Kjærligheten som utholder alt by Ventura forlag AS

Kjærligheten som utholder alt Norsk copyright © Ventura forlag AS 2017 Utgitt i samarbeid med «Levende relasjon» Sats og omslag: Kristian Kapelrud Forsidefoto: Istockphoto, Nadezhda1906 Skrift: Adobe Garamond Pro 12/15 pt. Trykk og innbinding: DH Printing House, Latvia 1. opplag juni 2017 ISBN 978-82-8365-032-7 Der ikke annet er angitt, er bibelsitatene hentet fra – Bibelen den hellige skrift, Norsk Bibel 1988 – Bibelen Guds Ord, Bibelforlaget (BGO)

Boka er godkjent av Kristelig studieforbund (K-stud). Grupper og kurs som benytter boka, kan søke om statsstøtte til studiearbeid. Les mer på www.k-stud.no eller ta kontakt på tlf 23 08 14 70, eller post@k-stud.no

Ventura forlag AS 2312 Ottestad post@venturaforlag.no www.venturaforlag.no

Innhold Forord ...................................................................................................................... 7 Innledning ........................................................................................................... 9 Identitet, tilhørighet og balanse ......................................................... 11 Hva sier Jesu og Åndens vitnesbyrd om det å være barn? ...... 15 Skapelsens kjærlige kraft ......................................................................... 19 Den første kjærlighet ................................................................................. 21 Oppsøkende kjærlighet ........................................................................... 25 Åpenbaringer om Fars kjærlighet ...................................................... 29 Hva med den hjemmeværende sønnen? ........................................ 35 Vi er ikke skapt for å leve farløse ....................................................... 41 Gud er ånd og kjærlighet ........................................................................ 49 Gud er kjærlighet ......................................................................................... 53 Kjærlighet som adlyder ............................................................................. 59 Kjærlighet og sannhet ............................................................................... 67 Kjærlighet som frir oss fra anklagen og dommen .................. 73 Tilgivelse – kjærlighet som sletter gjeld ......................................... 81 Tilgivelse – nåde som forløser kjærlighet ..................................... 87 Fars karakter er kjærlighet ...................................................................... 97 Åndens frukt, Gud vår Fars frukt, er kjærlighet .................. 101 Kjærligheten gir innsikt og evnen til å skjelne ...................... 107 Kjærlighetens guddommelige natur ............................................. 109 Åndens gaver er gitt i kjærlighet for å bygge opp ................ 123 Kjærligheten i «apostolisk» farskap ............................................... 127 Takk .................................................................................................................... 135

KjĂŚrligheten som utholder alt

Forord

oen ord og uttrykk i vårt språk er blitt brukt så mye at de er utslitt. Etter hvert går de derfor også ut at vanlig bruk. Ordet kjærlighet kunne vært et slikt ord. Det brukes ofte og med meget vekslende meningsinnhold. Men til forskjell fra andre ord, ser det ikke ut til å forsvinne selv om det blir veldig mye brukt. Og mange ganger misbrukt. Det berører nemlig noe som er dypt forankret i alle mennesker: behovet for å bli sett og verdsatt, og oppleve omsorg, nærhet og varme. Kjærlighet mellom mennesker er noe vi ikke kan leve foruten. Kjærligheten er guddommelig. For det finnes en kjærlighet som står som modell for all kjærlighet vi mennesker kan gi til andre og motta fra andre. Det er den kjærligheten Gud gir oss. At vi kan motta, leve i og hvile i denne kjærligheten, påvirker våre liv mer enn vi kanskje er klar over. Det er dette som er tema for Roar Kollsetes nye bok. Den slår tidlig at tema om vårt steke behov for å kjenne oss elsket, ved å fortelle historien om åttiåringen som i sin ensomme tilværelse på gamlehjemmet, fremdeles lurte på om hans far egentlig elsket ham. Boken er viktig for den som ønsker å undersøke nærmere hva Guds Ord sier om kjærligheten og ikke nøyer seg med Forord

