Uten skam
CHRISTINE CAINE
UTEN SKAM Slipp bagasjen, grip friheten, bli den du er skapt til å være
Uten skam Copyright © Christine Caine 2016 Originalens tittel: Unashamed Originalen utgitt av: Zondervan, 3900 Sparks Dr. SE, Grand Rapids, Michigan 49546, USA Norsk copyright © Ventura forlag AS 2016 Oversettelse: Ellen Ofte Jakobsen Sats og omslag: Kristian Kapelrud Forsidefoto: David Dobson Photography Skrift: Adobe Garamond Pro 12/15 pt. Trykk og innbinding: DH Printing House, Latvia 1. opplag september 2016 ISBN 978-82-8365-021-1 Der ikke annet er angitt, er bibelsitatene hentet fra Bibel 2011 © Bibelselskapet. Ventura forlag AS 2312 Ottestad post@venturaforlag.no www.venturaforlag.no
Anbefalinger «Christine Caine øser fra tre dype kilder i denne boken: Sitt eget liv, sin erfaring som leder i møte med tusenvis av kvinner og fra en fantastisk innsikt i Guds Ord. På en elegant måte forener hun disse tre kildene, og resultatet er blitt en bok som vil bli en klassiker. Den går så dypt at den setter i frihet, og så høyt at den gir vinger til å leve i denne friheten ... Jeg anbefaler boken på det varmeste!» Elin Linde Fagerbakke Leder, Kvinner i Nettverk «Forfatteren ønsker leserne velkommen til å slå følge med henne inn i dypet av sin sjels smerte: skammen. Og midt i dette mørket finner HAN henne, Han som bar skammen for oss alle. Boka er en sprell levende nøkkel for kvinner som lengter etter å bli satt fri fra kvinnens verste fiende: skammen. I vesten er vi aldeles opprørt over sløret muslimske kvinner bærer, men hva med sløret som vestens kvinner har båret gjennom hundrevis av år, et slør av skam? Lykke til, med forfatterens egne ord: ’det er din tur til å skinne’.» Astri W. Gellein Laurendz Regionsleder for Kvinner i Nettverk Aust-Agder, programleder på TV Visjon Norge Anbefalinger
5
«Uten skam gjorde et dypt inntrykk på meg. Den er ærlig og åpen om utfordringer i livet som vi alle møter på. I en tid med mye påvirkning og mange inntrykk, vil jeg anbefale deg et dypdykk ned i denne boken. Mens skyldfølelse er knyttet til det vi gjør, er skam ofte knyttet til den vi er. Men det er håp for alle – det fins ikke håpløshet i Guds rike. Guds ord har kraft i seg til å forvandle oss og sette oss fri fra fortiden! Denne friheten er dyrekjøpt ved Jesu blod på Golgata! Boken gir også nøkler til forståelse og hjelp i samtale med andre. Den er lettlest og fengende.» Tanja Lundberg Rønhovde Credokirken Bergen «Christine Caine er en dame som virkelig lever det livet hun snakker om, og som legger ned sitt liv for å se mennesker satt fri og satt i stand til å leve det livet Gud har kalt de til. Hennes bok Uten skam er en av hennes desidert beste bøker. Hun deler livet på en åpen, ærlig og genuin måte, både oppturene og nedturene, og viser hvordan Guds nåde satt henne fri fra skammens lenker. Vi har alle følt på skam på en eller annen måte, men Christine deler Guds sannheter om hvem vi er i Kristus som setter oss fri fra denne skammen. Fra en kvinne som har vært bundet i skam på mange måter, er Christine ei dame som bruker sin frihet til å sette andre mennesker fri, både fra fysiske og psykiske lenker. Denne boken vil være til stor hjelp for alle som leser den. Enjoy! Brit Krogedal Hovedpastor & Leder av Intro Sisterhood
6
Uten skam
«Av alle de bøker Christine Caine har skrevet, er Uten skam den som har størst potensial til å lege knuste og sårede mennesker på dypet. Hvert eneste kapittel er gjennomsyret av rå åpenhet, helbredende nåde og bibelsk håp. Enten det er du selv eller noen du kjenner som sliter, vil denne boka bygge troen din og gi det du trenger for å ta skrittet fra skam til frihet –og videre inn i Guds ultimate plan for livet ditt.» Craig Groeschel Seniorpastor i Life.Church og forfatter «Christine Caine er umiskjennelig salvet, skamløst Kristusfokusert og ubarmhjertig ærlig. Kort sagt: Hun er i en klasse for seg. Du – din sjel – har ikke råd til ikke å lese henne.» Ann Voskamp New York Times bestselgende forfatter «Ingen er bedre rustet enn min venn Christine Caine til å snakke om hvilken kraft som frigjøres når troende kaster skammen av seg. Hun staker opp en vei til frihet fra et liv formet av skam. Hennes ærlige og sterke stemme vil inspirere deg, og hennes eksempel vil gi deg mot og styrke til å ta skrittet helt ut i Guds kjærlighet og nåde.» Juda Smith Ledende pastor i The City Church, Seattle og forfatter «Som jentunge pugget jeg verset fra Romerbrevet som sier at det ikke finnes skam eller fordømmelse for den som er i Kristus Jesus. Dessverre var jeg fortsatt forkrøplet av skam som voksen, flere tiår senere. Av egen erfaring vet jeg at skam er ett Anbefalinger
