De valgte å slåss by Vigmostad & Bjørke

Dette er den første samlede framstillingen av Vestlandshærens krigsinnsats i 1940.

ERIK THOMASSEN (f. 1953) er historiker utdannet ved Universitetet i Bergen. Han har bakgrunn som lektor i videregående skole og lang og allsidig erfaring fra offentlig forvaltning, i senere år som leder for analyseseksjonen ved Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB).

DE VALGTE Å SLÅSS Vestlandshæren i krig 9. april – 1. mai 1940

ISBN 978-82-419-5371-2

FOTO ELIN VEDVIK

Boken gir en usminket beskrivelse av det som utspant seg både ved og bak fronten i løpet av tre dramatiske uker våren 1940. Gjennom øyenvitnebeskrivelser kommer vi tett på begivenhetene og får vite hvordan soldatene sloss, og hvorfor de tross mange anstrengelser til slutt måtte se nederlaget i øynene. Boken beskriver også samarbeidet med det sivile samfunnet og konsekvensene krigen fikk for sivilbefolkningen.

DE VALGTE Å SLÅSS

Utenfor Nord-Norge var det bare på Vestlandet at Hæren lyktes med å mobilisere noenlunde i samsvar med planene. Avdelingene fra Hordaland og Sogn og Fjordane var ifølge Ruge de best rustede og best organiserte enhetene som ble satt opp i SørNorge i 1940. Avdelingene kjempet i Hordaland, i Hallingdal og framfor alt i Valdres, der også enheter fra Vestoppland infanteriregiment ble tatt opp i Vestlandshæren (4. feltbrigade).

ERIK THOMASSEN

Vestlandshærens innsats var ifølge general Otto Ruge et av få lyspunkter under felttoget i Sør-Norge i april i 1940. Bildet er imidlertid sammensatt og ikke uten mørkere sider.

ERIK THOMASSEN

DE VALGTE Å SLÅSS

ERIK THOMASSEN

DE VALGTE Å SLÅSS Vestlandshæren i krig, 9. april–1. mai 1940

Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2021 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign: Trine & Kim Design Studio Omslagsbilde: Oppklaringspatrulje i Bordalen ved Voss Kart: Hans Petter Carlsen Papir: 70 g Holmen Book Cream 2,0 Boken er satt med Adobe Garamond Pro 12/15 pkt. 1. opplag 2021 ISBN: 978-82-419-5371-2 Forlaget har mottatt støtte fra Stiftelsen Fritt Ord, Hjemmefrontmuseet og Vestland fylkeskommune. Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

INNHOLD

Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9 Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 13

DEL I En landsdel på krigsfot . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 21 1 . «Møtested på Voss snarest råd er . . .» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 23 2 . Nøytralitetsvakt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 28 3 . Hæren på Vestlandet i 1940 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 33 4 . «Wir kommen als Freunde . . .» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 41 5 . 143 mann i avgang . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 48 6 . Weserübung . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 51 7 . Med buss gjennom de norske linjene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 54 8 . Samling i Helldal . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 58 9 . Tilbake til Voss . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 62 10 . Organisering og forlegning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 66 11 . Våpen, hester og materiell . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 73 12 . Matforsyning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 79 13 . Sykehus og sanitet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 83 14 . Frivillige, skytterlagsfolk og ny mobilisering . . . . . . . . . . . . . . . . . 85 15 . Spioner, fly og fallskjermsoldater . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 90 16 . «De engelske uniformene er khakifarget» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 95 17 . Sivilsamfunnet mobiliserer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 99 18 . Administrasjon og kommunikasjoner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 103 19 . Sideblikk til Bergen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 108 20 . «Målet er: ingen fiendtlig soldat på Vestlandet» . . . . . . . . . . . . . . 111 21 . Planer og forutsetninger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 115 22 . Oppklaring og etterretning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 118 5

D E VA LG T E Å S L ÅSS

23 . Tokagjelet – den første trefningen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 121 24 . Over til Østlandet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 124

DEL II Kampene på Vestlandet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 129 25 . «Ingen skånsel eller barmhjertigheit» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 26 . Kampene om Vaksdal . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 27 . Retrett langs Vossebanen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 28 . Soldatliv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 29 . Neste stopp Bolstadøyri . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 30 . Bombene faller over Voss . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 31 . I knipetangen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 32 . Tyskerne presser på . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 33 . Forsvaret rakner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 34 . Oppløsning og fangenskap . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 35 . Nymobilisering i Sogn og Fjordane . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 36 . Et Dunkirk i miniatyr . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 37 . «Gravhalsen skal under enhver omstendighet sprenges» . . . . . . . 38 . Et uunngåelig nederlag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 39 . Etterspill – Lavik-saken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 40 . Hva skjedde egentlig på Bolstadøyri og Evanger? . . . . . . . . . . . .

133 138 147 152 157 160 164 170 176 182 187 190 196 203 209 215

DEL III Hallingdal og Numedal . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 223 41 . Kontroll over Bergensbanen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 42 . Ventetid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 43 . «Et helvede av ild» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 44 . «Vår verste fiende var mangelen på søvn» . . . . . . . . . . . . . . . . . . 45 . Oppdrag i Numedal . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 46 . Forvirring og oppløsning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 47 . Ingen vei utenom . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

227 231 235 238 244 249 252

DEL IV Valdres . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 255 48 . Østover . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 261 6

