8 minute read

1 «Møtested på Voss snarest råd er

Next Article
Innledning

Innledning

1.

«MØTESTED PÅ VOSS SNAREST RÅD ER ...»

Advertisement

«Du får gjøre som du vil», hadde endelig fylkesmann Seip1 på Leikanger sagt. Alf Rosenlund, som var lensmann i Davik i ytre Nordfjord, var på ham fra morgenen av. Mobiliseringsplakatene lå godt forvart og vel forseglet i pengeskapet i den lokale banken. Uten ordre fra Fylkesmannen hadde han ikke lov til å åpne pakkene og slå opp plakatene.

Lensmannen hadde vært tidlig oppe 9. april. Nyhetene på radioen fra Oslo var skremmende. Det var krig i landet. Ordre om alminnelig mobilisering var gått ut i løpet av natten, hadde utenriksminister Halvdan Koht sagt. Som lensmann var det Rosenlunds oppgave å få effektuert ordren og sørge for transport for de vernepliktige i bygda. Og det hastet med å få ut budskapet, for det var langt til Voss, der alle fra distriktet skulle møte. Slik geografien og kommunikasjonene var i fylket, var det ingen tid å miste. Rosenlund ringte rundt til sine lensmannskolleger i Nordfjord og viderebrakte fylkesmannens nølende aksept.2

Lensmann Lars A. Nesse i Borgund i Sogn mottok for sin del mobiliseringsordren 9. april kl. 12:40 per telegram fra politimesteren i Sogn:

Lensmennene underretter postopneriene mv. ordre om at: Mobilisering befales herved for linjeårsklassene i alle våpen på Vestlandet – i Bergartilleriet også landevernet efter de gule krigstenestekort.

Møtested for alle på Voss snarest råd er med de transportmidler en rår over.

Alt befal møter.

Steffens

Nesse kontaktet straks de fire poståpneriene i den lille kommunen aller innerst i Sogn. Ved 14-tiden dro så ordføreren personlig rundt i bil og slo opp mobiliseringsplakatene. Politimesteren i Sogn, Finn Dahlin, tok igjen kontakt med lensmannen kl. 16:30 og opplyste at dampskipet «Stavenes» skulle gå fra Lærdal morgenen etter kl. 07:00. Båten hadde avgang fra Årdal kl. 06:00 og skulle transportere mobiliserte soldater til Gudvangen. Hvis den ikke fikk plass til alle, ville den komme tilbake og ta med resten.3 Alle fartøyene til Fylkesbåtane i Sogn og Fjordane som ikke var i Bergen 9. april, ble tatt ut av rute og satt i trafikk for å hente mobiliserte og frakte dem til Gudvangen. Fra Leikanger i Sogn reiste til sammen ca. 80 mann, de fleste neste morgen.4

Da hurtigruten «Finmarken» kom nordfra til Måløy 9. april, ble kapteinen nektet å ta skipet videre. «Finmarken» ble i stedet rekvirert av militære myndigheter for troppetransport. Etter å ha tatt om bord 250 hektoliter kull på militærrekvisisjon i løpet av dagen, gikk «Finmarken» neste morgen i surt sludd- og snøvær innover Nordfjord. Skipet la til og tok om bord mobiliserte på kaiene i Rugsund, Bryggja, Davik, Kjølsdalen, Starheim og Nordfjordeid før det gikk sør til Sandane. Fra Nordfjordeid var det uniformert og bevæpnet militær vakt om bord. Skipet kom til Sandane kl. 18:30 etter over ti timers ferd fra bygd til bygd innover fjorden. Lasten med fersk iset torsk som kom nordfra og skulle til Bergen, ble losset etter å ha blitt rekvirert av militæret.5 Fra Sandane var det transport videre med buss og bil til Sogn, der ny båttransport ventet.

