Smugle lys by Ventura forlag AS

Les mer om AsiaLinks arbeid pĂĽ www.asialink.no

Smugle lys Copyright © Back to Jerusalem, Inc. 2016 Originalens tittel: Smuggling Light, One Woman’s Victory over Persecution, Torture and Imprisonment Originalen utgitt av: Whitaker House, 1030 Hunt Valley Circle, New Kensington, PA 15068 www.whitakerhouse.com Norsk copyright © Ventura forlag AS 2017 Oversettelse: Ellen Ofte Jakobsen Sats og omslag: Kristian Kapelrud Forsidefoto: trace, istockphoto.com Skrift: Adobe Garamond Pro 12/15 pt. Trykk og innbinding: DH Printing House, Latvia 1. opplag mars 2017 ISBN 978-82-8365-030-3 Der ikke annet er angitt, er bibelsitatene hentet fra Bibel 2011 © Bibelselskapet. Ventura forlag AS 2312 Ottestad post@venturaforlag.no www.venturaforlag.no

Anbefalinger «Boken Smugle lys er et fantastisk vitnesbyrd om hvordan Esther Chang møtte Jesus og ble lydig mot kallet om å hjelpe nordkoreanske flyktninger. Boken er en ren vitamininnsprøytning for oss kristne i Norge. Vårt fokus på komfort og luksus har gjort at mange av oss har mistet perspektivet på det livet Gud har kalt oss til å leve. Historien til Esther kan hjelpe oss til igjen å ta korset opp og følge Jesus i det som kan synes umulig rent menneskelig sett. Men nettopp i disse situasjonene er det at Gud viser sin makt når vi vender oss til ham i bønn. Dette er en bok i rette tid. Her kan vi lære å ta oss av flyktninger og bli redskap i Guds hand for å hjelpe de mange som kommer til vårt land. Boken anbefales på det varmeste.» Noralv Askeland Bibellærer «Denne boken bør du ikke lese om du trives som ’sofa-kristen’. Kjærligheten som Esther (bokens hovedperson) har til det nordkoreanske folk og dedikasjonen hun har i å følge Jesus vil utfordre deg. Hun deler et usminket bilde om sine mange utfordringer i oppgaven med å dele evangeliet med mennesker

som lever i det mest undertrykkende land i verden. Hadde vi hatt flere mennesker som fulgte Jesus på denne måten, ville verden sett annerledes ut. La deg derfor utfordre, les boken og bli en av dem som forandrer verden. God lesning.» Erik Jensen Misjonskonsulent i AsiaLink «Esther, en koreansk kvinne født og oppvokste i Kina, er en av de djerveste misjonærene til Nord-Korea jeg kjenner til. Som husmenighetspastor i en by nær grensen til Nord-Korea ble hun tidlig konfrontert med nøden og fortvilelsen til hundrevis av koreanere som snek seg over grensen til Kina for å få hjelp. Å hjelpe koreanske flyktninger er strengt forbudt i Kina. De som hjelper flyktninger kan klassifiseres av kinesiske myndigheter som terrorister. På mirakuløst vis åpnet Gud dører for henne, slik at hun i hemmelighet ikke bare kunne forkynne evangeliet for flyktningene som kom til Kina, men også på landsbygda i Nord-Korea. Hun opplevde å bli forrådt av mennesker hun ofret alt for å hjelpe. Hun ble fengslet og torturert i både Nord-Korea og i Kina. Men gjennom all lidelse og forsakelse fikk hun bevare Guds kjærlighet til sine torturister og til det koreanske folk. Mine medarbeidere fikk privilegiet å arbeide sammen med denne usedvanlige kvinnen i flere år. Gjennom henne og hennes kontakter fikk vi være med på å bringe Guds Ord til hundrevis av mennesker i Nord-Korea. Da agenter fra NordKorea forsøkte å likvidere henne i Kina, måtte hun overtales til å flykte til et tryggere land. Derfra fortsetter hun sin tjeneste for det koreanske folk. Denne boken er et usedvanlig sterkt vitnesbyrd om hva som kan skje når et menneske stiller seg til disposisjon for Herren. Den er et vitnesbyrd om at uansett hvor mørkt det 6

Smugle lys

kan være, vil lyset alltid seire. Uansett hvor mye hat du møter, er kjærligheten alltid sterkere. Men historien om Esther viser også tydelig, at selv om evangeliet er gratis kan det å følge Jesus koste deg alt. Historien til Esther er et betimelig og sterkt korrektiv til den humanistiske, selvdyrkende kristendomsforståelsen som i stadig større grad preger og lammer våre menigheter i den vestlige verden. Les denne boken, gi den til dine venner og la Gud bruke budskapet den formidler i ditt liv.» Eivind Frøen Evangelist og forkynner «Jeg har hatt en stor opplevelse – ved lesningen av en uhyre spennende, velskrevet og lett tilgjengelig bok om en kvinne som må ha fått et av kirkehistoriens mest utfordrende kall. Først misjonær og hjelpearbeider for nordkoreanske flyktninger i det nordlige Kina. For så å forkynne evangeliet og hjelpe hardt utsatte mennesker i Nord-Korea. Vi har å gjøre med et av verdens mest utilgjengelige land, en avskyelig politistat, beskrevet som et ondskapens regime som holder størsteparten av folket nede i undertrykkelse, fattigdom og frykt, mens det bruker enorme ressurser på politi, propaganda, soldater og våpen. Esther Chang er etnisk koreaner, besteforeldrene innvandret til Kina fra Sovjetunionen, unnslapp Stalins terror, rett før hans kommunistkollega Mao Tse Tung erobret makten i 1949. Selv ble hun født midt under den såkalte kulturrevolusjonen på slutten av sekstitallet der vold og sult sendte millioner av kinesere i døden. Ikke helt samme omgivelser som å vokse opp på Ullern. Det er et brennende vitnesbyrd om en kvinne, overgitt til kallet – til å bringe evangeliet og humanitær hjelp under den Anbefalinger

ytterste fare. Under sterkt press, utsatt for fengsling og tortur både i Kina og Nord-Korea klarer hun på mirakuløst vis å hjelpe mennesker, både med mat og klær – hun forkynner evangeliet og fører mange mennesker til frelse – selv i fangenskap, fengslet, utmattet og syk. Fremfor alt ser jeg boken om Esther Chang som et dokument om et menneske som er trofast – selv ansikt til ansikt med døden. Det er Apostlenes gjerninger ført inn i vår tid. Også i det mørke Nord-Korea blir lyset forkynt, mennesker blir kristne også der, og det synes som om husmenighetene vokser, om enn sakte. Samtidig får vi beskrivelse og innblikk i steder og menneskers liv, både i Kina og Nord-Korea, der vestlige media aldri får tilgang, og om de skulle få det, ville de aldri bry seg om kristnes kår. Vi får vite om undertrykkelse, fornedrelse, fattigdom, sult og død – svært konkret. Men det er lyset og håpet som seirer. Mennesker får hjelp. Der, som overalt i verden, blir mennesker forandret der frelsens evangelium forkynnes, tas imot og praktiseres rett. Det handler om kjærlighet, mot og selvoppofrelse – og om seier – midt i håpløshetens, fryktens, hatets og voldens omgivelser.» Håvald Slåtten Pensjonert journalist

Smugle lys

Innhold Om forfatterne ................................................................................................ 10 Innledning ......................................................................................................... 11 1 En tredje kultur .................................................................................... 17 2 Bestefar ...................................................................................................... 23 3 Skolegang ................................................................................................. 33 4 Forandring .............................................................................................. 39 5 Nytt liv ...................................................................................................... 47 6 Eksodus ..................................................................................................... 57 7 Hjem igjen ............................................................................................... 67 8 Som Jona .................................................................................................. 73 9 Tjenesten begynner ........................................................................... 79 10 FĂ¸rste tur til Nord-Korea .............................................................. 85 11 Det koster ................................................................................................ 93 12 Tilbake til Nord-Korea ................................................................... 99 13 StĂĽ opp mot avgudene .................................................................. 107 14 Et gavmildt evangelium i et lukket land ........................... 115 15 Papirtigere ............................................................................................. 123 16 En forkledd velsignelse ................................................................. 133 17 Nye prĂ¸velser ...................................................................................... 143 18 Nummer 27 ......................................................................................... 149 19 Velsignelser bak murene .............................................................. 157 Etterord ............................................................................................................ 165 Fotografier ...................................................................................................... 169 Innhold

Om forfatterne

ugene Bach, et pseudonym, leder den kinesiske misjonsbevegelsen Tilbake til Jerusalem som støtter kinesiske misjonærer i Afrika, Asia og Midtøsten. Han samarbeidet med Esther i flere år i Kina, og hjalp henne å få tak i bibler og annet nødvendig materiell til tjenesten. Han har skrevet flere bøker om undergrunnskirken i Kina, Nord-Korea og Iran. Esther, et pseudonym, vokste opp i en liten by i det nordlige Kina, i klem mellom to kulturer: Avvist av kineserne fordi hun tilhørte den koreanske minoriteten, og avvist av koreanerne fordi bestefaren var en markert kristen. Etter at hun ble omvendt, har Esther jobbet utrettelig med å gi evangeliet til nordkoreanerne, slik denne boka forteller. Av hensyn til familiens sikkerhet har Esther, mannen og sønnen nylig flyktet fra Kina og bor nå et annet sted i verden. Forfatterens merknad: Navn på steder og personer og datoer er endret for å beskytte de som fortsatt lever og arbeider i Kina og Nord-Korea.

Smugle lys

Innledning

Nord for grensen mellom Nord-Korea og Kina for omtrent åtte år siden.

allo?» Esther svarte usikkert. Enda hun kjente igjen telefonnummeret, kunne hun aldri vite hvem hun snakket med. Hun prøvde alltid å virke forvirret inntil hun var sikker på at det ikke var politiet som var i den andre enden. «Esther», sa en desperat stemme. «Hjelp meg! Jeg ble skutt!» Så ble linjen død. Esther kjente igjen stemmen med det samme: Det var Peter, en nordkoreaner hun hadde disippelgjort i over to år. Hun presset telefonen mot øret i over et halvt minutt i tilfelle de fikk kontakt igjen, men stillhet var det eneste hun hørte. *** Peter var en av mange nordkoreanere som uten tillatelse krysser Tumen- eller Yalu-elevene og drar inn i Kina for å kjøpe mat og tjene penger for familiene sine. Elvene er strengt bevoktet på begge sider, og grensevaktene skyter som oftest først og spør etterpå. Innledning

For å komme seg over uten å bli oppdaget, måtte Peter ligge helt stille i gresset i nærheten av elva hele dagen. Noen få centimeter i timen var alt han kunne bevege seg uten å tiltrekke seg oppmerksomhet. Når mørket senket seg og sjansen for å bli oppdaget var minst, snek han seg fram til elvebredden og kledde av seg, gled lydløst ut i det iskalde vannet og tok seg over til den andre siden med klærne i en bylt på hodet. Han visste det var farlig, men han visste også at hvis han ikke dro fram og tilbake til Kina, kunne han og hele familien sulte ihjel. Livet sto uansett på spill. Så langt gikk alt som planlagt. Straks han var over på den kinesiske siden av elva, skulle han ringe den eneste personen han visste kunne hjelpe ham: Esther. Hun var den første som hadde fortalt ham om Jesus, og han hadde kommet til tro og blitt frelst gjennom tjenesten hennes. I flere måneder lærte hun ham opp i sitt eget hjem. Hun hadde gitt ham penger, mat, klær, tepper, en mobiltelefon, lydbibler og videospillere med Jesus-filmen som han tok med seg hjem til landsbyen sin. En gang hadde Esther til og med klart å rekruttere tre tidligere amerikanske tjenestemenn til å smugle ham inn i Nord-Korea igjen. Men da alle lydbiblene var delt ut og all maten og alle pengene brukt opp, var Peter nødt til å dra til Kina igjen. Han nærmet seg den kinesiske bredden da han hørte en soldat rope. Ekkoet over vannflaten gjorde det vanskelig å avgjøre hvor ropet kom fram, men han visste at han var oppdaget. Han satte opp farten i et forsøk på å komme seg i land i Kina og gjemme seg i skogen. Men idet han tok seg opp på den frosne elvebredden, lød et skudd. Han snudde hodet og rakk å se lysglimtet fra geværmunningen før han kjente smertene bite ham i leggen. Skadet, men i live klarte han å krype inn i skogen og ringe Esther. 12

Smugle lys

*** Flere kilometer unna gikk Esther bekymret rundt i huset og ba for Peter. Til slutt tullet hun seg inn i et sjal for å dra og lete etter ham. «Hvor skal du, mamma?» spurte sønnen hennes, men Esther visste ikke hva hun skulle svare. Hun visste ikke hvor hun skulle lete etter Peter, hvordan hun skulle finne ham, eller hva hun skulle gjøre hvis hun fant ham. Men i tanken så hun for seg hvordan Peter lå et eller annet sted og blødde fra et skuddsår, og hun visste at nå trengte han hennes hjelp mer enn noen gang. «Hvor skal du?» spurte sønnen igjen. «Jeg vet ikke helt. Bare bli her med bestemor, du», sa hun før hun skyndte seg ut for å vente på en drosje. Samtidig som Esther satte seg inn i drosjen, nærmet de kinesiske grensevaktene seg Peter. Fordi så mange nordkoreanere forsøker å krysse grensen til Kina hvert år, har grensevaktene god trening i å spore dem opp – som jakthunder med års erfaring. Kinesiske myndigheter ser på flyktningejakt som en av de beste måtene å lære opp nye grensevakter på. Rekruttene blir ofte satt til de lengste vaktene, tidlig på morgenen. Klarer de ikke å oppdage ulovlige grensekryssere, blir de straffet når uka er over. Den rekrutten som derimot har fanget flest «ulovlige», blir utropt til ukas vinner, og får lov å gjøre narr av de andre. Det tragiske er at det ikke er dyr de jakter på. De gjør det til en sport å jakte på utsultede, ufarlige mennesker som bare er ute etter en mulighet til å overleve. Og når de blir oppdaget, er flyktningene ofte enkle å skyte og fange, for de er så svake og underernærte at de beveger seg nærmest som søvngjengere. Slik var det med Peter også. De fant ham like etter at han Innledning

hadde ringt Esther. Han ble arrestert med det samme, og tvunget til å gå til nærmeste vei, tross skuddskaden. Ved veien sto politiet klare til å ta ham med til fengselet like utenfor Tumen by. «Har du ransaket ham?» spurte en av politimennene. «Han er så tynn at du kan se tvers gjennom ham. Hva i all verden kan han bære med seg?» snappet grensevakten, og gjorde det klart at han ikke trengte å svare politiet. «Spiller ingen rolle. Prosedyrene skal følges uansett. Hvem vet hva disse hundene kan ha med seg?» brummet politimannen. I en av innerlommene fant han mobiltelefonen. «Hvem har du snakket med?» brølte han og stakk telefonen opp i ansiktet på Peter. Politimannen så gjennom loggen og ringte opp igjen det siste nummeret. «Hallo? Peter? Hvor er du?» svarte Esther. «Er det deg?» hvisket politimannen. Han hadde tydeligvis gjort det samme mange ganger før. «Ja, det er meg. Det er Esther. Hvor er du?» Så tidde hun. Det var noe som ikke stemte. Det ble stille lenge. «Hvor er du nå?» hvisket politimannen til slutt. Esther ble sikker på at det ikke var Peter hun snakket med. Hun la på, men visste at skaden allerede hadde skjedd. «Det er henne!» utbrøt politimannen. «Hvem?» spurte grensevakten. «Esther! Vi har lett etter det kvinnemennesket i årevis!» Han hadde rett. Esther var nylig løslatt fra kinesisk fengsel, dømt for menneskehandel med nordkoreanere. Og for noen få netter siden hadde navnet hennes kommet opp igjen da kinesisk politi arresterte en nordkoreansk leiemorder. Kinesiske myndigheter var tydeligvis ikke de eneste som var ute etter Esther. Regjeringen i Nord-Korea har lenge ansett det som et 14

Smugle lys

problem at kristne på den kinesiske siden av grensen har medfølelse med nordkoreanske rømlinger. Flyktningene har nemlig lært seg at det er hjelp å finne i hus med kors på døra. Takket være modige, kinesiske troende har et stort antall nordkoreanere kommet til tro på Jesus i løpet av noen tiår. En av de verste av disse kinesiske kristne var, etter NordKoreas oppfatning, Esther. De hadde satt henne i fengsel en gang før (det hadde kineserne også), og planen var å henrette henne. Ingen visste sikkert hvorfor hun ble løslatt, men det skulle i alle fall ikke få skje igjen, hadde nordkoreanske myndigheter lovet seg selv. De hadde til og med gått så langt som til å hyre inn en leiemorder som dro til Kina og forsøkte å infiltrere Esthers krets av kristne medarbeidere for å finne ut hvem kontaktene hennes var. Ordren hans var å drepe alle som var involvert ved å stikke dem, én for én, med en sprøyte fylt med gift. Men planen ble forpurret da kinesiske myndigheter arresterte ham for noe helt annet. Politiet fant en liste med navn på ham, og torturerte ham inntil han ga dem opplysningene de var ute etter, og de fikk vite at han var sendt for å drepe Esther. Kinesisk politi ble rasende, for nå hadde de bevis for at Esther igjen var i full gang med å hjelpe flyktninger. Eller bedrev menneskehandel, som de kalte det. Idet hun avbrøt telefonsamtalen visste Esther at hun og familien hennes nok en gang var i alvorlig fare. Hun var nylig løslatt fra fengsel, så hvis hun ble arrestert igjen nå, kom hun nok til å bli henrettet – eller sendt i arbeidsleier på livstid, og det var nesten det samme. Hun visste at hun måtte kvitte seg med telefonen, finne en måte å få gitt beskjed til familien på, og komme seg bort. Der i drosjen la Esther alt i Guds hender. Hun var en Innledning

ettersøkt kriminell i Kina og fortsatt et drapsmål for nordkoreanske myndigheter. Å følge Jesus hadde ført henne i fengsel både i Kina og Nord-Korea, men Han hadde ført henne ut igjen også. Jesus var den eneste som kunne hjelpe henne nå.

Smugle lys

–1–

En tredje kultur

Og nå, så sier Herren, som skapte deg, Jakob, som formet deg, Israel: Vær ikke redd! Jeg har løst deg ut, jeg har kalt deg ved navn, du er min. Jesaja 43,1

ommer du til en bestemt landsby ute på bondelandet på grensen mellom Kina og Nord-Korea, vil du straks legge merke til at den er annerledes enn alle andre landsbyer i Kina. De aller fleste innbyggerne er koreanere født i Kina, og alle skilt og plakater er skrevet på både kinesisk og koreansk. Koreansk kultur preger dagliglivet. Kinesere som kommer på besøk, ergrer seg gjerne over at mange lokale drosjesjåfører og serveringsdamer bare snakker koreansk. Det går faktisk an å leve hele livet her uten noen gang å måtte lære seg kinesisk. Koreansk-kineserne som bor i dette området er kinesiske statsborgere, men skiller seg klart fra den kinesiske han-majoriteten, og er en av landets mange etniske minoriteter. Maten, språket, seremonier og skikker er tydelig koreanske, samtidig som innbyggerne regner seg som kinesere. Ett eksempel på En tredje kultur

det er alle de koreansk-kinesiske soldatene som mistet livet i kamp for Kina under Koreakrigen, en innsats som sikret dem dyp respekt fra både kinesiske og nordkoreanske styresmakter. På mange måter er koreansk-kineserne verken fullt ut kinesere eller fullt ut koreanere. De er i realiteten en tredje kultur, en blanding med elementer fra dem begge.

Esther Chang I 1967 ble det født en liten pike i denne spesielle landsbyen, en som skulle bli mektig brukt av Gud. Navnet hennes var Esther. Og etter hvert blir det lett å se at nettopp det at hun kommer fra denne tredje kulturen, har stor betydning for dagens evangelisering av Nord-Korea. 1960-tallet var en vanskelig tid i Kina. Kulturrevolusjonen var i full gang. Formann Mao Zedong hadde satt den i gang for å hindre enhver dreining i kapitalistisk retning. Gjennom en enorm propaganda-kampanje skulle Kinas unge ledes til å erklære krig mot «de fire gamle», og gjøre hva de kunne for å ødelegge (1) gammel kultur, (2) gamle skikker, (3) gamle vaner og (4) gamle ideer. Mao Zedong var sikker på at siden hans revolusjonære rødegardister hadde fått beskjed om ikke å røre arbeiderklassen og jordbrukssamfunn, ville ikke Revolusjonen påvirke økonomien. Han tok feil. De enorme sosiale omveltningene førte til at millioner døde på grunn av vold, sult og kulde. Maos selvpåførte fattigdom ble et mareritt for hele nasjonen. Esther var nummer tre i en søskenflokk på fire, med en eldre bror og søster og en yngre bror. Familien hadde vært kristen i flere generasjoner. Bestefaren vokste opp i Sovjetunionen og immigrerte til Kina like før kommunistene tok makten der, og unngikk så vidt å dele skjebne med koreanerne 18

Smugle lys

som Stalin sendte med tog gjennom Sibir og tvangsbosatte i sentralasiatiske land som Kasakhstan, Kirgisistan og Usbekistan. Med sin medisinske utdannelse fra Sovjet var han et verdifullt tilskudd til landsbyen, men likevel ble han og hele familien ofte utsatt for forfølgelser, både på grunn av sin kristne tro og på grunn av hatet som på den tiden ble pisket opp mot alle med utdannelse. Bestefaren og hele familien hans led også fordi de var etniske koreanere. Kinesiske barn var ikke særlig snille mot koreanske barn, men kalte dem stygge ting og kastet stein på dem. Esthers far var den av sine koreanske jevnaldrende som fikk mest skolegang – det vil si ut barneskolen. Mer orket ikke han heller av den intense og ondskapsfulle mobbingen som koreanerne ble utsatt for hver eneste dag. Men den viktigste undervisningen fikk han uansett ikke på skolen, men av faren som lærte ham elementær medisin. Medisin ble familiens levebrød, og da Esthers far var en voksen mann med tre egne barn, var han den eneste legen i hele byen. Det var ingen enkel jobb. Han hadde knapt nok lønn og enda færre medisinske hjelpemidler. For å brødfø familien måtte han ta på seg tungt kroppsarbeid på kveldene. Han hadde ingen støttefunksjoner, ingen jordmødre, ingen utdannede sykepleiere til å ta vare på de sykeste pasientene. De hygieniske forholdene var så elendige at friske mennesker risikerte å bli syke av å være på landsbyklinikken. Småsår ble betente. Familiemedlemmer som fulgte sine kjære til klinikken, kunne pådra seg luftbårne sykdommer fra den bakteriebefengte luften der inne. Uten de rette hjelpemidlene var det umulig å desinfisere rommene og undersøkelsesbenkene, ikke engang det medisinske utstyret på en ordentlig måte. Innlagt vann eller elektrisitet fantes ikke, og forholdene var rett og slett farlige. En tredje kultur

Ikke fantes det penger til forbedringer heller. Det hadde vært lovbrudd å kreve betaling av pasientene for å kunne kjøpe inn det som trengtes, og selv om landsbyklinikken var fullstendig avhengig av myndighetene, fikk de ingen midler derifra. Omtrent 90% av alle barna som døde på denne tiden, døde av helt alminnelige, smittsomme sykdommer. I 1967 var forventet levealder i Kina bare 57 år.

Hentet tilbake til livet En dag ble tre måneder gamle Esther plutselig dødssyk på grunn av smitte som faren hennes tok med seg hjem fra klinikken. Han skjønte raskt at det sto om livet til den vesle jenta, og at han måtte få henne til et bedre sykehus enn hans. Han trengte en bil eller en ambulanse, men ingen i landsbyen eide en bil, og en ambulanse visste de ikke engang hva var. Det eneste han hadde, var en sykkel. Sykehuset var flere mil unna, men han visste at barnet hans kom til å dø uten riktig behandling. Altså hadde han ikke annet valg enn å binde henne fast til kroppen sin, sette seg på sykkelen og dra av sted. Han tråkket det beste han kunne bortover de dårlige veiene. Hvert minutt telte, men for hver kilometer syntes det å gå saktere. Enda så sliten han ble, sluttet han likevel ikke å tråkke, men sto på pedalene for å få mer kraft. Tiden var ikke på hans side og det visste han. Hver gang han saknet farten eller tenkte på å stanse, var et blikk på lille Esther nok til å pumpe en ny dose adrenalin ned i de slitne beina. I fire timer syklet han før han endelig var framme ved sykehuset. Han slengte fra seg sykkelen, og på vei inn fikk han løsnet Esther. Han var knapt nok kommet gjennom døra før han ropte på hjelp. 20

Smugle lys

«Dattera mi! Hun trenger hjelp med det samme. Hvor er legen?» Staben så forundret på ham, men straks de så det lille barnet som lå livløs i armene hans, styrtet de til for å hjelpe. Noen sprang for å hente legen som kom stormende for å se hva som sto på. Raskt og nøyaktig forklarte faren legen om datterens tilstand, og legen satte i gang med det samme og begynte å rope beskjeder til pleierne. Alle gjorde hva de kunne for å redde den lille, men hun ble bare verre. Magen blåste seg opp og slapp ikke luften ut. Snart sluttet hun helt å puste. Forferdet sto faren og så på at den tre måneder gamle kroppen ble livløs. Hjelpeløs var han vitne til hvor hardt alle jobbet for å redde datteren hans. Helst ville han ha hjulpet til selv, hoppet midt inn i det, men han visste at dette var mennesker som kunne sine ting. Han visste også at han selv var utkjørt, nær ved å kollapse av utmattelse og dehydrering, og besvimte han, kunne han i alle fall ikke være til hjelp for datteren sin. Han så seg rundt mens han forsøkte å komme til hektene igjen. Sykehuset var ikke i stort bedre forfatning enn hans egen landsbyklinikk. Veggene var av upussede betongblokker, lyset dårlig, luften så fuktig at hjørnene var mørke av mugg. En annen dag ville stedet likevel ha vært spennende. Han ville ha fulgt med på hvilke instrumenter og prosedyrer disse utdannede menneskene brukte, og her fantes utstyr og gjenstander han gjerne skulle hatt selv. Nå hadde legen sjekket alle livstegn, vurdert situasjonen og innsett at det ikke var mer de kunne gjøre for den lille piken. Han så nøye på henne for å lete etter tegn på bedring, holdt hånden hennes i et helt minutt i håp om å kjenne pulsslag. Han trakk pusten dypt, ristet på hodet og tok et skritt tilbake, tenkte seg om enda en gang og samlet staben rundt En tredje kultur