INNHOLD

49 . Forspill i Ådalen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 50 . Bagn eller Randsfjorden? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 51 . Tysk nederlag i Bagn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 52 . Brigaden blir etablert i Valdres . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 53 . To skritt fram og ett tilbake . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 54 . Nærstrid ved Sagbekken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 55 . Ildoverfall på Bagnsbergan gård . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 56 . Sivile i skuddlinjen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 57 . Tid for angrep – og retrett . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 58 . Foran den avgjørende kampen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 59 . Forsyninger og logistikk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 60 . Opplæring og vakthold . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 61 . Miseren ved Høljerasten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 62 . Søvnløse netter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 63 . Nytt angrep i Begnadalen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 64 . «Die Todeskurve» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 65 . Stridsvogner mot Stangstugu . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 66 . Brutalt ved Breidablikk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 67 . «Slåss som rasende og hold ut!» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 68 . Sanitetstjeneste og feltsykehus . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 69 . Feltprestens beretning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 70 . Erkjennelse og et glimt av håp . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 71 . «Det skal leveres en kamp i grålysningen» . . . . . . . . . . . . . . . . . . 72 . Oppløsningen skyter fart . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 73 . De siste dagene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 74 . Tragedien ved Borlaug . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 75 . Ildkraft og profesjonalitet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

265 268 272 280 287 292 297 302 307 316 323 329 335 347 352 361 369 374 379 386 392 395 400 408 416 425 428

DEL V Ettertid og ettertanke . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 435 76 . 1 . mai 1940 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 77 . «Viljen var der, men rokk ikkje til» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 78 . Etter at veiene skiltes . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 79 . Krig og karriere . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 80 . I en større sammenheng . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 7

437 441 448 455 463

D E VA LG T E Å S L ÅSS

Tillegg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 467 Tyske styrker, våpen og disposisjoner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kilder og kildebruk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Litteratur og andre kilder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . De som falt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

469 489 495 504

Noter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 507 Register . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 543

FORORD

Denne boken handler om de tre første ukene av krigen i Norge. Hæren som ble satt på krigsfot av 4. divisjon på Vestlandet, i boken omtalt som «Vestlandshæren», talte 6000–7000 mann. De ble involvert i harde kamper med tyske styrker i områdene rundt Voss og i Hallingdal og Valdres. I Valdres ble en del avdelinger fra Vest-Oppland infanteriregiment nr. 6 (IR 6) tatt opp i Vestlandshæren, slik at styrken totalt sett kom til å utgjøre ca. en fjerdedel av den som ble mobilisert i Sør-Norge. For oss som var barn på 1950- og 60-tallet, var krigen nær i tid. Mange av oss lekte i tyske bunkere og kanonstillinger og prøvde å forestille oss hvordan det hadde vært for dem som gjennomlevde de fem dramatiske årene. Far deltok i Valdres i 1940 og var senere aktiv i Milorg, men fortalte lite om det – selv om han klart lot oss forstå at det å ligge i fremste linje i krig ikke er en lek – det er et rent og skjært helvete. Etter at han gikk bort i 2010, kom alle spørsmålene jeg hadde glemt å stille ham. Hva var det egentlig han og de andre hadde opplevd den gangen? Det har vært skrevet lite om felttoget i 1940 de siste 40 årene, om vi ser bort fra det som er utgitt om kampene ved Narvik. Mange av bøkene som kom ut de første tiårene etter krigen, ble skrevet av offiserer som selv deltok i operasjonene. Noen av dem var neppe helt uhildet, og kontroversielle og ømtålige tema ble stort sett unngått eller omtalt på en generell og overordnet måte. Kanskje vurderer vi også en del forhold annerledes i dag enn det som var vanlig mens krigen ennå var frisk i minnet. Og kanskje tar krigen seg litt annerledes ut sett med sivile enn med militære øyne. Jeg har ønsket å gi en nøktern, balansert og usminket beskrivelse av det som utspant seg i løpet av tre dramatiske uker våren i 1940. Og jeg har ønsket å fortelle hele historien. I dette inngår hvordan avdelingene ble satt opp, hvordan de ble forsynt og tatt vare på, hvordan de sloss, og hvorfor de tross mange anstrengelser til slutt måtte se nederlaget 9

D E VA LG T E Å S L ÅSS

i øynene. Dessuten har det, i den grad kildene gir grunnlag for det, vært en ambisjon å tegne et bilde av hvordan soldater og befal hadde det under felttoget. Perspektivet skal også omfatte samvirket med og konsekvensene for det sivile samfunnet. Avstanden i tid medfører ulemper, men også fordeler. En del forhold som tidligere ble feid under teppet, er lettere å ta opp nå. Skal vi forstå hva som virkelig hendte, og hvorfor det hendte, må også slikt fram i lyset. Det var mye heltemot og offervilje i 1940, men også en del annet. For enkelte kan dette være ubehagelig lesning. Min rettesnor har vært at hensynet til personers ettermæle må vike for hensynet til sannferdighet i historiefortellingen. Et viktig kriterium er imidlertid at de uheldige forhold som omtales, må være vesentlige i en større sammenheng. Det vil si at de må utfylle et viktig situasjonsbilde, eller være egnet til å bedre forståelsen for hvilke inntrykk soldater og befal tok med seg tilbake fra fronten. De som deltok, var vanlige mennesker med følelser og behov som alle andre. Noen var uredde og klarte å holde hodet kaldt når kampene raste, mens andre var engstelige og usikre. De fleste var nok både modige og redde, til å begynne med mest det siste. Det tar tid å venne seg til tanken på at man skal drepe. Kanskje tar det enda lengre tid å venne seg til tanken på at man selv kan komme til å bli drept. Nordmenn flest var helt uforberedt på krig i 1940, også på dette planet. Boken handler om Vestlandshæren. Opplysninger om de tyske styrkene og om vurderinger i Hærens overkommando og hos allierte nasjoner er bare tatt inn i den grad det har vært nødvendig for å forstå hva som skjedde der Vestlandshæren til enhver tid befant seg. Selv visste soldater og befal lite om motstanderen og enda mindre om hvordan begivenhetene utspilte seg på andre frontavsnitt, og hva som skjedde i verden for øvrig. For å komplettere bildet noe har jeg imidlertid skrevet et tilleggskapittel etter hovedteksten hvor tyske styrker, våpen og disposisjoner er beskrevet. Kapittelet kan leses til slutt eller parallelt med den øvrige teksten. Boken bygger blant annet på arkivmaterialet etter Forsvarets krigshistoriske avdeling, som befinner seg i Riksarkivet. Dette materialet består i hovedsak av de enkelte avdelingenes feltarkiv som inneholder meldinger, ordrer, brev mv., og av offiserenes rapporter skrevet etter at kamphandlingene var avsluttet. Jeg har også hatt tilgang til stortingsrepresentant 10

