Eple- og siderhistorien i Hardanger

Så lenge det har levd mennesker på jorden, har frukt, bær, nøtter og frø blitt sanket og vært en viktig del av kostholdet. Det første eplet vi kjenner til, hadde sitt opphav i Kaukasus for mange millioner år siden. Dette var et lite villeple som smakte svært surt. Villeplet ble spredd til de godt tempererte sonene rundt jorden, der det fant varme og fikk vokse. Kilder forteller at på De britiske øyer, i Vest-Frankrike og Nord-Spania ble det laget sider av villepler så tidlig som for mer enn 5000 år siden.

Det kultiverte eplet er utviklet fra villeplet. I Egypt drev bønder med kultivering av frukt for mer enn 5000 år siden. Her ble trærne plantet i rekker og vannet. På denne tiden var det også vanlig at det beitet dyr under trærne som sørget for gjødsling. Etter hvert utviklet man podekunsten, som har vært svært viktig for fruktdyrkingen. Metoden er å ta en gren eller knopp fra den sorten man ønsker å formere, og forsøke å få den til å vokse sammen med det treet man har valgt skal danne roten. Dyrkes et frø fra eplekjernen i jorden, er det nemlig usikkert hvilken sort som vil spire og bli til et tre. Ved å pode treet kan man formere eplesorter som er smaksrike og gir gode avlinger.

Kong Kyros fra Perserriket plantet frukttrær langs hovedveiene i riket sitt 500 år før vår tid. Trærne ga både skygge og mat til de reisende. Planting av frukttrær langs veiene har også vært vanlig i Europa fram til vår tid, og gjennom handel spredde podekunsten seg fra Asia til Sør-Europa.

Romerne var kjent for sin fruktdyrking og dokumenterte flittig hva de gjorde for å få best mulig avling. Dyrkingen spredde seg i hele Romerriket, der klimaet var godt egnet for fruktdyrking. Baskerland, Nordvest-Frankrike og Vest-England er eksempler på slike områder, og her lages det ennå sider. Videre har epledyrkingen og siderproduksjonen spredd seg med koloniene til for eksempel Amerika, Canada, Australia, New Zealand og Sør-Afrika.

Eplene kommer til Norge

Trolig har det vært en form for fruktdyrking i Norden før vikingtiden, og samhandel mellom vikinger og stormenn i land i sør og vest ga vikingene tilgang til frukt. Et funn i Alvastra i Sverige fra yngre steinalder dokumenterer villepler som er høstet. Eplene ble trolig tørket på steinheller over varmen fra bål. Tørkede epler var viktig for kostholdet om vinteren fordi det ikke fantes mye annet grønt å spise på den tiden av året.

I Norge er det gjort et interessant funn i Osebergskipet i Tønsberg. Her ble en mektig kvinne, Alvhild, gravlagt rundt år 850 sammen med det som senere fikk navnet Osebergskipet. I graven lå også alt hun hadde behov for å ta med seg etter sitt liv på jorden, blant annet epler, som hun må ha verdsatt høyt. I den norrøne mytologien er Idunns epler symbolet for fruktbarhet, liv og kunnskap. Kanskje skulle eplene gi Alvhild et evig og ungdommelig liv i den neste verden hun ville komme til.

I Frostatingsloven fra år 940 står det at det var straffbart å ta epler og nøtter fra andre. Fra kong Sverres tid på 1100-tallet er det nevnt en aldehage i Sogn, og alde var det gamle ordet for frukt. Munkene som på denne tiden kom med kristendommen fra land som Frankrike og De britiske øyer, bidro også til å gjøre fruktdyrkin- gen kjent i Norge. Munkene var kjent for hagedyrking, og de drev også bugarder (bondegårder) i nærheten av klostrene, hvor de dyrket forskjellige vekster.