det vanlige feilsitatet «størst av alt er kjærligheten». Her legges Guds kjærlighetsgrunnlag helt fra skapelsen. Og den føres videre gjennom alt Gud foretar seg. Ikke minst i relasjonen til det fremste han har skapt, mennesket. Boken gir en praktisk gjennomgang av hvordan denne kjærligheten skal prege alt vi gjør og i vår relasjon med hverandre. Det er en erfaren kristen leder som skriver. Bokens beskrivelse av forholdet mellom kjærlighet og tjeneste fanget spesielt min interesse da jeg leste. Og ikke uten grunn. Altfor ofte ser man kristne som arbeider og gjør en hel masse i kirke- og menighetsliv fordi behovene driver dem uten at de er seg bevisst at det er Gud vi skal tjene. Uten å behøve å gjøre oss fortjent til noe som helst. Med utgangspunkt i lignelsen om den fortapte sønn understreker Kollsete at relasjon må komme foran tjeneste. Kjærlighetsrelasjonen med vår himmelske Far gir oss verdighet, tilhørighet og anerkjennelse. Når denne ikke ligger under det vi gjør, får vi en overdreven oppmerksomhet på tjenesten. Vi vil bevise oss. Både for Gud og mennesker. Boken anbefales på det sterkeste. Særlig vil ledere som har ansvar i menigheter, kirker og kristne fellesskap ha stort utbytte av å lese boken. Forkynnere vil her kunne hente inspirasjon til viktig undervisning. Om økt innsikt i hva Bibelen sier om Guds fars-kjærlighet får gjennomsyre forkynnelsen, vil det legge grunnlaget for en positiv utvikling i menigheten. Denne boken kan bidra til at så skjer. – Leif S. Jacobsen

Kjærligheten som utholder alt

Innledning

ldri har vel ordet kjærlighet blitt brukt mer enn i vår tid. Og aldri har vel forvirringen vært større om hva kjærlighet egentlig er. Ja, selv i Guds menighet og blant kristne opplever vi at teori og praksis noen ganger ikke går «hånd i hånd». Nå er ikke dette en bok som vil forsøke å belyse alle sider ved kjærlighet. Derimot er det en bok som vil prøve å si noe om Guds kjærlighet. Bibelen bruker ordet agape om Guds kjærlighet, og ordet betyr selvoppofrende kjærlighet som gir. I sterk motsetning til dette står ofte den menneskelige kjærlighet, eros, som ofte er sjelisk, begjærende og opptatt av å få. Ettersom jeg blir eldre slutter jeg aldri å forundre meg over hvor dypt det sitter i oss mennesker dette behovet for å bli elsket og anerkjent. Ofte møter jeg mennesker som i godt voksen alder leter etter sann kjærlighet og anerkjennelse. Typisk i så måte er kanskje den gamle mannen jeg hørte om på nesten 80 år, som i sin ensomme tilværelse på gamlehjemmet fremdeles lurte på om hans far egentlig elsket ham? Jeg er fullstendig overbevist om at evnen til å gi kjærlighet og å kjenne seg elsket dypest sett handler om i hvor stor grad Innledning

jeg har mottatt kjærlighet. Vi evner ikke å gi det vi ikke har fått. Som foreldre gir vi våre barn kjærlighet først, og det vil i sin tur gi barnet evnen til å respondere i kjærlighet. Bibelen forteller oss at Gud «er den rette Far for alt som kalles barn i himmelen og på jorden» (Ef 3,15). Alt starter med å være et barn. Alt starter med å motta. Så enten vi blir kristne og møter Fars hjerte for første gang som femåringer, eller om det er som sekstiåringer, vil den første identiteten vi mottar være knyttet til det å bli hans barn. Vi får tilhørighet, identitet, og trygghet gjennom å bli elsket. Her fødes vår evne til å kjenne oss elsket og å gi kjærlighet. Og ordet lyder klart i 2. Korinterbrev 6,18: «Jeg skal være deres far, og dere skal være mine sønner og døtre, sier Herren den Allmektige.» Og Salme 89,27: «Han skal rope til meg: Du er min far, min Gud og min frelses klippe!» Det er trist å se når mennesker som kaller seg kristne faller ut av denne tilhørigheten. Da starter selvrettferdigheten, frykten, maktkampen og jakten på falsk anerkjennelse. Og menigheten som skulle være et sted for Fars kjærlighet i praksis, blir et sted for menneskelig manipulasjon og verdslig ærgjerrighet. Et elsket barn har aldri problemer med å underordne seg. Det kjenner sin Far. Det gjenkjenner hans autoritet og godhet. Det tar imot veiledning, og kjenner igjen de positive grensene som Far setter.