FORORD

Nils Laviks privatarkiv som er en viktig kilde til forståelsen av det som skjedde i Vosseavsnittet. Ut over disse kildene bygger boken på deltakerberetninger, noen av dem nedtegnet under krigen, andre opptil flere tiår senere. Mye av dette finnes i lokalhistoriske verk og tidsskrifter. Disse kildene har varierende verdi, men mange av dem er interessante fordi de tegner et bilde av kampene og hendelsene sett fra menige soldaters og siviles synsvinkel. Vestlandshæren sloss samtidig på flere frontavsnitt: i Hordaland, Hallingdal og Valdres. Selv om det var en viss sammenheng mellom det som skjedde i de ulike områdene, har jeg valgt å omtale dem i separate deler av boken. I tillegg har jeg omtalt en del generelle tema, forsynings- og støttefunksjoner samlet. Framstillingen er altså ikke fullt ut kronologisk. En oversikt over befal og en del personell med spesialfunksjoner, hvilke roller de hadde, og hvilke avdelinger de var knyttet til er, sammen med endel andre vedlegg, tilgjengelig på bit.ly/de-valgte-a-slass. I notene som er samlet bak i boken, er det i tillegg til kildeangivelser tatt inn en del utfyllende informasjon som spesielt interesserte vil kunne ha glede av. I framstillingen har jeg valgt å legge meg tett på kildene og i stor grad bruke direkte sitater. Kildene gjengis i tilnærmet original språkdrakt, dvs. bokmål og nynorsk i ulike varianter samt diverse vestnorske dialekter og med original ortografi. Tanken har vært at det er deltakerne selv som i så stor grad som mulig skal føre ordet. Kilder og kildebruk drøftes for øvrig i eget kapittel, se side 489. Takk til historikerne Ole-Jacob Abraham ved Museum Vest og Palle Ydstebø ved Krigsskolen for gode kommentarer og innspill. De har bidratt til å gjøre boken bedre. Takk også til generalsekretær Erik Furnes i Indremisjonsforbundet for tilgang til Nils Laviks privatarkiv og til ansatte ved Riksarkivet og Statsarkivet i Bergen for enestående god service. Jeg – og mange andre – skylder også en stor takk til de som står bak Nasjonalbibliotekets digitaliseringsarbeid. Uten de mulighetene nb.no gir, hadde det vært umulig å skrive en bok som dette innenfor en rimelig tidsramme.

INNLEDNING

9. april 1940 klokken 05:30 gikk hakekorsflagget til topps på Flaggpynten på Bergenhus festning i Bergen. Ikke lenge etter lød tonene av «Deutschland, Deutschland über alles» fra borggården. Invasjonsstyrkens medbrakte musikkorps spilte opp. Krigen var akkurat begynt, og Vestlandshærens hovedkvarter var det første fienden inntok. På Bergenhus holdt distriktskommandøren for Vestlandet til. Her var det store lagre av våpen og materiell, og her skulle mange av de vernepliktige møte i tilfelle mobilisering. I dagene som fulgte, strømmet tusenvis av ungdommer til de gamle ekserserplassene på Voss, både de som faktisk skulle møte der, de som skulle ha møtt i Bergen, og mange andre. I løpet av de tre neste ukene sloss Vestlandshæren på flere fronter, langs jernbanelinjen fra Vaksdal til Evanger, på Kvamskogen, i Skjervet, i Hallingdal og framfor alt i Valdres. Til sammen møtte ca. 7000 mann til tjeneste, noen av dem riktignok så sent at de ikke fikk ta del i stort mer enn nederlaget. 65 norske soldater og offiserer falt under kampene eller døde av skader eller sykdom de pådro seg. Flere hundre ble såret eller satt ut av spill som følge av den psykiske belastningen. I tillegg ble 29 sivile drept i de krigshandlingene som omtales i boken. Betegnelsen «Vestlandshæren» er min egen og har neppe noen gang vært i alminnelig bruk. Jeg bruker den om de avdelingene som ble satt på krigsfot av 4. divisjon i 1940. Divisjonen, som hadde standkvarter i Bergen og ansvar for Hordaland, Sogn og Fjordane samt noen kommuner i Nord-Rogaland, skulle ved mobilisering sette opp 4. brigade og en del andre avdelinger. Ifølge Otto Ruge, kommanderende general i 1940, var 4. brigade den best rustede og organiserte enheten som ble satt opp i Sør-Norge. Det var også den eneste av de fem sørnorske brigadene som ble satt opp noenlunde i samsvar med planene. I Valdres påførte brigaden de framrykkende tyske styrkene store tap gjennom tretten dager med 13

D E VA LG T E Å S L ÅSS

intense og harde krigshandlinger. 4. brigades kamp ble av Ruge ansett som et av få lyspunkt ved den militære innsatsen i Sør-Norge i 1940.1 Andre deler av Vestlandshæren sloss i Hordaland og i Hallingdal. Også her var det til dels innbitte kamper. Boken omtaler også de avdelingene fra Vest-Oppland infanteriregiment nr. 6 som ble tatt opp i 4. brigade i Valdres. Det tyske overfallet kom som et sjokk på de aller fleste her i landet. Angriperne hevdet at de kom som venner for å beskytte Norge mot britisk aggresjon. Planen deres var raskest mulig å skape en situasjon som overbeviste landets regjering, forsvarsmakten og befolkningen om at det var nytteløst å ta opp kampen. De første timene var forvirringen nærmest total. Hvem var inntrengerne? Hvilke hensikter hadde de? Skulle man sette seg til motverge? Skulle man skyte? Var det krig? For mange var det opplagt at man skulle gå i striden. For andre var det ikke det. Regjeringen brukte to dager på å tvile seg fram til et klart standpunkt. Mange av toppoffiserene var minst like vankelmodige, noe som blant annet førte til at kommanderende general ble satt til side og erstattet med oberst Otto Ruge, generalinspektør for infanteriet, men med mange over seg på den militære ranglisten. Kampviljen i offiserskorpset var i det hele tatt varierende. Styrkene som ble satt opp på Kongsberg av Telemark infanteriregiment nr. 3, ble for eksempel overgitt til en mindre tysk styrke uten kamp. Lignende hendelser var det blant annet i Trondheim og Narvik. Også på Sørlandet ble striden fort oppgitt. Noen mente at kamp var meningsløst, og bare ville medføre at liv gikk tapt til ingen nytte. På Vestlandet var det imidlertid ingen tvil. Distriktskommandanten på Bergenhus og sjef for 4. divisjon, generalmajor William Steffens, forlot Bergenhus like før tyskerne inntok festningen, og beordret mobilisering med frammøte straks, til tross for at regjeringens beslutning egentlig var at man skulle vente tre dager. Og soldatene strømmet til, både de som var omfattet av den første mobiliseringsordren, andre vernepliktige og frivillige helt uten militæropplæring. Vestlendingenes forsvarsvilje var det ingenting å si på. Historikeren Lars Borgersrud har skrevet om de norske styrkene at de i praksis alle var frivillige: De aller fleste hadde møtt uten å få noen innkalling. «Det var viljen til å slåss som drev dem, 14

INNLEDNING

noen egentlig militær disiplin var det lite av.»2 Oppsetningen av hæren på Vestlandet skjedde i mer ordnede former enn på Østlandet, men like fullt var personlig indre motivasjon en viktig drivkraft hos mange. Bokens tittel, De valgte å slåss, henspiller også på dette. For ikke så rent få var deltakelsen i krigen et aktivt personlig valg. Motivasjonen var i utgangspunktet sterk hos mange, men ble svakere etter hvert. Årsakene var sammensatte. Borgersrud peker på flere forhold, blant annet mangel på søvn og mat og svak og passiv ledelse. Dette gjelder også for Vestlandshæren, men i varierende grad på de ulike frontavsnittene. De klart viktigste årsakene var likevel fiendens overlegenhet i ferdigheter, organisasjon og ildkraft, og at håpet om hjelp fra de allierte ble svakere og svakere. Idealismen var viktig, men kunne, når alt kommer til alt, ikke kompensere for manglende profesjonalitet blant befal og menige. Til slutt tok ofte håpløsheten overhånd. Den tyske hæren var på dette tidspunktet verdens beste med hensyn til trening, taktikk og utrustning, og befalet var villig til om nødvendig å ta store tap for å nå sine mål. Vestlendingene hadde svak opplæring, lite øvelse og samtrening og manglet effektive luft- og panservernvåpen og et slagkraftig artilleri. I noen avdelinger var soldatene nærmest ukjente for hverandre og ukjente for offiserene. Befalet hadde en svært krevende lederoppgave som de i mange tilfeller hadde dårlige forutsetninger for å mestre. I senere arbeider har Borgersrud pekt på at offiserer var kraftig overrepresentert blant medlemmene i Nasjonal Samling (NS) både i partiets tidlige fase, ved krigsutbruddet og under krigen. Noen av de viktigste høyere offiserene i Vestlandshæren var ved det tyske overfallet sentrale medlemmer av NS. Til tross for Vidkun Quislings tilbakekallelse av mobiliseringsordren i statskupptalen over radio 9. april om kvelden, valgte de å bli med i krigen. Hvem dette var, og hvordan det senere gikk med dem, kommer jeg tilbake til mot slutten av boken. Felles for mange offiserer var forbitrelse over den nedbyggingen av militærmakten som hadde funnet sted over lang tid, og den altfor sene gjenoppbyggingen da krigsfaren økte fra midten av 1930-tallet. For dem markerte angrepet 9. april en politisk fallitt som de mente de hadde advart mot i årevis. Om de følte lojalitet til kongen og til land og folk, kunne nok enkelte være mer i tvil når det gjaldt regjeringen og det øvrige politiske etablissementet. 15