Det var en slik bugard som lå på Opedal på Lofthus i Ullensvang på 1200-tallet. Bugarden var eid av Lyse kloster, som munker fra Cistercienserordenen fra Cîteaux i Frankrike hadde etablert utenfor Bergen. I dag er det flere spor etter munkene på Opedal, blant annet lokale navn som Munkegard, som var den nederste gården på klyngetunet. I tillegg finnes navnene Munkakjelleren, Munkakjelda, Munkatreppene og Munkebu. Munkene lærte bøndene i området å dyrke epler, men det er uvisst om de lærte fra seg podekunsten. Kilder sier at munkene også laget vin og sider av frukten de dyrket, og at det var tillatt å drikke en halv liter vin per dag.

Etter reformasjonen i 1536–37 med den religiøse omveltningen fra katolisisme til protestantisme ble alt klosterliv avviklet. Flere av aldehagene i Hardanger ble omgjort til åkre, og jorden ble utnyttet til husdyrhold. Eple- og fruktdyrking ble en binæring på gårdene, og frukttrær ble plantet på steder som var mindre egnet til åkerdrift.

Fra eplejuice til sider

Etter at munkene forsvant, har frukt- og epledyrking her i landet blitt videreutviklet av flere ildsjeler. Den kanskje viktigste sett med hardangerøyne var Peder Olsen (1703–86), som hadde lært kunsten å foredle frukttrær fra Danmark. En annen pioner var Kristofer Sjursson Hjeltnes (1730–1804) fra Ulvik. Han fikk tak i nye frukt- sorter fra utlandet og etablerte i 1765 trolig den første planteskolen for frukttrær i Norge. Stadig flere bønder lærte seg å dyrke frukt, og fruktdyrkingen tok seg også betydelig opp da fraktmulighetene ble bedre med jekter og seilskuter på fjordene. Etter hvert ble det fraktet frukt fra Sogn og Hardanger til Bergen og Stavanger, og senere til Oslo.

Første dokumentasjon på at man laget eplejuice i Hardanger, er i 1777. «Stor-Knut» fra Nå hadde kjøpt eplepresse i Danmark og solgte eplejuice i Bergen. På 1800-tallet er det flere omtaler av fruktvin. Selve ordet sider ble trolig ikke tatt i bruk i Hardanger før på slutten av 1800-tallet.

Fotografen Knud Knudsen (1832–1915) var en annen som fremmet fruktdyrkingen i Hardanger. Han eksperimenterte og samlet sorter fra inn- og utland.

På sin egen, søsterens og naboenes gårder på Tokheim i Odda dyrket han fram utallige fruktsorter. Opptegnelser fra 1899 sier at frukthagene på Tokheim inneholdt 157 eplesorter, 111 pæresorter, 49 plommesorter og 61 sorter moreller og kirsebær. Ikke alle sortene var like bærekraftige, men mange trær ble solgt til andre fruktbønder i og rundt Hardanger.

Hardanger Cidreri & Saftfabrikk ble etablert på Syreflot på Aga i 1900. Sammen med noen andre siderog fruktvinprodusenter i Hardanger solgte de fruktvin og sider til vinhandlere i de store byene fram til alkoholforbudet ble innført i Norge i 1920. Fire av disse sideriene var så store at de til og med eksporterte varer til Danmark og Tyskland. Men da Vinmonopolet ble etablert i 1922 og produksjon og salg av alkohol ble monopolisert, minket sider- og fruktvinproduksjonen kraftig. Mange fruktbønder holdt likevel liv i tradisjonen ved å lage sider til eget bruk, såkalt kjellersider. Den dag i dag holdes tradisjonen i hevd, også for å få utnyttet nedfallsfrukt og den frukten som ikke blir videresolgt. Kjellersideren var preget av høyt alkoholinnhold, den var ofte uklar og hadde en fremtredende gjærsmak. Den ble laget under enkle forhold med mindre kontroll på renhold og temperatur enn i dag. Det gjorde at kvaliteten på kjellersideren ikke kan sammenlignes med den sideren som fruktbøndene lager i dag.