Kjærligheten som utholder alt

Identitet, tilhørighet og balanse

erden er i ubalanse, og vi ser sporene av mangel på farskap og trygghet. I Gud vår Fars hjerte er alt i balanse og i møte med denne balansen følger modning og trygghet. Ordspråkene 11,1 sier at «Falsk vekt er en styggedom for Her ren, men fullvektige lodd er til behag for ham.» Den engelske oversettelsen synes jeg er bedre, og der heter det slik: «A false balance is abomination to the Lord, but a just weight is his de light.» Vår Far i himmelen gleder seg over balanse! Vi trenger en sterkere åpenbaring av vår Gud som Far for å unngå all ubalanse. Men selv mange kristne ser ikke på Gud som Far og sliter med å forholde seg til farskap. Det kan selvfølgelig være mange grunner til dette. Mange sliter med farsbildene pga. dårlige oppvekstsvilkår og mangel på gode fedre som forbilder. Stadig flere vokser også opp uten kontakt med sin far. Dette vil lett kunne farge og sette sitt preg på oppfattelsen av hvem Gud er. Når heller ikke lederskap og åndelige ledere viser godt farskap, vil utrygghet og frykt lett få innpass. Men vår himmelske Fars kjærlighet vil føre modning inn i våre liv. Identitet, tilhørighet og balanse

Det forhindrer at vi forblir som «små barn som kastes hit og dit, og blir drevet omkring av enhver lærdoms vind, ved menneskers knep, ved listig kløkt i villfarelsens kunster» (Ef 4,14). At vår stilling innfor Far er at vi er hans barn, betyr jo ikke alltid at vi opptrer som barn. Vi modnes og vokser opp. Men vi beholder vår identitet og tilhørighet som barn. Vi er ikke barnslige, men er barnlige i vår tillit til Gud som en god Far. Vi beholder vår underordnede stilling som barn, og om vi mister farsperspektivet, kan vi fort sitte igjen med frykten for autoritet, eller miste vår ærefrykt for Far. Eller som Paulus uttrykker det i kjærlighetskapitlet 1 Kor 13,11: «Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, dømte jeg som et barn. Men da jeg ble mann la jeg av det barnslige». Selv Paulus, som så iherdig i både bønn og undervisning kjempet for korinterne, sier at «for selv om dere skulle ha titusen læremestre i Kristus, så har dere ikke mange fedre. For jeg har avlet dere i Kristus Jesus ved evangeliet» (1 Kor 4,15). Jeg tror menigheten i dag lider av mangel på oppreiste fedre som skaper identitet, trygghet og modning. Undervisning fra Guds Ord er viktigere enn noen gang, men om denne undervisningen ikke bringer Fars kjærlighet inn i menneskers liv forblir det bare kunnskap, og ingen berøring. Og kunnskap i seg selv er ikke nok fordi den lett kan gjøre mennesker «kjepphøye». Det er kjærligheten som berører og «bygger opp» (1 Kor 8,1). Som menighetsleder gjennom mange år, og også som pastor, har jeg observert dette om igjen og om igjen: Unge mennesker som kommer fra velmente og gode bibelskoler fulle av kunnskap, kjepphøye og velmenende, men uten berøring og kjærlighet og evne til å tilpasse seg i menighet og godta lederskap og underordning. (Jeg snakker ikke om underkastelse og blind lydighet, og er definitivt ikke imot bibelskoler.) Det skulle vel være klart at jeg mer enn antyder at det er 12

Kjærligheten som utholder alt

en sammenheng mellom det å se på Gud som Far og det og fullt ut gripe hans kjærlighet. Det er mitt inderlige ønske at du gjennom å lese denne boken skal se den uendelige kjærligheten som flyter fra vår Fars ansikt. Og det er en bønn i mitt hjerte at vi nettopp i denne tiden skal erfare en ny kjærlighets vekkelse fra himmelen. Kjærligheten som elsker, og elsker, og aldri slutter å elske, til tross for alle våre feil og mangler.

Spørsmål • Hva tror du er sammenhengen mellom opplevelsen av farskap og kjærlighet? • Hva er det som hindrer oss i å finne balanse i livet?

Identitet, tilhørighet og balanse

KjĂŚrligheten som utholder alt

Hva sier Jesu og Åndens vitnesbyrd om det å være barn? «I den samme stund frydet han seg i Den hellige ånd og sa: Jeg priser deg Far, himmelens og jordens Herre, fordi du har skjult dette for vise og uforstandige, og åpenbart det for umyndige. Ja, Far, for så skjedde det som var til velbehag for deg. Alle ting er overgitt til meg av min Far. Ingen kjenner til hvem Sønnen er, uten Faderen, og hvem Faderen er, uten Sønnen og den som Sønnen vil åpenbare det for» (Luk 10,21–22).

egg merke til at Jesus fryder seg i Den hellige ånd over sannheten om det som skal åpenbares for de umyndige (gresk: nepios, som betyr spedbarn, eller den som har barnets enkle og tillitsfulle sinn). Og det er Fars velbehag. Hvilken identitet ikler Jesus seg? Jo, Sønnens identitet. Sønnen som kjenner Far og som er kjent av Far. Og hvem vil Sønnen åpenbare dette for? Jo, de umyndige, de som har barnets tillitsfulle sinnelag. Ja, selv Den hellige ånd i Jesus bevitner denne gleden i å få være et Guds barn, Fars barn. Hva sier Jesu og Åndens vitnesbyrd om det å være barn?

Ser vi på foranledningen for disse ordene av Jesus, kan vi merke oss at det skulle utløse større glede hos oss at vårt navn er skrevet i himmelens bok, enn at vi har autoritet til å kaste ut onde ånder i Jesu navn (Luk10,17–20). Noen ganger søker vi autoriteten før kjærligheten. Men vi trenger kjærligheten først. Kjærlighet er trygghet som forløser opplevelsen av verdi. Autoritet har ikke med verdi å gjøre, det handler om ordning. Det er noe dyrebart i det å ha barnets trygge og tillitsfulle identitet i Far. Barnets stilling i å være elsket for sin egen skyld bevarer tryggheten og gleden. Barnet har den sanne «ryggdekningen», og trenger ikke å kjenne seg alene. Jesus visste at han hadde Far «i ryggen» og var kjent av ham. Han visste at han var elsket og dyrebar. Han trengte ikke å bevise noe for noen. Han visste hvor han hørte hjemme. Han visste hvor han kom fra. Jesus hvilte i denne tryggheten. Akkurat dette med hvilen er et av særpregene ved det å være elsket. I Matteus 11,25–27 finner vi også den teksten jeg her har referert fra Lukas. Og i versene 28–30 fortsetter det slik: «Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile! Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet. Så skal dere finne hvile for deres sjeler. For mitt åk er gagnlig, og min byrde er lett.» Som Sønnen hviler i Fars kjærlighet og trygghet, slik kan vi hvile om vi bevarer den enkle stilling i det å være hans sønner og døtre. Det er noe «bekymringsløst» over det å være barn og vite at du er elsket. Og det fyller oss med ydmykhet innfor en stor Far som har all makt og herlighet. Vi hviler og «krampen» 16

Kjærligheten som utholder alt

slipper oss. Midt i alt arbeidet hviler vi i vår sjel og vår ånd. Vi er under hans omsorg. Og Den hellige ånd, som kommer oss til hjelp i vår svakhet, bevitner det. Akkurat som Jesus, vil vi glede oss. Romerne 8,14–17: «For så mange som drives av Guds Ånd, de er Guds barn. Dere fikk jo ikke trelldommens ånd, så dere skulle frykte. Men dere fikk barnekårets Ånd som gjør at vi roper: Abba, Far! Men er vi barn, da er vi også Guds arvinger og Kristi medarvinger, så sant vi lider med ham, for at vi også skal herliggjøres med ham.» Den hellige ånd sanksjonerer denne barnlige tilliten i vårt hjerte. Barnekårets Ånd roper på en stor Far. Altfor ofte tror jeg vi prøver for hardt. Både i våre møter og i våre liv. Vi vil så gjerne se Herrens manifestasjoner. Og vi prøver så hardt at i stedet for å «senke skuldrene» og ta det med ro, blir det til at vi «opptrer» og ikke venter. Vi prøver å få noe til å skje. Men vi skulle heller kjenne etter denne hvilen. Kjærlighet kjennetegnes ved at den hviler. Det kreves modning for å vokse opp til det å leve i denne barnlige tilliten. Mange ganger tror jeg vi blir så «voksne» at vi faller ut av den nåden som ligger i det å kjenne en Far som er selve giveren. Vi søker gavene heller enn giveren. Vi blir opptatt av manifestasjonene heller enn han som er kilden til dem. Kunsten å bli voksen er altså å bevare barnet i seg. Ikke det barnslige, men det barnlige. Da forblir vi formbare for han som gjerne vil forme oss i sin kjærlighet. Og vi stivner ikke i formene og blir religiøse, men kjenner sannheten i Ordet: «Men nå Herre! Du er vår Far. Vi er leire, og du er den som former oss, et verk av din hånd er vi alle sammen» (Jes 64,7). Hva sier Jesu og Åndens vitnesbyrd om det å være barn?

Spørsmål • Om du skulle oppsummere hva som er Bibelens vitnesbyrd om det å være barn – hva ville du svare da? • Hvorfor tror du Jesus og Den hellige ånd vektlegger barnets stilling?