D E VA LG T E Å S L ÅSS

1930-tallet var en urolig tid. De sterke sosiale og politiske motsetningene hadde også satt sitt preg på militærvesenet. I arbeiderbevegelsen var det mange som nærte stor mistro til offisersstanden, til dels også med god grunn.3 I årene som har gått siden frigjøringen i 1945, har det kommet ut et svært betydelig antall bøker om hendelsene i de fem krigsårene. Felttoget er likevel ikke den delen av historien som har fått størst oppmerksomhet. Etter krigen kom det ut en del bøker som tok for seg det som skjedde krigsvåren 1940. En del av dem skjønnmalte nok den norske innsatsen noe. Nasjonen hadde behov for helter etter fem tunge år, selv om det også var kritiske stemmer. Forsvarets krigshistoriske avdelings verk i serien om krigen i Norge i 1940, som kom ut fra rundt 1950 til begynnelsen av 1970-tallet, er forsiktige, nøkterne og faktabaserte. Bøkene ble skrevet av offiserer som i stor grad selv hadde deltatt i andre deler av felttoget. Ubehagelige forhold ble i liten grad tatt opp, og det er lite analyse av hvorfor det gikk som det gikk. På 70-tallet kom det en reaksjon mot den historieskrivingen som hadde vært dominerende i de foregående tiårene. Etter en del press førte dette blant annet til at den så langt hemmeligholdte rapporten fra Den militære undersøkelseskommisjonen av 1946 ble offentliggjort. Den revisjonistiske historieskrivingen, som Lars Borgersrud har vært den fremste eksponenten for, fokuserte i stor grad på hva som hadde gått galt i 1940. Ansvaret for nederlaget ble i stor grad lagt på offiserskorpset. Bildet som ble tegnet, var noe forenklet at tafatte og til dels illojale offiserer sviktet kampvillige soldater. Etter 1980 har interessen for felttoget i 1940 blant faghistorikere og andre skrivende vært beskjeden. Det er skrevet en del om kampene ved Narvik, men lite om hendelsene i landet ellers. De bøkene som har kommet ut, har stort sett hatt en relativt smal og lite problematiserende tilnærming, gjerne militær- eller lokalhistorisk. Kampene i 1940 la noe av grunnlaget for den motstandsbevegelsen som vokste fram i årene som fulgte. Bånd ble knyttet. Man visste hvem man kunne stole på når det røynet på. Svært mange av de personene som nevnes i denne beretningen, kom til å spille fremtredende roller i Milorg og andre deler av motstandsbevegelsen seinere under krigen. Mange deltok også på utefronten. En del av de som kom til å spille viktige roller 16

INNLEDNING

i gjenoppbyggingen av det norske forsvaret etter krigen, hadde også hele eller en del av sin krigserfaring fra Vestlandshærens kamp i 1940. Da det hvite flagget ble heist ved utgangen av april 1940, og Vestlandshæren ble demobilisert eller gikk i fangenskap, representerte det derfor ikke bare en slutt, men også begynnelsen på en tid med illegal motstand. I erfaringene lå også spirene til gjenoppbyggingen av det nye norske forsvaret, først i utlandet og etter 1945 på hjemlig grunn.

MILITÆRE ORD OG UTTRYKK (1940)

(tekst i kursiv er basert på Håndbok for soldaten 1937) artilleri bataljon batteri bombekaster brigade defilé distriktskommando

divisjon

haubits

Våpengren som benytter kanoner eller haubitser. En infanteribataljon består av stab, stabskompani, tre geværkompanier og ett mitraljøsekompani (ca. 750 mann). Artilleriets grunnenhet, tilsvarer kompani i infanteriet. Sylinderformet våpen hvor en bombe slippes ned i røret, drivladningen settes av, og bomben kastes i en høy krum bane mot fienden. Infanterivåpen. Militær feltenhet sammensatt av for eksempel fire infanteribataljoner, en artilleribataljon og andre enheter En smal passasje eller kløft mellom fjell eller åser eller med andre hindre som gjør at tropper ikke kan føres fram på bred front og i stort antall samtidig. Enhet som hadde kommandoen over alle landmilitære forsvarsanlegg og anordninger i distriktet. Bestemte operativ anvendelse og plassering av hærens avdelinger i distriktet og hadde ansvaret for beredskapen. I krig ble sjefen for distriktskommandoen automatisk Øverstkommanderende innen distriktet. I Norge var divisjonen i 1940 en administrativ enhet som i krig skulle sette opp brigader og andre avdelinger. I stor grad sammenfallende med distriktskommandoen og med samme sjef. I andre land en kombinert stridsorganisasjon sammensatt av infanteri-, artilleri- og stridsvognenheter samt andre avdelinger med 10 000–20 000 soldater og befal. Kanon som skyter i krumbane, det vil si at den kan treffe mål som ligger på baksiden av en ås, et fjell eller lignende.

D E VA LG T E Å S L ÅSS

hjulrytteravdeling

Avdeling som kan komme fort fram og marsjere langt per dag. Gjør særlig nytte i oppklaringstjenesten. Om vinteren bruker avdelingen ski i stedet for sykkel. Infanteriet er tyngden i hæren. Det får de sværeste og vaninfanteri skeligste oppgavene å løse. Under heldige omstendigheter kan infanteriet makte mindre kamper alene, men kampevnen blir betydelig større i samvirke med andre våpen, først og fremst artilleriet. Avdelinger som er ansvarlig for forsyninger av mat, klær, utstyr, intendantur drivstoff osv. kaliber Indre tverrmål av våpenløp (geværløp, kanonløp osv.). kompani Et geværkompani består av fire eller tre tropper, som hver har to geværlag og to maskingeværlag (ca. 140 mann). landvernet Vernepliktige mannskaper med rekruttskole 32–44 år. linjen Vernepliktige mannskaper med rekruttskole 21–32 år. mitraljøse Tungt maskingevær på trefot eller annet stativ. oppklaring Et viktig vilkår for fremgang i krig er i tide å få kunnskap om fienden og hans hensikter samt om lendet. ordonnans Budbringer Bygger feltbroer og utfører vei- og jernbanearbeider. I forsvaret pionerer bygger de forskansninger og hindre, lager forhugninger og utfører større sprengningsarbeider (i dag ingeniørtropper) tren Trenets oppgave er å kjøre fram alt det som feltavdelingene trenger av våpen, ammunisjon, ingeniør- og sanitetsmateriell, klær, utrustning, mat og fôr. Øverstkommanderende Se under «distriktskommando». Øverstkommanderende kunne bl.a. gi sivile myndigheter pålegg om å gjennomføre (på Vestlandet) eller ikke gjennomføre tiltak for å støtte forsvaret

OM STEDSNAVN OG KOMMUNENAVN

Stedsnavn er stort sett skrevet slik de opptrer i kildene fra 1940-tallet. I hovedsak brukes også kommuneinndelingen fra 1940. En del av disse kommunene er nå borte eller har fått nye grenser.

