Forord

Denne boken handler om de tre første ukene av krigen i Norge. Hæren som ble satt på krigsfot av 4. divisjon på Vestlandet, i boken omtalt som «Vestlandshæren», talte 6000–7000 mann. De ble involvert i harde kamper med tyske styrker i områdene rundt Voss og i Hallingdal og Valdres. I Valdres ble en del avdelinger fra Vest-Oppland infanteriregiment nr. 6 (IR 6) tatt opp i Vestlandshæren, slik at styrken totalt sett kom til å utgjøre ca. en fjerdedel av den som ble mobilisert i Sør-Norge.

For oss som var barn på 1950- og 60-tallet, var krigen nær i tid. Mange av oss lekte i tyske bunkere og kanonstillinger og prøvde å forestille oss hvordan det hadde vært for dem som gjennomlevde de fem dramatiske årene. Far deltok i Valdres i 1940 og var senere aktiv i Milorg, men fortalte lite om det – selv om han klart lot oss forstå at det å ligge i fremste linje i krig ikke er en lek – det er et rent og skjært helvete. Etter at han gikk bort i 2010, kom alle spørsmålene jeg hadde glemt å stille ham. Hva var det egentlig han og de andre hadde opplevd den gangen?

Det har vært skrevet lite om felttoget i 1940 de siste 40 årene, om vi ser bort fra det som er utgitt om kampene ved Narvik. Mange av bøkene som kom ut de første tiårene etter krigen, ble skrevet av offiserer som selv deltok i operasjonene. Noen av dem var neppe helt uhildet, og kontroversielle og ømtålige tema ble stort sett unngått eller omtalt på en generell og overordnet måte. Kanskje vurderer vi også en del forhold annerledes i dag enn det som var vanlig mens krigen ennå var frisk i minnet. Og kanskje tar krigen seg litt annerledes ut sett med sivile enn med militære øyne.

Jeg har ønsket å gi en nøktern, balansert og usminket beskrivelse av det som utspant seg i løpet av tre dramatiske uker våren i 1940. Og jeg har ønsket å fortelle hele historien. I dette inngår hvordan avdelingene ble satt opp, hvordan de ble forsynt og tatt vare på, hvordan de sloss, og hvorfor de tross mange anstrengelser til slutt måtte se nederlaget

i øynene. Dessuten har det, i den grad kildene gir grunnlag for det, vært en ambisjon å tegne et bilde av hvordan soldater og befal hadde det under felttoget. Perspektivet skal også omfatte samvirket med og konsekvensene for det sivile samfunnet.

Avstanden i tid medfører ulemper, men også fordeler. En del forhold som tidligere ble feid under teppet, er lettere å ta opp nå. Skal vi forstå hva som virkelig hendte, og hvorfor det hendte, må også slikt fram i lyset. Det var mye heltemot og offervilje i 1940, men også en del annet. For enkelte kan dette være ubehagelig lesning. Min rettesnor har vært at hensynet til personers ettermæle må vike for hensynet til sannferdighet i historiefortellingen. Et viktig kriterium er imidlertid at de uheldige forhold som omtales, må være vesentlige i en større sammenheng. Det vil si at de må utfylle et viktig situasjonsbilde, eller være egnet til å bedre forståelsen for hvilke inntrykk soldater og befal tok med seg tilbake fra fronten.

De som deltok, var vanlige mennesker med følelser og behov som alle andre. Noen var uredde og klarte å holde hodet kaldt når kampene raste, mens andre var engstelige og usikre. De fleste var nok både modige og redde, til å begynne med mest det siste. Det tar tid å venne seg til tanken på at man skal drepe. Kanskje tar det enda lengre tid å venne seg til tanken på at man selv kan komme til å bli drept. Nordmenn flest var helt uforberedt på krig i 1940, også på dette planet.

Boken handler om Vestlandshæren. Opplysninger om de tyske styrkene og om vurderinger i Hærens overkommando og hos allierte nasjoner er bare tatt inn i den grad det har vært nødvendig for å forstå hva som skjedde der Vestlandshæren til enhver tid befant seg. Selv visste soldater og befal lite om motstanderen og enda mindre om hvordan begivenhetene utspilte seg på andre frontavsnitt, og hva som skjedde i verden for øvrig. For å komplettere bildet noe har jeg imidlertid skrevet et tilleggskapittel etter hovedteksten hvor tyske styrker, våpen og disposisjoner er beskrevet. Kapittelet kan leses til slutt eller parallelt med den øvrige teksten.

Boken bygger blant annet på arkivmaterialet etter Forsvarets krigshistoriske avdeling, som befinner seg i Riksarkivet. Dette materialet består i hovedsak av de enkelte avdelingenes feltarkiv som inneholder meldinger, ordrer, brev mv., og av offiserenes rapporter skrevet etter at kamphandlingene var avsluttet. Jeg har også hatt tilgang til stortingsrepresentant

Nils Laviks privatarkiv som er en viktig kilde til forståelsen av det som skjedde i Vosseavsnittet. Ut over disse kildene bygger boken på deltakerberetninger, noen av dem nedtegnet under krigen, andre opptil flere tiår senere. Mye av dette finnes i lokalhistoriske verk og tidsskrifter. Disse kildene har varierende verdi, men mange av dem er interessante fordi de tegner et bilde av kampene og hendelsene sett fra menige soldaters og siviles synsvinkel.

Vestlandshæren sloss samtidig på flere frontavsnitt: i Hordaland, Hallingdal og Valdres. Selv om det var en viss sammenheng mellom det som skjedde i de ulike områdene, har jeg valgt å omtale dem i separate deler av boken. I tillegg har jeg omtalt en del generelle tema, forsynings- og støttefunksjoner samlet. Framstillingen er altså ikke fullt ut kronologisk. En oversikt over befal og en del personell med spesialfunksjoner, hvilke roller de hadde, og hvilke avdelinger de var knyttet til er, sammen med endel andre vedlegg, tilgjengelig på bit.ly/de-valgte-a-slass. I notene som er samlet bak i boken, er det i tillegg til kildeangivelser tatt inn en del utfyllende informasjon som spesielt interesserte vil kunne ha glede av.

I framstillingen har jeg valgt å legge meg tett på kildene og i stor grad bruke direkte sitater. Kildene gjengis i tilnærmet original språkdrakt, dvs. bokmål og nynorsk i ulike varianter samt diverse vestnorske dialekter og med original ortografi. Tanken har vært at det er deltakerne selv som i så stor grad som mulig skal føre ordet. Kilder og kildebruk drøftes for øvrig i eget kapittel, se side 489.

Takk til historikerne Ole-Jacob Abraham ved Museum Vest og Palle Ydstebø ved Krigsskolen for gode kommentarer og innspill. De har bidratt til å gjøre boken bedre. Takk også til generalsekretær Erik Furnes i Indremisjonsforbundet for tilgang til Nils Laviks privatarkiv og til ansatte ved Riksarkivet og Statsarkivet i Bergen for enestående god service. Jeg – og mange andre – skylder også en stor takk til de som står bak Nasjonalbibliotekets digitaliseringsarbeid. Uten de mulighetene nb.no gir, hadde det vært umulig å skrive en bok som dette innenfor en rimelig tidsramme.