7
av fiendens mest effektive våpen for å kue troende og svekke kirken. Derfor er denne boka en MÅ LESES. Sant å si burde du kjøpe en hel eske og dele den ut i nabolaget!» Lisa Harper Bibellærer og forfatter «I Uten skam er Christine Caine klar på at skam ikke diskriminerer – den trives like godt øverst som nederst på samfunnets rangstige. Men Christine forteller slik bare hun kan – med engasjement og ekthet – om veien bort fra mørke og skam. Veien til frihet. Gud er større enn vår fortid, større enn våre feiltrinn. Lar du den få lov, vil Uten skam forvandle livet ditt og føre deg inn på veien til det overflodslivet som Gud har for deg.» Mark Batterson Pastor for National Community Church og forfatter «Skammen holder oss tilbake, holder oss nede og holder oss fanget. Men i Uten skam viser Christine at vi ikke behøver å la det bli værende slik. Hennes rå ærlighet og urokkelige tro på Guds gode plan, er den forfriskende oppmuntringen sjelen din trenger!» Lysa TerKeurst Leder av Proverb 31 Ministries og forfatter «Hvis fiendens favorittvåpen er skam og frykt, er Uten skam en himmelsk atombombe.» Steven Furtick Pastor for Elevation Church og forfatter 8
Uten skam
Innhold Innledning .......................................................................................................... 11 1 Skammens skole .................................................................................... 15 2 Skammens makt .................................................................................. 29 3 Gripe etter friheten ............................................................................ 45 4 Kvinne med hensikt .......................................................................... 59 5 Du fĂĽr lov ĂĽ velge ................................................................................ 75 6 Det fine med villmarken ................................................................ 93 7 Gud kommer inn sĂĽ vi kan komme videre ..................... 107 8 Han helbredet sinnet mitt ........................................................... 121 9 Riv murene ............................................................................................ 135 10 Skammens gummitau .................................................................... 157 11 Ditt nye bilde ....................................................................................... 173 Takk .................................................................................................................... 183 Kilder ................................................................................................................ 187
Innhold
9
Til min kjære venninne, Beth Moore. «Hver venn representerer en verden i oss, en verden som ikke er født før de kommer, og det er kun ved dette møtet at en ny verden blir født.» Anais Nin Jeg er evig takknemlig for at din og min verden møttes. Vennskapet ditt er en dyrebar gave. * Derfor gjør jeg ansiktet hardt som flint, og jeg vet at jeg ikke blir til skamme. Jesaja 50,7
10
Uten skam
Innledning
D
e første tjueto årene av livet mitt levde jeg i skammens lenker. Når jeg seg tilbake, skjønner jeg at jeg alltid følte skam. Skammen var en del av livet mitt så langt tilbake som jeg kan huske. Jeg kjente den når jeg ble avvist. Følte meg uverdig. Ingenting verdt. Jeg følte den når jeg ble misbrukt. Og ikke kunne si det til noen. Og trodde at det på en eller annen måte måtte være min feil. Jeg følte det når jeg prøvde å skjule hvem jeg var, unnskylde hvem jeg var, bagatellisere evnene mine, eller overprestere og kompensere for at jeg følte meg «mindre enn». Har du følt det slik? Det har du, hvis du er menneskelig som oss andre – og resultatet er alltid det samme. Skam får oss til å føle oss små. Fulle av feil. Ikke gode nok. Og kontrollerte. Skam er frykten for ikke å være noe verdt, og virker negativt inn på forholdet vårt til Gud, til oss selv og til andre. Den gjør det vanskelig for oss å ta imot Guds betingelsesløse kjærlighet – og dele den med andre. Innledning
