ROMAN
Fortidens hemmelighet
Fortidens hemmelighet Copyright Š Ventura forlag AS 2016 Forsideillustrasjon: Andreas Nor (www.norillustrasjon.com) Sats og omslag: Kristian Kapelrud Skrift: Adobe Garamond Pro 13/16 pt. Trykk og innbinding: DH Printing House, Latvia 1. opplag november 2016 ISBN 978-82-8365-025-9 (Innbundet) ISBN 978-82-8365-026-6 (E-bok) Ventura forlag AS 2312 Ottestad post@venturaforlag.no www.venturaforlag.no
Prolog De er etter meg.
Desperat styrtet jeg mot skogen og inn mellom de svarte trærne. Bak meg kunne jeg høre lillebroren min rope. «Finn ham nå!» Jeg løp alt jeg orket. Den iskalde frykten tok tak i meg. Jeg var rasende og trist på samme tid. Hvordan kan han gjøre dette mot meg? Etter noen sekunder stoppet jeg og lyttet. Med ett hørte jeg den dundrende lyden av hovene til hestene. Mens hjertet banket vilt, presset jeg beina videre fremover. Kappen jeg hadde festet til ryggen blafret mens jeg løp, og jeg kjente tyngden av sverdet i beltet. Jeg enset ingen ting mens jeg løp, men lyden av hestene som nærmet seg gjallet i ørene. Uten at jeg merket det, snublet jeg i en rot og mistet balansen. Raskt reiste jeg meg, og fortsatte å løpe mens hjertet hamret fortere og fortere av redsel. Plutselig hørte jeg lyden av hestene og mennene rett bak meg. «Han er ∞
5∞
her!» ble det ropt. Jeg kikket bakover og så de brennende faklene deres komme nærmere og nærmere. Så ble det bråstopp. En massiv bergvegg kom opp foran meg, og jeg var omringet. Jeg kunne ikke løpe mer. Raskt trakk jeg sverdet ut av sliren og holdt det i kampposisjon. «Gud, vær meg nådig», hvisket jeg og så opp på stjernehimmelen. I det samme fikk jeg øye på krigerne, og gjorde meg klar til å møte det som måtte komme. I noen sekunder lukket jeg øynene. Hestene stoppet ved siden av meg, og prustet andpustent. Det føltes som det gikk en evighet. Faklene knitret, og det lød en metallaktig lyd fra sverdene mot rustningene deres. Sakte kikket jeg opp på dem. Mennene som sto foran meg var alle til hest, de fleste av dem red på lyse fjordinger. Alle hadde sverd og fakler. Klærne var av lær, skinn og metall for beskyttelse i kamp. Alle som en hadde de blikket festet på meg, og jeg så sinnet og harmen i øynene deres. Men de kunne ikke velge for meg. Dette var mitt liv og min sannhet. Ingen skulle få ta den fra meg. «Slipp våpenet, Erik», sa Brage og stirret mismodig og hardt på meg. Han satt på en av de fineste og høyeste hestene. Jeg spente alle musklene. «Faren din, Håkon, vil snakke med deg.» Stemmen hans var kald som is. «Han er ikke min far!» ropte jeg harm med sammenbitte tenner. ∞
6∞
«Hvordan våger du å ikke kalle ham din far?» spyttet han kvast tilbake. «Du vet hvorfor», sa jeg og tok et godt tak rundt sverdet. «Så du tror løsningen er å rømme hjemmefra?» «Hvordan kunne du forråde meg på den måten?» ropte jeg rasende. Noen av mennene lo. «Du må gi slipp på eventyr, Erik. De er ikke bra for deg. Jeg gjorde det for din skyld. Se på deg selv, en fremmed i ditt eget hjem.» Han gliste sleskt, men jeg så tristheten i øynene hans. «Ta ham!» kommanderte Brage med sin strengeste stemme. Noen av de barske mennene hoppet ned. De grep meg så hardt i armen at smerten strømmet gjennom kroppen. Det var nytteløst å gjøre motstand. De hadde meg nå. Det var for sent å snu. For sent å endre valg. Jeg måtte bare møte frykten. En av de andre karene satte en jernlenke rundt begge håndleddene mine. Så gav han meg over til broren min, som holdt lenkene hardt i de små, glatte hendene sine. Hendene som jeg en gang hadde holdt i mine. Jeg hadde alltid støttet ham, alltid passet på ham, men hva fikk jeg i gjengjeld? «Da drar vi», ropte han. Han begynte å skritte med hesten med meg på slep. Lenkene rev i hendene mine. Er det virkelig sånn som dette det føles å være trell? Hvordan i all verden havnet jeg her? Det skarpe metallet gnaget mot huden så den ble rød. Kanskje skulle jeg ofres? Eller kanskje enda verre, bli ∞
7∞
drept av min egen bror eller far? Jeg lukket øynene, ble et øyeblikk rasende på meg selv. Bilder fra den dagen da alt ble forandret strømmet gjennom tankene. Dagen jeg møtte henne.
