Oppreist fra døden
Til kona mi Deborah, sønnene mine Christian og Chad, og «indianerne» mine, pasientene Herren har gitt meg omsorg for. Alt til Guds ære.
Oppreist fra døden Copyright © Dr.med. Chauncey W. Crandall IV 2010 Originalens tittel: Raising the Dead – A Doctor Encounters the Miraculous Originalen utgitt av: FaithWords, Hachette Book Group, 1290 Avenue of the Americas, New York, NY 10104 Norsk copyright © Ventura forlag AS 2016 Oversettelse: Andreas Kristiansen Sats og omslag: Kristian Kapelrud Forsidefoto: OJO Images, iStockphoto Skrift: Adobe Garamond Pro 12/15 pt. Trykk og innbinding: InPrint, Latvia 1. opplag mai 2016 ISBN 978-82-8365-005-1 (Pocket) ISBN 978-82-8365-006-8 (E-bok) Der ikke annet er angitt, er bibelsitatene hentet fra Bibel 2011 © Bibelselskapet.
Ventura forlag AS 2312 Ottestad post@venturaforlag.no www.venturaforlag.no
Innhold Innledning ............................................................................................................ 7 1 «Prøv hjertestarteren en siste gang» ...................................... 11 2 Spørsmålet som ikke ble stilt .................................................... 17 3 Vi ser liv og død ................................................................................ 25 4 Mirakelmedisin eller mirakler? ............................................... 33 5 «Jeg trenger alt Jesus kan gi meg» ......................................... 43 6 Det perfekte par? .............................................................................. 61 7 Hvorfor Chad? ................................................................................... 87 8 Striden .................................................................................................. 105 9 En svart sky og lynnedslag ...................................................... 123 10 Hjemreise ............................................................................................. 135 11 Himmelen åpner seg ................................................................... 143 12 En ny praksis ..................................................................................... 159 13 Frelse: Den ypperste helbredelse .......................................... 171 14 Oppvekke de døde: Resten av historien ......................... 187 15 Fortellingen går verden rundt ................................................ 195 Takk .................................................................................................................. 201 Noter .................................................................................................................. 203
6
Oppreist fra døden
Innledning
D
ette er fortellingen om en lege, en skeptisk vitenskapsmann som fikk øynene opp for helbredelser. Det er historien om hvordan en Yale-utdannet hjertespesialist lærte om Guds bankende hjerte – at det gir oss liv og holder oss oppe selv i de tyngste stunder. Dette er min fortelling. Men det er langt mer enn bare min fortelling, for miraklene som har skjedd like foran øynene på meg mens jeg har jobbet med pasienter er ikke bare bevis på Guds helbredende kraft, men på Guds ønske om å frelse og til syvende og sist helbrede alle ved Jesus Kristus. Det gjelder alle. Selv døden kan ikke beseire Guds kraft. Jeg har sett mer enn én person bli vekket opp fra de døde, en forsmak på alle troendes oppstandelse til det evige liv – det ultimate miraklet. Alle fortellinger har en begynnelse, en hoveddel og en slutt, men de blir ikke nødvendigvis fortalt i den rekkefølgen. Mange historier begynner midt i. Den begynner med en mann som ble vekket opp fra de døde, et mirakel der jeg spilte en viktig rolle. Gud brukte denne utrolige hendelsen til å åpne opp mange nye veier til tjeneste for ham, og den kastet lys over Innledning
