Hva er et menneske verdt?

Hva er et menneske verdt?

«Dette er en imponerende og viktig bok om menneskeverdet.

Det er en bred gjennomgang av ideologier og livssyn, og hva disse har å si for synet på og behandlingen av mennesket.

Framstillingen har et særlig avslørende fokus på evolusjon og rasebiologi i historisk perspektiv. De mest alvorlige problemer knyttet til evolusjonslæren er ikke de naturvitenskaplige, men de ideologiske, livssynsmessige og tankemessige.

Evolusjonslæren med sin sosialdarwinisme og sekulærismen med sin egoisme har en uhyggelig historie over minoriteter og ulike folkegrupper, og den påfører oss i dag uhyggelige konsekvenser med tanke på kjønn og bioteknologi. Om man ikke er enig i alle analyser og vurderinger i boken, er her mye til ettertanke, som vekkerrop og brannfakkel. Forfatteren er godt orientert i idehistorien, kirkehistorien og folkehistorien.

Som lege bruker han mye fra sitt fagområde for å få fram ulike ideologiers betydning for behandlingen av mennesket.»

– Johannes Kleppa, tidligere redaktør i Dagen «’Det er bare historien som forteller oss hvem vi er blitt’. Dette utsagn av den tyske filosofen Wilhelm Dilthey, er i høyeste grad betegnende for hva Fred Andersen prøver å si oss i sin tankevekkende bok. Med et bredt kjennskap til medisinens historie og tilgrensende fagområder bl.a. antropologi, sosiologi og biologi, tar forfatteren oss med på en skremmende reise gjennom historien med fokus på diskriminering av såkalt ’mindreverdige’ mennesker. Det er først og fremst minoritetene som blir fornedret. I vårt land er det samer, kvener og tatere. I andre land er det andre folkegrupper som har vært utsatt for overgrep. Og i alle land er jødene blitt forfulgt.

Evolusjonsteoriene og forskning innen rasehygiene fikk 2

Hva er et menneske verdt?

avgjørende betydning for utviklingen av den nazistiske ideologi.

Fred Andersen belyser temaer som i stor grad er forsømt i samfunnsdebatten. Han våger å ta opp kontroversielle spørsmål, noe som gjør boken mer interessant og leseverdig. I en tid hvor vi er opptatte av biogenetisk forskning og kunstig intelligens og med Yuval Hararis svimlende perspektiver, trenger vi Fred Andersens analyse og etiske refleksjoner. Det er en bok for alle som er interessert i samfunnet vi lever i og historien som forteller oss hvem vi er blitt.»

– Guttorm Fløistad, professor emeritus i filosofi og idéhistore «Denne boka har jeg ventet på. En brennende stemme fra Nord. Fred Andersen har vært allmennlege og undervist medisinerstudenter i mange tiår. Gjennom denne livsgjerningen har han sett bildet som nå tegner seg i våre samfunn: Vi har tuklet med grunnverdiene. Presset har vært der lenge, men nå svikter også selve bærekonstruksjonen. Diagnosen han gir i boken er både dyptgående og presis, og boka fremstiller en tydelig tidslinje gjennom vår historie der også de vanskeligste punktene berøres. Dette er en apokalypse vi trenger å høre!»

– Steinar Thorvaldsen professor ved Universitetet i Tromsø



1

Hva er et menneske verdt?

Copyright Š Ventura forlag AS 2019 Sats og omslag: Kristian Kapelrud Forsidebilde: Heidi Frich Andersen Skrift: Adobe Garamond Pro 12/15 pt.

Trykk og innbinding: Scandbook, Sverige 1. opplag februar 2019 ISBN 978-82-8365-069-3 (bok) ISBN 978-82-8365-070-9 (e-bok) Ventura forlag AS 2312 Ottestad post@venturaforlag.no www.venturaforlag.no

Innhold I takknemlighet .................................................................................................. 7 Forord ...................................................................................................................... 9 Innledning .......................................................................................................... 13 DEL I ................................................................................................................... 25 1 Idehistoriske røtter ........................................................................... 27 Et kort historisk tilbakeblikk ................................................... 29 Humanismens fremvekst .......................................................... 32 Jødedommen og gresk-romersk kultur .............................. 33 2 Kristendommens fremvekst ....................................................... 39 Misjon, kunnskapsutvikling og kolonialisme .............. 49 Møtet mellom de tre monoteistiske religionene .......... 55 3 Høymiddelalderen ............................................................................. 65 Renessansen ......................................................................................... 67 Reformasjonen ................................................................................... 72 Inkvisisjon og heksejakt .............................................................. 81 Kirkens makt og avmakt ............................................................ 84 4 Opplysningstiden ............................................................................... 89 Slavehandel og den franske revolusjon .............................. 97 Biologi og evolusjon .................................................................... 103 5 Evolusjon, eugenikk og rasehygiene ................................ 113 Herbert Spencer (1820–1903)

og sosialdarwinismen ......................................................... 117 Charles Darwin (1809–1882) – evolusjon,

komparativ anatomi, fysiologi og kognisjon ....... 121 Francis Galton (1822–1911) – eugenikkens far ........ 134 Eugenisk rasehygiene på norsk – Svaneviken

og Norsk misjon blant hjemløse .................................. 144

6 Evolusjonsteorien i lys av det molekylærbiologiske paradigme.............................................151 Darwins finker ............................................................................... 162 7 Fremveksten av rasebiologi ...................................................... 169 Aboriginene og Torres Straits Islanders ......................... 172 Samene i Norge: Historiske fragmenter ........................ 179 Kristningen av samene og desimering av

samisk språk og kultur ...................................................... 185 Fornorskning av samisk og kvens befolkning ........... 188 Rasebiologi som vitenskap ...................................................... 191 Hverdagsrasisme .......................................................................... 197 DEL II ............................................................................................................. 203 8 Bioteknologi, transhumanisme, ressurser og prioritering ............................................................. 205 Etiske dilemma – abort og bioteknologi .................... 210 Embryologi ....................................................................................... 218 Forvaltningsansvar ...................................................................... 227 9 Eugenisk medisinsk virksomhet og menneskeverd ............................................................................ 239 Fosterreduksjon – et eugenisk «epos» fra et

europeisk sykehus anno 2017 ........................................ 241 Transhumanisme .......................................................................... 248 Konsekvensene av det ateistiske syn på døden .......... 266 10 En strategi for fremtidens humanisme .......................... 283 Rudolf Höss – et monster i menneskeskikkelse

eller bare et menneske? ...................................................... 293 Det genuint menneskelige ..................................................... 300 Apokalyptiske stemninger ...................................................... 308 Epilog .................................................................................................................. 315 Referanser ........................................................................................................ 319 6

Hva er et menneske verdt?

I takknemlighet

D

dype røtter fra min tidligste barndom, fra oppveksten i små kår, i havgapet med naturkreftene som en kalkulert risk gjennom hver dag og hver årstid, men også med en slekt og familie og et lokalsamfunn med tro på seg selv, som åpnet muligheten for visjoner om frihet, selvstendighet og individuell utvikling. Og fremfor alt et lokalsamfunn som gjennom titalls slektsledd sto samlet om sin kirke og de kristne verdier som grunnleggende rettesnor for sitt liv.

Disse oppvekstsvilkårene har preget hele mitt liv. De preger også denne boken. Árran lulesamiske senter har gitt helt sentral informasjon og mye av kildematerialet i dette arbeidet. Det gjelder alle jeg møtte i arbeidet der, men jeg vil særlig fremheve og takke Filip Mikkelsen, Oddmund Andersen og Sven-Roald Nystø.

Jeg vil takke alle som har lest og gitt sine kommentarer underveis. Det gjelder i første rekke min kone Heidi Frich Andersen som har vært sokneprest i Steigen og Tysfjord i flere år. Hennes bidrag når det gjelder etikk, religionshistorie, idehistorie og kirkehistorie har vært av helt uvurderlig betydning. enne boken har

I takknemlighet

7

Dernest må jeg takke Thorstein Husby, UiO, for gjennomlesning og konstruktive innspill til omskriving, tilføyelser og endringer. Takk til Kirsten Fløystad og Guttorm Fløystad for gjennomlesning og skriftlige og muntlige kommentarer.