Mange møtte fram på Voss allerede i løpet av 9. april. Utenriksministeren hadde vært litt unøyaktig da han om morgenen var blitt intervjuet av Norsk Telegrambyrå (NTB) på vei inn på toget som skulle bringe regjeringen og Stortinget til Hamar. «Det er i løpet av natten gått ut ordre om alminnelig mobilisering», hadde han sagt. Meldingen gikk ut i NRKs nyhetssending ikke lenge etter. Den var imidlertid ikke i samsvar med de beslutninger som faktisk var fattet. Beslutningen var stille delvis mobilisering, men det er ikke sikkert Koht oppfattet forskjellen.6 I stedet for mobiliseringsplakater skulle det brukes postkort hvis denne prosedyren skulle følges. Mobiliseringen regjeringen ba om, innebar første frammøtedag tre dager etter, det vil si fredag 12. april. Siden ble dette endret til 11. april, men for Hordaland og Sogn og Fjordanes del

bestemte distriktskommandanten, generalmajor William Steffens, raskt at det var onsdag 10. april som gjaldt. Landet var i krig, og det var ingen grunn til å vente.

På lensmannskontoret i Norheimsund i Hardanger kimte telefonene ustanselig, og det var full forvirring. Sverre Djønne fra Øystese var 22 år gammel i 1940 og hadde gjennomført rekruttskolen på Tvildemoen på Voss året før. Han var en av mange kvemminger som oppsøkte lensmann Nils Lofthus for å få greie på hvordan de skulle forholde seg. Ble det organisert transport til Voss? Det tok tid før svaret forelå, men om ettermiddagen gikk rutebåten «Lønningdal I» fra Norheimsund og innover til Granvin med stopp på stedene underveis.

I Granvin samlet det seg utover kvelden svært mange mobiliserte fra hele Hardanger og store deler av Sunnhordland. Forvirringen var stor også der, og det svirret rykter av alle slag. Sent på kvelden la et fullastet tog endelig av gårde fra Granvin stasjon. Mange sto likevel igjen og måtte vente til neste morgen med å komme oppover. De overnattet der de fant mulighet til det, på låver, i forsamlingshus og hjemme hos folk. «Det har vel aldri korkje før eller seinare vore så mykje folk i bygda», skrev Johannes Eide fra Jondal senere. Han tilbrakte den kalde natten på en låve der ene veggen manglet.7

Strømmen var skrudd av i hele distriktet, og dermed også på Hardangerbanen. I den nokså bratte tunnelen opp mot Skjervet måtte damplokomotivet som vikarierte, melde pass.8 Toget var for tungt og måtte derfor rygges ned igjen. Et ekstra lokomotiv måtte til for å få de mobiliserte fram til Vossevangen. Da toget fra Granvin omsider rullet inn på Voss stasjon ved 02-tiden, var det nettopp kommet et tog fra Bergen med svært mange kvinner og barn som hadde flyktet fra det de ventet skulle bli en krigsskueplass. Dette var det siste toget som slapp gjennom fra byen. Det hadde brukt mange timer på ferden. Fra Nesttun hadde det gått ved 20-tiden. På Vossevangen var det kaotiske forhold. Usikre og spente soldater og kanskje enda flere fortvilte unge kvinner med barn. Slitne unger gråt på mors fang. Sverre Djønne følte med dem.

Tvildemoen leir var like mørklagt som resten av Vossevangen. Porten sto åpen og var uten vakt da Djønne og andre mobiliserte midt på natten kom fra stasjonen for å melde seg til tjeneste. Sersjant Trygve Freyer

fortalte etter krigen at han egenhendig brøt opp døren til depotet. Han fant ikke noe befal i leiren da han kom.9 Djønne og de andre som hadde kommet med toget fra Granvin, fikk utlevert ulltepper og striesekker som de fylte med halm, til å ligge på.10

Befal og soldater strømmet neste dag til Voss fra alle kanter og med alle mulige transportmidler. Tidlig om morgenen var det allerede kommet 200 fra Sogn, Sunnfjord og Nordfjord til Gudvangen med båt, og transport over Stalheim til Voss ble organisert av distriktskommandoen. Drosjebiler kjørte opp til foten av de stupbratte Stalheimskleivene, som karene måtte forsere til fots, før busser og lastebiler fraktet dem videre til Voss. Konrad Ekse gikk på ski fra Eksingedalen over fjellet og ned til Vossestrand og fortsatte på ski ned til Bømoen siden det ikke var skyss å oppdrive. Lars Nesheim, også han fra Eksingedalen, kom også på ski over fjellet og ned til Mestad og derfra til Evanger. Han startet hjemmefra kl. 05:00 og kom til Voss tidlig på morgenen.11