OM KART

I tillegg til kartene i boken anbefales det å bruke www.norgeskart.no. for å få et bilde av terrengforholdene der kampene pågikk. De norske 18

INNLEDNING

styrkene var for øvrig svært dårlig utstyrt med kart. I regelen var det ett gradteigkart per kompani. Gradteigkartene og rektangelkartene, som var de beste man hadde, hadde en målestokk 1 : 100 000 og var langt mer unøyaktige enn dagens kart. Ut over dette brukte de veikart o.l. med målestokk 1 : 500 000–1 : 1 000 000 og håndtegnete kartskisser. De historiske kartene kan lastes ned fra https://kartverket.no/Kart/Historiske-kart/. De stedsnavn som ble brukt i offiserenes rapporter, var i stor grad slike som fantes på disse kartene, og mange av dem er videreført i boken.

OM AVDELINGSBETEGNELSER

For å ha utbytte av boken er det nødvendig å kjenne til hvordan militære avdelinger og særlig infanteriet var organisert. Systemet i Norge var i noen grad sammenfallende med det som var i bruk i Tyskland. Infanteriregimentene utgjorde det øverste nivået. Regimentene skulle etter krigsoppsettingsplanen som gjaldt i 1940, hver sette opp to linjebataljoner som igjen besto av fire kompanier (pluss et stabskompani) som igjen var inndelt i tre tropper. Det laveste nivået var laget. I Forsvaret ble avdelingsbetegnelser den gangen som nå i stor grad forkortet i tekst og til dels i tale. For å lette lesbarheten skrives i denne boken avdelingsbetegnelser i stor grad fullt ut. (Unntaket er infanteriregimentene som i hovedsak forkortes til «IR»). Det vil si at vi for eksempel skriver «1. kompani» til tross for at man blant militære neppe ville sagt noe annet enn «KP1». I 1940 ble avdelingene for øvrig ofte benevnt med sjefens etternavn i stedet for nummerering, f.eks. «bataljonen Sæter». Av ulike grunner er dette ikke benyttet i boken. Man kunne i 1940 vanligvis (men ikke alltid) identifisere hvilken bataljon et kompani inngikk i, ved hjelp av nummeret det hadde. 1.–4. kompani tilhørte regimentets 1. bataljon, 5.–8. kompani tilhørte 2. bataljon. De tyske regimentene i Norge besto av tre bataljoner. Den tredje besto da av 9.–12. kompani. Bataljonsbetegnelsen kunne derfor ofte utelates. Kompani 5/ IR 10 tilhørte Infanteriregiment nr. 10s andre bataljon. 4. og 8. (og 12.) kompani var for øvrig mitraljøsekompanier, de øvrige geværkompanier. En særegenhet ved systemet før krigen var ellers at støtteavdelinger ble nummerert etter hvilken brigade de skulle tilhøre. I boken omtales 19

D E VA LG T E Å S L ÅSS

Pionerkompani nr. 3 som tilfeldigvis var i Bergen 9. april. Kompaniet tilhørte 3. brigade som skulle dekke Agder og Rogaland. Når boken omtaler 4. pionerkompani, 4. bilkompani eller Sanitetskompani nr. 4, angir nummereringen at avdelingene tilhører 4. brigade – ikke at brigaden hadde fire eller flere avdelinger av denne typen.

OM GRADSBETEGNELSER

Gradsbetegnelsene i den norske hæren i 1940 var følgende: generalmajor, oberst, oberstløytnant, major, kaptein, løytnant, fenrik, sersjant, korporal og menig. Betegnelsen «befal» omfatter alle grader fra generalmajor til sersjant. «Offiser» ble brukt om alt befal unntatt sersjantene. Øverstkommanderende i landsdelen var generalmajor. Regiments- og brigadesjefer var oberster, bataljonssjefer var i regelen majorer og kompanisjefer til vanlig kapteiner. Troppssjefene skulle i utgangspunktet være løytnanter, men hadde på grunn av mangelen på befal oftest fenriks grad. Krigsskoleutdannet befal startet som løytnanter. Med befalsskoleutdanning begynte man som sersjant og kunne avansere til løytnant, i sjeldne tilfeller også til kaptein.

DEL I

EN LANDSDEL PÅ KRIGSFOT

1. «MØTESTED PÅ VOSS SNAREST RÅD ER ...»

«Du får gjøre som du vil», hadde endelig fylkesmann Seip1 på Leikanger sagt. Alf Rosenlund, som var lensmann i Davik i ytre Nordfjord, var på ham fra morgenen av. Mobiliseringsplakatene lå godt forvart og vel forseglet i pengeskapet i den lokale banken. Uten ordre fra Fylkesmannen hadde han ikke lov til å åpne pakkene og slå opp plakatene. Lensmannen hadde vært tidlig oppe 9. april. Nyhetene på radioen fra Oslo var skremmende. Det var krig i landet. Ordre om alminnelig mobilisering var gått ut i løpet av natten, hadde utenriksminister Halvdan Koht sagt. Som lensmann var det Rosenlunds oppgave å få effektuert ordren og sørge for transport for de vernepliktige i bygda. Og det hastet med å få ut budskapet, for det var langt til Voss, der alle fra distriktet skulle møte. Slik geografien og kommunikasjonene var i fylket, var det ingen tid å miste. Rosenlund ringte rundt til sine lensmannskolleger i Nordfjord og viderebrakte fylkesmannens nølende aksept.2 Lensmann Lars A. Nesse i Borgund i Sogn mottok for sin del mobiliseringsordren 9. april kl. 12:40 per telegram fra politimesteren i Sogn: Lensmennene underretter postopneriene mv. ordre om at: Mobilisering befales herved for linjeårsklassene i alle våpen på Vestlandet – i Bergartilleriet også landevernet efter de gule krigstenestekort. Møtested for alle på Voss snarest råd er med de transportmidler en rår over. Alt befal møter. Steffens 23

DEL I

E N L A N D S D E L pÅ K R I G S F OT

Nesse kontaktet straks de fire poståpneriene i den lille kommunen aller innerst i Sogn. Ved 14-tiden dro så ordføreren personlig rundt i bil og slo opp mobiliseringsplakatene. Politimesteren i Sogn, Finn Dahlin, tok igjen kontakt med lensmannen kl. 16:30 og opplyste at dampskipet «Stavenes» skulle gå fra Lærdal morgenen etter kl. 07:00. Båten hadde avgang fra Årdal kl. 06:00 og skulle transportere mobiliserte soldater til Gudvangen. Hvis den ikke fikk plass til alle, ville den komme tilbake og ta med resten.3 Alle fartøyene til Fylkesbåtane i Sogn og Fjordane som ikke var i Bergen 9. april, ble tatt ut av rute og satt i trafikk for å hente mobiliserte og frakte dem til Gudvangen. Fra Leikanger i Sogn reiste til sammen ca. 80 mann, de fleste neste morgen.4 Da hurtigruten «Finmarken» kom nordfra til Måløy 9. april, ble kapteinen nektet å ta skipet videre. «Finmarken» ble i stedet rekvirert av militære myndigheter for troppetransport. Etter å ha tatt om bord 250 hektoliter kull på militærrekvisisjon i løpet av dagen, gikk «Finmarken» neste morgen i surt sludd- og snøvær innover Nordfjord. Skipet la til og tok om bord mobiliserte på kaiene i Rugsund, Bryggja, Davik, Kjølsdalen, Starheim og Nordfjordeid før det gikk sør til Sandane. Fra Nordfjordeid var det uniformert og bevæpnet militær vakt om bord. Skipet kom til Sandane kl. 18:30 etter over ti timers ferd fra bygd til bygd innover fjorden. Lasten med fersk iset torsk som kom nordfra og skulle til Bergen, ble losset etter å ha blitt rekvirert av militæret.5 Fra Sandane var det transport videre med buss og bil til Sogn, der ny båttransport ventet. Mange møtte fram på Voss allerede i løpet av 9. april. Utenriksministeren hadde vært litt unøyaktig da han om morgenen var blitt intervjuet av Norsk Telegrambyrå (NTB) på vei inn på toget som skulle bringe regjeringen og Stortinget til Hamar. «Det er i løpet av natten gått ut ordre om alminnelig mobilisering», hadde han sagt. Meldingen gikk ut i NRKs nyhetssending ikke lenge etter. Den var imidlertid ikke i samsvar med de beslutninger som faktisk var fattet. Beslutningen var stille delvis mobilisering, men det er ikke sikkert Koht oppfattet forskjellen.6 I stedet for mobiliseringsplakater skulle det brukes postkort hvis denne prosedyren skulle følges. Mobiliseringen regjeringen ba om, innebar første frammøtedag tre dager etter, det vil si fredag 12. april. Siden ble dette endret til 11. april, men for Hordaland og Sogn og Fjordanes del 24

« M øT E ST E D pÅ V O SS S N A R E ST R Å D E R ...»

bestemte distriktskommandanten, generalmajor William Steffens, raskt at det var onsdag 10. april som gjaldt. Landet var i krig, og det var ingen grunn til å vente. På lensmannskontoret i Norheimsund i Hardanger kimte telefonene ustanselig, og det var full forvirring. Sverre Djønne fra Øystese var 22 år gammel i 1940 og hadde gjennomført rekruttskolen på Tvildemoen på Voss året før. Han var en av mange kvemminger som oppsøkte lensmann Nils Lofthus for å få greie på hvordan de skulle forholde seg. Ble det organisert transport til Voss? Det tok tid før svaret forelå, men om ettermiddagen gikk rutebåten «Lønningdal I» fra Norheimsund og innover til Granvin med stopp på stedene underveis. I Granvin samlet det seg utover kvelden svært mange mobiliserte fra hele Hardanger og store deler av Sunnhordland. Forvirringen var stor også der, og det svirret rykter av alle slag. Sent på kvelden la et fullastet tog endelig av gårde fra Granvin stasjon. Mange sto likevel igjen og måtte vente til neste morgen med å komme oppover. De overnattet der de fant mulighet til det, på låver, i forsamlingshus og hjemme hos folk. «Det har vel aldri korkje før eller seinare vore så mykje folk i bygda», skrev Johannes Eide fra Jondal senere. Han tilbrakte den kalde natten på en låve der ene veggen manglet.7 Strømmen var skrudd av i hele distriktet, og dermed også på Hardangerbanen. I den nokså bratte tunnelen opp mot Skjervet måtte damplokomotivet som vikarierte, melde pass.8 Toget var for tungt og måtte derfor rygges ned igjen. Et ekstra lokomotiv måtte til for å få de mobiliserte fram til Vossevangen. Da toget fra Granvin omsider rullet inn på Voss stasjon ved 02-tiden, var det nettopp kommet et tog fra Bergen med svært mange kvinner og barn som hadde flyktet fra det de ventet skulle bli en krigsskueplass. Dette var det siste toget som slapp gjennom fra byen. Det hadde brukt mange timer på ferden. Fra Nesttun hadde det gått ved 20-tiden. På Vossevangen var det kaotiske forhold. Usikre og spente soldater og kanskje enda flere fortvilte unge kvinner med barn. Slitne unger gråt på mors fang. Sverre Djønne følte med dem. Tvildemoen leir var like mørklagt som resten av Vossevangen. Porten sto åpen og var uten vakt da Djønne og andre mobiliserte midt på natten kom fra stasjonen for å melde seg til tjeneste. Sersjant Trygve Freyer 25