En spesiell takk til Jens-Ivar Nergård, UiT, som også har gått grundig inn i manuskriptet og gitt en rekke råd om oppbygging, sammenheng og struktur i fremstillingen.

8

Hva er et menneske verdt?

Forord

D

medisinstudiet ved Universitetet i Bergen høsten 1963, ble jeg overrasket over å finne en norsk lærebok i anatomi. De øvrige lærebøkene for studiet var i all hovedsak engelsk eller tyskspråklige. Anatomiboken var skrevet av professor Kristian Emil Schreiner (1874–1957) ved Universitetet i Oslo.

Da jeg 47 år senere – i 2010 – kom til Árran lulesamiske senter, Drag i Tysfjord kommune i Nordland, som PhD stipendiat ved UiT for å skrive ferdig min egen doktoravhandling i medisin, fant jeg på et av kontorene ved senteret Alette Schreiners doktoravhandling i fysisk antropologi utgitt på Fridtjof Nansens fond i 1933. Avhandlingen handlet om skallemål og kartlegging av armlengde, øyefarge, hårfeste og andre fysiske stigma hos etniske samer i indre Tysfjord. Den var skrevet på tysk og inneholdt data i sirlige tabeller og en rekke bilder, både av barn og voksne, som alle skulle illustrere typiske fysiske kjennetegn ved den samiske befolkning.

Noen av personene er foreldre, besteforeldre og oldeforeldre til nålevende innbyggere på Drag, og personene og familiene a jeg startet

Forord

9

på bildene er fortsatt lett gjenkjennelige. Alette var gift med Kristian Emil Schreiner. I samtale med ansatte på Árran kom historiene fra innsamlingen av data til studien litt etter litt frem. Det viste seg at innsamlingen av de fysiskantropologiske data og utgravingen av samiske gravplasser i Tysfjord og Folda i Salten ble gjennomført av både Kristian og Alette Schreiner godt hjulpet av samtidige distriktsleger og studenter. Det var motstand i befolkningen både mot utgravingene og de fysiske undersøkelsene, og noen av samene flyktet til fjells for å unngå forskerne, men ble hentet ned til undersøkelsene med tvang.

Sett med nåtidens krav til forskningsetikk var datainnsamlingen og fremstillingen av et identifiserbart persongalleri i avhandlingen i tillegg til selve tematikken uetisk og krenkende. Det viktigste tankekorset for meg ved gjennomgangen av materialet og historiene knyttet til innsamlingen av kildedata ble likevel spørsmålet om hva som var det egentlige formålet med undersøkelsene. Hva var det Alette og Kristian Emil Schreiner var ute etter, og hva var hypotesen bak forskningen?

Svaret på disse spørsmålene skulle vise seg å representere noen av de mørkeste avsporinger i medisinsk vitenskaps historie.

Gjennom søk i samtidige og tidligere kildedata fører denne problemstillingen inn mot en idéhistorisk og medisinsk historisk arv, mot institusjoner og personer som på en fundamental og eksistensiell måte har fått prege verdenshistorien fra opplysningstiden frem til vår egen samtid, en historisk arv som i liten grad og kun fragmentarisk er belyst og som det aldri er tatt noe oppgjør med. Her var Alette og Kristian Emil Schreiner bare ørsmå brikker i en evolusjons- og rasebiologisk ideologi som skylte over Europa og Nord-Amerika.

Men for den samiske befolkning i Tysfjord bidro deres arbeid til å befeste følelsen av mindreverdighet og stigmatisering, 10

Hva er et menneske verdt?

traumer som har satt dype spor og fortsatt preger store deler av befolkningen og som ifølge enkelte kilder kan være en mulig forklaring på den overgrepsproblematikken som har hjemsøkt befolkningen i denne kommunen de siste årene.

Denne boken er blitt til i en prosess der målsetning primært var å sette evolusjonsteoriens og rasehygienens menneskesyn inn i en idéhistorisk sammenheng med særlig fokus på de menneskelige konsekvenser arven fra opplysningstiden har medført, for urfolk og andre minoriteter generelt og i Norge for den samiske befolkning. Men denne rammen ble for trang. Humanismens kår i den vestlige verden er fortsatt under press med skremmende fremtidsvisjoner markedsført av unge dynamiske filosofer og etikere uten retrospektiv historisk forankring. Det ble derfor en målsetning for dette arbeidet å sette også de postmoderne humanistiske visjonene inn i en idehistorisk kontekst. Å velge referanser og kilder i en summarisk gjennomgang av idehistorien vil aldri bli en objektiv og rettferdig prosess.

Enhver forfatter står i fare for intuitivt å referere til materiale og kilder som faller sammen med arbeidets formål og hypotese. Slik vil det alltid være, og kanskje er det den eneste måten å få frem divergerende synspunkter på og sette teoriene opp mot hverandre til senere diskusjon og etterprøving.

Heller ikke dette arbeidet skal gjøre krav på å være en enhetlig og objektiv fremstilling, men arbeidet presenterer i det minste deler av idehistorien, riktig nok sett fra en litt uvanlig synsvinkel. Fra denne synsvinkelen vil konsekvensene av et sekularisert verdisyn anvendt på mennesker bli belyst, et verdisyn der mennesket er plassert uten en transendental overordnet særstilling blant evolusjonsteoriens definisjon av arter.

Forord

11

12

Hva er et menneske verdt?

Innledning

J

og vokste opp i flomålet på østsiden av Vestfjorden i et miljø preget av en moderne versjon av det som i engelsk fagterminologi ofte omtales som «a hunting gathering community», med fiske og fangst som hovednæringsvei. Jeg kan følge slekten min i kirkebøkene tilbake i seks generasjoner både på mor og farssiden bosatt i det samme lokalsamfunnet, et samfunn som antropologisk sett er direkte sammenliknbart med den befolkningsgruppen The Royal Society så sent som i 2007 var på jakt etter på Grønland til en vitenskapelig artikkel som sammenliknet generasjonstiden mellom sjimpanser og urfolk. Artikkelen står på trykk i deres eget tidsskrift, Proceedings of The Royal Society 1.

Høsten 1963 startet jeg på det første studentkullet som tok hele sin utdannelse i medisin ved Universitetet i Bergen.

Av 40 studenter som ble tatt opp det året, var 20 aktive i kristne studentorganisasjoner. En av mine første erfaringer fra studentmiljøet i Bergen var en andakt i Kristen medisinerkrets ved Ole Danbolt Mjøs, senere professor i medisin og mangeårig rektor ved Universitetet i Tromsø. eg ble født

Innledning

13

I september 1963 var studentene samlet til åpningsgudstjeneste i Bergen domkirke der prost dr. theol. et philos. Per Lønning talte over en tekst knyttet til verdien av å samle skatter på jorden kontra verdien av å samle skatter i himmelen.

På Lønnings vis ble Gud takket for «møll og rust» og den jordiske forgjengelighet.

Professor Harkmark var leder for og arkitekten bak første avdelings undervisning i medisin ved Universitetet i Bergen.

Anatomiundervisningen i kjelleren på Odontologisk institutt startet med komparativ anatomi, et fag som for meg med bakgrunn fra kystkulturen og fiskerinæringen ble gjenkjennelig og interessant. Sammen med Harkmark arbeidet også professor Setesdal, en dyktig og inspirerende læremester som ga oss studenter evne til å reflektere og gå i dybden for å sammenlikne fellestrekk mellom artene. Vi lærte å dissekere, å adskille og indentifisere ulike vevstyper, å beskrive det funksjonelle i muskelskjelettsystemet og å se hvordan muskelfibre trakk seg sammen under påvirkning av små elektriske impulser. Det var en åpenbaring av kunnskaper med inspirasjon for et langt liv i et fagfelt i enorm utvikling. Hjernens anatomi – og komparative anatomi – ble allerede da det mest interessante. I samråd med professor Setesdal inngikk jeg på ett tidspunkt avtale med ei selfangstskute fra Troms hvor min fetter var skipper om å legge ned selhoder på formalin til senere forskning.

Tanken var at disse preparatene skulle inngå i komparative anatomiske undersøkelser ved universitetet i Bergen. Det ble det heldigvis ikke noe av. Det humanistiske fagområdet befestet etter hvert all min interesse både i studiet og senere i livet.

Undervisningen i biokjemi startet allerede i januar 1964.

Fagfeltet var nytt og i rivende utvikling. Undervisningen ble ledet av dosent J. G. Hauge og professor A. P. Nygaard. De hadde arbeidet i flere år som forskere i USA før de kom til 14

Hva er et menneske verdt?

Universitetet i Bergen. Parallelt med de nevnte fagområdene fikk vi undervisning i komparativ embryologi der vi studerte befruktning av kråkeboller og utviklingen av hønseembryo og sammenliknet embryologiske likhetstrekk mellom disse og tidlig spontanaborterte humane fostre. Her ledet dosent Paul Forstrøn undervisningen. Vi fikk tidlig i studiet undervisning i Mendels arvelover, men først i forbindelse med undervisningen i pediatri i 1968, ble vi presentert for den genetiske kode.

I 1968 drev studenter fra medisinerkull 38 i Bergen menighetens søndagsskole på Natland.

En stor del av studentene, foreleserne og forskerne som møtte oss i undervisningen i medisin første avdeling på denne tiden var aktive i sine menigheter og i de kristne studentorganisasjonene. Kristen etikk og kristen humanisme lå tungt i bunnen på all undervisning.

Dette nevnes for å vise at det på midten av 1960-tallet ved Universitet i Bergen ikke var noen motsetning mellom et kristent livssyn og undervisning, veiledning og forskning ved Det medisinske fakultet. Kristen tro og aktivitet hadde en naturlig og dagligdags uttrykksform uten å influere på eller begrense medisinsk forskning og fagutvikling. Faktisk ble den åndelige dimensjon og det kristne verdigrunnlag av mange sett på som en viktig tilleggsverdi og berikelse for medisinstudiet og for utøvelsen av de medisinske fag. Dette var selvfølgelig ikke på noe tidspunkt offisiell universitetspolitikk. Det hadde det ikke vært siden begynnelsen av opplysningstiden tidlig på 1700-tallet, men holdningene til kristen aktivitet i studentmiljøet var likevel velvillig og aksepterende. Dette kom fra slutten av 1970-årene til å endre seg i sterkere og sterkere grad.

Den nye abortloven fra 1978 kan muligens ha vært en viktig drivkraft til, andre vil si en følge av de endringsprosessene og den sekulariseringen som var i gang.

Innledning

15

Gjennom seks studieår i medisin ved Universitetet i Bergen kan jeg ikke huske at Charles Darwin og hans evolusjonsteori ble nevnt en eneste gang, og det til tross for at undervisningen i deler av basalfagene var lagt tett opp til hans forskningsfelt fra midten av 1800-tallet. Det skulle gå minst to ti-år til før støvet på nytt og ettertrykkelig ble tørket av Darwins tankegods i akademiske kretser i den vestlige verden. Hva var årsaken til at man i en periode rundt 1960 tilsynelatende hadde parkert Darwins teori i historiens kjeller og hvorfor ble den så revitalisert? Var konsekvensene av darwinismen og eugenikken i 1960 for nært historisk til at det kunne berøres i undervisningen ved universitetene, og trenger vi nå en revitalisering av Darwins evolusjonsteori for å kunne gi et slags etisk forsvar for en gradvis avhumanisering innen bioteknologi, for abortering av humane fostre i tidlig og sent utviklingsstadium og i diskusjonen om eutanasi? For hos Darwin var det ingen skaper og heller ingen skapning, kun arter utviklet ved en tilfeldighet fra intet. Det er neppe en overdrivelse å hevde at Darwins paradigme kan ha bidradd til å forenkle de etiske og biologiske utfordringene knyttet til menneskeverdet.

De siste 30 år har diskusjonen om evolusjon skapt svært steile ideologiske skillelinjer mellom enkelte akademiske kretser innen biologi og naturvitenskap på den ene siden og teologer og akademikere med en kristen etisk forankring på den andre siden. Uenigheten er prinsipiell og fundamental på begge sider. Fra biologisk side ansees troen på en gudgitt skapelse som kunnskapsløst svermeri. For den kristne er Gud som skaper basis for troen. Både Den apostoliske og Den nikenske trosbekjennelsen anvendes i den kristne kirke over hele verden hver dag. Her bekjennes en ubetinget tro på Gud som skaper. Alle som deltar i en kristen gudstjeneste, deltar også i trosbekjennelsen. Det er nødvendigvis en bekjennelse som 16

Hva er et menneske verdt?

står i diametral motsetning til og er absolutt uforenelig med troen på en evolusjonsteori som hevder at alt liv har oppstått ved en tilfeldighet av intet og at evolusjonen drives frem ved et tilfeldig, planløst og spontant utvalg (naturlig seleksjon) blant individer i ukontrollert endring. Teorien kom tidlig til å gå under frasen «survival of the fittest», et begrep som stammer fra Herbert Spencer (1864), men som senere ble tatt inn i femte utgave av Charles Darwins The Origion of the Species 2.

Dette begrepet kom, som en del av sosialdarwinismen, til å få enorm betydning for samfunnsutviklingen i mange land frem til siste halvdel av det 20. århundre, i særlig grad for urfolk globalt og for First Nations og afroamerikanere i MellomAmerika, Karibien og Nord-Amerika.

Fra et evolusjonsteoretisk synspunkt vil en kristen med sin trosbekjennelse nærmest automatisk bli kategorisert enten som kreasjonist (= en Bibeltro fortolker av skapelsen – en skapelse på 6 dager for 6000 år siden) eller tilhenger av det som populært går under betegnelsen intelligent design (Id) (troen på en bakenforliggende skapende kraft). Men dette er kategorier som er definert av biologer som ikke har evnet å se nyansene i synet på evolusjonsbiologien blant konservative kristne med naturhistorisk, biologisk og vitenskapelig kompetanse. Den kristne bekjenner Gud som skaper og oppretteholder av alt liv i tid og evighet. Karbondatering av fossiler gjennom jordens siste 600 millioner års geologiske historie synes å vise at arter har kommet og gått i en tilsynelatende kronologisk rekke med gradvis økende kompleksitet og funksjonsnivå. Hvordan dette har skjedd, er det teorier om, men faktagrunnlaget er spinkelt eller mangler. Dersom man likevel velger å definere dette som en evolusjon (makroevolusjon) er det fullt mulig å godta som et naturhistorisk grunnleggende faktum at det har skjedd en utvikling eller fremvekst av jordens biologiske artsmangfold Innledning

17

over millioner av år og samtidig anerkjenne Gud som den bakenforliggende skapende kraft. Skapelsesberetningen i Bibelen tolkes av uhyre få som en autentisk lærebok i naturhistorie.

Beretningen er langt mer sammensatt og må blant annet sees i lys av følgende understøttende teksten: «For Herren er en dag som tusen år og tusen år som en dag»3. Skapelsesberetningen slik den er beskrevet i 1. Mosebok, skjedde også over tid og har i sin kronologi flere likhetspunkt med det vi i dag vet om planeten jordens naturhistorie.

For tross all kunnskapsutvikling, tross alt menneskelig teknologisk overmot og all akkumulert kunnskap er det fortsatt mer sannsynlig at en bakenforliggende genialitet har drevet frem det skaperverk som er objekt for vår kunnskapsutvikling enn at det har oppstått ved en tilfeldighet. Ja, for noen av oss oppleves nettopp kompleksiteten i de samlede naturlovene og i den erkjennbare biologien av en slik dimensjon at de umulig kan ha oppstått ved en tilfeldighet av intet. Noen har hatt en plan hinsides vår fatteevne. Noen har hatt en hånd på rattet.

Nettopp i dette synspunktet ligger en kristen forskers erkjennelse av Gud som skaper.