11
Takket være Guds store kjærlighet begynte jeg å oppdage at Guds ord hadde kraft til å bryte løgnene jeg hadde trodd på – og til å vise meg sannheten om hvem jeg var og hvorfor jeg var skapt. Legg merke til at jeg sier begynte. Å rive seg løs fra skammens lenker er ikke noe som skjer over natta, det er ingen ti-trinns kvikk-fiks. Det er tvert imot en spennende, til tider skummel, stadig utforskning av dybdene i Guds kjærlighet og rekkevidden av Guds kraft til å forvandle oss, omskape oss og hele tiden fornye oss. Etter alle disse årene oppdager jeg fortsatt dypere sider ved disse tingene, og jeg vet at prosessen ikke er over før jeg møter ham ansikt til ansikt. Jeg vil ikke ha det på noen annen måte heller. For meg har det å skrive denne boka vært ett skritt videre på veien, for skammen mister grepet sitt når vi setter ord på den. Jeg håper at når jeg nå deler historien min med deg, vil du åpne hjertet ditt og la Gud få lov å løfte av deg skammen, slik at du kan springe ut i full blomst og bli alt han har skapt deg til å være. Er du redd for at du ikke er nok? Er du redd for at andre skal se hvem du egentlig er? Prøver du hele tiden å oppnå anerkjennelse? Å bevise at du er verdifull og verdt å elske? Skulle du ønske at du kunne bryte den makten som skammen har over livet ditt? Da må du slå følge med meg gjennom Uten skam. Jeg håper at det jeg skriver, vil hjelpe deg å ta de første skrittene til å slippe bagasjen av skam, gripe friheten i Kristus og trå inn i den framtiden – det skamfrie livet – som Gud har i vente for deg. Jeg ber om at denne boka må hjelpe deg å ta de neste skrittene på veien mot frihet, og utruste deg til å fortsette å ta neste skritt. Fienden blir skjelven når du leser, for han vet at når Gud har brutt lenkene som holder oss bundet av skam, 12
Uten skam
er det ingenting som holder oss tilbake! Hadde jeg fortsatt å gjemme meg, fortsatt å la meg styre av skam, ville jeg aldri ha opplevd mye av det jeg får være med på nå. Gud har skrevet en stor fortelling i livet mitt – om sin egen kraft til å fylle og forvandle en skamfull kvinne til en elsket datter, et høyt verdsatt kar for hans hellige Ånd, et livskraftig lem på kroppen hans i arbeid i en lidende verden. Han ønsker å gjøre det samme for deg. Gud skapte deg for et unikt formål; han har en konkret plan for livet ditt, og han har en mektig framtid han ønsker at du skal virkeliggjøre. Og vet du hva? Skammen har ingen plass i det formålet, den planen, den framtiden. Jesus kom for å befri deg fra skammen … Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast og la dere ikke tvinge inn under slaveåket igjen. Galaterbrevet 5,1 Takk for at du blir med når jeg forteller om den veien jeg har gått fra et skamfylt til et skamfritt liv. Jeg ber fra dypet av mitt hjerte om at du også må oppdage kraften i å leve livet i frihet. Det var det livet Gud egentlig skapte deg til, det livet Jesus døde for å gi deg, det livet du er verdig til å leve. Tyven kommer bare for å stjele, drepe og ødelegge. Jeg er kommet for at dere skal ha liv og overflod. Johannes 10,10 Med masse kjærlighet, Christine
Innledning
13
14
Uten skam
–1–
Skammens skole
N
isteboksen din er klar, Christine», ropte mamma fra kjøkkenet. «Kom hit, så skal jeg flette håret ditt.» Jeg så ned på de svarte, splitter nye, skinnende blanke skoene mine, sjekket at de hvite sokkene lå i riktige folder rundt anklene og småsprang til kjøkkenet for å hente den knall rosa nisteboksen jeg hadde fått lov å velge selv. Jeg var seks år gammel og klar for min aller første skoledag. Et par biter var alt jeg klarte å spise til frokost, men det gjorde da ingenting. Hvem ville vel kaste bort tiden på frokost? Den store dagen var endelig kommet – jeg skulle begynne på skolen. Jeg kunne ikke komme fort nok av sted og trippet utålmodig mens mamma flettet det lange, lysbrune håret mitt. Så fór jeg ut av huset så flettene flagret, og gikk til skolen sammen med broren min som skulle begynne i andre klasse. For noen barn er det å begynne på skolen et spennende eventyr med nye venner, nye sanger, nye leker og nye oppdagelser; for andre er det en skremmende atskillelse fra foreldrene og tryggheten hjemme. Jeg var så avgjort av den første kategorien, en ivrig seksåring full av store forventninger.
