INNLEDNING
9. april 1940 klokken 05:30 gikk hakekorsflagget til topps på Flaggpynten på Bergenhus festning i Bergen. Ikke lenge etter lød tonene av «Deutschland, Deutschland über alles» fra borggården. Invasjonsstyrkens medbrakte musikkorps spilte opp. Krigen var akkurat begynt, og Vestlandshærens hovedkvarter var det første fienden inntok. På Bergenhus holdt distriktskommandøren for Vestlandet til. Her var det store lagre av våpen og materiell, og her skulle mange av de vernepliktige møte i tilfelle mobilisering. I dagene som fulgte, strømmet tusenvis av ungdommer til de gamle ekserserplassene på Voss, både de som faktisk skulle møte der, de som skulle ha møtt i Bergen, og mange andre. I løpet av de tre neste ukene sloss Vestlandshæren på flere fronter, langs jernbanelinjen fra Vaksdal til Evanger, på Kvamskogen, i Skjervet, i Hallingdal og framfor alt i Valdres. Til sammen møtte ca. 7000 mann til tjeneste, noen av dem riktignok så sent at de ikke fikk ta del i stort mer enn nederlaget. 65 norske soldater og offiserer falt under kampene eller døde av skader eller sykdom de pådro seg. Flere hundre ble såret eller satt ut av spill som følge av den psykiske belastningen. I tillegg ble 29 sivile drept i de krigshandlingene som omtales i boken. Betegnelsen «Vestlandshæren» er min egen og har neppe noen gang vært i alminnelig bruk. Jeg bruker den om de avdelingene som ble satt på krigsfot av 4. divisjon i 1940. Divisjonen, som hadde standkvarter i Bergen og ansvar for Hordaland, Sogn og Fjordane samt noen kommuner i Nord-Rogaland, skulle ved mobilisering sette opp 4. brigade og en del andre avdelinger. Ifølge Otto Ruge, kommanderende general i 1940, var 4. brigade den best rustede og organiserte enheten som ble satt opp i Sør-Norge. Det var også den eneste av de fem sørnorske brigadene som ble satt opp noenlunde i samsvar med planene. I Valdres påførte brigaden de framrykkende tyske styrkene store tap gjennom tretten dager med 13