Spørsmålet er om en slik erkjennelse vil kunne hevdes å stå i veien for vitenskapelig kompetanse og kunne diskvalifisere akademiske analyser?

I store deler av den akademiske verden vil svaret være JA på disse spørsmålene. Men dette JA-et er mer uttrykk for akademisk arroganse enn en objektiv analyse av fakta. Det utelukker i tillegg den åndelige dimensjonen i forståelsen av virkeligheten. Den nye kvasispirituelle filosofien i moderne populærvitenskap knyttes til Cyber Space og kunstig intelligens. Fremtidens humane evolusjon er ifølge futurologien (spådommer om fremtiden) koplingen mellom den menneskelige hjernes biologi og avansert datateknologi (se senere).

18

Hva er et menneske verdt?

Det er sider ved det menneskelige intellekt, dets emosjoner og visjonære kreativitet som neppe lar seg programmere. Blant disse er den åndelige dimensjonen viktigst. Denne dimensjonen benektes eller fortrenges av de mest sentrale futurologene i moderne tid. Det kan vise seg å være en risiko for forståelsen av virkeligheten.

Det som kjennetegner ett av de tema som tas opp i denne boken, er at selve objektet for en diskusjon, problematiseringen av evolusjonsteoriens faktagrunnlag og konsekvenser, i våre dager blir avvist eller ignorert og utestengt fra akademisk debatt. Denne tematikken skal ikke utfordres, diskuteres eller settes spørsmålstegn ved. Spørsmålstegnene møtes med emosjonelle anfektelser fra darwinistenes side. Det er som om selve problemstillingen skaper en eksistensiell angst for at evolusjonsteori vitenskapelig sett kan vise seg å være feil. For, som professor emeritus Tor-Erik Widerøe uttalte i en kronikk i Tidsskriftet for Den norske legeforening: «Evolusjonen er … ikke noe du tror på, men det er noe du forstår»4.

Evolusjonen er, gitt den darwinistiske definisjonen av fylogenesen (utviklingen av dyrearter over en gitt tidsepoke), å forstå som et a priori faktum, som en konsekvens av et spontant og tilfeldig naturlig utvalg.

Erkjennelsen av en evolusjon vil på dette grunnlag være tosidig. For det første må det foreligge en erkjennelse av at en evolusjon faktisk har skjedd i et kontinuum av biologiske endringer mot høyere funksjonsnivå gjennom et tidsintervall på hundretalls millioner av år. For det andre må det finnes en kunnskapsbasert forståelse av hva slags biologiske mekanismer som må slå inn for å muliggjøre en slik utvikling. På begge disse punktene er faktagrunnlaget sviktende.

Evolusjonsteorien skal ifølge flertallet av evolusjonsbiologer likevel ikke være vanskelig å forstå. Majoriteten av disse synes Innledning

19

å mene at den som setter spørsmålstegn, ikke har forstått. Og det er logisk sett riktig, men hva er det da som er så vanskelig å kommunisere og forklare ved denne teorien slik at presumptivt kognitivt velfungerende mennesker kan forstå?

Hvis bevisene for evolusjon er dokumentasjonen av en utvikling fra primitive mot høyere biologiske arter gjennom millioner av år, så er det et erkjennbart faktum som ikke skal bestrides. Men hvis man spør etter bevis for hvordan dette har skjedd, så blir svarene vage og uten kunnskapsbasert dokumentasjon. Troen på et spontant og tilfeldig utvalg som grunnlag for en evolusjon, kan vise seg ikke å være i samsvar med den biologiske virkelighet. Hvis så skjer, vil evolusjonsteorien da falle sammen? Hvilke konsekvenser vil det i så fall få?

Det er dette som er problemet. Det synes å ha skjedd en utvikling mot høyere arter, men det er uhyre problematisk å forklare hvordan. For den som ønsker å analysere dokumenterbare årsakssammenhenger i biologien som grunnlag for evolusjon, så blir de bevisene som så langt er gjort gjeldende for evolusjonsteorien, overfladiske og ufullstendige. Her ligger stridens kjerne i debatten. Hvorfor skal det være så vanskelig å kunne enes om at det må brukes mer tid på fordypning i både arkeologisk, paleontologisk og genetisk forskning for å finne omforente forklaringsmodeller? Er vi ikke alle interessert i en sann, dokumentert og erkjennbar kunnskapsutvikling? Som en skremmende tilleggsfaktor kommer de sosiale og menneskelige konsekvensene evolusjonsteorien skapte gjennom sosialdarwinismens og eugenikkens paradigme. I hvor stor grad kan vi tillate at en anvendt menneskelig fiksjon (evolusjonsteorien) skal få påvirke menneskeverdet?

De som mener å besitte den eneste sanne forståelse av naturhistoriske sammenhenger, ønsker i dag ikke å møte akademikere med synspunkter utenom den allment aksepterte 20

Hva er et menneske verdt?

forståelsen av evolusjonen til jevnbyrdig diskusjon på et vitenskapelig grunnlag, selv om det fra skeptikernes side ikke er snakk om å betvile fakta fra vitenskapelig dokumentasjon knyttet til fossiler, paletnologi, karbondateringer, DNA sekvenseringer fra gamle bein eller å bestride at evolusjon er en udiskutabel erkjennbar virkelighet. Her er det kun snakk om å sette de åpne spørsmål på dagsorden, det som fortsatt er gjetninger og åpne konklusjoner i evolusjonsteorien, det ved evolusjonsteoriens grunnprinsipper som fortsatt er uten eller i strid med vitenskapelig dokumentasjon. For det er, som vi senere skal se, åpenbare fakta innen moderne DNA forskning og epigenetikk som setter spørsmålstegn ved gamle teorier knyttet til evolusjonens fremdrift. Det skulle da også bare mangle. Men selv på dette grunnlaget har det de siste årene vært umulig å nå frem til en reflektert dialog som kan belyse de ulike synspunktene i en åpen og fordomsfri debatt. For her ligger emosjonene like under overflaten. Det er faktisk slik at å forfekte andre synspunkter eller stille åpne spørsmål knyttet til de rådende forklaringsmodellene for naturhistorien medfører fortielse, ignoranse, sensur, latterliggjøring eller et stempel som kreasjonist eller Id tilhenger. Med det stemplet stigmatiseres andres meninger som mindreverdige, selv om deres innvendinger kan være dypt vitenskapelig forankret (se senere).

Selv har forfatteren ved et par anledninger forsøkt å få utgitt en artikkel i anerkjente populærvitenskapelige tidsskrifter ved våre universiteter om evolusjonsteoriens konsekvenser for urfolk og for utviklingen av det eugeniske og sosialdarwinistiske paradigme. I det ene tilfellet ble artikkelen først akseptert, korrekturlest og gjort ferdig til trykking da det plutselig kom kontrabeskjed vedlagt et emosjonelt ladet brev fra en av redaktørene. Innvendingen var at tidsskriftet ikke kunne Innledning

21

godta artikkelens kritikk av Charles Darwin. Men kritikken av Charles Darwin – og av de som betingelsesløst støtter hans evolusjonsteori og derved hans menneskesyn – er nødvendig av hensyn til menneskeverdet for fremtidige generasjoner.

I det andre tilfellet ble forfatteren beskyldt for verken å ha forstått evolusjonsteorien eller epigenetikken. Også dette er velkjente hersketeknikker som egentlig representerer en angstbitersk frustrasjon over at eget vitenskapelig grunnsyn blir satt under press.

Denne typen holdninger har i stor grad medført at forskere med et divergerende syn på de genetiske mekanismene som må ligge bak en evolusjon, ikke kan forfekte sine synspunkter uten tap av vitenskapelig kredibilitet. I flere akademiske miljøer vil det i dag sannsynligvis oppleves som langt mer belastende «å komme ut av skapet» som evolusjonsskeptiker – og særlig som kristen evolusjonskritiker – enn det tidligere var å stå frem som homofil.