Kjærligheten som utholder alt

Skapelsens kjærlige kraft

et er sterkt å lese fra skapelsesberetningen: «Og Herren Gud formet mennesket av jordens støv, og Han blåste livets ånde inn i hans nesebor. Og mennesket ble til en levende sjel.» (1 Mos 2,7). Kan du se det for deg? Vår himmelske Far har skapt mennesket, den første Adam, og bøyer seg over ham. Han blåser livets ånde inn i hans nese. Du ser hvordan vår allmektige Far er bøyd over Adam. Bøyd over ham, og ned mot ham. Det er en Fars kjærlighet som først former og deretter gir liv. Kan du se dette øyeblikket når Adam slår opp sine øyne og ser inn i Fars ansikt? Ansiktet ingen jordiske mennesker etter Adam har sett: Fars ansikt! Full av kjærlighet og glede over det han har skapt. Adam ser ansiktet til alt livs opprinnelse, selve skaperverkets livskraft og opprinnelse. Bildet er ikke sammenlignbart, men om du selv noen gang har blitt far, og i kjærlighet har unnfanget et barn, kjenner du igjen denne utrolige følelsen av å se dette livet som du selv har vært med på å skape. Det er overveldende. 1. Mosebok 1,31 sier at da Gud så alt han hadde gjort, tenkte han: «Det Skapelsens kjærlige kraft

er overmåte godt.» Far skapte ut fra det bildet han hadde inni seg, og jeg tror han frydet seg. Vår Allmektige, treenige Gud, himmelsk Far, Sønnen og Den hellige ånd er i skapelsen, og former og blåser liv inn i Adam, det første mennesket. Jesus, enda ikke åpenbart for oss som Sønnen, var her i skapelsen som Ordet: «I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud: Alt er blitt til ved ham, og uten ham er ikke noe blitt til av alt som er blitt til» (Joh 1,1–3). Og Ånden, enda ikke kommet til jorden, var her i skapelsen:» Og jorden var øde og tom, det var mørke over det store dyp, og Guds Ånd svevet over vannene» (1 Mos 1,2). Åndens liv var i Far, og er Far. Ånden levendegjorde bildene i Fars indre, og Ordet, Jesus, gjorde det som Far sa. I Ordspråkene ser vi hvordan visdommen, Ånden, var hos Far som kunstner (håndverksmester i en annen oversettelse). Han var hans glede dag etter dag og frydet seg for hans åsyn, og hadde sin lyst i menneskenes barn (Ordsp 8,30–31). Og så kommer det i neste vers, vers 32: «Og nå, hør på meg, barn.» Ser du hvordan skaperens kjærlighet fryder seg over at du er hans barn, og hvordan du er skapt til å leve i hans nærhet og liv? Hele himmelen frydet seg på skapelsens dag. Ingen kjærlighet er større enn denne kjærlighet vår himmelske Far kjenner for sine barn. Skapt til liv, tilhørighet og med en hensikt. Du vet hvor du kommer fra, og du vet hvor du skal.

Spørsmål • Er det åpenbart at vi i skapelsen kan se at vår treenige Gud var motivert av kjærlighet? • I så fall, hvorfor er det så vanskelig for oss å gripe dette?

Kjærligheten som utholder alt

Kjærligheten er guddommelig

i har alle behov for å bli sett og verdsatt. Kjærlighet mellom mennesker er noe vi ikke kan leve foruten. Det finnes en kjærlighet som står som modell for all godhet vi mennesker kan gi og oppleve. Det er den kjærligheten Gud gir oss. At vi kan motta, leve i og hvile i denne kjærligheten, påvirker våre liv mer enn vi kanskje er klar over. Kjærlighetsrelasjonen med vår himmelske Far gir oss verdighet, tilhørighet og anerkjennelse. «Roar Kollsete gir oss i denne boken et skikkelig grunnlag som gjør at vi forstår at Gud er vår Far. Les og la den Hellige Ånd åpne ditt hjertes øye.» – Olav Slåtten, Fatherheart ministries «Boken er full av visdomsord og anbefales til både personlig lesing og i fellesskap med andre.» – Frank Erlandsen, pastor i Betel Trondheim Roar Kollsete har vært menighetsleder og forkynner i over 30 år, ni av disse som pastor. Han er utdannet lærer og jobber i tillegg som finansiell rådgiver. Han er gift med Bente, og sammen har de fire voksne barn og to barnebarn. De bor i Trondheim. Boka er godkjent av