Men livet seiret av Arne Melhus by Ventura forlag AS

Norsk copyright ÂŠ Ventura forlag AS 2017 Sats og omslag: Kristian Kapelrud Forsidefoto: Privat Skrift: Adobe Garamond Pro 12/15 pt. Trykk og innbinding: DH Printing House, Latvia 1. opplag mars 2017 ISBN 978-82-8365-029-7 Ventura forlag AS 2312 Ottestad post@venturaforlag.no www.venturaforlag.no

«Men livet seiret er en ærlig historie fra norsk virkelighet, og samtidig en sterk troshistorie.» – Jan Gossner

«Da jeg leste boken Men livet seiret ble jeg rørt og takknemlig over å bli påminnet om hvor godt forbilde Arne har vært og er for andre og meg selv. Boken viser livets realiteter – både timelig og åndelig. Takk, min gode venn!» – Finn Frestad

«Det var med stor spenning og dyp interesse jeg leste boken skrevet av min gode venn Arne. Vi har i mange år hatt et fortrolig forhold med hverandre. Arne er en grundig og seriøs mann, også når han skriver om sin livserfaring. Det er trostyrkende å lese om hans omvendelse og livet med Gud. Jeg ønsker at boken må bli til glede for mange lesere.» – Frithjof Bay Gundersen

Men livet seiret

Innhold Forord .................................................................................................................... 9 Min barndoms dal ..................................................................................... 11 Barndomsheimen ....................................................................................... 13 Krigsårene og andre minner fra barndom og oppvekst .......... 23 Ulykkesfugl under Guds beskyttelse ............................................ 41 Ungdomstid ................................................................................................... 67 Utdanning og giftermål ......................................................................... 77 Nye jobbmuligheter og flytting ........................................................ 87 Bilder fra Arnes liv ..................................................................................... 97 Smertelige tap ............................................................................................. 117 Flytting til Sørlandet ............................................................................. 121 Omvendelsen .............................................................................................. 131 Problemene med bukspyttkjertelen begynner ...................... 147 Flere helseutfordringer – og mer dramatikk .......................... 155 «Du skulle vært død!» ........................................................................... 185 Etterord ............................................................................................................ 199

Innhold

Men livet seiret

Forord

or noen år siden satt jeg og tenkte litt over hvordan livet hadde formet seg for meg. Jeg begynte å tenke over hvor ofte jeg hadde vært utsatt for hendelser som var veldig nær ved å ta livet av meg, og tenkte at det kanskje var en ide å notere ned disse episodene. Det kunne kanskje være av interesse for andre enn meg selv. De første notatene fikk overskriften «Nær døden-hendelser», men etter hvert som de enkelte episodene ble festet til papiret, ble jeg overrasket over hvor mange det ble. Spesielt minner om hendelser i barndom og oppvekst og inn i godt voksen alder dukket opp i erindringen. Så dukket tanken opp om at det kanskje ville være interessant for andre å få et innblikk også i mer historisk stoff fra bosettinga i Bardu, om hvordan hverdagslivet var under krigen, og hvordan det var i mitt barndomshjem. Og så kunne jeg ta med litt om gårdsdriften, om oppgaver og plikter, og om utfordringer i dagliglivet. Etter hvert ble notatene ganske omfattende, og det hendte at jeg fortalte om noen av disse nestenulykkene til venner og bekjente. Så mye som jeg hadde opplevd, mente noen, så kunne Forord

jo det være interessant som stoff til ei bok. Jeg var imidlertid på det tidspunkt ikke særlig innstilt på dette. Siden vi for det meste har bodd på forskjellige andre plasser i landet, så har våre barn og barnebarn ikke hatt noen nær tilknytning til Bardu. Notatene var blitt til for å gi disse mer kunnskap om mine røtter. Årene gikk, og etter fylte 50 år kom jeg inn i en fase i livet der jeg ble rammet av flere sykdomstilfeller. Ved begynnelsen av denne livsfasen opplevde jeg også en gjennomgripende forvandling ved at jeg ble en troende kristen i 1990. I årene etter er det blitt mange turer inn og ut av sykehus, noen på grunn av alvorlige sykdommer som nær hadde kostet meg livet. Etter en samtale med en pastor for fire-fem år siden der noe av de nevnte situasjonene kom frem, sa han at jeg burde skrive en bok om mitt liv. Tittelen kunne være «Men livet seiret», på grunn av alle sykdoms- og faresituasjonene jeg har opplevd. Derfor denne bokas tittel. Kort tid senere sa en lege omtrent det samme til meg, men da fra sitt legefaglige ståsted. Når ektefelle, barn, svigerbarn og barnebarn ikke er omtalt mer i boka, er det bevisst fra min side. Jeg har ønsket å skjerme disse mest mulig, og begrense omtalen av dem til det jeg har ment er nødvendig for historiens skyld. Jeg er utrolig privilegert som har en storfamilie som betyr så uendelig mye for meg. Jeg ønsker derfor å takke min kone av et helt hjerte for all støtte, spesielt under sykdomsperioder, og alle barn, svigerbarn og barnebarn for kjærlighet og omtanke. Jeg vil også takke min skaper for et forholdsvis langt og innholdsrikt liv. Et liv med noen motbakker, men også med fantastisk rike opplevelser på reiser, og på turer i naturen. Til sist også en takk til forlagssjef Eivind Sætrang på Ventura forlag, som ønsket å utgi boken. Søgne, februar 2017 Arne Melhus 10

Men livet seiret

Min barndoms dal

ram til slutten av 1700-tallet var det som utgjør kommunene Bardu og Målselv i dagens Indre Troms urskog og villmark, helt uten fast bosetting. Hver vår kom svenske samer over fra Sverige med sine reinsdyrflokker for å la dyrene beite på de frodige sommerbeitene i Indre Troms. Dette gjorde de med rettigheter fra en egen reindriftskonvensjon mellom Norge og Sverige fra 1751. Hvor lenge samene hadde brukt fjellområdene i Indre Troms før nevnte konvensjon er ikke kjent, men under en fjelltur sammen med min sønn og et barnebarn sommeren 2015, fant vi i et lite tjern på fjellet Rubben ei ski fra en samepulk. Den ble levert til Tromsø museum der en dateringsekspert foretok en aldersdatering av den godt bevarte skia. Han fastslo ved årringsanalyser at treet som skia kommer fra, var ei furu fra Nordkalotten og ble felt vinteren 1658–59. Skia har derfor ligget i dette tjernet i 800 meters høyde over havet i ca. 350 år før vi fant den. Dette viser at samene brukte disse

Min barndoms dal

fjellområdene i minst 130 år før norsk bosetting i dalen, og minst 100 år før grenseoppgangen mellom Sverige og Norge. Nedgangstider og flere uår i Norge i siste del av 1700-tallet førte til at mange gårder i Sør-Trøndelag, Nord-Gudbrandsdal og Nord-Østerdal ble ødelagt eller fraflyttet. Blant annet var det en storflom i de indre østlandsbygdene i juli 1789 som skadet mange gårder, og mange ble ødelagt. Resultatet ble at mange familier måtte se seg om etter nytt levebrød. Dette førte til en utvandring fra disse bygdene og til blant annet Indre Troms, der det var uvanlig frodig og fruktbart, geografisk beliggenhet tatt i betraktning. Dalførene i Bardu og Målselv var den gangen regelrett urskog, helt uten noen form for veier. Men her fant de nye bureiserne en natur som minnet mye om den de hadde forlatt i de store dalførene lenger sør. Til Bardu kom de to første bureiserfamiliene i 1791. Bardudalen er en typisk U-dal, med bratte høye fjell og nesten flat dalbunn. Den begynner omtrent ved Bardufoss, og strekker seg nesten tre mil mot sør før den deler seg i tre mindre daler, Østerdalen mot øst, Sørdalen i midten, og Salangsdalen mot vest. Midt i hjertet av Sørdalen ligger gården Melhus på et stort åpent gårdstun, med vid sikt i alle himmelretninger.