7
min egen livshistorie på måter jeg ikke hadde forventet. Hvis folk har hørt om meg, er det dette de snakker om. Du kan ikke forstå min rolle i miraklet uten å vite hvordan jeg lærte å samarbeide med Guds helbredende kraft – og ta opp den åndelige kampen – da sønnen min fikk leukemi og var i desperat behov av helbredelse. Det er derfor den lange fortellingen om jakten på helbredelse for sønnen min kommer rett etter historien om dette ganske kjente miraklet, som en forklaring på hvorfor jeg forventet at døde kunne vekkes til live. Den tøffe, utrolig vanskelige tiden da sønnen min var syk lærte meg å dra kjensel på ondskap når jeg så det og ta opp kampen sammen med Jesus. Jeg var en troende lenge før sønnen min ble syk, men jeg så ikke livet som en åndelig kamp, jeg visste ikke hvordan jeg kunne kjempe. På grunn av min sønns sykdom lærte jeg å «ta på Guds fulle rustning» – jeg lærte å bruke de åndelige øvelsene Gud har gitt oss. Da jeg havnet i frontlinjen, begynte jeg å slåss så fort jeg kunne. Jeg var åpen for alt Gud kunne gi. Jeg gikk fra å være en helt vanlig troende til å være en radikal kristen. Men jeg ble ikke en humørløs fanatiker. Jeg frydet meg over å gjøre Guds verk. Da jeg bestemte meg for å holde fast ved Jesus på tross av det mest smertefulle tapet du kan oppleve som forelder, begynte Gud å bruke meg for å overbevise mennesker om hans frelse gjennom en tjeneste som helbredet på to fronter. Jeg begynte å tilby pasienter og folk jeg traff når jeg talte på møter både legehjelp og Jesus – begge deler. Noen kristne lesere har kanskje allerede satt meg i bås som «karismatisk» eller «pinsevenn». Ikke-kristne lesere lurer sikkert på om jeg virkelig er utdannet lege. Det er bare å sjekke papirene mine. 8
Oppreist fra døden
Til de kristne vil jeg si følgende: Bør ikke hele kirken være «karismatisk» i den forstand at vi blir livnært ved Guds «nådegaver», hans «karisma»? Hele kirken burde også være «pinsevenner», for pinsen er kirkens fødselsdag, da Den hellige ånds kraft grunnla menigheten. Jeg skal ikke nekte for at jeg har blitt påvirket av disse kristne strømningene – hvorfor skulle jeg det? Hver kristen strømning har sitt eget vokabular; du vil møte noe av det her, men jeg har virkelig prøvd å unngå «kanaanspråk». Jeg tror alle kristne, og til og med ikke-kristne, som gir meg en fair sjanse vil se at jeg er trofast mot Jesu lære og tjeneste – de gode nyhetene. Få «karismatiske» bøker fokuserer for eksempel inngående på lidelse. Min historie vil være meningsløs uten det aspektet. La det jeg har opplevd – mitt øyenvitnesbyrd – tale for seg. Vær så snill og vent med å dømme før du har hørt hele historien. Jeg kunne aldri ha funnet den på selv.
Innledning
9
Hvorfor regnes det som utrolig blant dere at Gud vekker opp døde? Apg 26,8
10
Oppreist fra døden
–1–
«Prøv hjertestarteren en siste gang»
D
en 20. oktober 2006 kom en kraftig 53 år gammel mann med rødt hår inn på akutten ved Palm Beach Gardens sykehus og gikk bort til resepsjonen. Før han dro hjemmefra hadde han ringt en mekaniker-kollega for å si at han ville komme litt sent på jobb. Han hadde vondt i magen og svettet voldsomt. Underveis begynte han å få smerter i brystet og hadde tungt for å puste. Han var en diger, sterk kar med et våkent haukeblikk. Men da han fortalte resepsjonisten at han het Jeff Markin og begynte å beskrive symptomene sine, så det ut som om et mørke la seg over ham; øynene bulte og han pustet raskere gjennom halvåpen munn. Han klarte å ta opp lommeboka for å vise fram forsikringskortet sitt, før han sank sammen og slo hodet i linoleumsgulvet. Den kvinnelige sikkerhetsvakten ilte til, la hodet hans i fanget sitt og begynte å be for ham, mens sykepleieren i resepsjonen tilkalte nødhjelpspersonell som kom løpende. Jeg var i en annen del av sykehuset, operasjonsdelen, der «Prøv hjertestarteren en siste gang»