«
Skammens skole
15
Jeg husker fortsatt at jeg satte meg på plassen min i klasserommet og stirret storøyd på tavlen og de fargerike bokhyllene – et eventyrland jeg ikke kunne få utforsket fort nok. Men det aller mest spennende var de andre ungene – et helt rom fullt av nye lekekamerater på min egen alder! Så langt hadde jeg sjelden lekt med barna i nabolaget, selv om jeg gjerne ville. Lekekameratene mine hadde stort sett vært brødrene mine, og fettere og kusiner når storfamilien var samlet. Jeg gledet meg til storefri når vi skulle spise maten vår ute og jeg fikk bli kjent med klassekameratene mine. Endelig var tiden inne. Alle tok med nisteboksen sin ut, og vi satte oss på asfalten på lekeplassen. Det er nå nostalgiens varme ved tanken på lykkelige barndomsminner må vike for kinn som brant av skam og ord som stakk i hjertet. Jeg satte meg sammen med noen andre jenter fra klassen min og åpnet nisteboksen. Mamma hadde som alltid smurt skivene mine med fetaost og oliven, og jeg var vel tilfreds. Inntil Wayne, en gutt som satt like i nærheten, rynket på nesen og ropte: «Fy! Hva er det som lukter så vondt? Spiser du de stinkende sakene der?» Plutselig stirret alle på meg. Raymond, kompisen til Wayne, forklarte for alle: «Hun spiser sånn der gresk ost.» Han skulte mistroisk på meg og spurte: «Hvorfor kan ikke dere wogs spise normal mat som oss andre? Dere stinker jo hvitløk, alle sammen.» Først ble jeg iskald, så begynte hjertet å hamre og jeg kjente at jeg ble glovarm i ansiktet. Han hadde kalt meg med et fryktelig ord, et stygt ord, som brukes både om basill og som en nedsettende og rasistisk betegnelse for greker. Hjemme hos oss brukte vi det aldri, men jeg hadde hørt det før – spyttet ut i sinne av fremmede på offentlige steder. Hvorfor kalte Raymond meg det? Og brødskivene mine luktet helt 16
Uten skam
vanlig for meg, de stinket ikke i det hele tatt. Spiste ikke alle fetaost, da? Jeg så meg rundt i håp om å finne andre med samme pålegg som meg, men oppdaget bare at alle de andre ungene hadde noe på skivene sine som vi aldri spiste hjemme hos meg: Vegemite, et typisk australsk smørepålegg laget av gjær, salt og grønnsaker. Jeg følte meg som en raritet på utstilling, beglodd med skeptiske og misbilligende blikk av dem som jeg for noen sekunder siden trodde var de nye vennene mine. Jeg ønsket jeg kunne forsvinne i et hull i bakken. Wayne og Raymond derimot svevde høyt på oppmerksomheten fra et lydhørt publikum og våget seg enda et skritt lenger. «Faren min sier at dere burde dra tilbake dit dere kommer fra. Dere hører ikke til her.» Det knøt seg i magen på meg. Jeg forsto ikke hva han mente. Dra tilbake hvor da? Dette var da landet mitt, var det ikke? Jeg var født i Australia. Jeg hadde bodd i den samme gata hele mitt liv. De som satt rundt meg, bodde da i det samme australske nabolaget som familien min – i Lalor Park. Hvorfor sa han at jeg ikke hørte til her? Jeg så på jentene ved siden av meg i håp om å finne medfølelse eller bekreftelse hos noen av dem, men alle sammen så bort og lot som om de ikke så meg. Ingen ville ta meg i forsvar. Jeg var alene. Det kom flere stygge ord om opphavet mitt, akkompagnert av litt fnising fra noen av de andre. Jeg satt taus og stirret i bakken til Wayne og Raymond etter hvert ble lei av å plage meg og snudde seg vekk. Noe var tydeligvis galt med meg, noe var galt med å være gresk. Ingen av de andre ble ertet for maten eller familien sin. Av grunner jeg ikke forsto, syntes de jeg var rar, annerledes og ekkel, en de måtte holde seg unna. Magen var tom, men matlysten blåst bort. Jeg la skiven Skammens skole
17