Men livet seiret

Barndomsheimen

elhus ble bosatt i 1821 av mine tippoldeforeldre på farssiden. De kom fra Tynset i Østerdalen. Samme året kom det også fire andre familier som slo seg ned i Sørdalen. Opprinnelig var Melhus på flere tusen dekar skog og fjellområde, men ble senere delt først i to gårder hvorav disse igjen ble ytterligere delt i henholdsvis to og tre deler. Min far overtok den ene av disse i 1924. Da mine tippoldeforeldre kom til Melhus sommeren 1821 bar tippoldemor på en ny verdensborger, og tida ble for knapp til at de rakk å bygge seg et skikkelig hus før vinteren satte inn. Rydding av nybrottsland og oppføring av et primitivt fjøs til dyrene måtte prioriteres. Derfor måtte de den første vinteren bo i en enkel jordgamme, og det ble fortalt av de gamle da jeg var barn, at da tippoldefar fikk lagt så mye gulv i denne jordgamma at det ble plass til vogga, da gråt tippoldemor. Det ble mye arbeid og strev for de første beboerne i dalen. Skog skulle ryddes og jorder pløyes og tilsås, tømmer til bygninger skulle felles og kjøres frem, og fjøs og stuebygninger skulle reises. Granskog fantes ikke, men i deler av dalen sto Barndomsheimen

det mange hundre år gamle furutrær som ga solid tømmer til nybyggene. Siden alle de fem første nybyggerfamiliene kom fra Tynset-/Alvdalområdet var de kjente fra før, og når behovet oppsto stilte de opp med hjelp til hverandre slik de var opplært til fra ungdommen av. I 1921 ble 100 års bosetting i Sørdalen markert med reising av ei minnestøtte på Melhus. Minnestøtta var over de fem første rydningsfamiliene som kom til dalen, og ble plassert der den første jordgamma hadde stått. Pappa hjalp min bestefar med å fjerne torva og støpe fundamentet til støtta. Under dette arbeidet fant de både rester av bjørkenever og kullbiter fra grua som hadde vært i jordgamma mine tippoldeforeldre bodde i den første vinteren. Da gråt bestefar ved tanken på hva hans besteforeldre måtte mestre for å skaffe seg nytt levebrød under barske klimatiske forhold. *** Mine forfedre, både på fars- og morssiden, kom fra Tynset, og hadde en tett tilknytning til Haugianerrørsla. Både tippoldefar, oldefar og bestefar på Melhus var aktive i kommunen med forskjellig kristent arbeid, noen også i politisk arbeid. Også min far ble en bekjennende kristen i ganske ung alder, men veien dit gikk gjennom tre forskjellige ulykkeshendelser knyttet til rypejakt, hendelser som nær hadde kostet ham livet. Den første skjedde under jakt på fjellrype høyt oppe i snaufjellet i Melhuskletten. På føttene hadde han kommager (samesko i lær). Disse var uten vanlige såler, og ga derfor dårlig feste på hardt underlag. Fjellsida er svært bratt, og da han kom ut på et parti med hardfrosset skare, mistet han fotfestet og raste nedover fjellsida. Forsøk på å bremse ved å presse kolben på hagla ned i skaren virket ikke, så farten bare økte. Noe lenger ned 14

Men livet seiret

i fjellsida dukket det opp flere store steiner, og han greide å styre forbi de første. Men da han møtte en veldig stor stein var det ikke mulig å styre utenom, og han ventet bare på å bli knust i sammenstøtet. Ovenfor steinen hadde imidlertid vinden blåst sammen ei stripe med løssnø, og denne var så lang og dyp nær steinen at den bremset farten nok til at han unngikk å få knust føttene. Neste hendelse skjedde høyt oppe i Storfjellet, nesten rett over dalen for min barndomsheim Helland. Også her var pappa på jakt etter fjellrype, men hadde satt skiene igjen nede ved skoggrensen. Noen hundre meter ovenfor skoggrensen har fjellet en stor forhøyning midt i fjellsida, og ovenfor denne er det en terrengforsenkning som av et bekkefar. Da han nærmet seg denne forsenkningen fikk han se ryper på den andre siden og ville krysse denne forsenkningen. Den var imidlertid fylt godt opp av sammenføket snø, så da han var omtrent midtveis utløste han et flakskred som løsnet lenger opp i fjellet. Han prøvde å løpe på snøflakene mot den andre siden, men disse smuldret fort opp og han begynte å bli begravd. Han greide likevel å komme seg bak en stor stein. Skredet bygde seg imidlertid fort opp slik at det kom over steinen, og for ikke å bli begravd der prøve han å komme seg frem igjen, men sto snart til livet i snømasser. Da stoppet plutselig skredet. Det hadde truffet den store forhøyningen, og denne var stor nok til at skredet stoppet der. Denne hendelsen torde han ikke å fortelle om til sine foreldre mens de levde. Den tredje episoden skjedde under jakt inne i fjellene ved Altevannet/Leinavannet i Bardu. Da lå han i to–tre uker på ei jakthytte sammen med tre andre ungdommer, og en dag delte de seg i to. Pappa og den ene av kompisene, Olav Sørgård, gikk opp i fjellet mellom Altevannet og vannet Gebnajauvre, mens de to andre jaktet Barndomsheimen