Torstein O. Reisæter fra Vikebygd i Ullensvang var elev på 4. divisjons forskole* i Bergen. Han kom med et tog som gikk fra Arna stasjon 10. april om morgenen. Det kom til Voss ved middagstider. «Her såg det ut som det rådde fullt kaos. Me vart sette til å halda vakt kring jarnvegstasjonen. Ingen skulle sleppast inn på stasjonsområdet utan løyve. Dette skapte mange harde tak, men me hadde ordren å halda oss til, og den vart handheva med våpen i hand. Her vart me ståande heile dagen, utan korkje mat eller drikke. Det var ikkje orden på nokon ting.»12

Kaotiske tilstander opplevde også Jon Djupvik fra Fusa da han kom til Voss denne dagen. De fikk ikke utdelt utstyr og ble heller ikke organisert i tropper. «I tre dager gjekk eg og slang på Bømoen og Voss. Matforsyninga var tilfeldig, men dei fastbuande var snille og gav oss mykje mat. Etter fleire dagar med uvisse tok endeleg ting til å skje.»13 «Da vi kom til Voss fikk vi oppleve et kaos uten like og se hvordan det sto til med det norske forsvaret», mintes Rasmus Nybø fra Markane i Nordfjord. Depotet for IR 10 var flyttet fra Bømoen til folkehøyskolen vest for Vossevangen. Der sto alle dører åpne, og alle som ville, gikk inn og ut og forsynte seg. Bottolf Sandvik husket at klær og utstyr lå nærmest «rus-over-ras» i en

* Forskolen førte fram til middelskoleeksamen som var opptaksgrunnlag for befalsskolen. Alle som gjennomførte forskolen, ble normalt tatt opp på befalsskolen (i tillegg kom søkere med sivil middelskoleeksamen)

stor dynge midt på golvet. Det var ikke spørsmål om kvittering eller andre formaliteter.14

De som kom fra Bergen, og ikke kom seg av gårde i løpet av selve invasjonsdagen, måtte være kreative. 10. april gikk det militærtog fra Arna og Garnes. Deretter ble det verre, for tyskerne kontrollerte veiene, og togene gikk bare fra Dale. Mange tok seg fram rundt nordenden av Osterøy og inn til Stanghelle. Andre reiste via Sunnhordland og Hardanger eller via Sogn. Atter andre la veien over Gulfjellet på ski og videre over til Bergsdalen eller direkte til Voss.

Kaptein Hans L’Orange kjørte sammen med noen andre offiserer bil fra Eidsvoll via Gjøvik og Sokna oppover Hallingdal og kom til slutt over Hardangervidda med tog fra Ål 10. april. Fram til Finse hadde toget med sivile, men derfra var det et rent militærtog. L’Orange forteller at passasjerene omfattet alle aldre fra et halvt til 70 år, rikfolk og mindre bemidlede, motekledde sportsfolk fra Osloområdet sammen med andre «mer panikkledde» folk i hatt og kalosjer. Folk som skulle til hytter og private kriselagre i fjellet, noen danske og britiske damer som skulle på skiferie til Finse, vernepliktige ungdommer og befal, og marinegaster som hadde vært i kamp i Horten og allerede var ferdig med sin del av krigen. Alle kupeer og ganger, passasjer- og godsvogner var overfylt. L’Orange selv fikk plass i en godsvogn blant kofferter, melkespann og pakksekker og med en glødende varm liten vedovn i et hjørne.15 12. april var 6000 mann samlet på Voss.16 Blant disse var også ca. 600 soldater og befal fra bataljonen som hadde hatt ansvaret for å vokte den norske nøytraliteten i Bergensområdet.

This article is from: