Innledning

9. april 1940 klokken 05:30 gikk hakekorsflagget til topps på Flaggpynten på Bergenhus festning i Bergen. Ikke lenge etter lød tonene av «Deutschland, Deutschland über alles» fra borggården. Invasjonsstyrkens medbrakte musikkorps spilte opp. Krigen var akkurat begynt, og Vestlandshærens hovedkvarter var det første fienden inntok. På Bergenhus holdt distriktskommandøren for Vestlandet til. Her var det store lagre av våpen og materiell, og her skulle mange av de vernepliktige møte i tilfelle mobilisering.

I dagene som fulgte, strømmet tusenvis av ungdommer til de gamle ekserserplassene på Voss, både de som faktisk skulle møte der, de som skulle ha møtt i Bergen, og mange andre. I løpet av de tre neste ukene sloss Vestlandshæren på flere fronter, langs jernbanelinjen fra Vaksdal til Evanger, på Kvamskogen, i Skjervet, i Hallingdal og framfor alt i Valdres. Til sammen møtte ca. 7000 mann til tjeneste, noen av dem riktignok så sent at de ikke fikk ta del i stort mer enn nederlaget. 65 norske soldater og offiserer falt under kampene eller døde av skader eller sykdom de pådro seg. Flere hundre ble såret eller satt ut av spill som følge av den psykiske belastningen. I tillegg ble 29 sivile drept i de krigshandlingene som omtales i boken.

Betegnelsen «Vestlandshæren» er min egen og har neppe noen gang vært i alminnelig bruk. Jeg bruker den om de avdelingene som ble satt på krigsfot av 4. divisjon i 1940. Divisjonen, som hadde standkvarter i Bergen og ansvar for Hordaland, Sogn og Fjordane samt noen kommuner i Nord-Rogaland, skulle ved mobilisering sette opp 4. brigade og en del andre avdelinger. Ifølge Otto Ruge, kommanderende general i 1940, var 4. brigade den best rustede og organiserte enheten som ble satt opp i Sør-Norge. Det var også den eneste av de fem sørnorske brigadene som ble satt opp noenlunde i samsvar med planene. I Valdres påførte brigaden de framrykkende tyske styrkene store tap gjennom tretten dager med

intense og harde krigshandlinger. 4. brigades kamp ble av Ruge ansett som et av få lyspunkt ved den militære innsatsen i Sør-Norge i 1940.1 Andre deler av Vestlandshæren sloss i Hordaland og i Hallingdal. Også her var det til dels innbitte kamper. Boken omtaler også de avdelingene fra Vest-Oppland infanteriregiment nr. 6 som ble tatt opp i 4. brigade i Valdres.

Det tyske overfallet kom som et sjokk på de aller fleste her i landet. Angriperne hevdet at de kom som venner for å beskytte Norge mot britisk aggresjon. Planen deres var raskest mulig å skape en situasjon som overbeviste landets regjering, forsvarsmakten og befolkningen om at det var nytteløst å ta opp kampen. De første timene var forvirringen nærmest total. Hvem var inntrengerne? Hvilke hensikter hadde de? Skulle man sette seg til motverge? Skulle man skyte? Var det krig?

For mange var det opplagt at man skulle gå i striden. For andre var det ikke det. Regjeringen brukte to dager på å tvile seg fram til et klart standpunkt. Mange av toppoffiserene var minst like vankelmodige, noe som blant annet førte til at kommanderende general ble satt til side og erstattet med oberst Otto Ruge, generalinspektør for infanteriet, men med mange over seg på den militære ranglisten. Kampviljen i offiserskorpset var i det hele tatt varierende. Styrkene som ble satt opp på Kongsberg av Telemark infanteriregiment nr. 3, ble for eksempel overgitt til en mindre tysk styrke uten kamp. Lignende hendelser var det blant annet i Trondheim og Narvik. Også på Sørlandet ble striden fort oppgitt. Noen mente at kamp var meningsløst, og bare ville medføre at liv gikk tapt til ingen nytte.

På Vestlandet var det imidlertid ingen tvil. Distriktskommandanten på Bergenhus og sjef for 4. divisjon, generalmajor William Steffens, forlot Bergenhus like før tyskerne inntok festningen, og beordret mobilisering med frammøte straks, til tross for at regjeringens beslutning egentlig var at man skulle vente tre dager. Og soldatene strømmet til, både de som var omfattet av den første mobiliseringsordren, andre vernepliktige og frivillige helt uten militæropplæring. Vestlendingenes forsvarsvilje var det ingenting å si på. Historikeren Lars Borgersrud har skrevet om de norske styrkene at de i praksis alle var frivillige: De aller fleste hadde møtt uten å få noen innkalling. «Det var viljen til å slåss som drev dem,

noen egentlig militær disiplin var det lite av.»2 Oppsetningen av hæren på Vestlandet skjedde i mer ordnede former enn på Østlandet, men like fullt var personlig indre motivasjon en viktig drivkraft hos mange. Bokens tittel, De valgte å slåss, henspiller også på dette. For ikke så rent få var deltakelsen i krigen et aktivt personlig valg.