på motsatt side av Altevannet. Utpå dagen når lyset begynte å bli for svakt for jakt skulle de renne ned fjellet tilbake til hytta, og pappa sa til Olav at nå skulle de ha en flott utforkjøring nedover fjellet. Olav var imidlertid betenkt og sa at lyset nå var så dunkelt, at det var vanskelig å se om det var stup nede i fjellsida. Pappa hadde imidlertid lyst på en flott nedfart og satte utfor. Han kom ikke så veldig langt før han forsto at her ble det problemer. Terrenget ble brått mye brattere, og han skjønte at det var for sent å prøve å stoppe ved å hive seg ned. Siden han hadde drevet en del med skihopping, også i konkurranser, forberedte han seg på å ta sats og hoppe dersom det plutselig kom et stup, noe det gjorde. Han satset så godt det lot seg gjøre da han så steinura foran seg, og etter et svev på det de anslo til å være 40–50 meter kom han seg forbi ura og slo ned i dyp løssnø, med flere påfølgende rundkast. Børsereima røyk, og ei binding ble skadet, men ellers var både kropp og utstyr uskadet. Da han fortalte meg om dette sa han: «Da jeg fortumlet reiste meg og begynte å fjerne snø fra ansiktet, suste det i ørene, og så hørte jeg en stemme som sa: Tre ganger har jeg kalt på deg. Nå må du bestemme deg for om du vil ta imot min frelse!» Dette førte til at pappa ga sitt liv til Gud, og på 1930-tallet fikk han kallet til å forkynne evangeliet. Lenge strittet han imot, men etter mye kamp valgte han å følge kallet, noe som medførte at han høsten 1935 reiste til Oslo og gjennomførte vinterkurset på Bibelskole der. *** Min mor måtte allerede som 16-åring reise hjemmefra for å tjene til livets opphold. Morfar, som var født i Målselv, hadde sammen med mormor flyttet til Styrkesnes i Salten, der 16

Men livet seiret

morfar hadde fått stilling som lærer. Denne lille skolekretsen på den værharde Nordlandskysten ga en beskjeden inntekt. Derfor måtte både mor og tre av hennes søsken tidlig ut i arbeidslivet. Bare 16 år gammel reiste mor til Bodø, der hun arbeidet i fem år, og deretter gikk ferden videre til Oslo. Der bodde hun i 16 år, og var i en periode husholderske hos en apoteker Strøm på Lysaker og i noen år husholderske på Fornebu Hovedgård, samt hos en familie Berthel, før hun valgte å starte sin egen skreddervirksomhet. Denne kombinerte hun med å ta på seg matlaging og servering i selskaper for den bedrestilte del av hovedstadens innbyggere. Blant annet sydde hun dress til Frithjof Nansens sønner, et oppdrag hun satte veldig høyt, og jeg husker fremdeles hennes glede når hun i mine barne- og ungdomsår fikk julehilsener fra flere av de bedrestilte Osloborgerne som hun hadde enten tjent hos, eller hatt som kunder. Hun må ha hatt et spesielt godt forhold til flere av disse familiene. Begge mine foreldre var småvokste personer. Mamma var nok ikke mer enn ca. 155 centimeter høy, og pappa så vidt 160 centimeter. Da pappa kom til bibelskolen i Oslo falt det seg slik at de møttes der i forbindelse med kristen møtevirksomhet. Det utviklet seg da etter hvert et vennskap dem imellom, og til slutt dristet pappa seg til å spørre mamma om hun kunne tenke seg å gifte seg med ham og flytte til Bardu. Men han var plaget med sjenerthet og turte ikke å stille spørsmålet direkte. På sine eldre dager fortalte han meg hvordan han skrev et frierbrev, og hvordan han etterpå gikk i spenning og ventet på svar. Mor hadde da bodd og jobbet i Oslo i 16 år, og tanken på å bosette seg i værharde Indre Troms på et lite gårdsbruk etter å ha levd så mange år i det som nok var det mest moderne samfunn i landet på den tid, kunne neppe være så veldig Barndomsheimen