seg. Da det korte møtet var over, gikk en av pleierskene bort og dro nålen med intravenøs væske ut av armen på den lille. En annen pleierske begynte å rydde og vaske for å gjøre klart for neste pasient. Her var alt håp uansett ute. Faren, som hadde sittet sammensunket i et hjørne, reiste seg plutselig. «Hva? Var det alt? Skal dere ikke prøve å redde datteren min?» «Hun er død. Det er ikke mer vi kan gjøre for henne», svarte pleiersken kjølig. «Så flytt dere! Hvis ikke dere vil kjempe for henne, skal jeg gjøre det», sa han. Plutselig virket ikke de velutdannede menneskene så flinke likevel. Metodisk gikk han gjennom alle de livreddende prosedyrene som faren hans hadde lært ham. Ett for ett utførte han dem som på instinkt. Det var nesten som om han hørte faren fortelle ham hva han skulle gjøre. Hver eneste metode han visste om, brukte han for å hente den lille tilbake til livet. Staben på sykehuset hadde aldri opplevd at noen kom og tok over behandling på den måten, og nå sto de der, imponert og irriterte på samme tid. Prøvde de å nærme seg, stilte han seg i veien så de ikke kunne ta Esther fra ham. «Vil dere ikke hjelpe meg, kan dere bare gå!» kommanderte han. Pleierskene trakk seg unna og fulgte med på hvordan den desperate faren prøvde å redde barnet sitt. En stund så det ut til at ingenting hjalp. Men så, helt plutselig, begynte jentebabyen å puste igjen. Til alles store forundring kom hun tilbake til livet. Det var som et mirakel! Gud hadde i sannhet mange planer for dette barnet, og dette var bare det første av mange mirakler familien hennes skulle bli vitne til i årene som fulgte. Esthers liv var noe utenom det vanlige helt fra begynnelsen av, et liv som bar stor frukt for Guds rike. 22

Smugle lys

–2–

Bestefar

sthers bestefar, familiens patriark, var et sterkt, kristent vitne i lokalsamfunnet, og hans kjærlighet til Herren kom til å få stor betydning for Esthers liv. Hånd i hånd med å praktisere som byens lege, forkynte han evangeliet. Selv da det trykte Ordet ble tatt fra ham og ødelagt, fortsatte han å forkynne Ordet som var skrevet i hjertet hans, og han fortalte stadig andre om Jesu godhet og kjærlighet. Bestefar eide ingenting da myndighetene sendte ham til en liten landsby nordøst i Kina, et sted uten elektrisitet, uten skoler, uten sykehus, uten innlagt vann. De ga ham ansvaret for helsestellet der, men ingen praktiske eller økonomiske midler å utføre oppgaven med. Så lett det hadde vært for ham å gi opp! Det var mange i Kina som begikk selvmord i disse mørke årene; livslysten ble langsomt klemt ut at av et helt land. Men Bestefar hadde en større visjon. Han levde ikke som om dette livet var det eneste som fantes. Han visste at Gud ikke hadde glemt ham, at det var et liv etter døden, og at selv om han ikke forsto det som skjedde, kunne han stole på sin himmelske Far. Bestefar

Og Fars kjærlighet strømmet ut fra ham i form av et ønske om å hjelpe andre. Straks han kom til landsbyen, gikk han i gang med å bygge en brønn som kunne gi innbyggerne rent vann – en forutsetning for god helse. Besøker du landsbyen i dag, vil du se at brønnen fortsatt er der. Han elsket ikke bare mennesker, men planter også. Å så et frø i jorda og se det spire og gro, ga ham stor glede. Planter trenger stell og omsorg, omtrent som mennesker, og noen ganger trenger de ekstra mye pleie, men Bestefar visste at belønningen til slutt ville være mat, skjønnhet og ren luft. Derfor plantet han mange frukttrær rundt om i byen. Var det et tre eller en plante som ikke ville vokse, hjalp han eieren med å stelle den frisk og sterk igjen. Dessuten var han en hendig kar som kunne fikse nær sagt hva som helst landsbyfolket kom til ham med. Alle kalte ham noe tilsvarende «Jesus-skrullingen», uten at det var vondt ment; mange brukte det nærmest som et kjælenavn på ham. Bestefar var en mann med verdifulle egenskaper som talent, styrke, intelligens og ydmykhet, og for den gjengse landsbyboer betydde han mer for overlevelsen enn noen av myndighetenes representanter. Bestefar var forelsket i Jesus og helt overgitt til Ham. Tilnavnet «Jesus-skrullingen» bar han som en hederstittel. At folk syntes han var sprø fordi han fulgte Jesus, brydde han seg ikke noe om. Det som betydde noe for ham, var om familien hans fulgte Jesus eller ikke. Men selv om Bestefar likte å bli kalt «Jesus-skrullingen», hatet familien hans det. Hva de enn gjorde, ble de ikke kvitt stemplet – de var medskyldige uansett. Ingen av dem trodde på Jesus, men «Jesus-skrullinger» ble de kalt likevel. Bestefar fortjente tittelen, og folket i landsbyen elsket ham. Ingen andre i familien ønsket tittelen og de fortjente den heller ikke, men 24

Smugle lys

de slapp ikke unna. Når den ble brukt om dem, var den ikke lenger et kjælenavn, men et økenavn fylt av skam og ydmykelse. «Jesus-skrullingene» ble et våpen landsbyfolket brukte for å stemple Esthers familie som annerledes, en svøpe å ramme dem med hver gang noen fant det for godt. Navnet ble et fengsel. Esther hatet det mer enn noen andre i familien, og hver gang noen brukte det mot henne, blusset et uforklarlig raseri opp i henne. Hvordan kunne landsbyfolket se opp til Bestefar nærmest som en konge, og samtidig behandle ham som en slave når det passet dem? Flere ganger plaget og forfulgte de ham uten skånsel, men på et eller annet vis hevet han seg alltid over det. Før eller siden trengte alltid de som var stygge mot ham hjelpen hans. Når de banket på døra hans da, regnet de nok med å få nei fordi de hadde behandlet ham så dårlig. Han ville sikkert ikke hjelpe dem når de var syke, trodde de, reparere redskapene deres, eller gi dem råd om hvordan de skulle stelle stusselige potteplanter tilbake til livet. Men Bestefar hadde ingen hevnlyst i seg. Han var fast bestemt på å vise Jesu godhet mot alle, og stadig vekk samlet han «glødende kull» på fiendens hode ved å gi dem hjelp og kjærlighet, uten så mye som å nevne prøvelsene de hadde utsatt ham for. Hele familien så på reaksjonsmønsteret hans med undring. Hvordan kunne han finne seg i å bli behandlet på denne måten? Hvordan kunne han tåle at landsbyboerne plaget kona og barna hans, og så stille opp for dem hver gang de trengte hans hjelp? Esther forsto ikke Bestefars oppførsel, og ble bitter på Jesus. Han tillot jo at familien ble ydmyket på det groveste, for så å kreve at de bare skulle smile tilbake og være snille og hjelpsomme mot de som hadde tråkket på dem. Og ikke bare én gang, men hundrevis av ganger. Jesu veier var uforståelige for henne og resten av familien. Bestefar

Det var grunnen til at Esther allerede som barn bestemte seg for at hun ikke ville være en kristen. Hun nektet å kalle seg som det, og hun prøvde å nekte for at familien hadde noe som helst med Kristus å gjøre. Helst ville hun glemme Gud og alle tanker om å leve livet som en kristen. Men Bestefar ga likevel aldri opp, og delte evangeliet med henne helt til han døde. Det skulle mange prøvelser og nederlag til, inkludert fysisk smerte, før Esther endelig overga seg til Herren Jesus.

Syk igjen En dag da Esther var elleve år gammel og lekte ute sammen med noen venner, fikk hun brått veldig vondt i magen. Faren hennes var borte på arbeid på et avsidesliggende sted den dagen. Tøff som hun var lot Esther være å bry seg om smertene så lenge hun kunne, men til slutt måtte hun innse at de ikke gikk over, og hun gikk hjem for å sove dem av seg. Det gjorde vondt å gå, men hun kom seg da hjem og inn på soverommet til slutt. Der sto søsteren hennes bøyd over sengen sin. Tvekroket og uten et ord gikk Esther rett forbi henne og krøp til sengs, men søsteren la merke til at hun beveget seg så rart. Hun hadde trodd at alt ble bedre så snart hun fikk lagt seg, men smertene ble bare verre. Likevel sa hun ingenting om det til noen, og dro bare teppet over hodet. Smertene økte på og hun begynte å ynke seg; da stakk hun en bit av teppet i munnen så hun kunne bite i det i stedet for å lage lyd. Hun bet så hardt hun kunne til hun mistet bevisstheten. Da skjønte søsteren at noe var alvorlig galt. Faren deres hadde nettopp kommet hjem og skulle til å sette seg for å slappe av en stund da han hørte et skrik fra jentas rom. Han stormet til og fant Esther i fosterstilling i 26

Smugle lys

sengen, bevisstløs. Like etter våknet hun igjen, og han spurte hvor hun hadde vondt. Hun klarte ikke å snakke, men pekte på magen. Faren hennes gjenkjente straks symptomene og visste at hun trengte hjelp med det samme. Blindtarmen hadde sprukket. Det var lite han kunne gjøre for henne på landsbyklinikken. Han hadde ikke noe valg, og akkurat som da hun var barn, fikk han henne til sykehuset så fort han kunne. Men da de kom dit, var det ingen å se. Det var helg, og det lot til at ingen var på jobb. «Hallo?» ropte han. «Vi trenger hjelp! Er det noen her?» Ingen svarte. Til og med resepsjonen var tom. I sidesynet så han en sikkerhetsvakt nærme seg, og løp bort til ham og bønnfalt ham om å ringe personalet og få dem tilbake på jobb. Noen minutter senere var vakthavende lege og resten av staben på plass. Esthers far løp bort til dem og begynte å forklare situasjonen. Legen ba ham snakke roligere så han kunne få med seg alt som ble sagt, men da grep Esthers far ham i armen og dro ham med seg inn i rommet der Esther lå, samtidig som han fortsatte å forklare. Resten av staben fulgte like etter og hørte det som ble sagt. Da legen så Esther, skjønte han at her var det ingen tid å miste. Operasjonen var i gang så raskt det lot seg gjøre, men det oppsto mange komplikasjoner underveis; legen arbeidet i timevis, mens en nervøs far ventet utenfor og stadig vekk ville høre hvordan det gikk. Etter ti timer på operasjonsbordet var det verre med Esther enn da de begynte. Legen sto over henne, tom og utkjørt. Operasjonen var over, men livstegnene hennes ble svakere for hvert minutt. Så sluttet hun helt å puste. Legen tenkte å gå, men ventet litt til og undersøkte henne enda en gang. Ingen puls. Han så på sykepleiersken, og de nikket til hverandre for å bekrefte det de allerede visste. Esther var død. Bestefar

Legen snudde seg mot døra og så faren kikke inn med et hjelpeløst uttrykk. Han hadde vandret hvileløst fram og tilbake utenfor og ventet på beskjed fra legen. Han visste hvordan det var å være inne på operasjonssalen, men ikke hvordan det var å stå hjelpeløs utenfor. Han var vant til å være den første som fikk beskjed, ikke den siste. Frykten som vokste for hvert minutt han måtte vente, var verre enn noe annet.

En rettferdig manns bønn Bestefar hadde også kommet til sykehuset. Nå så han frykten i øynene til sønnen, og det gjorde ham vondt. Men det som gjorde mest vondt, var likevel at barn og barnebarn ikke tok del i det som var det aller viktigste for ham her i livet. Den Gud han tjente, rådet ikke i hjertet til verken sønnen eller sønnedatteren, og den vissheten forsterket smerten hans her i sykehuskorridoren. Han så på sønnen sin, og hver fiber i ham lengtet etter å be sammen med ham. Han ønsket at de kunne holde hverandre i hendene og rope til den Gud som styrer hele universet. Han forsto at familien var bitter på grunn av alt de hadde gjennomgått, men han visste også at hvis de bare fikk oppleve kjærligheten og nåden som strømmer fra Herren, ville de aldri ønske seg noe annet. Esthers far var så opptatt av den lille skikkelsen på operasjonsbordet at han ikke la merke til at Bestefar kom inn i rommet. Vel vitende om at ingen ville be sammen med ham, begynte Bestefar å be alene, og han bønnfalt Gud om å spare Esthers liv. Legen kastet et siste blikk på den livløse kroppen som begynte å få dødens bleke farge. Så gikk han bort til døra og begynte å forklare situasjonen for faren hennes. På et lite 28

Smugle lys

sekund endret uttrykket seg fra bekymring til sorg. Andre familiemedlemmer hørte også det som ble sagt og jamret høylytt. Noen slektninger gikk ut for å la den nærmeste familien få være alene, og snart etter dro de tilbake til landsbyen hvor de fortalte at Esther var død. Bestefar fortsatte å be, for han trodde av hele sitt hjerte at Esther var ment for noe større, og at livet hennes ikke skulle ende så tidlig og så brått. Han ba inderlig og brennende om at hun skulle få tilbake full helse, så tåpelig det enn hørtes ut der og da. Han godtok ikke legens konklusjon, for han visste at legen bare kunne dømme etter det han så med sine menneskelige øyne. Med Guds blikk så Bestefar forbi slike begrensninger. Mens han ba, begynte Esther å røre på fingrene; deretter rykket det i øyelokkene. Ikke lenge etter at legen hadde erklært henne død, begynte den framtidige misjonæren til Nord-Korea å puste igjen. «Hun lever!» utbrøt en av sykepleierne sjokkert. Alle styrtet til for å se på Esther. Kunne det være sant? Kunne legen ha sett feil? Hadde hele staben erklært som død en liten pike som nå pustet igjen uten hjelp? Nyheten spredte seg raskt på sykehuset, men nådde ikke landsbyen før mye senere på dagen. Der var beskjeden om Esthers død på langt nær så sjokkerende som meldingen om at hun levde likevel. Hele byen kjente bestefaren hennes og visste at han trodde på Jesus Kristus. Ryktene begynte straks å gå om at Bestefar tjente en mektig Gud. Det var mange som var uenige med ham, men det ble slutt på at de utfordret og plaget ham. Esthers far og mor hadde nettopp fått se Guds mirakelkraft. De hadde vært nære på mistet datteren sin for alltid, men ble vitner til at Gud rykket Esther ut av dødens grep. Nå gledet de seg over at Han hadde helbredet henne og latt henne få leve. Bestefar

En liten stund levde Bestefar i håp om at barn og barnebarn skulle ta imot Jesus som sin Herre og Frelser. Det var ingenting han ønsket seg mer enn det. Han skulle gjerne ha gitt sitt eget liv for å se at barna hans kom inn i fellesskapet med Jesus. Tanken på at familien hans skulle lide i helvete i all evighet, var ikke til å holde ut. Men håpet hans døde snart. Esthers far var takknemlig for farens bønner og for bønnesvaret, men var ikke villig til å tro. Fortsatt nektet han å bekjenne Jesu navn. Derfor klarte han heller ikke å snakke om det som hadde hendt. Hele byen ville høre om miraklet, men hver gang folk begynte å spørre ham om detaljer, skyndte han seg å få samtalen over på andre ting. Ikke engang Esther selv erkjente at det var Gud som hadde helbredet henne. Hun følte at hun var for ung til helt å forstå det som hadde hendt. For Bestefar var det et klart tegn på at Gud ikke hadde forlatt dem, men resten av familien følte fortsatt at Gud hadde sviktet dem når han tillot at de ble så urettferdig behandlet.

Arven etter en patriark Selv om hun ikke forsto ham, elsket Esther bestefaren sin. Etter hvert som han ble eldre, ble han stadig svakere, og til slutt mistet han taleevnen også. Det gjorde vondt å se en hun hadde elsket, sett opp til og beundret, i en slik forfatning. Hun regnet seg som Bestefars jente, og følte at han alltid kunne svare på alt hun lurte på og løse ethvert problem. Det knuste henne å se ham så avhengig av andres hjelp til den minste ting. De siste månedene han levde, kunne Bestefar ikke lenger snakke, men bare kommunisere med øyne og hender. Blikket hans var sterkt og øynene så dype at han kunne formidle følelser uten å si ett ord. Han visste at han snart skulle møte 30

Smugle lys

sin Frelser, og vitnet om det ved å slå seg på brystkassen og peke mot himmelen. I timevis kunne han ligge og stirre opp i taket, for han visste at det var den veien han skulle. Lidelsene hans i Kina var snart over. Han hadde stridd den gode strid, fullført løpet, og nå kalte hans himmelske Far ham hjem. En dag fikk han problemer med å puste. Igjen slo han seg på brystet og så opp mot himmelen. Alle visste at denne gangen var det alvor. Esthers mor gikk straks for å hente mannen sin og doktorvesken hans. Esther ble igjen hos Bestefar. Hun lovet seg selv å være hos ham til faren hennes kom, men hvert minutt syntes å være lengre enn det forrige, og hun begynte å bli engstelig. Brått følte hun fysisk ubehag og en skarp smerte i hodet, og akkurat da døde Bestefar. Smerten forsvant like brått som den kom, for Bestefar hadde trukket pusten for siste gang. Esther satt hos ham mens fargen forsvant fra ansiktet. Hånden hun holdt, ble slapp og kald. Mannen hun hadde sett opp til hele sitt liv, lå der livløs; kroppen hans var bare skallet av legen med den sterke personligheten som en gang lot til å kunne løse alle problemer. Bestefar forlot ikke jorden uten å sette spor etter seg. Han fortalte mange mennesker om Jesus, inkludert familien sin. Og sønnedatteren ble stemplet som «Jesus-skrulling» på grunn av ham. Alle i familien syntes det var trist å miste ham, men visste at de fortsatt kom til å lide på grunn av hans kjærlighet til Jesus. Nå var den eneste personen i familien som faktisk trodde på Jesus, borte – men alle sammen var fortsatt brennmerket som kristne. Dette var den ene siden ved Bestefar som Esther fortsatt ikke kunne forstå. Hvordan kunne han elske familien sin så høyt, og likevel la dem lide for Jesu navn skyld? Hvorfor kunne han ikke bare fornekte Kristus offentlig, og tro på ham Bestefar

i det stille? Holde troen sin for seg selv, for familiens skyld? Hun fant ikke logikken i det han gjorde. Han så jo hvor mye vondt troen hans førte til for dem alle, men hver gang han fikk muligheten, avslo han tilbudet om å fornekte Jesu navn. I Esthers øyne levde Bestefar et flott liv og var så godt som fullkommen. Slik hun så det, var den innbitte troen på Jesus den eneste feilen ved ham. Selv om Esther ikke var klar over det da, skulle hun snart vokse opp til en sterk kvinne som tok etter Bestefar i hans levesett og usvikelige tro på Herren.