Det moderne sidereventyret

I 1990-årene våknet interessen for å løfte sideren ut fra kjelleren og drive kommersiell siderproduksjon. De førs te som startet i Hardanger, var Olav og Torill Widding og Sjur K. Jaastad. Med Hardanger Cideri var de i 1999 de første som fikk tilvirkningsløyve for salg til restauranter og andre som hadde skjenkeløyve. Dette førte til enda mer interesse for å produsere og selge sider for å utnytte eplene på gårdene.

I oktober 2002 reiste en gruppe fra Ulvik med Nils J. Lekve og Asbjørn Børsheim i spissen til Normandie for å lære mer om profesjonell siderproduksjon. Turen ga dem mye inspirasjon og kunnskap om spontangjæring av sider (naturgjæring), og de ble de første i Ulvik som begynte med kommersiell siderproduksjon.

En måned senere arrangerte fylkeslandbruksdirektør Ole Bakkebø og Sjur K. Jaastad en båttur i Hardanger for å kartlegge potensialet til sider fra Hardanger, og hvordan man kunne realisere dette. Resten av følget var siderpioner Asbjørn Børsheim, fruktforsker Lars Sekse og vinspesialistene Tom Marthinsen og Geir K. Gjerdrum. De var innom mange kjellere med siderproduksjon og avsluttet turen på Aga. Konklusjonen var at eplene fra Hardanger er fantastiske til å lage sider av. Anbefalingen var at de måtte bedre produksjonsutstyret og redusere alkoholstyrken fra 14–15% til 6–8%. Dette ville gi sideren en renere og tydeligere eplesmak.

I desember 2003 ble Hardanger Siderprodusentlag stiftet med to hovedmål – å øke kvaliteten på sideren og få til en lovendring slik at det ble mulig å selge sider fra egen gård.

Asbjørn Børsheim var leder i laget fra 2005 og tok kontakt med Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) på Lofthus i Ullensvang. Ønsket var å heve siderbøndenes kompetanse for å bedre kvaliteten på sideren. Det førte til flere innovasjonsprosjekter, og et av dem gikk ut på å arbeide for at sider fra Hardanger kunne bli godkjent som beskyttet geografisk betegnelse. Dette er samme type kvalitetsmerking som for eksempel champagne har i Frankrike. I april 2009 fikk de lønn for innsatsen: «Sider frå Hardanger» ble godkjent som beskyttet geografisk betegnelse av Matmerk (nå Stiftelsen Norsk Mat). Kravene til «Sider frå Hardanger» er at den er laget på epler dyrket i Hardanger, at man ikke bruker eplekonsentrat, at den kun kan tilsettes sukker og gjær, og at sideren er produsert i Hardanger.

Den andre viktige oppgaven var å jobbe for at bøndene kunne selge sideren fra egen gård, slik produsenter i utlandet gjorde. Flere siderprodusenter hadde begynt med omvisning og prøvesmaking på gården sin, men det var ikke tillatt for besøkende å kjøpe med seg en flaske. Etter mye arbeid og påtrykk fra Siderprodusentlaget fikk daværende regjering og landbruksminister Sylvi Listhaug innført en lovendring som førte til at hver råvareprodusent kunne selge egne foredlede produkter på egen gård. Denne lovendringen førte til stor interesse for å etablere siderproduksjon i Hardanger. Salget av norsk sider på Vinmonopolet har økt fra 31 000 liter i 2016 til 279 000 liter i 2022, og en stor andel av dette er sider fra Hardanger.

Hardanger Siderprodusentlag har vært en sterk pådriver for å heve kvaliteten på sider fra Hardanger og gjøre den kjent i Norge. Gjennom prosjektet Siderklynga har Kjetil Widding blant annet arbeidet for å øke antall siderprodusenter og styrket samarbeidet blant fruktbøndene og med aktører i reiselivet. Denne satsingen har båret frukter, og mange siderprodusenter i Hardanger har vunnet nasjonale og internasjonale pri- ser for sine sidere. Det er også stor interesse for å besøke de dedikerte fruktbøndene, enten ved å kjøre fra gård til gård eller ved å komme sjøveien på arrangerte siderturer. Her kan du smake og kjøpe verdens beste sidere.