Motivasjonen var i utgangspunktet sterk hos mange, men ble svakere etter hvert. Årsakene var sammensatte. Borgersrud peker på flere forhold, blant annet mangel på søvn og mat og svak og passiv ledelse. Dette gjelder også for Vestlandshæren, men i varierende grad på de ulike frontavsnittene. De klart viktigste årsakene var likevel fiendens overlegenhet i ferdigheter, organisasjon og ildkraft, og at håpet om hjelp fra de allierte ble svakere og svakere. Idealismen var viktig, men kunne, når alt kommer til alt, ikke kompensere for manglende profesjonalitet blant befal og menige. Til slutt tok ofte håpløsheten overhånd. Den tyske hæren var på dette tidspunktet verdens beste med hensyn til trening, taktikk og utrustning, og befalet var villig til om nødvendig å ta store tap for å nå sine mål. Vestlendingene hadde svak opplæring, lite øvelse og samtrening og manglet effektive luft- og panservernvåpen og et slagkraftig artilleri. I noen avdelinger var soldatene nærmest ukjente for hverandre og ukjente for offiserene. Befalet hadde en svært krevende lederoppgave som de i mange tilfeller hadde dårlige forutsetninger for å mestre.

I senere arbeider har Borgersrud pekt på at offiserer var kraftig overrepresentert blant medlemmene i Nasjonal Samling (NS) både i partiets tidlige fase, ved krigsutbruddet og under krigen. Noen av de viktigste høyere offiserene i Vestlandshæren var ved det tyske overfallet sentrale medlemmer av NS. Til tross for Vidkun Quislings tilbakekallelse av mobiliseringsordren i statskupptalen over radio 9. april om kvelden, valgte de å bli med i krigen. Hvem dette var, og hvordan det senere gikk med dem, kommer jeg tilbake til mot slutten av boken. Felles for mange offiserer var forbitrelse over den nedbyggingen av militærmakten som hadde funnet sted over lang tid, og den altfor sene gjenoppbyggingen da krigsfaren økte fra midten av 1930-tallet. For dem markerte angrepet 9. april en politisk fallitt som de mente de hadde advart mot i årevis. Om de følte lojalitet til kongen og til land og folk, kunne nok enkelte være mer i tvil når det gjaldt regjeringen og det øvrige politiske etablissementet.

1930-tallet var en urolig tid. De sterke sosiale og politiske motsetningene hadde også satt sitt preg på militærvesenet. I arbeiderbevegelsen var det mange som nærte stor mistro til offisersstanden, til dels også med god grunn.3

I årene som har gått siden frigjøringen i 1945, har det kommet ut et svært betydelig antall bøker om hendelsene i de fem krigsårene. Felttoget er likevel ikke den delen av historien som har fått størst oppmerksomhet. Etter krigen kom det ut en del bøker som tok for seg det som skjedde krigsvåren 1940. En del av dem skjønnmalte nok den norske innsatsen noe. Nasjonen hadde behov for helter etter fem tunge år, selv om det også var kritiske stemmer. Forsvarets krigshistoriske avdelings verk i serien om krigen i Norge i 1940, som kom ut fra rundt 1950 til begynnelsen av 1970-tallet, er forsiktige, nøkterne og faktabaserte. Bøkene ble skrevet av offiserer som i stor grad selv hadde deltatt i andre deler av felttoget. Ubehagelige forhold ble i liten grad tatt opp, og det er lite analyse av hvorfor det gikk som det gikk.

På 70-tallet kom det en reaksjon mot den historieskrivingen som hadde vært dominerende i de foregående tiårene. Etter en del press førte dette blant annet til at den så langt hemmeligholdte rapporten fra Den militære undersøkelseskommisjonen av 1946 ble offentliggjort. Den revisjonistiske historieskrivingen, som Lars Borgersrud har vært den fremste eksponenten for, fokuserte i stor grad på hva som hadde gått galt i 1940. Ansvaret for nederlaget ble i stor grad lagt på offiserskorpset. Bildet som ble tegnet, var noe forenklet at tafatte og til dels illojale offiserer sviktet kampvillige soldater. Etter 1980 har interessen for felttoget i 1940 blant faghistorikere og andre skrivende vært beskjeden. Det er skrevet en del om kampene ved Narvik, men lite om hendelsene i landet ellers. De bøkene som har kommet ut, har stort sett hatt en relativt smal og lite problematiserende tilnærming, gjerne militær- eller lokalhistorisk.