med fetaost og oliven tilbake i nisteboksen – den fine, rosa nisteboksen jeg hadde vært så stolt av – og lukket den. Minuttene snek seg langsomt av sted. Jeg tittet lengselsfullt bort på de andre som pratet og lekte sammen i små grupper. Men ingen sa noe til meg. Stille og alene satt jeg der og ville gjerne være med, men følte at jeg ikke var velkommen, at jeg ikke hørte til. Lettelsen var stor da det endelig ringte inn igjen. På vei tilbake til klasserommet presset jeg tårene tilbake, og så usynlig som råd var vippet jeg brødskivene mine ut av nisteboksen og opp i søppelkassa. Aldri mer skulle de få gjøre narr av meg for at jeg var annerledes. Jeg ville være akkurat som alle andre. Jeg ville ikke være gresk. Var jeg annerledes på måter jeg ikke visste om selv? Snakket jeg annerledes? Brukte jeg andre ord? Var det noe annerledes ved meg som fikk folk til å le av meg? Fra nå skulle jeg ikke si eller gjøre noe som helst som de andre ikke sa eller gjorde. Seks år gammel hadde jeg ikke noe ord for det jeg følte. I ettertid har jeg lært ett. Skam. Nesten hver eneste dag resten av året, uansett hvor sulten jeg var, kastet jeg maten som mamma hadde smurt til meg med fetaost og kjærlighet. Skammen gjør det. Den får oss til å kaste vrak på det gode vi har fått.
Lekser lært All I Really Need to Know I Learned in Kindergarten (Alt jeg egentlig trenger å kunne, lærte jeg i første klasse) er tittelen på en bok av Robert Fulghum. Han mener naturligvis at det er i barnehagen og småskolen vi lærer hva som forventes av 18
Uten skam
oss her i verden: Del alt. Vær ærlig. Ta hverandre i hendene og hold sammen. Men det jeg lærte min første skoledag var skammens lekse. Jeg lærte den så godt at jeg snart regnet med å bli ertet og gjort narr av, kalt stygge ting og dyttet til hver eneste dag. Snart fikk jeg også med meg at de nedsettende, hatefulle ordene som var skrevet med spraymaling på husveggene rundt om i nabolaget, var myntet på min greske immigrantfamilie og meg – de eneste grekerne i et strøk med rimelige, kommunale boliger for folk med lav inntekt. Av bitter erfaring lærte jeg at det var ingenting jeg kunne gjøre for å tette gapet mellom klassekameratene mine og meg. Planen min om å tilpasse meg og gå i ett med massene, lyktes ikke. I stedet fikk jeg stadig vekk høre hvilken skam det var å ha gresk blod i årene. Reaksjonen min? Jeg ble tøff og hard, alltid beredt til å slå tilbake. Fant jeg ikke den tryggheten jeg trengte i bakgrunnen min, fant jeg den i å være sterk og stridig i stedet. Fikk jeg ikke klassekameratene mine til å like meg og bli venner med meg, prøvde jeg heller å sette meg i respekt. Jeg elsket sport, særlig fotball, og gikk inn for å bli best. Jeg presset meg selv til å løpe raskest, sparke hardest, finne ut hvem som var den beste spilleren – alltid en gutt – og spille bedre enn ham. Snart lyktes jeg med å gjøre meg bemerket på banen og konkurrerte på nivå med guttene. På vei hjem fra skolen en dag det året – jeg hadde fylt sju da – kom en flokk ni år gamle gutter og begynte å dytte og plage broren min. Han forsøkte å overse dem og gikk bare videre, men en av dem ropte: «Kom igjen, wog! Tør du ikke slå tilbake?» Snart nøyde de seg ikke med å dytte, men begynte å slå også. Det ble for mye for meg. Selv om jeg var mye mindre enn dem, ville jeg forsvare broren min; jeg hoppet opp på Skammens skole
19
