og amerikanere enn Hudson Taylor. Han grunnla China Inland Mission (Kina Innlandsmisjonen). Det var hans kall og hans reiser i Europa, Skandinavia og Amerika som førte til at mange unge mennesker forlot alt og reiste til Kina. Thea (Torbjørg) Rønning og hennes bror Halvor, pionermisjonærer til Kina, hadde sikkert hørt om ham i Norge, og fortsatte å høre om ham i Minnesota.

Viktig arbeid av kvinner Mange av innvandrerne som var engasjert i misjonsarbeid, hadde nylig immigrert fra Norge og var i ferd med å slå seg ned i Amerika. Er du imponert over hva de gjorde, og pengene de ga til misjonsarbeidet? – Lidenskapen for misjonsoppdraget som innvandrerne brakte med seg, er det verdt å tenke over. Det bør bemerkes at flere av pastorene, som H. A. Stub, hadde tenkt å dra til Afrika som misjonær, men ble overtalt til å se på sin egen misjonsvirksomhet i Wisconsin som like viktig. De tidlige pastorene og menighetene i Amerika hadde aldri glemt at misjonsoppdraget var grunnleggende for kirken. Kvinner som var med i hjelpearbeid (The Ladies Aid) henviste til grunnregelen om at virksomheten først og fremst besto i å hjelpe den lokale menigheten, deretter misjonsarbeidet. For å fremme ytremisjonens sak ble The Women’s Missionary Federation (Kvinnenes misjonsfelleskap) dannet.

En fantastisk gruppe – Du vet mye om menighetene og spesielt de i Hauge-synoden, og har skrevet bok om Thea Rønning og andre misjonærer som kom til Kina. Hvordan vil du karakterisere misjonærene? 40

Helt til jordens ende

Kartet viser hvor 12 misjonsselskaper hadde sitt arbeid:1. Brecklum-misjonen. 2. Berliner-misjonen. 3. Det Norske Misjonsselskap. 4. Det finske Misjonsselskap. 5. Svenska Kyrkans Mission. 6. Den evangelisk lutherske kirke (norskamerikansk). 7. Den lutherske frikirke (norskamerikansk). 8. Augustana-synoden (svenskamerikansk). 9. Det norske lutherske kinamisjonsforbund. 10. Den norske evangelisk luthersk frikirkens kinamisjon. 11. Den forende lutherske kirke (tyskamerikansk). 12. Det danske missionsselskap.

– De er en fantastisk og overraskende gruppe. Jesu ord i misjonsbefalingen var deres marsjordre. De brant med en iver for den fortapte verden, og ønsket i det minste å sende misjonærer hvis ikke de skulle reise selv. Thea og Halvor Rønning var ikke høyt utdannet og bevandret i det som er av denne verden, men de var energiske og tent av evangeliet. De var praktiske og ressurssterke, sannsynligvis fordi de hadde vokst opp på gård i Bø i Telemark. De visste hva de skulle gjøre for å få ting til å fungere. De kunne bygge boliger for svært lite, Kinesiske kvinners gråt

og fant ut underveis hvordan de kunne dekke fysiske behov og overleve i Kina. De kunne bygge skoler og kirker, til og med klinikker, slik at evangeliet kunne nå kineserne. De var også flinke nok til å lære språket og kinesisk levemåte, slik at de kunne forkynne evangeliet effektivt. Mens de gjorde dette, skrev de brev hjem til menighetene som støttet dem, og knyttet dermed vennskapsbånd og kristne fellesskap fra Kina til Minnesota!

Ropet fra kvinner – De kinesiske kvinner levde under svært vanskelige forhold på mange måter. Den gamle skikken med å binde føttene slik at de knapt kunne gå, ble fortsatt praktisert. Nyfødte jentebabyer ble ofte drept. Hva betydde dette for støtten til misjonsarbeid i Kina? – Man kan si at det var gråten til kvinnene i Kina som vekket samvittigheten hos norskamerikanske kvinner, i pakt med det de hørte om behandling av kvinner der. Misjonærer som Thea og andre skrev hjem til sine støttespillere og beskrev situasjonene til små jenter og kvinner de hadde møtt i sitt arbeid. Historiene de fortalte var hjerteskjærende, og beveget de kvinnene som fikk høre brevene opplest på misjonsmøtene. De fikk vite navnene til kvinnene, de sydde klær og samlet inn penger med stor innlevelse og iver for å være medsøstre til sine kinesiske søstre i Kristus. Å høre fra misjonærer som Thea, styrket båndene mellom disse kvinnene en halv verden fra hverandre. Det er det vidunderlig å innse!