∞
8∞
∞
1∞
Gjensyn En larmende lyd hørtes over landskapet. Det var lyden
av signalhornet som jeg kjente så altfor godt. De måtte være tilbake allerede. «Kom, Brage», sa jeg, mens sorgen over mor ble erstattet av nysgjerrighet og irritasjon. Raskt hev vi oss opp på hestene våre og satte av sted i full galopp over det nå snart mørkebrune gresset. Den kalde høstvinden lekte med det lyse håret mitt, og hesten arbeidet tillitsfullt under meg. Det fantes ikke noe bedre enn å ri sammen med Brage, som galopperte ved siden av meg. Etter å ha ridd en stund, kom det blå havet til syne foran oss. Vinden blåste meg friskt i ansiktet, hadde saltvannslukt i seg. Igjen lød lyden av det høye hornet. «Se!» ropte Brage begeistret ved siden meg, og vi stanset hestene. I retningen han pekte fikk jeg øye på dem. Ikke langt fra land kom fem store treskip med digre, fryktinngytende ∞
9∞
dragehoder inn i fjorden. Skipene var svære, med digre, røde seil og brede dekk. Krigerne ombord var dekket med metall og lær, og noen hadde hjelmer på hodene. Mange av dem hadde skjold, sverd, spyd eller øks i hendene sine. Helt herfra hørte man den taktfaste kampsangen til mennene som rodde skipene. Det var et storslått syn å se skipene komme hjem fra tokt. Ombord så jeg at det glimtet i sølv, gull og edelstener, pluss mange andre ting jeg ikke klarte å se hva var. Synet av det rike byttet gjorde meg sikker på at Håkon hadde herjet og plyndret ustanselig hele sommeren. Nå var han endelig hjemme fra tokt. Jarlen selv, han som var far til både meg og Brage. Han som bare hadde forlatt oss da mamma sovnet inn. Han som hadde overlatt hele ansvaret for gården til meg, selv om jeg hadde tryglet ham om ikke å dra. Idet jeg tenkte på dette kjente jeg et sinne velle opp i meg. Jeg hadde aldri vært så sint som da han dro fra meg, og jeg var ikke sikker på om jeg var over det ennå. «La oss møte dem», hørte jeg Brage si. Så nølte han litt da han fikk se meg. «Du er vel ikke sint på han enda?» spurte han. «Jeg vet ikke», svarte jeg rolig. Brage satte av sted i galopp mot skipene som nærmet seg, og jeg satte etter, mens jeg kjente nervøsiteten gripe tak i meg. ** ∞
10 ∞
Mannen som kom imot meg var kledd i ulveskinn og lær, og hadde en hjelm av metall. Håret og det tykke skjegget var mørkebrunt, øynene blå og bestemte, nesten skremmende. Han var kraftig bygd, og du kunne se at han hadde brede hender og føtter og store muskler. I sliren hadde han et sverd. Mens han gikk mot meg, brølte han ut ordre til mennene som bar ut byttene fra toktet. Jeg stålsatte meg for det som måtte komme. «Erik, gutten min», sa han med den grove stemmen sin. «Godt å se deg igjen!» Han tok meg overdrevent hjertelig i hånden og gav meg en hard klapp på skulderen. «Far …», svarte jeg, og forsøkte så godt jeg kunne å holde hodet hevet. Men jeg kjente motviljen i hjertet. «Du er vel ikke sint fremdeles?» Jeg svarte ikke. «La oss feire med mjød i storsalen og gi gudene ære», sa han og smilte mot Brage som sto rett ved siden av meg. Brage så forventningsfull ut. Han visste det ble fest. Idet jeg begynte å gå mot storsalen, stoppet Håkon meg. Det gjorde meg nysgjerrig. «Erik, vent. Jeg har en gave til deg. Bli med meg.» Raskt snudde jeg og ble med ham bort til skipene. Der fikk jeg se at krigerne våre ikke bare lastet ut skatter, men også mennesker, eller treller, som vi kalte dem. Treller var nødvendige for gården vår, hadde far fortalt. Jeg fikk se blikkene til menn, kvinner og barn som ble ført i lenker mot trellhuset på den venstre siden av gården. De var vettskremte der de ble jaget bortover. ∞