ryggen til en av de største guttene og dro ham i håret til han kom seg løs og sprang sin vei. De andre fulgte etter, men snudde seg nå og da for å rope fornærmelser og kalle oss stygge ting. «Jeg bryr meg ikke om hva de sier», freste jeg. «De skal tenke seg om to ganger før de prøver seg på oss igjen.» Sannheten var at jeg brydde meg. Brydde meg masse. Jeg ville bare ikke vise det. Å skjule følelsene mine hadde allerede blitt en måte å mestre livet på for meg. Skammen gjør det. Den lærer oss å gjemme oss, å krype sammen bak enhver forsvarsmur vi måtte finne. *** Tross alle fordommene jeg var omgitt av, elsket jeg skolen og gjorde det bra. Bøkene ble bestevennene mine, og jeg kastet meg over alle nye utfordringer fordi jeg hadde så lyst til å lære. Jeg skulle bevise for verden at jeg var verdt noe, det hadde jeg bestemt meg for. Kunnskap, mestring, prestasjoner, suksess – det var mine måter å søke aksept og bekreftelse på. Når læreren stilte spørsmål, fløy armen min i været, og leksene gjorde jeg uten feil. I andre klasse var jeg i ferd med å sikre meg en lederposisjon i klassen, noe jeg trodde var en bra ting. Jeg la merke til at når vi delte oss i grupper, ble mange med meg. Sto klassekameratene mine fast på et spørsmål, så alle sammen – og ofte læreren også – på meg for å få svaret. Når vi selv skulle velge grupper, enten det var til skolearbeid eller idrett, var jeg ofte en av de første som ble valgt. Jeg regnet ikke med at det var fordi de likte meg – jeg var fortsatt «den greske jenta» – men fordi de ville vinne. Halvveis i året fikk vi karakterkortene våre med oss hjem. Jeg var så spent at jeg ikke klarte å vente, men åpnet 20
Uten skam
konvolutten på hjemveien for å se hvilke karakterer fru Black, læreren min, hadde gitt meg. Følelsen av å lykkes vokste mens blikket gled nedover arket og registrerte den ene gode karakteren etter den andre. Men da jeg nådde bunnen av arket stanset både blikket og føttene mine. «Christine er en fremragende elev, men trenger å lære at hun ikke alltid kan være lederen», sto det med fru Blacks sirlige håndskrift. Det føltes som en knyttneve i magen, og hjertet hoppet over et slag. Det var jo som leder jeg hadde funnet meg en plass i mitt andreklassesamfunn, enten det nå var ved eksemplets makt, å sjefe eller snakke høyest. Jeg fikk dem kanskje ikke til å like meg, men jeg var faktisk ganske god på å få dem til å følge meg. Og var det ikke en bra ting å være leder? Noe som fortjente ros? Men så ble jeg altså irettesatt for nettopp den tingen jeg trodde jeg var best til! Jeg ønsket å lede. Jeg ville være noe annet enn en fattig og forhatt minoritet. Jeg ville være sterk. Fordi jeg klarte å samle mot nok til å ta et skritt fram, stå alene hvis jeg måtte, være lederen, hadde jeg oppdaget at jeg hadde styrke og ferdigheter nok til at andre ønsket å følge meg – til og med beundre meg. Meg! Den uvelkomne, greske jenta! Men i stedet for å oppmuntre og belønne lederevnene mine, ga fru Black meg beskjed om å slutte å lede. For noen øyeblikk siden var jeg stolt og glad, nå var jeg såret og flau. Jeg som trodde at jeg hadde funnet plassen min og bevist hva jeg var verdt, var jeg altså bare en skuffelse for læreren min? Gjorde jeg alt helt feil uten engang å være klar over det selv? Nedslått og tom dyttet jeg karakterkortet tilbake i konvoluttens mørke. Når jeg tenker på fru Blacks kommentar i dag, skjønner jeg at hun sikkert så noen skarpe kanter som trengte å pusses litt hos en jentunge som prøvde for hardt, var sjefete og egenrådig, Skammens skole
21