Smugle lys

–3–

Skolegang

tter at Esther døde og fikk livet tilbake som elleveåring, skjønte foreldrene for alvor hvilken skatt hun var. De oppmuntret henne stadig og minnet henne på hvor spesiell hun var. Og takket være det særskilte båndet mellom dem og henne, slapp hun lettere unna huslige plikter enn søsknene. Det viste seg tidlig at Esther var skoleflink. Alle i klassen visste at hun var usedvanlig dyktig i matematikk, og målet hennes var topp resultater i alt hun foretok seg. Hver eneste dag jobbet hun flittig med leksene, slik hun hadde lært av far og bestefar. I den rike delen av verden klager ofte ungene over at de er nødt til å gå på skolen, men på landsbygda i Kina var skolegang et privilegium. Ikke alle barn fikk den muligheten, og Esther var innstilt på å utnytte den til fulle. På skolen hennes gikk det bare etniske koreanere; han-kineserne gikk på en annen skole, en deling som først og fremst skyldtes at de to folkegruppene bodde i hver sin del av byen. Men selv om det ikke var han-kinesere på skolen hennes, foregikk det meste av undervisningen på språket deres, mandarin, for da Mao Zedong kom til makten i 1949, bestemte Skolegang

han at mandarin skulle være fellesspråk for hele Kina. Det kinesiske samfunnet rundt henne mente kanskje at koreanere var en dårligere rase, men det var ikke Esther enig i. Med sitt konkurranseinstinkt og umettelige behov for å lykkes, gjøv hun løs på hver ny dag som om livet var en kappestrid mot alle andre. Både hjemme og på skolen hadde Esther ord på seg for å være viljesterk og sta, men også for å være sjenerøs. Foreldrene var fattige, men lærte henne likevel opp til å være høflig og snill mot dem som hadde enda mindre. En slik tankegang var slett ikke alminnelig mens kommunismen blomstret i Kina, men en frukt av Bestefars idealisme og trofasthet mot Jesus Kristus. Vel hadde kommunistene klart å vende familien hans mot ham, men de kunne ikke hindre at livet hans satte sitt preg på livsførselen deres. Kjærlighet og medfølelse er smittsomme saker, selv i et gudløst land. De andre barna på skolen visste godt hvem faren til Esther var, siden han var landsbyens lege. Gjennom jobben sin hadde han opparbeidet seg en viss godvilje hos en del av innbyggerne, og det hendte at barna deres lot den komme Esther til gode. Mange ganger hadde hun med seg mer ris enn hun kunne spise opp selv, og da delte hun med andre som ikke hadde skolemat. De hadde ingen overflod i Esthers familie heller, men det de hadde, delte de med andre.

Guttejente Esther fikk aldri nye klær, og i motsetning til mange av de andre barna fikk hun ikke ny skoleuniform heller. Klærne sine arvet hun alltid etter storebroren, men det gikk helt fint, for jålete var hun aldeles ikke. Og med gutteklær passet hun bedre inn også, for i klassen hennes var de 20 stykker: 19 34

Smugle lys

gutter og Esther. Lærerne behandlet henne annerledes, men ikke guttene; for dem var hun en av dem. Broren hennes som var tre år eldre, gikk på den samme skolen, og han sørget for at ingen gjorde søsteren hans noe. Hver eneste gutt på skolen visste at om de var stygge med Esther, fikk de med broren hennes å gjøre. Men det betydde også at Esther måtte være med på guttenes lek i friminuttene. Ville hun ikke det, måtte hun leke alene, for de andre jentene holdt bare på med kjedelige ting. Matlaging, husvask, håndarbeid og koketteri interessert henne ikke i det hele tatt! En stund forsøkte hun nok å få andre landsbyjenter og døtrene til familiens venner med på hennes lek, men etter hvert ga hun opp og holdt seg til guttene i stedet. Etter skoletid spilte hun fotball på løkka, løp om kapp, lekte sisten og klatret i trærne sammen med guttevennene sine. Hadde noen av dem litt penger til overs, ble hun med og kjøpte stekt kjøtt i en av de små gatebodene. Maten derfra var noe av det beste hun visste. Esther var den eneste jenta i kameratflokken, men det syntes sjelden, for hun kunne løpe like fort og klatret like høyt i trærne som noen gutt. Hun visste ikke det da, men alt sammen var en forberedelse til det hun skulle gjøre i Nord-Korea senere i livet. Nordkoreanerne er kjent for å være røffere og mer lukket enn koreanere fra sør. Det har ingenting med genetikk å gjøre, men er et resultat av de tøffe forholdene de lever under. Kommunismen kan være hard og nådeløs mot menneskene den hersker over. En må være sterk, tøff og robust for å overleve. I sin allvitenhet brukte Gud leken til å forberede Esther for oppgaven med å gi evangeliet til nordkoreanerne. Nord-Korea er i all hovedsak et jordbruksland, og folk er vant til å jobbe med hendene og kommunisere på fysisk vis. I Skolegang

Esther (nede til venstre) og to disipler ved nudelmaskinen hun fikk inn i Nord-Korea.

Fotografier

175

Esther forteller om arbeidet sitt i Nord-Korea.

Esthers nord-koreanske dokumenter.

176

Smugle lys

Nord-Korea ligger i mørke.

åde bokstavelig og åndelig talt – mange har ikke råd til elektrisitet og landets leder, Kim Jong-un, er både tilbedt og fryktet. Evangeliet bekjempes med hard hånd. Inn i dette mørket gikk Esther. Fengslet og torturert både i Nord-Korea og Kina, flere ganger i naken nød og alltid i fare har Esther trofast hjulpet og stilt opp for nordkoreanerne og gitt dem evangeliet. Smugle lys er den sanne historien om mot, ydmykhet, full tillit og avhengighet av Guds mektige hånd i et av verdens mørkeste land. «Boken Smugle lys er et fantastisk vitnesbyrd om hvordan Esther Chang møtte Jesus og ble lydig mot kallet om å hjelpe nordkoreanske flyktninger. Boken er en ren vitamininnsprøytning for oss kristne i Norge. Dette er en bok i rette tid. Den anbefales på det varmeste.» – Noralv Askeland, bibellærer «Denne boken er et usedvanlig sterkt vitnesbyrd om hva som kan skje når et menneske stiller seg til disposisjon for Herren. Den er et vitnesbyrd om at uansett hvor mørkt det kan være, vil lyset alltid seire. Historien til Esther er et betimelig og sterkt korrektiv til den humanistiske, selvdyrkende kristendomsforståelsen som i stadig større grad preger og lammer våre menigheter i den vestlige verden. Les denne boken, gi den til dine venner og la Gud bruke budskapet den formidler i ditt liv.» – Eivind Frøen, evangelist og forkynner