Kampene i 1940 la noe av grunnlaget for den motstandsbevegelsen som vokste fram i årene som fulgte. Bånd ble knyttet. Man visste hvem man kunne stole på når det røynet på. Svært mange av de personene som nevnes i denne beretningen, kom til å spille fremtredende roller i Milorg og andre deler av motstandsbevegelsen seinere under krigen. Mange deltok også på utefronten. En del av de som kom til å spille viktige roller

i gjenoppbyggingen av det norske forsvaret etter krigen, hadde også hele eller en del av sin krigserfaring fra Vestlandshærens kamp i 1940.

Da det hvite flagget ble heist ved utgangen av april 1940, og Vestlandshæren ble demobilisert eller gikk i fangenskap, representerte det derfor ikke bare en slutt, men også begynnelsen på en tid med illegal motstand. I erfaringene lå også spirene til gjenoppbyggingen av det nye norske forsvaret, først i utlandet og etter 1945 på hjemlig grunn.

MILITÆRE ORD OG UTTRYKK (1940) (tekst i kursiv er basert på Håndbok for soldaten 1937)

artilleri Våpengren som benytter kanoner eller haubitser. bataljon En infanteribataljon består av stab, stabskompani, tre geværkompanier og ett mitraljøsekompani (ca. 750 mann). batteri Artilleriets grunnenhet, tilsvarer kompani i infanteriet. bombekaster Sylinderformet våpen hvor en bombe slippes ned i røret, drivladningen settes av, og bomben kastes i en høy krum bane mot fienden. Infanterivåpen. brigade Militær feltenhet sammensatt av for eksempel fire infanteribataljoner, en artilleribataljon og andre enheter defilé En smal passasje eller kløft mellom fjell eller åser eller med andre hindre som gjør at tropper ikke kan føres fram på bred front og i stort antall samtidig. distriktskommando Enhet som hadde kommandoen over alle landmilitære forsvarsanlegg og anordninger i distriktet. Bestemte operativ anvendelse og plassering av hærens avdelinger i distriktet og hadde ansvaret for beredskapen. I krig ble sjefen for distriktskommandoen automatisk Øverstkommanderende innen distriktet. divisjon I Norge var divisjonen i 1940 en administrativ enhet som i krig skulle sette opp brigader og andre avdelinger. I stor grad sammenfallende med distriktskommandoen og med samme sjef. I andre land en kombinert stridsorganisasjon sammensatt av infanteri-, artilleri- og stridsvognenheter samt andre avdelinger med 10 000–20 000 soldater og befal. haubits Kanon som skyter i krumbane, det vil si at den kan treffe mål som ligger på baksiden av en ås, et fjell eller lignende.

hjulrytteravdeling Avdeling som kan komme fort fram og marsjere langt per dag. Gjør særlig nytte i oppklaringstjenesten. Om vinteren bruker avdelingen ski i stedet for sykkel. infanteri Infanteriet er tyngden i hæren. Det får de sværeste og vanskeligste oppgavene å løse. Under heldige omstendigheter kan infanteriet makte mindre kamper alene, men kampevnen blir betydelig større i samvirke med andre våpen, først og fremst artilleriet. intendantur Avdelinger som er ansvarlig for forsyninger av mat, klær, utstyr, drivstoff osv. kaliber Indre tverrmål av våpenløp (geværløp, kanonløp osv.). kompani Et geværkompani består av fire eller tre tropper, som hver har to geværlag og to maskingeværlag (ca. 140 mann). landvernet Vernepliktige mannskaper med rekruttskole 32–44 år. linjen Vernepliktige mannskaper med rekruttskole 21–32 år. mitraljøse Tungt maskingevær på trefot eller annet stativ. oppklaring Et viktig vilkår for fremgang i krig er i tide å få kunnskap om fienden og hans hensikter samt om lendet. ordonnans Budbringer pionerer Bygger feltbroer og utfører vei- og jernbanearbeider. I forsvaret bygger de forskansninger og hindre, lager forhugninger og utfører større sprengningsarbeider (i dag ingeniørtropper)

tren Trenets oppgave er å kjøre fram alt det som feltavdelingene trenger av våpen, ammunisjon, ingeniør- og sanitetsmateriell, klær, utrustning, mat og fôr.