Og likevel ligger det åpenbart et paradigmeskifte i nær fremtid. Men som Thomas S. Kuhn skrev i boken «The Structure of Scientific Revolutions» for femti år siden (side 77): «… the act of judgment that leads the scientists to reject a previous accepted theory is always based upon more than a comparison of the theory with the world. The decision to reject one paradigm is always simultaneously the decision to accept another, and the judgement leading to that decision involves the comparison of both paradigms with nature and with each other»5. Det er her utfordringene i evolusjonsbiologien ligger. Etter hvert som kunnskapene innen molekylærbiologi og genetikk øker, så øker også problemene med å forstå og forklare evolusjonen bare som et spontant og tilfeldig naturlig utvalg. Dagens evolusjonskart stemmer kort og godt ikke lenger med terrenget. Validiteten er som et håndtegnet europakart fra middelalderen 22

Hva er et menneske verdt?

anvendt i leia langs norskekysten i sammenlikning med digitale kart, radar og GPS. Men her gjelder det å komme videre, for vi vet at meninger og innvendinger som forties og fornektes, hindrer en sunn og sannferdig kunnskapsutvikling. Mange av de konservative darwinistiske evolusjonsteoretikerne vil med sin fornekting ende opp som en dogmatisk motpol til enhver faglig innvending mot eget grunnsyn og ikke som en fremtidsrettet vitenskapelig kraftkilde.

Men i dette sporet ligger også den andre debatten som kan være vel så viktig og like emosjonelt ladet. Hvilke humanitære konsekvenser har evolusjonsteorien hatt for menneskesynet gjennom 150 år, direkte og indirekte? Dette vet vi mye om, men det er i liten grad kunnskaper som er samlet og belyst i en vitenskapelig og idehistorisk sammenheng. Historien har vist oss at det er en sammenheng – eller skal vi snarere kalle det en assosiasjon – mellom synet på menneskeverd på den ene siden og troen på mennesket skapt i Guds bilde kontra troen på at mennesket har utviklet seg ved en sekulær evolusjon fra intet. For å si det på en annen måte: Graden av menneskeverd er positivt knyttet til troen på mennesket skapt i Guds bilde og derved til troen på menneskets særstilling i naturen. Spørsmålet blir da i hvor stor grad en evolusjonsteori, som av enkelte hevdes å ha en usikker, ja kanskje til og med tvilsom vitenskapelig forankring når det gjelder molekylærbiologiske årsakssammenhenger, skal få ha innflytelse på vårt menneskesyn?

Derfor er debatten om menneskets plass i evolusjonen og evolusjonsteoriens holdbarhet viktig. Med andre ord: Er det plass for en skaper i evolusjonsvitenskapens reference list?

Innledning

23

24

Hva er et menneske verdt?

DEL I

Innledning

25

26

Hva er et menneske verdt?

–1–

Idehistoriske røtter

F

vår egen tid, for å kunne legge planer for fremtiden, er vi nødt til å bygge på de erfaringene fortiden har gitt oss. Vi er nødt til å forstå konsekvensene av ulike valg hver gang menneskene sto ved et veiskille og nye ideer revolusjonerte sin samtid eller sterke personligheter krevde en større plass for egne visjoner og ambisjoner.

Del I forsøker i fragmentariske glimt å belyse bakteppet for den kulturelle, vitenskapelige og religiøse status vi kjenner fra vår nære fortid og nåtid.

Her i det første kapitlet vil det gis et kort resyme av epoken med imperiebygging rundt kysten av det østre Middelhavet, Romerrikets vekst og fall, men med hovedvekten på utviklingen av humanismen og den jødiske og gresk-romerske kulturarv. Dette gjøres i et forsøk på å gi et glimt av sammenhengene i de ideologiske grunnsyn og verdier som preget samfunnsutviklingen i det som kan kalles kilden til det europeiske kontinents kulturelle og vitenskapelige vekst frem mot høymiddelalderen. or å forstå

*** Idehistoriske røtter

27

Tidsepoken for avansert dyreliv på jorden i kosmos’ geofysiske historie er ubetydelig, så kort at det knapt nok er målbart på en forståelig tidsakse. Men i livets tidsepoke har jorden og dens ulike habitater der liv har eksistert endret seg med hyppige og ujevne mellomrom, både når det gjelder temperatur, fuktighet, kjemisk sammensetning av atmosfære, jordsmonn og geologi, bl.a. gjennom katastrofer fra jordens indre og fra det ytre verdensrom. Endringene har i mange tilfeller skjedd med få hundre års mellomrom, mer omfattende katastrofer kanskje med noen tusen års mellomrom. Og livet har vært tvunget til kontinuerlig å tilpasse seg nye kår. Det har skjedd til alle tider og i alle habitater. Og livet har vist seg å være tilpasningsdyktig, mest sannsynlig hinsides tilfeldighetenes muligheter. Spørsmålet blir da om livets iboende potensiale for tilpasning kan være mer robust enn vi hittil har forstått.

I dette perspektivet er menneskets tid på jorden for sekunder å regne. Men også mennesket har i sin epoke vært nødt til å tilpasse seg store miljøendringer og påvirkninger fra naturens mangfoldige og lunefulle omskiftinger. Kunnskapene om menneskets levekår og utviklingstrekk i kosmos’ seneste tidsepoke, bygger på omfattende innsamlinger og tolkning av arkeologiske og biologiske funn gjennom år, men mest i vår egen samtid, på tolkning av skriftspråk og historiske tekster og til sist gjennom en fordypning i idehistorisk kildemateriale som kan belyse oppbyggingen av kunnskaper og utviklingen av de humanistiske trekk i kulturen. Mye usikkerhet er knyttet til utviklingstrekkene, særlig fra førhistorisk tid og i de eldste historiske kilder. Her i denne gjennomgangen vil kun de mest sentrale idehistoriske perspektivene som har satt sitt preg på kulturen rundt Middelhavet og i Europa, bli berørt.

28

Hva er et menneske verdt?

Et kort historisk tilbakeblikk Gjennom mesteparten av historisk tid har erobrere ved sine konger, keisere eller krigsherrer med krig og diplomati bygd opp nye imperier på ruinene av de gamle. Imperiene har bestått en periode for så å smuldre opp og gå i oppløsning eller bli erobret av nye folkeslag med andre skikker og kulturelle særtrekk. Uansett hvor erobrerne kom fra, satte de sitt nye kulturelle, ideologiske og vitenskapelige stempel på landområdene de erobret og bygde opp. Gjennom historisk tid skjedde mye av denne vekslende imperiebyggingen i de samme geografiske områdene, overfor de samme folkeslagene, i Midtøsten, Lilleasia og de østre deler av Nord-Afrika.

Det assyriske rikets storhetstid (680–669 f.Kr) var ett av de tidligste blant disse imperiene. Så fulgte det Babylonske riket (625–539 f.Kr) som i sin tur ble avløst av det Persiske riket (550–330 f.Kr.) Fra denne kulturelle, ideologiske og vitenskapelige smeltedigelen har mesteparten av den moderne verden fått sine impulser og formet og omformet sine holdninger og verdier.

Det gresk-romerske imperiet fikk imidlertid den desidert største betydning for den moderne verden.

Alexander den store (356–323 f.Kr.) var sønn av kong Filip 2. i Makedonia og ble i løpet av sin korte levetid og med basis i de greske områdene ved Middelhavet en av historiens største erobrere. Hans imperium gikk imidlertid gradvis i oppløsning kort tid etter hans død, men de erobrede områdene kom likevel til å danne grunnlaget for fremveksten av greskromersk kultur i landområdene rundt det østlige Middelhavet og for romersk imperiebygging. Men fremveksten av Romerriket stanset ikke ved grensene til det gamle greske imperiet.

Gjennom nye erobringer kom det etter hvert til å ekspandere Idehistoriske røtter

29

vestover og nordover inntil det omfattet landområdene rundt hele Middelhavet (som romerne på denne tiden omtalte som Mare Nostrum – Vårt hav).

Det vi i dag kjenner som Romerriket ble formelt grunnlagt av keiser Augustus i årene mellom 31 og 27 f.Kr. og hadde sin storhetstid frem til ca år 200 e.Kr. Tidsmessig faller denne epoken sammen med Jesu fødsel og virke i Israel og sammen med det kristne evangeliets utbredelse ved sine vitner, særlig ved apostelen Paulus` mange reiser til øyer og landområder i den østlige og nordlige del av Middelhavet.