11
det vi kaller en «rullebane» av pasienter var i ferd med å bli klargjort for hjerteinngrep av forskjellig slag. Alle pasientene hadde med seg familie som ventet på å få vite hvordan det gikk med deres kjære. Så da akuttalarmen gikk og jeg hørte navnet mitt i høyttalerne: «Doktor Chauncey Crandall … Kan doktor Chauncey Crandall melde seg umiddelbart», hadde jeg ikke spesielt lyst til å gå til akutten. Som den mest erfarne hjertelegen på vakt, var jobben min å sørge for at legen og teamet hans på akuttmottaket hadde gjort alt som kunne gjøres for pasienten og ta en siste vurdering. Da jeg var yngre pleide jeg å løpe når slike nødstilfeller oppsto, men nå går jeg – jeg er middelaldrende og stoler på kollegene mine. For å være helt ærlig håpet jeg problemet ville være løst innen jeg kom, selv om resultatet kanskje ikke var så hyggelig. Da jeg kom til rommet på akutten der nødhjelpsteamet behandlet Jeff, så det ut som en krigssone. Vakthavende lege hadde tilkalt alt tilgjengelig personell. Pasientens blod fra den vanlige Toponin I-testen var blitt sendt til laboratoriet, selv om EKG-resultatene levnet liten tvil om at han hadde fått et akutt hjerteinfarkt. Sykepleierne hadde satt inn to intravenøse slanger og fôret ham med medisiner – ASA (Aspirin), heparin, en betablokker og trombolysin for å løse opp blodlevringer. En sykepleier holdt åndedrettet hans i gang med ballongmaske og oksygen, men da det ikke fungerte ble en tube lagt i luftrøret og han ble koblet til en lungemaskin; en tynn slange ble lagt ned i magesekken via nesen for å tømme mageinnholdet. Akuttlegen beordret at atropin og epinefrin skulle injiseres for å hjelpe pasientens hjerte å slå. I Jeffs tilfelle ble hjerteflimmer – når hjertet banker ujevnt, men veldig fort – etterfulgt av hjertestans. EKG-elektrodene på pasientens overkropp ble fjernet så legene kunne bruke defibrillatoren for å gi ham elektrisk støt 12
Oppreist fra døden
– du har sett det på tv. «Klar!» Wham! Det var så voldsomt at Jeffs kropp lettet fra båren. Da jeg ankom, hadde teamet gjort det seks ganger, og jeg var vitne til den syvende. De hadde arbeidet med pasienten i nesten førti minutter. Jeg la merke til at hodet, spesielt leppene, samt fingrene og tærne var cyanotiske, blålige av oksygenmangel. Når cyanose inntreffer, er det lite håp. Armene hang slapt ned på hver side av undersøkelsesbenken. Pupillene var store og stive. Han hadde vært borte for lenge. Akuttlegen spurte om min mening, for å få bekreftet det alle i rommet allerede visste. Da jeg kom inn på rommet, håpet jeg at den heroiske kampen akutt-teamet kjempet for å redde pasienten skulle lykkes. Men jeg måtte snart konkludere med at slaget var tapt: Tiden var inne for å avslutte gjenopplivningen. Jeff Markin ble offisielt erklært død klokka 08.05 om morgenen. Da vi avsluttet livredningsforsøket, gikk legene og sykepleierne ut av rommet. Ingen liker å være tilskuer til døden – synet og lukten er frastøtende. Jeg måtte skrive min avsluttende vurdering, som jeg gjorde på et lite bord i den ene siden av rommet. Bare en sykepleier ble igjen. Hun hadde ansvar for å klargjøre kroppen før familien kom, og før han ble sendt til likhuset. Hun fjernet slangene fra halsen og de intravenøse slangene, før hun tok en svamp og begynte å vaske bort de gule flekkene med desinfiseringsmiddel og sporene av blod. Da rapporten var ferdig, gikk jeg mot døra for å begynne på min lange rekke med pasienter. Men før jeg forlot rommet følte jeg at Gud ville at jeg skulle snu meg og be for mannen. Det virket tåpelig – en sprø tanke forårsaket av situasjonens stress eller kanskje et påfunn fra den onde. Men så fikk jeg innskytelsen for annen gang, enda klarere nå. Men hva skulle jeg be om? Og hvorfor? Jeg kjente ikke denne mannen. Det var egentlig litt flaut å skulle be for ham. Men jeg visste at «Prøv hjertestarteren en siste gang»
13
når jeg hadde ignorert slike følelser før, hadde jeg ikke fått fred etterpå. Jeg stilte meg ved siden av den døde kroppen, og selv om det var jeg som uttalte ordene, kom de liksom ikke fra meg. Det var mer som om jeg var en høyttaler som overbrakte et budskap fra Gud. «Gud Fader», ba jeg lavt, «jeg ber deg for denne mannens sjel. Hvis han ikke kjenner deg som sin Herre og Frelser, vekk ham fra de døde nå, i Jesu navn.» Sykepleieren ga meg et blikk som sa: Du er sprø! Så skjedde det noe som virkelig var sprøtt. Høyrearmen min føk i været helt av seg selv i en bevegelse som signaliserte bønn og lovprisning, som om den ville ta imot en gave fra oven. Jeg følte ikke så mye, men jeg visste at Gud hadde kommet på en overraskende måte. I samme stund kom akuttlegen inn på rommet igjen, og jeg pekte på pasienten og sa: «Prøv hjertestarteren en siste gang.» «Doktor Crandall», sa han vantro, «jeg kan ikke gjøre det en gang til. Jeg har gjort det så mange ganger. Han er død.» «Vær så snill, gjør det for min skyld», sa jeg. «Gi ham et siste elektrisk støt.» Legen så forundret på meg, som om han vurderte å tilkalle psykiater. Men han gjorde som jeg ba om. Boom! Pip … pip … pip. De gjenværende EKG-ledningene på den døde kroppen registrerte at hjertet slo. Og rytmen var helt perfekt! Det var cirka 75 slag i minuttet, i en helt normal rytme. På mer enn tjue år som kardiolog har jeg aldri sett et hjerteslag komme tilbake så fullstendig og brått – et hjerte som kommer til live slår gjerne ujevnt en stund før det finner tilbake til sin vanlige rytme. Jeg så på Jeff Markin. Magen hans skalv litt før brystet 14
Oppreist fra døden
begynte å heve og senke seg. Han pustet! Så rykket det i de blålige, cyanotiske fingrene. Deretter kom tærne. Ikke lenge etter begynte han å mumle. Sykepleieren skrek – et høyt, skingrende hyl som tatt rett ut av en skrekkfilm. «Hva har du gjort?» spurte hun. «Hva skal vi gjøre nå?» Hun var ikke bare vettskremt, men også sint. Hun så ikke Jeff som noe mirakel, men mer som Frankensteins monster. Hun var ikke klar for å takle noe sånt. Hva skulle hun gjøre? Legg ham inn på intensiven», sa jeg. «Øyeblikkelig!»
«Prøv hjertestarteren en siste gang»
15
16
Oppreist fra døden
–2–
Spørsmålet som ikke ble stilt
J
eff fikk videre behandling på intensiven. Tilstanden hans var stabil, og jeg overlot ham til en annen lege over helgen. Da jeg kom innom på mandagen, satt Jeff i senga og snakket. Jeg trodde jeg hadde tatt feil person, helt til jeg så fingrene og tærne: de var fortsatt cyanotiske etter møtet med døden. Samme morgen kom sykepleieren som hadde vært i rommet med meg da Jeff kom tilbake til livet løpende for å forklare reaksjonen sin. «Jeg var så sint på deg, doktor Crandall. Jeg trodde han var hjernedød, men se på ham nå!» Hun fortsatte med å gi uttrykk for hvor forbløffet hun var. Til slutt sluttet hun å snakke og stirret på meg med søkende blikk. Jeg skjønte at hun hadde et spørsmål hun ikke klarte å stille. Det eneste jeg kunne si var: «Gud er stor, ikke sant?» Jeg tror at sykepleierens ustilte spørsmål er et mange av kollegene mine bærer på. Hvordan kan en lege, en kardiolog – en vitenskapsmann – tro på helbredelse, så sterkt at han ber Gud om å oppvekke et menneske fra de døde? Det er en Spørsmålet som ikke ble stilt
17
skandale at jeg supplerer det beste tradisjonell medisin har å by på med å be for pasientene mine.