fristende. Imidlertid svarte hun ja, og 1. juli 1937 giftet de seg i Bardu kirke. Da var pappa 36 og mamma 37 år, og jeg antar at begge hadde levd med en lengsel i seg etter å stifte sin egen familie. Livet som gårdbrukerkone ble nok en dramatisk overgang fra livet i Oslo for mor. De første tre årene bodde de på Melhus, mens fjøs og stue ble reist på pappas del av farsgården. Jeg ble født mens de bodde på Melhus, men seks måneder senere, til jul i 1940, sto stua klar. Og mens landet lå under den tyske okkupasjonens svøpe feiret en liten familie på tre sin første jul på Helland, som de kalte gården som ble mitt barndomshjem. Pappa hadde allerede før de giftet seg, begynt som forkynner i Troms Indremisjon på vinterhalvåret mens han tok seg av gårdsdriften om sommeren. I alt reiste han i ca. 23 år fra bygd til bygd i fylket med evangeliet. Dette ble etter hvert en så stor belastning på helsa at han til slutt måtte gi opp reisevirksomheten. At helsa ble skadet kan en forstå ut fra følgende historie som er et godt bilde på de fysiske utfordringene reisevirksomheten medførte den gangen. Infrastruktur, ut over noen dårlig vedlikeholdte grusveier, var mangelvare, og å bruke penger på å ta buss, når det en sjelden gang gikk noe slikt, var ofte uaktuelt. Framkomstmiddelet ble derfor i stor grad sykkel, ski, enkelte ganger hestetransport, eller melkeruta, hvis det passet seg slik. En vinter var det tillyst møte i Forseth-grenda i Salangsdalen i Bardu, og pappa skulle være taler. Salangsdalen er nabodalføret til Sørdalen der gården Melhus ligger. Melhus ligger på nokså nøyaktig 100 meter over havet, og omtrent det samme gjelder møtestedet i Salangsdalen. Pappa fant da ut at han ville gå på ski over fjellet, noe som medførte ca. to mil på ski, inkludert en oppstigning til ca. 1000 meters 18

Men livet seiret

høyde over fjellpasset Liveltskardet, og så ned på den andre siden der det blant annet er et flere titalls meter høyt stup som han måtte forbi. Da han nærmet seg øverste del av fjellpasset kom tåka sigende, og etter kort tid var den så tett at han knapt nok så sine egne skitupper. Alt var hvitt. «Da følte jeg at Gud sa: Stopp Hilmar!» fortalte han meg på sine gamle dager. Han stoppet, og etter en stund letnet tåka så mye at han kunne se noen meter framfor seg, og da sto han med den ene skituppen utpå stupkanten. Et skritt lenger fram hadde ført meg i døden sa han. Men etter mange timers strevsom skitur i løssnø kom han fram og gjennomførte møtet, for så neste dag å ta melkeruta til meieriet på Setermoen og så neste melkerute fra Setermoen, opp Sørdalen og heim igjen. Den gangen kjørte melkeruta bare annenhver dag, og besto av åpne lastebiler. Det var bare plass til en passasjer i førerhuset. Var det flere som ville sitte på måtte disse sitte blant melkespannene på det åpne lasteplanet, selv om det kunne være både 25 og 30 minusgrader. Var det i tillegg østavind ble slike reiser ofte en tøff opplevelse. *** Jeg har i alle år beundret mamma, som kom fra den tids moderne forhold i Oslo og gikk inn i gårdsdriften med liv og sjel. I omtrent tolv år var det kun innlagt vann i fjøset. Vann til husholdningen måtte derfor bæres inn fra fjøset. Største utfordringen ble det likevel da vannet frøs tre vintre på 1940–50-tallet. Første gang var vinteren 1947 da jeg var seks år gammel. Pappa var på forkynnerreise, noe som gjerne varte i to til tre uker i strekk når kystsamfunnene skulle besøkes. I tilsvarende situasjon ville nok mange ha mistet motet og gitt opp, men ikke mamma. Min søster Margrethe, som da var Barndomsheimen