Romerrikets storhetstid utgjorde den viktigste tidsepoke for kristendommens ekspansjon i Midtøsten, til landene rundt Middelhavet, til Sentral-Europa og til Britannia. De landområdene som var innlemmet i Romerriket utgjorde en stabil og enhetlig samfunnsstruktur som forenklet reiser og kommunikasjon mellom de involverte folkeslagene. Latin ble fellesspråket for aristokrati, vitenskap og statsforvaltning på tvers av de gamle landegrensene. Særlig innbyggere med status som romerske borgere kunne nyte godt av de åpne landegrensene. (Apostelen Paulus var romersk borger til tross for at han også var jøde.) Dette bidro sannsynligvis sterkt til en raskere utbredelse av det kristne evangeliet innenfor store deler av Romerriket og til at kristendommen fra ca. år 330 fikk en så sentral plass som en integrert del av romersk statsforvaltning både i det Øst-romerske riket og det Vest-romerske riket. Rundt år 200 e. Kr. henfalt imidlertid Romerriket til anarki og økonomisk krise som følge av overfall fra germanske stammer fra nord. Dette førte til at befolkningen flyktet fra byer og tettsteder som ble utsatt for overfall, og samfunnets infrastruktur gikk gradvis i oppløsning. Allerede på slutten 200-tallet valgte keiser Diokletian å starte en prosess med deling av Romerriket i det Vest- og 30

Hva er et menneske verdt?

det Øst-romerske riket. Det Øst-romerske riket – også kalt det bysantinske riket – ble etablert under keiser Konstantin den store, sønnesønn til keiser Diokletian. Han valgte å gjøre byen Bysants6 til hovedstad i østriket og ga den navnet Konstantinopel. Kristendommen med patriarken som leder fikk i Konstantins tid en sterk innflytelse på samfunnsutviklingen i det Øst-romerske riket. Etter kirkemøtet i Nikea, innkalt av keiser Konstantin i år 325, ble kristendommen statsreligion i det Vest-romerske riket7 Enden på det romerske keiserriket er historisk sett tidfestet til år 476 e Kr. da det Vest-romerske riket gikk i oppløsning som følge av de germanske erobringene. Det Øst-romerske riket med Konstantinopel som sentrum besto derimot frem til 1453 da byen ble erobret av muslimene og inkludert i det osmanske rike, og byens fantastiske katedral Hagia Sofia8 ble gjort om til moské.

Det romerske keiserriket var i sin storhetstid et velregulert samfunn med et visst rettsvern for enkeltindividet med muligheter til å anke en rettsavgjørelse, men også et samfunn som fra år 80 e. Kr. brukte det fantastiske amfiteatret Colosseum i Roma som arena hvor levende fanger kunne kastes ut til ville dyr til forlystelse for flere ti-talls tusen romerske tilskuere. En stor del av disse ofrene var kristne9.

Sammen med den øvrige brutaliteten i kristenforfølgelsen frem til ca år 320 gir Colosseum som rettersted et godt innblikk i hvordan humanismens kår kunne arte seg under ulike keisere i Romerrikets høysete. Med kristendommen som eneste tillatte religion fikk Romerriket en ny humanistisk standard. Det ble slutt på grusomhetene i Colosseum.

Det ble slutt på å sette uønskede spedbarn ut i skogen. Hvert menneske, mann eller kvinne, trell eller fri, ble ansett for å ha en umistelig verdi.

Idehistoriske røtter

31

Humanismens fremvekst Med humanisme forståes i denne sammenheng en etiskfilosofisk verdirangering av mennesket i forhold til sine omgivelser, til overordnet myndighet så vel som til naturgitte levekår, både på individnivå og på gruppenivå. Selv om begrepet første gang ble brukt i Tyskland tidlig på 1800-tallet10 har det eksistert i en eller annen form i alle kulturer og på tvers av religioner. I nyere tids forståelse av begrepet er dets etiskfilosofiske verdisyn forankret i kristendommens bud om nestekjærlighet slik det fremkommer i liknelsen om den barmhjertige samaritan, i det dobbelte kjærlighetsbud og i lignelsen i Matteus evangeliet11.

Gresk filosofi utviklet kimen til de første forestillingene der mennesket som individ ble satt i sentrum med en egenverdi som krevde vern. Sokrates, Platon og Aristoteles utgjør den mest sentrale greske åndseliten og sto for utviklingen av humanismen i gresk vitenskap og filosofi. Av disse fikk Aristoteles størst betydning for Europas kulturelle utvikling gjennom renessansen, i hovedsak som følge av Thomas Aquinas banebrytende studier av hans filosofi. Gresk filosofi med sine rotskudd til fremtidens humanisme ble også et forbilde for Romerrikets kulturelle utvikling og ble på denne måten en del av det fremtidige Europas kulturelle arv.

For medisinsk etikk og humanisme har ingen filosof hatt større betydning enn den greske legendariske skikkelsen Hippokrates (450–377 f.Kr.). Denne personen er også tillagt æren for å ha skapt et skille mellom filosofi og medisin og gjort medisinen til en selvstendig vitenskap. Corpus Hippocraticum er en skriftsamling som er knyttet til hans navn, men som i virkeligheten må være skrevet av mange forskjellige personer med varierende kompetanse12. Her finner vi bl.a. røttene til 32

Hva er et menneske verdt?

den Hippokratiske legeeden som har vært tillagt stor betydning i utviklingen av medisinsk etikk. Sentralt i legeeden står påbudet om legens plikt til å lindre og trøste og om å hjelpe uten å skade. I tillegg er det også allmen-menneskelige etiske retningslinjer som til en viss grad kan sidestilles med dagens Etiske retningslinjer for leger. Eksempler på dette er følgende tekster fra Corpus Hippocraticum: «Jeg vil bruke mine evner for det beste for mine pasienter i samsvar med min dyktighet og min dømmekraft og aldri volde noe skade» og «Alt som kommer til min viten under utøvelsen av mitt yrke eller i daglig samkvem med mennesker, som ikke burde bli kjent for andre, vil jeg holde hemmelig og aldri avsløre». Men ellers er det ikke mange levninger igjen av antikkens etiske forståelse av sykdom og helbredelse som har relevans for moderne medisin. Likevel var bevisstheten om et humanistisk prinsipp som vern om livet og om enkeltindividet av stor betydning for den senere utviklingen av medisinsk etikk.

Jødedommen og gresk-romersk kultur Den jødiskkristne kulturarv har vært av avgjørende betydning for samfunnsutviklingen i den vestlige verden, fra Ural til det amerikanske kontinent. Den kanskje viktigste kulturelle innflytelse har vært av etisk, moralsk og religiøs art vevd inn i samfunnsstrukturer, lovverk, forvaltning og forståelsen av menneskets plass i kosmos. Synet på Gud som skaper står sterkt og er helt sentralt i jødedommen. Gud er ikke én blant flere guder. Han er ikke en naturkraft, men er derimot selve opphavet til naturkreftene. Verden er blitt til ved Guds skapende kraft og holdes oppe av ham13. Men verden vil ikke bestå for evig. Den har som skaperverk sin tilmålte tid og vil deretter gå til grunne. Jøde- og kristendommens tidsregning Idehistoriske røtter

33

er lineær fra en skapelse til en apokalypse. Mennesket er den ypperste av Guds skapninger. Gud gjenspeiles i sitt skaperverket blant annet ved at mennesket er skapt i Guds bilde.

Men Gud er ikke selv en del av skaperverket. Dette skiller jødedommens monoteistiske religion fra alle andre samtidige religioner og fra animismen der guddommen selv er en del av skaperverket. I jødedommen virker Gud selv gjennom sitt skaperverk og beskrives fra sin posisjon som allmektig og hellig. Fra denne posisjonen lager han rammen for Den mosaiske loven, selve grunnlagsmaterialet i den jødiske Bibelen som skal regulere forholdet mellom Gud og menneskene og sette etisk standard for forholdet mellom menneskene og mellom menneskene og det øvrige skaperverket. Menneskenes forhold til Gud er av størst betydning. Gud beskytter den som lever i rettferdighet og i troen på den ene og sanne Gud, og han straffer den rettferdiges fiender. Menneskene avkreves lydighet mot Loven. Lydigheten består altså i å underordne seg den samfunnsorden og det gudsbildet som er lagt ned i De ti bud. Straffen ligger som et bakteppe dersom Guds vilje ikke får gjennomslag. Lydighet er nødvendig for å bevare et godt forhold til skaperen. Men Gud vet at menneskets frie vilje kan være på kollisjonskurs med Lovens krav og hans egen vilje. Han vet at skjæringspunktet mellom ondt og godt går gjennom ethvert menneskes hjerte. I dette skjæringspunktet åpner Gud en ny vei. Jødenes Gud har rom for barmhjertighet og tilgivelse for dem som vender om fra onde gjerninger til det gode. Allerede i tidlige tekster i jødenes Bibel (Toraen: De fem Mosebøkene. Tanákh: Hele Det gamle testamentet pluss 613 bud/lovreguleringer av det jødiske liv) finner vi kimen til troen på en endelig forsoning mellom Gud og menneskene.

Dette er en konsekvens av Guds omsorg og kjærlighet til det ypperste i sitt skaperverk, mennesket14. Profetene utdyper opp 34

Hva er et menneske verdt?

gjennom historien forholdet mellom Gud og menneskene og de mellommenneskelige relasjoner. Etiske krav til rettferdighet, til nestekjærlighet og omsorg for de fattige, de syke og svake får større plass15. Dette skjedde i profetiske tekster allerede 800 år f.Kr. Her refses israelittene gang på gang fordi de langt fra har vært lydige mot Gud. Det får konsekvenser, men gjennom refs, alvorlige hendelser tolket som straff og ved offerritualer bevares likevel forholdet mellom Gud og jødene.

Gud bærer med seg en iboende nåde og forsoning. Han har nemlig inngått en pakt med det jødiske folk. De er Guds utvalgte folk og en del av hans plan for alle folkeslag. Skaperverket er hele tiden i utvikling, og jødene skal være brobyggere mellom Gud og andre folkeslag. Gjennom jødene skal jordens folk bli forsonet med Gud som skaper.

Jødene har utviklet og bevart sin monoteistiske religiøse kulturarv til tross for diaspora i tre historiske perioder, den første ved slaveoppholdet i Egypt ca. år 1400 f.Kr., den andre til Babylon i år 586 f.Kr. og den tredje og siste da romerne i år 70 e. Kr. beleiret Jerusalem, ødela templet og drev befolkningen i landflyktighet til store deler av Europa og senere gjennom århundrene til alle verdens hjørner.

Oppholdene i landflyktighet førte til at jødisk kultur og verdensanskuelse mottok impulser fra både egyptisk, babylonsk og etter hvert i sterkere og sterkere grad fra gresk filosofi og åndsliv. Mange jøder hadde nært samkvem både med Babylon, Hellas og andre områder rundt Middelhavet også i periodene utenom diasporaen, og utvekslingen og overføringen av kulturelle, filosofiske og vitenskapelige impulser var stor. Som kunnskaps- og kulturformidlere har jødene hatt stor betydning for Europas utvikling og for utviklingen av noen av de største vitenskapelige landevinningene frem til vår egen tid. Jødene har opp gjennom historien hatt en enestående Idehistoriske røtter

35

evne til å bevare sin egen tro og kulturelle identitet til tross for landflyktigheten. De lot seg ikke assimilere. Dette særtrekket ved det jødiske folk ble gjennom middelalderen og i nyere tid både deres styrke og deres katastrofe.

Antikkens individualisme med mennesket i sentrum beskrives som historiens første humanistiske verdisyn (jamfør teksten fra Corpus Hippocraticum). Dette har nok også hatt innflytelse på utviklingen av jødedommens menneskesyn. De grunnleggende etiske holdningene til svake, syke og fattige var likevel, som vi har sett, noe ganske enestående for jødisk kultur. Slike kimer til menneskeverd kan spores i andre kulturer og religioner, også i andre deler av Midtøsten, men ingen steder så konsekvent gjennomtenkt som i jødedommen.

Gjennom den jødiske diaspora og den kristne humanismen ble dette verdigrunnlaget gradvis utbredt til større deler av Europa og senere til Amerika. Men utallige grupper ble gjennom ulike historiske epoker definert ut av det humane verdisystem.

Blant disse var jødene selv de som fikk lide mest. Til tross for jødenes særdeles viktige bidrag til moderne åndsliv, vitenskap og kultur, ble den siste jødiske landflyktighet gjennom nær 2000 år preget av antisemittisme, hat, forfølgelser, pogromer, darwinistisk rasisme, deportasjoner og konsentrasjonsleirer for til sist å kulminere i det eugeniske Holocaust i nyere tid.

OPPSUMMERING Karbondatering av enkle fossiler kan tyde på at liv i form av flercellede organismer har eksistert på jorden i mer enn 600 millioner år. De hittil eldste arkeologiske spor etter mennesker er funnet i 70 000 år gamle hulemalerier. Det ligger et relativt ugjennomtrengelig mørke over 65 000 år av menneskets erkjente eksistens 36

Hva er et menneske verdt?

på jorden. De eldste historiske kildeskrifter er knapt mer enn 5000 år gamle. Gjennom disse 5000 årene har planeten jordens overflate, dens biologiske mangfold, naturgitte habitater og miljøer gjennomgått enorme endringer, i vesentlig grad som følge av menneskelig aktivitet. For Europas del har disse endringene hatt sin opprinnelse i de østlige kystområdene rundt Middelhavet og deler av den arabiske verden. Her har det ene kulturelle høydepunktet og det ene imperiet avløst det andre.

Humanismen med et individualistisk menneskesyn har sine røtter i gresk kultur formidlet gjennom filosofer som Platon og Sokrates. Den greske legen Hippokrates har vært den viktigste rollemodell for medisinsk etikk i den vestlige verden.

Mange vil hevde at jødenes historie starter med patriarken Abraham og med jødedommen som den første monoteistiske religion. Fra dette utgangspunktet vokste det frem en humanisme som satte mennesket i sentrum blant alle skapningene. Hensynet til den svake, den syke og den nødstedte fikk økende betydning. Dette fokus skulle forsterkes ytterligere gjennom Jesu liv og lære.

Romerrikets storhetstid gjennom 400 år under påvirkning av gresk-romersk og persisk kultur og jødisk-kristne verdier var det viktigste grunnlaget for fremveksten av europeisk idehistorie og utviklingen av humanisme og vitenskap. Den romerske enhetlige statsdannelsen bidro til å forenkle apostlenes reiser og derved til kristendommens utbredelse til landområdene i Lilleasia og til øyene i det nordøstlige Middelhavet.

Idehistoriske røtter

37

38

Hva er et menneske verdt?

–2–

Kristendommens fremvekst

K

for utviklingen av de europeiske samfunn kan neppe overvurderes. I nærmere 2000 år har kristen tro og etikk vært bærebjelken for de humanistiske verdier og den kulturelle, materielle og vitenskapelige utviklingen som har preget disse landene.