og som heller tok kommandoen enn å samarbeide med de andre. I dag kan jeg la tvilen komme henne til gode – kanskje hun prøvde å finne ut hvordan hun skulle hjelpe meg å utvikle visse sosiale ferdigheter. Men slike tanker var ikke mitt skamfulle andreklassehjerte i stand til å fatte. Det eneste jeg forsto, var at læreren min ville at jeg skulle slutte å være en leder. I mine øyne ville hun at jeg skulle slutte å være den beste jeg kunne være. Resultatet går klart fram av meldingen jeg fikk med hjem på karakterkortet da det året var omme: «Christine har roet seg veldig fint». Ja, beskjeden var mottatt. Legg bånd på lederevnene dine. Undertrykk de sterke sidene dine. Bli mer usynlig. Vær mindre enn du er. Skammen gjør det. Den trykker deg ned og hindrer deg å bli alt du kunne bli. *** Skammen var min følgesvenn fra de tidligste minnene jeg har, og var en stor del av livet mitt og identiteten min. Og ikke bare på skolen. Utenfor hjemmet var det etniske opphavet mitt en grunn til skam, men hjemme hadde jeg nærmest det motsatte problemet: Jeg passet likesom ikke inn, verken i kulturen min eller kjønnet mitt. Skammen som brant i meg fikk stadig ny næring fra signalene om at omgivelsene ikke var fornøyd med meg. Sport og bøker var det jeg likte best å holde på med på fritid, og jeg kastet meg lidenskapelig over begge, ivrig etter å bli en av de beste, de flinkeste, de raskeste, de tøffeste. Det eneste problemet med det var at snille, greske småpiker skal ikke elske sport og bøker! «Hvorfor kan du ikke være som andre jenter, Christine? Kan du ikke leke med dukkene dine i stedet for å lese så mye? Det kan umulig være sunt.» 22
Uten skam
«Slutt å sparke ball med guttene, Christine. Du skulle være mer på kjøkkenet og lære å lage mat.» «Hvorfor bruke så mye tid på leksene? Gutter liker ikke jenter som er smartere enn dem.» Budskapet var klart og tydelig: Flinke, greske jenter skulle ha lyst til å lage mat og leke med dukker, for hennes egentlige hensikt, hennes ypperste mål her i livet, var å bli voksen, gifte seg og få barn. Å ønske seg noe utover dette, var skammelig. Det lå klart og tydelig under i tilbakemeldingen jeg fikk hjemme. Moren min ønsket selvfølgelig det beste for meg her i livet, og hun gjorde hva hun kunne for å motivere meg til «jenteting». Som å melde meg på ballettimer. Jeg hatet det. Og når jeg klaget, spurte hun: «Hva er galt med deg, Christine? Hvorfor vil du heller spille fotball enn danse ballett?» Du skulle ha hørt henne den dagen hun oppdaget at hver gang hun satte meg av foran ballettskolen, ventet jeg utenfor til hun hadde kjørt, dro av meg strutteskjørtet og sprang av sted til fotballbanen for å spille med guttene. Hun gikk helt av hengslene! Det var alltid noe galt med den jeg var. Jeg kan ikke huske at jeg noensinne følte at det ikke var det. Men skammen jeg bar på skrev seg ikke bare fra de etniske fordommene jeg møtte på skolen, en lærer som ikke forsto meg, og forventningene og det kulturelle presset fra min greske familie. Det verken mamma eller pappa, lærere eller klassekamerater visste, var at jeg bar på en skamfull hemmelighet. Så langt tilbake jeg kan huske, var jeg offer for seksuelt misbruk. Jeg var altfor liten til å forstå hva som skjedde, men visste bare at det de gjorde med meg føltes galt og ekkelt, og det ga meg følelsen av at det var noe galt og ekkelt med meg. Foreldrene mine var ikke klar over hva som foregikk. De Skammens skole
23
hemmelige tingene skjedde bak lukkede dører, og om jeg så hadde følt meg trygg nok til å prøve, hadde jeg ikke hatt ord til å fortelle om det. Men skammen satte seg fast fra første stund, så jeg ville ikke ha våget uansett. Når du blir misbrukt, skammer du deg først over det som skjer med deg. Men etter hvert begynner du å tenke at det er på grunn av deg at det skjer. Misbruket fortsatte i årevis – gjennom hele barndommen min. Det var skjult; hadde alltid vært skjult, og måtte forbli skjult, trodde jeg. Det måtte jo være noe veldig galt med meg, tenkte jeg. «Det må være min skyld. Jeg må være et dårlig menneske. Jeg er ikke verdt å beskytte. Gud kan ikke vær glad i meg. Jeg er sikkert ikke verdt oppmerksomheten hans.» Skammen gjør det. Den hvisker løgner inn i sjelen din.