vel et halvt år gammel, ble plassert på divanen i stua, omgitt av puter for å hindre at hun falt på gulvet. Ute var det beinkaldt, men mamma kledde meg opp i det som var av varmt tøy, tok meg med ut til fjøset, la seletøyet på Blakken, hesten vår, og spente ham for sleden. Deretter stablet hun det som var av tønner, kopper og kar på sleden, hvoretter ferden gikk ned til elva, som alltid var islagt om vinteren. Der hogg hun hull på isen, og fylte opp det vi hadde av kjørler med vann. Jeg hjalp til på mitt beskjedne vis, og slik startet mine første arbeidsoppgaver på gården. Med hest, fire kyr, fire geiter og noen sauer ble det mye vann å kjøre til gårds, og slik var hverdagen fram til rundt St. Hanstider, når telen i bakken var tint og vannet kom tilbake. Når pappa kom hjem ble det hans jobb å kjøre vann til gården. Klesvask om vinteren var både et slit og en kald opplevelse. Mamma brukte de få mildværsdagene som var i løpet av vinteren til å prioritere dette arbeidet, og da var det gjerne samlet opp skittent tøy fra mange uker. Så snart fjøsstellet var ferdig om morgenen, fyrte hun opp under ei stor gryte ute på gårdsplassen. Gryta ble fylt opp med 40–50 liter vann som ble båret i bøtter fra vannkranen i fjøset, og så ble klærne som skulle vaskes kokt i gryta. Deretter ble varmt vann fylt i en stor balje, og klærne ble så vasket på vaskebrett i baljen med bruk av hjemmelaget såpe som var velegnet til dette. Etter avsluttet vasking ble tøyet samlet i en stor balje og fraktet på skikjelke ned til elva ca. 200 meter fra gården, der hun hugget hull på isen og skyllet klærne i det iskalde vannet. Etter skylling ble det meste av vannet vridd ut av tøyet, før vasken ble fraktet tilbake til gården og hengt opp til tørk. Grunnen til at skylling ble utført i elva var at gårdens private vannkilde hadde begrenset kapasitet om vinteren, og mamma var redd for at den skulle gå tom. 20

Men livet seiret

Klaget så mamma over sin situasjon? ALDRI!! Jeg hørte ikke en eneste gang at hun beklaget seg over sin stilling. Tvert imot. Når naboer spurte om hun ikke hadde det tungt og vanskelig som måtte stå for gårdsdriften alene mens pappa var på reise, kunne hun svare: «Å, det går jo på et vis», og så smilte hun. I det daglige gikk hun og sang åndelige sanger mens hun arbeidet, og når hun sent om kvelden, etter at dyrene var melket tok noen minutter med dagens avis, så var det ofte at hun sovnet med avisen i hendene, for så å våkne når avisen falt i gulvet. *** Hver eneste dag på Helland ble startet med at pappa holdt en kort husandakt, og var han på reise så sørget mamma for andakten. Arbeidsdagen varte fra ca. kl. 07:00 til ca. kl. 22:00, bare avbrutt av måltidene etter som dagen skred fram. Men en ting satte mamma av tid til. Nesten hver kveld satte hun seg ned en liten stund med sin bibel som var skrevet i gotisk skrift, og denne lille bibeltimen ble ofte avsluttet med at hun tok meg på fanget og sang for meg. Da følte jeg at det var høytidsstund i det lille kjøkkenet på Helland. Og i motsetning til det vi ser i dagens samfunn, så ble hviledagen (søndagen) holdt Hellig. Da ble selv ikke det minste arbeid utført, utenom nødvendig stell av dyrene og nødvendig matlaging. Jeg kan huske det hendte at det var tørt høy som skulle kjøres inn, samtidig som det truet med regn. Men, var det på en søndag så ventet pappa til søndagen var over, før han salte på Blakken og kjørte inn høyet utover natta. Faktisk åndet hele dalen av helgedagsfred. Slik sett var det ingen forskjell mellom bekjennende kristne og resten av folket i dalen. Alle lot hverdagsarbeidet ligge på søndagene og andre helligdager. Selv etter at traktorene gjorde sitt inntog på Barndomsheimen

1950- og 60-tallet var det i mange år helt stille på søndagene, noe som dessverre ikke er tilfelle noe sted i landet i dag. Den gangen var det 26 aktive gårdsbruk i Sørdalen, som ga levebrød til 26 familier. I dag, i 2016, er det bare to gårder igjen i aktiv drift på det samme arealet, hvorav den ene er Melhus, som drives av min slektning Ole Petter Melhus. Stort sett alle de tidligere gårdene er jo fremdeles bebodde, men jorda høstes av de to gjenværende gårdbrukerne. Levebrødet for de øvrige innbyggernes vedkommende er i stor grad knyttet til forsvaret på Setermoen

Men livet seiret

Krigsårene og andre minner fra barndom og oppvekst

t av de første minner jeg har fra krigen knytter seg til en tysk soldat som hette Franz. Etternavnet vet jeg ikke. Franz var egentlig østerriker, men tvangsinnskrevet i den tyske hær. Da han dukket opp i mitt liv var han forlagt sammen med sin sanitetstropp på Melhus. Stua på Melhus (i dag er den et lite bygdemuseum og fredet) er av størrelse å ligne med den typiske Trønderlåna, og tyskerne okkuperte halvdelen av huset mens familien på gården, som da var på syv personer, måtte greie seg med resten. Troppen til Franz hadde deltatt i de harde kampene på østfronten, og ble så forflyttet til Indre Troms for å komme seg etter de harde påkjenningene de hadde vært gjennom ved fronten. Franz brukte å komme til Helland og kjøpe melk hos min mor, og etter hvert fikk mine foreldre et godt forhold til denne soldaten, som i forsiktige ordelag ga til kjenne sin motstand Krigsårene og andre minner fra barndom og oppvekst

mot den tyske krigføringen. Dette var imidlertid signaler som han var svært engstelig for skulle komme ut, av frykt for represalier. De tyske nazistene håndhevet en brutal avstraffelse mot de soldatene som våget å kritisere Hitler. Etter en tid fikk jeg et tillitsfullt forhold til Franz, og det ble etter hvert mange kosestunder på hans fang. Ofte hadde han med seg sukkertøy, og når han med en spørrende stemme sa «Bon Bon? Bon Bon?» og klappet seg på lomma, så var veien kort opp på fanget hans. Pappas ugifte søster Maria bodde hos oss under det meste av krigen, og delvis også i årene etterpå. En kveld, vinteren 1944–45, var hun gått ned i kjelleren for å hente poteter som skulle brukes til baking av potetkaker. Siden bygda på den tiden ikke hadde fått elektrisk strøm, hadde hun bare et stearinlys å lyse med. Kjellernedgangen var ei luke på 90 x 90 centimeter i gulvet i gangen utenfor kjøkkenet, og rett innenfor ytterdøra, med en bratt stige ned. Og i kjelleren var gulvet fremdeles ikke støpt, men besto av stein og pukk. Mens tante var i kjelleren kom Franz for å kjøpe sin faste melkerasjon. I stummende mørke gikk han rett i kjelleråpningen og falt ned på det steinete gulvet. Siden tante da var i et eget kjellerrom der poteter og grønnsaker ble oppbevart, nådde ikke lyset fra stearinlyset fram til kjelleråpningen. Jeg kan fremdeles få en følelse av den frykten som tante og mine foreldre ble grepet av da det gikk opp for dem hva som hadde skjedd. Men til alles forundring hadde Franz kommet fra fallet uten alvorlige skader, selv om han var en god del forslått. Frykten var jo at hendelsen skulle bli rapportert som et forsøk på sabotasje med de konsekvenser det ville medført, men Franz fikk omsider forsikret oss at han forsto at dette var et hendelig uhell. Etter dette ble det nok et spesielt godt forhold 24

Men livet seiret

til denne unge soldaten, som bare lengtet etter at krigen skulle ta slutt så han kunne komme hjem til Østerrike. Vi ungene hadde mange artige opplevelser i forholdet til disse tyske soldatene, og de var stort sett glade i oss. På Melhus hadde de ei gammel sommerstue med torvtak. Tyskerne fant ut at der kunne de lage seg badstue. Det gjorde de ved å kappe et bensinfat i to deler. I den ene delen skar de en åpning og laget en dør foran åpningen slik at den kunne brukes som ovn. Den andre delen snudde de opp ned og plasserte oppe på denne ovnen og fylte litt vann i den. Røykrøret førte de opp gjennom torvtaket, og når de hadde fått god fyr i den primitive ovnen sto en kraftig røyksøyle opp av pipa. På nordsiden av sommerstua la det seg ei stor snøfonn, og utpå vinteren var den så høy at vi ungene greide å klatre fra den og opp på taket. Taket var uisolert, og varmen fra ovnen trengte gjennom torvtaket. Dette førte til at noe av snøen på taket tinte, for deretter å fryse til lange istapper under takskjegget. En dag da soldatene hadde fått skikkelig god fyr i badstuovnen sin, ble fristelsen for stor for oss ungene, og vi brakk løs noen istapper, klatret opp på taket og puttet de ned i pipa. Først hørte vi en høylytt fresing fra badstuovnen når istappen møtte flammene i ovnen. Deretter litt mindre hyggelig munnbruk fra soldatenes side, og i neste øyeblikk kom to-tre soldater løpende ut, splitter nakne. Så tok de noen av oss ungene som de fikk tak i, og baste oss skikkelig ned i snøen. Opplevelsen var jo morsom, men vi torde aldri å gjenta dette. Da krigen var slutt, og soldatene som var forlagt oppover dalen skulle transporteres tilbake til Tyskland, kom det en lang, lang rekke med soldater, kjøretøyer og hester nedover veien. Blant disse var også troppen til Franz, og da de passerte Helland, kom Franz løpende opp for å si farvel. Jeg sto sammen med pappa ute på trappa da han kom, og det som så Krigsårene og andre minner fra barndom og oppvekst

Bilder fra Arnes liv

1943 – Tre år gammel foran stua på Helland.

Bilder fra Arnes liv

1942 – To år gammel i armkroken til mamma ved minnestøtten på Melhus.

Men livet seiret

1942 â&#x20AC;&#x201C; Sammen med pappa. To ĂĽr gammel.

Bilder fra Arnes liv

1950 – Vedkjøring med Blakken på midten av 50-tallet med Pappa og Margreth.

1952 – Jeg var ti år og kjører Blakken med hjulriva. Margarethe sitter på hesteryggen, tante Maria t.v. og pappa i bakgrunnen.

100

Men livet seiret

1960 – Traktor nummer to er tatt i bruk og slåttarbeidet ble betydelig forenklet.

1962 – Altavann sammen med min fetter Odd Agnar. Åtte røyer på 1–2 kilo etter et par timers doring i den lyse sommerkvelden.

Bilder fra Arnes liv

101

«Du er jo et levende under, for noe liknende har jeg aldri hørt.»

– Sykepleier

« eg har mange ganger de senere år forundret meg over hvordan det har vært mulig å berge livet gjennom så mange hendelser i form av ulykker og sykdom. Jeg har så uendelig mye å takke Gud for. For en tid siden sa en i familien at Gud ikke hadde vært særlig snill mot meg som lot meg rammes av alle disse problemene. Men det er jo nettopp snill og kjærlig han har vært. Han har berget meg ut av ulykkene med livet i behold. Skulle så ikke jeg være fylt av takk?» – Arne Melhus Arne Melhus tar oss med til oppveksten i Bardu-området. Han fikk raskt erfare livet i en tøff, men god barndom. Han vokste opp i et naturrikt område hvor turer med jakt og fiske ble en naturlig del av livet. På slutten av 1980-tallet opplevde han en krise som medførte at han overga seg til Jesus på fellesmøtene i Kristiansand. Denne hendelsen førte ham inn i en spennende vandring hvor han hadde Gud med på laget. «Men livet seiret er en ærlig historie fra norsk virkelighet, og samtidig en sterk troshistorie.» – Jan Gossner