11 ∞
Med ett stoppet Håkon og strøk fingrene rundt smykket jeg hadde rundt halsen. «Du er nå femten somre, sønn, og skal snart bli jarl. Derfor tenkte jeg det var på tide at du fikk en gave som dette.» Han vinket på en av krigerne, som kom gående fra båten med ei jente på knapt fjorten somre eller vintre. Klærne hennes var slitt, hun var tynn og blek etter reisen. Øynene hennes var grå og bestemte. Hun var helt klart ikke som de andre trellkvinnene jeg hadde møtt før. Håret hennes var langt og lyst med floker og skitt i, og rundt hendene hennes var det festet svarte jernlenker. Krigeren grep henne hardt i armen og kastet henne ned foran meg. Hun falt ned på kne mens han lo hånlig. Hun gjorde ingen tegn til motstand. «Her er din egen trell. Jeg røvet henne helt fra Lindisfarne-øyen bare til deg. Vi fant henne i et kloster. Hun har nok mye kunnskap som du vil like», svarte far og lo hånlig mot jenta foran meg. «Tror du dette forandrer noe?» «Nei», svarte han og kvelte sin egen latter. «Uansett er hun din nå. Gjør hva du vil med henne.» Så fikk han noe bedende i blikket. «Bli med og drikk mjød sammen med oss?» «Jeg kommer senere», svarte jeg og snudde meg vekk fra ham for å fokusere på trellen foran meg. «Bli med meg», sa jeg rolig, men bestemt. Forsiktig reiste hun seg og fulgte etter meg. «Hva heter du, trell?» spurte jeg stille. «Eir. Du?» mumlet hun og kikket nølende opp på meg. «Erik, jeg er den nye mesteren din», svarte jeg og sukket tungt. ∞
12 ∞
∞
2∞
Jarlesønn S
« kynd deg, vi er sene!» sa jeg irritert og tittet bort på trelljenta Eir. Hun hadde ikke sagt et eneste ord siden i går. Hun hadde virket fjern hele morgenen. Jeg måtte mase for at hun skulle gjøre som jeg sa. «For tusende gang, trell…» Hun skyndte seg bort til meg. Med de tynne hendene sine hjalp hun meg å feste den tunge kappen og metallet jeg skulle ha på meg. «Hva haster, mester?» spurte hun mumlende. Jeg ignorerte henne. «Da drar vi!» kommanderte jeg, og hun nikket stille. Utenfor skinte solen. Hun fulgte nølende etter meg, og det irriterte meg at hun gikk så sakte. Rastløs snudde jeg meg. «Hent hesten min, trell. Hva venter du på!?» Hun skvatt til av den kvasse tonen min. Det var som om det lynte i de grå øynene hennes. Men det så ut som hun la ∞
13 ∞
Fortidens hemmelighet tar deg rett inn i den spennende vikingtiden. Året er 793 og jarlesønnen Erik venter på at faren skal komme hjem fra tokt i England. Eriks nag mot jarlen er stor fordi han stakk av på tokt etter morens tragiske bortgang. For å gjøre det godt igjen gir faren ham trellen Eir som gave, en ung kvinne som er blitt røvet fra klosteret på øya Lindisfarne. Men Erik får fort merke at Eir ikke er som de andre trellene – hun bærer på en hemmelighet. Snart blir livene deres snudd opp ned, og Erik blir stående ovenfor et alvorlig valg: Skal han fornekte Kristus, som han har fått oppleve, eller skal han fornekte familiens åsatro og miste alt han har kjært?
WWW.VENTURAFORLAG.NO