Bundet av skam Skam er en vond og smertefull følelse som tar makten over deg. Som liten verken forsto jeg eller kunne jeg sette ord på det jeg følte, men jeg kjente likevel godt til de mange følelsene som følger med skammen: fornedrelse, vanære, uverdighet, forlegenhet, sinne, ydmykelse, dårlig samvittighet, smerte, sorg, selvbebreidelse. Jeg hadde ingen forståelse av forskjellen på skammen over det som ble gjort med meg og skammen over mine egne handlinger – de ble most sammen til en masse av indre smerte. Jeg husker at ansiktet brant og magen kvernet. Jeg husker at jeg ønsket å krype sammen og forsvinne, krølle meg inn i meg selv slik at ingen kunne se de stygge følelsene av at noe var galt. Og da jeg våget å ta steget ut i lyset, ta ledelsen i noe og være best, jobbet jeg hardt for å forsikre meg om at alle disse skumle følelsene ikke kunne synes. Ingen måtte få vite hva som lå på lur der inne. Jeg var 24
Uten skam
et barn skadet av skam, bundet av den, og jeg dro den med meg fra barndommen, inn i ungdommen og videre inn i det voksne livet. Du har sannsynligvis gjort det samme. Det jeg har sett og opplevd forteller meg at talløse kvinner i alle aldre og på alle kontinenter, har gått i skammens skole og er bundet av skam. Jeg farter over hele kloden for å tale, og alle steder møter jeg tusenvis av kvinner som sliter med skam og hemmes av skam. Hvor jeg enn vender meg, ser jeg skam – i kirker og menigheter også. Den kryper inn i hjertet og vokser der lyset ikke slipper til; og de som kjemper med den, er til slutt så skamfulle at de ikke våger å søke hjelp til å bli fri fra nettopp den skammen som slavebinder dem. Skammen bor i henne som lovsynger ved siden av deg i kirken, jobber på den andre siden av skilleveggen i kontorlandskapet, er med på trimpartiet ditt, underholder deg på TV, smiler til deg fra forsiden av ukebladet, bor i nabohuset. Jeg ha sett den i så mange ansikter at jeg kjenner den igjen. Jeg ser skam hos Emma, barnebarnet til Carol, venninnen min, som var vitne til at foreldrene kranglet og gjorde fæle ting. Emma visste ikke hvem som hadde skylden for hva. Det eneste hun visste helt sikkert, var at alt føltes så forferdelig galt at hun bare ville gjemme seg. Lille Emma, et barn som ikke hadde gjort noe galt. Dianne hadde toppkarakterer på videregående og drømte om å ta høyere utdanning. Men faren hennes sa at han ikke ville kaste bort penger på å sende en jente på college. Da skaffet hun seg jobb og forsørget seg selv mens hun studerte. Senere fikk hun en lovende stilling, men ble behandlet annerledes enn medarbeiderne sine – fordi hun var kvinne. Yun, en ung, vietnamesisk jente, ble tvunget til å være sexslave. Mange ganger forsøkte hun å stikke av, men hver gang Skammens skole
25
ble hun funnet og banket gul og blå. Den siste gangen ble hun så skadet at hun måtte ha hjelp av helsevesenet, og slik kom A21 i kontakt med henne. A21 er et verdensomspennende arbeid som Nick, mannen min, og jeg har startet for å hjelpe ofre for menneskehandel. Men selv under A21s beskyttelse var Yun så undertrykt av skam at hun hadde store problemer med å ta imot hjelp fra oss til å få tak i det livet hun ønsket seg. Masse skam var en del av den livslange kampen med psykiske problemer som førte til at min venninne Heather ble innelåst på et bittelite rom, en celle nærmest, på en psykiatrisk institusjon etter et stygt selvmordsforsøk – alene, ustelt, med bare én sko, full av blod, oppkast og urin. Frykt og ydmykelse var ikke det eneste hun følte, men skam også. Natalie ble alltid spurt om når hun skulle gifte seg. Hun hadde fulgt barndomsdrømmen og blitt en dyktig advokat, men det eneste folk var opptatt av, var om hun var gift eller ikke. Hun kom fra en kultur der alle mente det var viktigere å bli gift enn å ha et liv eller en karriere. For en kvinne hadde det ingenting å si om hun lyktes på de feltene. Alle familiesammenkomster var nok et stevnemøte med skammen. Bibelen også forteller om kvinner som fikk føle på skammen. Kvinnen med blødninger hadde gjemt seg bort i tolv år da hun rørte ved kanten av Jesu kappe og ble helbredet (Mark 5,25 – 34). I tolv år hadde hun levd i skam, helt i ytterkanten av familie og samfunn, bortgjemt – på grunn av en tilstand hun selv ikke hadde kontroll over. Kvinnen som ble grepet på fersk gjerning i hor, ble bokstavelig talt dratt ut av sengen og stilt fram for Jesus (Joh 8,4–11). Ryktet hennes var ødelagt. Hun var ydmyket. Fornedret. Vanæret. Dømt. Forkastet. Stemplet. Jeg. Emma. Dianne. Yun. Heather. Natalie. Hun med blødninger og hun som ble grepet i hor. 26
Uten skam