I dette kapitlet vil vi se på fremveksten av kristen tro fra sine jødiske og gresk-romerske røtter, gjennom den romerskkatolske kirkes vekst og hvordan kristen tro ble brakt videre til andre kontinenter ved misjon, men også vevd inn i europeiske nasjoners globale imperiebygging og kolonialisme. Humanismens skiftende kår i kjølvannet av kirkens makt vil bli vektlagt. I et eget avsnitt blir det gitt et kort glimt av kristen misjon på ulike kontinenter og av misjonens betydning for kultur og kunnskapsutvikling i de nye koloniene. Det er også tatt med et lite eksempel fra norsk misjon på Madagaskar. I dette kapitlet vil samrøret mellom misjon og kolonialisme bli berørt. Den første spanske gullalder og sameksistens mellom jøder, kristne og muslimer belyses i et eget avsnitt. ristendommen som basis

*** Kristendommens fremvekst

39

I sen jødedom frem til Jesu tid utviklet det seg igjen stadig flere religiøse regler og lovkrav innenfor den jødiske samfunnsorden. Loviskhet fikk gjennom virksomheten til fariseere og de skriftlærde igjen større plass i samfunnet, samtidig som etiske hensyn i mellommenneskelige forhold med omsorg og nestekjærlighet ble svekket. På denne bakgrunn var det at Jesu svar til de skriftlærdes kritikk av hans disipler for å ha plukket hveteaks på sabbaten med ordene «sabbaten er til for menneskenes skyld og ikke menneskene for sabbatens skyld», ble oppfattet som en alvorlig opposisjon mot loven og fariseerne. Gjennom Jesu stadige reaksjon mot en hyklersk loviskhet ble han etter hvert av jødedommens lærde oppfattet som en opprører og fiende som måtte fjernes. Men Jesus bar ikke våpen. Han var omgitt av en liten flokk leke menn som han underviste og veiledet. Og likevel vant han frem med sitt budskap, og disiplene ble senere hans apostler og fremsto som vitner og budbærere av evangeliet «til alle folkeslag». Som vi vet fra Det nye testamentet, dømte jødene ham til døden, men fra dette tidspunktet av, etter korsfestelsen og vissheten om at Jesus var stått opp fra de døde, ble kristendommen gjennom sine vitner, og delvis ved den forfølgelse de ble utsatt for og det mot de viste, gradvis spredt ut over hele Lilleasia, langs kystene i Middelhavet og til Europa. Men det var jøder som ble Jesu første disipler og apostler. Det var i utgangspunktet jøder som reiste ut sammen med eller var budbringere for apostlene. Paulus var selv jøde og en av de jødiske skriftlærde.

Hans kjennskap til Moseloven og de gamle jødiske skriftene som han ved sin kunnskap kunne knytte direkte til de andre apostlenes fortellinger fra Jesu liv, til fortellingene om hans forkynnelse og oppstandelse, har fått prege hele den kristne kunnskapsutviklingen gjennom 2000 år.

Blant disiplene og de første kristne var Jesu oppstandelse 40

Hva er et menneske verdt?

det sentrale, grensesprengende og altomfattende fokus. Det kvinnene så ved Jesu grav endevendte menneskets historie. En engel kom mens de sto der, veltet bort steinen, satte seg på den og ba kvinnene se inn i graven. «Han er ikke her. Han er stått opp slik som han sa! Kom og se stedet hvor han lå!», sa engelen. Graven var tom!16.

De første kristne hadde en oppfatning av å leve i endetiden der tidslinjen gikk mot Jesu gjenkomst, mot en nær forestående apokalypse og de dødes oppstandelse. De måtte omvende seg i påvente av Jesu gjenkomst og dommens dag. Ingen steder er dette så godt beskrevet som i Paulus første brev til Korintene 15. kapittel. I vers 17 skriver han «Men hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening ...», og videre i vers 19: «Hvis vårt håp til Kristus gjelder bare for dette livet, er vi de ynkeligste av alle mennesker.» Men også i dette kapitlet står Jesu soningsdød sentralt. Kapitlet åpner i vers 3 med disse ordene: «For først og fremst overga jeg til dere det jeg selv har tatt imot, at Kristus døde for våre synder etter skriftene …»

Kirken og klostrene ble så på et senere tidspunkt de viktigste sentra for samling av historiske og bibelske tekster og vitnesbyrd og bærere av historien og livsanskuelser til nye generasjoner og ikke minst ved misjonsvirksomhet til nye folkegrupper i nærområdene og etter hvert til hele Europa, både de områdene som soknet til østkirken så vel som til den romersk-katolske kirken i vest.

Klosterkulturen bidro frem til sen-middelalderen sterkt til en fredelig utbredelsen av kristendommen i Europa. De fleste munkeordenene som fremsto, var selv ved sitt forbilde et vitnesbyrd for evangeliets bud om nestekjærlighet for syke, svake og fattige. Etter Romerrikets fall år 476 e. Kr. som følge av angrep fra germanske folkeslag fra nord, var Vest-Europa gjennom det som er kalt folkevandringstiden, i flere århundrer Kristendommens fremvekst

41

en ustabil og fragmentert del av det europeiske kontinent med utallige kriger og skiftende styresett. Et stort antall mindre kongeriker oppsto og falt sammen etter kort tid. Nettopp i denne perioden var kristendommen ved munkevesenet og klosterkulturen det limet som på en måte holdt denne delen av kontinentet sammen og gjorde Europa til en kulturell og religiøs enhet. På den iberiske halvøy vokste det etter hvert frem flere mindre kongedømmer med røtter i kristendommen. I Mellom-Europa antok frankerne allerede på slutten av 400-tallet kristendommen i sin romersk-katolske form som sin religion, og 1. juledag år 800 ble Karl den store kronet av pave Leo III som romersk keiser17.

Til øyene rundt Irskesjøen kom den keltiske kristendom med sine liturgiske særtrekk allerede på 400-tallet18. I følge katolske kildeskrifter befolket kelterne på denne tiden hele England, men ble på 400-tallet fordrevet av germanske stammer, anglere, saksere og jyder, fra hele Britannia til Wales, Irland og Scotland. Fra disse mer perifere områdene av øyriket drev kelterne misjonsvirksomhet overfor innvandrerne mens romerske misjonærer spredte evangeliet fra den andre siden av øystaten19.

Angelsakserne tok raskt imot kristendommen og ble senere selv misjonærer overfor befolkningen på kontinentet i de nordlige deler av Europa, også til Norge. Tidlig på 800-tallet erobret danske vikinger den nordøstre delen av England, men ble etter mange års kamp i 878 til sist stanset og slått av kong Alfred den store (849–899) i slaget nær Westbury i Wiltshire.

Danskenes kong Guthrum overga seg og lot seg ifølge krøniken døpe av kong Alfred. Hvor oppriktig denne omvendelsen var er derimot usikkert. Historien forteller at kong Guthrum hadde tre dåpskåper i alt, en for hver gang han hadde tapt et slag og etterpå latt seg døpe.

42

Hva er et menneske verdt?

B

Vårt menneskesyn er igjen utfordret.

oken tar oss med på en skremmende reise gjennom historien med fokus på diskriminering av såkalt «mindreverdige» mennesker. Det er først og fremst minoritetene som blir fornedret. I vårt land er det samer, kvener og tatere. I andre land er det andre folkegrupper som har vært utsatt for overgrep. Og i alle land er jødene blitt forfulgt.

Evolusjonsteorien og forskning innen rasehygiene fikk avgjørende betydning for utviklingen av den nazistiske ideologi.

Med et bredt kjennskap til medisinens historie og tilgrensende fagom­ råder som antropologi, sosiologi og biologi, våger Fred Andersen å ta opp kontroversielle spørsmål, noe som gjør boken interessant og leseverdig.

«Dette er en imponerende og viktig bok om menneskeverdet. Det er en bred gjennomgang av ideologier og livssyn, og hva disse har å si for synet på og behandlingen av mennesket.»

– Johannes Kleppa, tidligere redaktør i Dagen «Tidligere generasjoner måtte også rydde opp i alvorlige problemer som slaveri, heksebrenning og rasisme. Vil vi makte å innse vår egen forakt for de uønskede og aller svakeste? Når Gud fjernes fra likningen om menneskeverdet, blir også vernet om den svake stående som menneskeskapt og blir dermed også gjenstand for endring.»

– Steinar Thorvaldsen, professor ved Universitetet i Tromsø «I en tid hvor vi er opptatte av biogenetisk forskning og kunstig intelligens og med Yuval Hararis svimlende perspektiver, trenger vi Fred Andersens analyse og etiske refleksjoner. Det er en bok for alle som er interessert i samfunnet vi lever i og historien som forteller oss hvem vi er blitt.»

– Guttorm Fløistad, professor emeritus i filosofi og idéhistore

WWW.VENTURAFORLAG.NO