Øverstkommanderende (på Vestlandet) Se under «distriktskommando». Øverstkommanderende kunne bl.a. gi sivile myndigheter pålegg om å gjennomføre eller ikke gjennomføre tiltak for å støtte forsvaret

OM STEDSNAVN OG KOMMUNENAVN Stedsnavn er stort sett skrevet slik de opptrer i kildene fra 1940-tallet. I hovedsak brukes også kommuneinndelingen fra 1940. En del av disse kommunene er nå borte eller har fått nye grenser.

OM KART I tillegg til kartene i boken anbefales det å bruke www.norgeskart.no. for å få et bilde av terrengforholdene der kampene pågikk. De norske

styrkene var for øvrig svært dårlig utstyrt med kart. I regelen var det ett gradteigkart per kompani. Gradteigkartene og rektangelkartene, som var de beste man hadde, hadde en målestokk 1 : 100 000 og var langt mer unøyaktige enn dagens kart. Ut over dette brukte de veikart o.l. med målestokk 1 : 500 000–1 : 1 000 000 og håndtegnete kartskisser. De historiske kartene kan lastes ned fra https://kartverket.no/Kart/Historiske-kart/. De stedsnavn som ble brukt i offiserenes rapporter, var i stor grad slike som fantes på disse kartene, og mange av dem er videreført i boken.

OM AVDELINGSBETEGNELSER For å ha utbytte av boken er det nødvendig å kjenne til hvordan militære avdelinger og særlig infanteriet var organisert. Systemet i Norge var i noen grad sammenfallende med det som var i bruk i Tyskland. Infanteriregimentene utgjorde det øverste nivået. Regimentene skulle etter krigsoppsettingsplanen som gjaldt i 1940, hver sette opp to linjebataljoner som igjen besto av fire kompanier (pluss et stabskompani) som igjen var inndelt i tre tropper. Det laveste nivået var laget.

I Forsvaret ble avdelingsbetegnelser den gangen som nå i stor grad forkortet i tekst og til dels i tale. For å lette lesbarheten skrives i denne boken avdelingsbetegnelser i stor grad fullt ut. (Unntaket er infanteriregimentene som i hovedsak forkortes til «IR»). Det vil si at vi for eksempel skriver «1. kompani» til tross for at man blant militære neppe ville sagt noe annet enn «KP1». I 1940 ble avdelingene for øvrig ofte benevnt med sjefens etternavn i stedet for nummerering, f.eks. «bataljonen Sæter». Av ulike grunner er dette ikke benyttet i boken.

Man kunne i 1940 vanligvis (men ikke alltid) identifisere hvilken bataljon et kompani inngikk i, ved hjelp av nummeret det hadde. 1.–4. kompani tilhørte regimentets 1. bataljon, 5.–8. kompani tilhørte 2. bataljon. De tyske regimentene i Norge besto av tre bataljoner. Den tredje besto da av 9.–12. kompani. Bataljonsbetegnelsen kunne derfor ofte utelates. Kompani 5/ IR 10 tilhørte Infanteriregiment nr. 10s andre bataljon. 4. og 8. (og 12.) kompani var for øvrig mitraljøsekompanier, de øvrige geværkompanier.

En særegenhet ved systemet før krigen var ellers at støtteavdelinger ble nummerert etter hvilken brigade de skulle tilhøre. I boken omtales

Pionerkompani nr. 3 som tilfeldigvis var i Bergen 9. april. Kompaniet tilhørte 3. brigade som skulle dekke Agder og Rogaland. Når boken omtaler 4. pionerkompani, 4. bilkompani eller Sanitetskompani nr. 4, angir nummereringen at avdelingene tilhører 4. brigade – ikke at brigaden hadde fire eller flere avdelinger av denne typen.

OM GRADSBETEGNELSER Gradsbetegnelsene i den norske hæren i 1940 var følgende: generalmajor, oberst, oberstløytnant, major, kaptein, løytnant, fenrik, sersjant, korporal og menig. Betegnelsen «befal» omfatter alle grader fra generalmajor til sersjant. «Offiser» ble brukt om alt befal unntatt sersjantene. Øverstkommanderende i landsdelen var generalmajor. Regiments- og brigadesjefer var oberster, bataljonssjefer var i regelen majorer og kompanisjefer til vanlig kapteiner. Troppssjefene skulle i utgangspunktet være løytnanter, men hadde på grunn av mangelen på befal oftest fenriks grad.

Krigsskoleutdannet befal startet som løytnanter. Med befalsskoleutdanning begynte man som sersjant og kunne avansere til løytnant, i sjeldne tilfeller også til kaptein.