DEL I

E N L A N D S D E L pÅ K R I G S F OT

fortalte etter krigen at han egenhendig brøt opp døren til depotet. Han fant ikke noe befal i leiren da han kom.9 Djønne og de andre som hadde kommet med toget fra Granvin, fikk utlevert ulltepper og striesekker som de fylte med halm, til å ligge på.10 Befal og soldater strømmet neste dag til Voss fra alle kanter og med alle mulige transportmidler. Tidlig om morgenen var det allerede kommet 200 fra Sogn, Sunnfjord og Nordfjord til Gudvangen med båt, og transport over Stalheim til Voss ble organisert av distriktskommandoen. Drosjebiler kjørte opp til foten av de stupbratte Stalheimskleivene, som karene måtte forsere til fots, før busser og lastebiler fraktet dem videre til Voss. Konrad Ekse gikk på ski fra Eksingedalen over fjellet og ned til Vossestrand og fortsatte på ski ned til Bømoen siden det ikke var skyss å oppdrive. Lars Nesheim, også han fra Eksingedalen, kom også på ski over fjellet og ned til Mestad og derfra til Evanger. Han startet hjemmefra kl. 05:00 og kom til Voss tidlig på morgenen.11 Torstein O. Reisæter fra Vikebygd i Ullensvang var elev på 4. divisjons forskole* i Bergen. Han kom med et tog som gikk fra Arna stasjon 10. april om morgenen. Det kom til Voss ved middagstider. «Her såg det ut som det rådde fullt kaos. Me vart sette til å halda vakt kring jarnvegstasjonen. Ingen skulle sleppast inn på stasjonsområdet utan løyve. Dette skapte mange harde tak, men me hadde ordren å halda oss til, og den vart handheva med våpen i hand. Her vart me ståande heile dagen, utan korkje mat eller drikke. Det var ikkje orden på nokon ting.»12 Kaotiske tilstander opplevde også Jon Djupvik fra Fusa da han kom til Voss denne dagen. De fikk ikke utdelt utstyr og ble heller ikke organisert i tropper. «I tre dager gjekk eg og slang på Bømoen og Voss. Matforsyninga var tilfeldig, men dei fastbuande var snille og gav oss mykje mat. Etter fleire dagar med uvisse tok endeleg ting til å skje.»13 «Da vi kom til Voss fikk vi oppleve et kaos uten like og se hvordan det sto til med det norske forsvaret», mintes Rasmus Nybø fra Markane i Nordfjord. Depotet for IR 10 var flyttet fra Bømoen til folkehøyskolen vest for Vossevangen. Der sto alle dører åpne, og alle som ville, gikk inn og ut og forsynte seg. Bottolf Sandvik husket at klær og utstyr lå nærmest «rus-over-ras» i en * Forskolen førte fram til middelskoleeksamen som var opptaksgrunnlag for befalsskolen. Alle som gjennomførte forskolen, ble normalt tatt opp på befalsskolen (i tillegg kom søkere med sivil middelskoleeksamen)

« M øT E ST E D pÅ V O SS S N A R E ST R Å D E R ...»

stor dynge midt på golvet. Det var ikke spørsmål om kvittering eller andre formaliteter.14 De som kom fra Bergen, og ikke kom seg av gårde i løpet av selve invasjonsdagen, måtte være kreative. 10. april gikk det militærtog fra Arna og Garnes. Deretter ble det verre, for tyskerne kontrollerte veiene, og togene gikk bare fra Dale. Mange tok seg fram rundt nordenden av Osterøy og inn til Stanghelle. Andre reiste via Sunnhordland og Hardanger eller via Sogn. Atter andre la veien over Gulfjellet på ski og videre over til Bergsdalen eller direkte til Voss. Kaptein Hans L’Orange kjørte sammen med noen andre offiserer bil fra Eidsvoll via Gjøvik og Sokna oppover Hallingdal og kom til slutt over Hardangervidda med tog fra Ål 10. april. Fram til Finse hadde toget med sivile, men derfra var det et rent militærtog. L’Orange forteller at passasjerene omfattet alle aldre fra et halvt til 70 år, rikfolk og mindre bemidlede, motekledde sportsfolk fra Osloområdet sammen med andre «mer panikkledde» folk i hatt og kalosjer. Folk som skulle til hytter og private kriselagre i fjellet, noen danske og britiske damer som skulle på skiferie til Finse, vernepliktige ungdommer og befal, og marinegaster som hadde vært i kamp i Horten og allerede var ferdig med sin del av krigen. Alle kupeer og ganger, passasjer- og godsvogner var overfylt. L’Orange selv fikk plass i en godsvogn blant kofferter, melkespann og pakksekker og med en glødende varm liten vedovn i et hjørne.15 12. april var 6000 mann samlet på Voss.16 Blant disse var også ca. 600 soldater og befal fra bataljonen som hadde hatt ansvaret for å vokte den norske nøytraliteten i Bergensområdet.

Dette er den første samlede framstillingen av Vestlandshærens krigsinnsats i 1940.

DE VALGTE Å SLÅSS Vestlandshæren i krig 9. april – 1. mai 1940

ISBN 978-82-419-5371-2

FOTO ELIN VEDVIK

DE VALGTE Å SLÅSS

ERIK THOMASSEN

Vestlandshærens innsats var ifølge general Otto Ruge et av få lyspunkter under felttoget i Sør-Norge i april i 1940. Bildet er imidlertid sammensatt og ikke uten mørkere sider.

ERIK THOMASSEN

De valgte å slåss

Articles inside

22 Oppklaring og etterretning

1 «Møtested på Voss snarest råd er

Innledning

Forord