Hvorfor jeg begynte å søke Gud Fram til juni 2000 var jeg en vanlig kristen som holdt troen og yrket ganske adskilt. Sent en kveld da jeg og kona mi Deborah skulle legge oss, fikk jeg en telefon fra sykehuslaboratoriet. «Doktor Crandall», sa laboratorieteknikeren, «vi har en prøve vi synes du bør vite om. Nivået på pasientens hvite blodlegemer er veldig høyt.» «Hvor høyt da?» «Over 80 000.» Alt over 10 000 er unormalt. Den fyren er død, tenkte jeg. Han hadde leukemi. «Vel, hvem er pasienten?» «Jeg beklager, doktor Crandall», sa teknikeren. «Det er Chad, sønnen din.» Jeg ble nummen i hele kroppen. Jeg tror ansiktet ble som aske, for Deborah så på meg og spurte: «Hva er det som skjer?» «Er du helt sikker på at du har riktig pasient?» «Ja, doktor Crandall, vi har sjekket det mange ganger. Jeg er veldig lei for det.» Guttene våre, de elleve år gamle tvillingene Chad og Christian, var midtpunktet i livet vårt. Chad hadde korngult hår, blå øyne og fregner. Christan var mørkhåret, med olivenfarget hud. Begge spilte tennis aktivt og deltok i lokale konkurranser. De utfylte hverandre på nesten alle måter. Mens Christian var en naturlig leder, var Chad mer beskjeden og full av sjarm. Alle ville være sammen med ham når de først ble kjent med ham. Det kunne ikke være sant at Chad skulle dø. Han og broren lå og sov på rommet sitt akkurat da. Chad hadde vært tørstere enn vanlig og drukket masse 18
Oppreist fra døden
tranebærjuice. Men døden nær? Jeg var så opprørt at jeg ikke klarte å samle tankene. Jeg husket ikke engang hvorfor Deborah hadde tatt ham med til legen. Da jeg la på, spurte Deborah: «Hva er det for noe?» «Jeg må gå. Det er et problem med en pasient», var alt jeg klarte å si. Jeg ville ikke fortelle henne om Chad før jeg visste mer, men hva jeg forventet å finne ut aner jeg ikke. Jeg bare måtte gjøre noe. Jeg gikk ut og satte meg i bilen og begynte å hyperventilere. «Hva er det som skjer, Herre?» ba jeg. «Hvorfor Chad?» Den neste halvtimen prøvde jeg å ringe alle hematologer jeg kjente, leger som kunne gi meg en bedre forståelse av hva prøveresultatene viste. Den eneste jeg fikk tak i var den som bodde nærmest, naboen litt nede i gata, doktor Robert Jacobson. Jeg spurte om jeg kunne stikke innom. Klokka var blitt godt over elleve om kvelden, og doktor Jacobson var iført pysjamas. «Robert, de sier at Chad har leukemi. Du må hjelpe meg, for jeg klarer ikke å fatte det. Jeg klarer ikke å tenke.» Frykten var så sterk at jeg fikk tunnelsyn; tankene raste forbi i en endeløs strøm. Robert ringte sykehuslaboratoriet og snakket med teknikeren. Han fikk høre det samme som meg, men kunne ikke gjøre meg noe klokere. Han ordnet en time neste dag med doktor MacArthur, overlegen på barneavdelingen. «Du må ta dette ett skritt av gangen, som alle i din situasjon», sa Robert. Deborah møtte meg i døra da jeg kom hjem rundt midnatt. «Jeg har aldri sett deg som dette. Har det noe med jobben å gjøre? Har noen gjort en tabbe?» «Nei, Deborah. De sa at Chad har leukemi.» Hun la hånden mot munnen for å dempe hylet og gikk rett ut i hagen. Det var fullmåne og blåste lett. Hun ble der Spørsmålet som ikke ble stilt
19
ute i flere timer. Hun sa det samme om og om igjen: «Herre, det kan ikke være sant. Det kan ikke være sant!» Jeg fulgte med på avstand, for jeg visste ikke hvordan jeg skulle trøste henne eller om hun ønsket trøst akkurat da. Jeg husker ikke om vi fikk noe søvn den natta. Da guttene kom ned til frokost neste morgen, så jeg det jeg hadde nektet å se i et par måneder. Chad var tynn og blek. Broren var fem centimeter høyere enn ham, men jeg hadde sagt til meg selv at han ville ta det igjen. Så husket jeg da jeg satt i sofaen sammen med Chad og la merke til at armmusklene hans var blitt slappere, noe som var veldig merkelig for en elleve år gammel tennis-fantast. Jeg hadde tenkt at han hadde trent for mye – tilskrevet vekttapet juniheten i Florida. Men nå skjønte jeg hvordan alt hang sammen, inkludert den uslukkelige tørsten hans. Han var virkelig så syk som prøvene indikerte. Frykten ble til smerte. Deborah og jeg forklarte guttene at vi måtte til legen den formiddagen. Deborah tok Chad til side og forklarte ham litt mer, men hun prøvde å la være å skremme ham. Etter at Chad ble undersøkt, gikk alle fire inn på kontoret til doktor MacArthur for å høre hva han hadde å si. Han la ikke fingrene imellom. Chad hadde leukemi. De visste ikke ennå hvilken type. De måtte ta flere blodprøver. Chad ville sannsynligvis trenge en beinmargstransplantasjon. Inntil videre ville han bli satt på cellegift – en medisin som ble kalt hydroksyurea (nå heter den hydroksykarbamid) – for å få blodverdiene under kontroll. Hvis de steg ytterligere, måtte han legges inn. Dette kom som et sjokk på begge sønnene våre. En annen gutt de kjente hadde dødd av leukemi, så de visste godt hvor farlig det var. Chad reagerte ved å melde seg ut, mens Christian fikk brekninger, og vi sprang ut på toalettet for å berolige ham. 20
Oppreist fra døden
Da vi kom hjem den kvelden, kikket jeg bort på pianoet og så en bibel på notestativet over tangentene. Jeg løftet den opp og ba: «Herre, hvis du finnes, må du helbrede sønnen min.» Den bønnen var et større vendepunkt for meg enn jeg kunne ha visst. Som lege skjønte jeg at utsiktene var dårlige. Nå måtte jeg sette min lit til min kristne tro, men jeg var helt uforberedt på en slik utfordring. Før Chad ble syk, var jeg fornøyd med å vite at jeg skulle til himmelen. Ellers tok jeg selv hånd om alle utfordringer, supplert med gode råd fra familien. «Jeg finner alltid en løsning», var mottoet mitt. For første gang i livet sto jeg overfor en fullstendig overlegen motstander. Det eneste vi hadde opplevd i ekteskapet der jeg hadde følt meg like maktesløs, var ti år tidligere da Deborah og jeg hadde prøvd å få barn. Guttene var som et mirakel. Vi var utvilsomt overbeskyttende foreldre. Men det er en annen historie. Nå hadde leukemien knust enhver normal tanke. Deborah hadde en sterkere tro enn meg, hun hadde faktisk hjulpet meg med å bli kristen. Gjennom årenes løp hadde hun sett bønnens legende kraft et par ganger, i tillegg til andre bevis på at Gud fortsatt var til stede i verden. Jeg visste ikke stort, men nok til å følge disse brødsmulene av tro til kilden. Jeg visste nok til å be Gud om å lege sønnen min. Så begynte det nye livet vårt.
De første trefningene De neste ukene kuttet jeg ned på legejobben for å kunne lære alt om leukemi-behandling og hva Bibelen sier om helbredelse. Når jeg tenker tilbake, skulle jeg ønske jeg hadde hatt kristne venner som kunne gått i forbønn for Chad sammen med meg, kristne venner som virkelig trodde, som jeg gjør Spørsmålet som ikke ble stilt
21
nå, at vi ikke bare kjemper mot «kjøtt og blod», altså naturlige årsaker, men mot «makter og myndigheter …», altså ondskapens krefter (Ef 6,12). Jeg er overbevist om at kreft ikke bare er en sykdom, men en målrettet ondskap. Men på den tiden hadde jeg ikke nok bibelkunnskap. Jeg begynte med å lese gjennom Det nye testamentet og understreke alle versene som omhandlet helbredelse. Så brukte jeg databibelen for å søke og undersøke om jeg hadde gått glipp av noe. Jeg gransket når og hvordan og hvorfor Gud valgte å helbrede noen ved bønn. Jeg leste også bøker som T.L. Osborns Helbrede de syke, Reinhard Bonnkes Mighty Manifestations og Charles og Frances Hunters How to Heal the Sick. Samtidig ringte jeg gamle kolleger ved Yale og Duke og andre steder i landet for å finne de beste kreftbehandlingsstedene for barn og bli oppdatert på den siste utviklingen innen feltet. Påfølgende prøver av Chad, en beinmargsbiopsi, pluss prøven fra FISH-laboratoriet, viste at han hadde en type leukemi som kalles kronisk myelogen leukemi (CML). CML er ganske sjelden hos barn. I ettertid ser jeg at jeg burde funnet en god lege, overlatt Chad til ham og brukt tiden på å søke Gud. Men jeg ville gjøre alt som sto i min makt, og det innebar å være hovedlegen hans, spesielt når det gjaldt å beskytte familien fra de dårlige nyhetene om CML og den sannsynlige utviklingen. Mine forsøk på å beskytte familien skulle skape splid senere, siden jeg uforvarende ble talsmann for sykdommen – den som alltid knuste håpet. Men der og da kjørte «Jeg vil finne en utvei» på autopilot. Chads blodverdier gikk dessverre opp; han måtte legges inn på sykehuset og cellegiftbehandlingen trappes opp. Noen venner fra den lokale menigheten kom innom og foreslo at vi skulle ta ham med til kveldsmøtet onsdag kveld så de kunne 22
Oppreist fra døden
be for ham. Jeg tvilte på at legene ville tillate det, men Deborah insisterte: «Bare si til legen at vi tar med sønnen vår på det møtet.» Hun var klokere enn meg, og både den og andre ganger satte hun foten ned når vi måtte ta ansvar for Chad. Legen likte det ikke, som jeg hadde forutsagt, siden Chad fikk intravenøs behandling. Jeg var nødt til å si: «Du, jeg tar med meg sønnen min i kirken i kveld. Vi skal søke Gud.» Deretter måtte jeg overbevise Chad om at han ikke trengte å være flau over å komme i kirken med intravenøs slange. Det hjalp litt da vi dekket den til. Midt i møtet samlet pastoren alle eldstebrødrene rundt Chad; de la hendene på ham og ba, mens pastoren salvet ham med olje. Det var en helt vanlig evangelisk menighet, og selv om det er bibelsk (Jak 5,14) å be om helbredelse for syke, ble det sjelden gjort. Deb og jeg var svært takknemlige. Jeg gråt mens pastoren og eldstebrødrene ba. Jeg trengte bare en forsikring fra Herren om at han var med oss midt i krisen. Chad virket litt bedre etterpå, og da de sjekket blodverdiene hans på sykehuset neste morgen, var de så lave at han kunne reise hjem. Bibelstudiene overbeviste meg etter hvert om at Chad kunne bli helbredet ved bønn. En nøkkel syntes å være et fellesskap av troende som sto forent i bønn. Det var jo akkurat det vi hadde gjort på onsdagsmøtet. Men jeg følte ikke at mange av de kristne i vår omgangskrets trodde på helbredelsens kraft. Det er sant at de tilbød seg å be for Chad, men da jeg spurte om nådegaver som helbredelse var like virksomme i dag som på nytestamentlig tid, nølte de. Mange trodde miraklenes tid var over. Miraklene hadde vært nødvendige som et vitnesbyrd før Det nye testamentet fantes. I vår tid var Guds ord tilstrekkelig til å skape Spørsmålet som ikke ble stilt
23
tro, og derfor var under og mirakler sjelden vare, hvis de fantes i det hele tatt. Men i Bibelen sto det ingenting om en tidsbegrensning på helbredende bønn. Kanskje jeg ikke så det siden Chad var syk, men hvorfor skulle Jesus oppheve sitt løfte om at disiplene skulle gjøre «større» mirakler enn ham (Joh 14,12)? Deborah og jeg fikk større og større tro på det overnaturlige, og vi ble villig til å gå til skritt som mange av våre kristne venner sikkert syntes var underlige. Samtidig som vi tok uvanlige veier i jakten på helbredelse ved Kristus, tok vi også kontakt med de beste legene i verden.
24
Oppreist fra døden
–3–
Vi ser liv og død
K
ort tid senere hadde Chad fått time på kreft-senteret Dana-Farber i Boston – det var en del av det medisinske senteret på Harvard – da en venn ringte for å si at søster Briege McKenna, ei nonne med en internasjonal kristen tjeneste, befant seg på Palm Beach-øya. Hun var villig til å be for Chad, men hun hadde bare anledning til å treffe ham samme dag som vi skulle fly til Boston. Søster Briege ble helbredet for revmatisk leddgikt midt under lovsangen i en alder av 24 år. Like etter fikk hun helbredende bønn i nådegave, en tjeneste hun nå har hatt i tretti år. Etter å ha lest boka hennes Miracles Do Happen kommer folk fra hele verden til retreat-senteret hennes i Tampa, Florida for at hun skal be for dem. Søster Briege ville be for Chad, og Deborah mente at vi ikke måtte gå glipp av muligheten. Jeg var mest opptatt av å få Chad tidsnok til Dana-Farber. Jeg visste hvor fort leukemien hans utviklet seg og hvor skummel sykdommen var. CML er som en «muldvarp» i en etterretningsorganisasjon – den ser lojal ut, selv om den systematisk jobber for å undergrave kroppens forsvarsverk. CML oppstår når det skjer Vi ser liv og død
25
Tilbake til livet Den 20. oktober 2006 fikk en middelaldrende mekaniker et voldsomt hjerteinfarkt. Førti minutter senere var han erklært død. Hjertespesialist Chauncey Crandall fylte ut dødsattesten og skulle til å forlate rommet. «Plutselig følte jeg at Gud ville at jeg skulle snu meg og be for mannen», forklarer han. Doktor Crandall ba for ham. Så ga han instruks om at mannen mot alle odds skulle få et siste støt med hjerte starteren. Jeff Markin våknet mirakuløst til live og lever i beste velgående i dag. Hvordan kan det ha seg at en Yale-utdannet kardiolog med en praksis i Palm Beach og noen av de mektigste og rikeste menneskene i det amerikanske samfunnet som pasi enter, begynte å tro på helbredelse? Svaret finner du i fortellingen om den åndelige reisen som forvandlet livet til Chauncey Crandall.
Dr.med. Chancey Crandall IV
lengter etter alt Gud har å tilby, og Gud har gjorte utallige mirakler gjennom tjenesten hans. Crandall er gift med Deborah, og han foreleser og forkynner både nasjonalt og internasjonalt.