Veldig dårlige helsemessige forhold – Mange av misjonærene ble syke og flere døde. Kunne det blitt gjort mer for å hindre dette? 42

Helt til jordens ende

Kvinnelige pionerer: Thea (Rønning) Landahl, Gidske Himle (øverst), Marietta Fugleskjel og Hannah (Rorem) Rønning.

Et bilde fra Den lutherske kirkes 7. generalforsamling i 1946 gir et godt inntrykk av den store vekst som misjonsarbeidet fra den spede begynnelse hadde hatt. Foto fra boken Peng Fu.

Foto fra Fencheng, der flere norskamerikanske misjonærer ble gravlagt. De fleste foto til dette intervjuet er fra Gracia Grindals arkiv og arkivet på Luther Seminary. Kinesiske kvinners gråt

Hovedbidragsytere Gracia Grindal Gracia Grindal er tidligere professor ved Luther Seminary i St. Paul, Minnesota. En av hennes bestefedre var fra Kivledalen i Seljord. Gracia Grindal har et meget omfattende forfatterskap både av bøker og artikler. Blant bøkene finner vi disse titlene: Elisabeth Fedde: To do the Lord’s Will. (Minneapolis: Lutheran University Press, 2014) Thea Ronning: Young Woman on a Mission. (Minneapolis: Lutheran University Press, 2013). Preaching from Home: The Stories of Seven Lutheran Women: Lutheran Quarterly Series, Grand Rapids, Eerdmans, 2011. Hymns and Songs from the North: Nordic Christians Sing their Faith (Minneapolis: Trinity Press, now Reclaim, 2011). En rekke nordiske salmer er oversatt til engelsk av Gracia Grindal og med i den boken.

Sigmund Edland Sigmund Edland er misjonsprest og tidligere lærer i kirkehistorie ved Det teologiske seminaret til den lutherske kirken på Madagaskar. Han har vært studentprest i Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag i Rogaland, kapellan i Sandnes og sokneprest på Finnøy. Han disputerte for doktorgraden (Ph.D) i desember 2006 på Misjonshøgskolen. Tittelen er: Hovedbidragsytere

335

ning points in nalysis. emner.

Menighetsfahistorie mel-

n bibelskole, ynner i Norsk er for NLM-

misjonshisle Høgskole enn og norsk

for Kristus» marken» (Om ram visjonen.

. grad med faap fra Univerr i flere aviser, Pressekontor norske luther-

18 bøker med n, utvandring nesbyrd fra igheten. Han ikler om nor-

Fra Norge og USA og helt til jordens ende Sykdom, død, kidnapping og drap rammet noen av misjonærene vi skriver om. De var pionerer i ulike land. Frukten av arbeidet viser seg i millioner kristne. • Halvor Rønnings søster og kone døde etter få år som misjonærer i Kina. Gråten fra kinesiske kvinner vekket til misjon i det norske Amerika. • En ung mann ville drepe husmannsdattera Elise Fredriksen. Det lyktes ikke. Han ble hennes beste medarbeider i Kina. • Malla Moe nådde både de mange og de kongelige. • Elisabet Tou berget livet på taket fordi det var offentlig rom. Hadde hun holdt seg inne i huset, kunne hun blitt voldtatt og drept. Mannen Erik etterlot seg fire graver på Madagaskar. • En eskimo lå for døden og ville ha nattverd. Tollef Brevig hadde lungebetennelse, men stod opp og dro, mente Gud ville det. • Oscar Brune fridde til jente han ikke kjente – greit, hun hadde jo kall til misjonærtjeneste blant eskimoene som han selv. • Ingen besøkende betydde så mye som Lars O. Skrefsrud. Han holdt 364 prekener og foredrag i det norske Amerika på halvannet år. Men han, så vel som det omfattende misjonsarbeidet, er oversett i historiebøkene. Derfor laget vi denne boken. Misjonærene fortjener det.