sLyden av havet

KAPITTEL 1 Lyden av havet

Det første jeg så, var revolveren. Jeg sto i halvmørket nede i kista hos Estragon, og like foran meg glimtet det blanke våpenet. – Nå skal du få, din ufyselige høne, freste en velkjent stemme. – En kule midt i planeten!

Før jeg snek meg inn den hemmelige døra bak orgelet og ned gangen under kirkegården, hadde jeg skrapt sammen nesten tre hundre kroner. Det var mynter fra kollektbøssen og sedler fra sogneprest Andersens lomme. I tillegg hadde jeg med en uåpnet flaske altervin, men da jeg fikk øye på den menneskelignende skikkelsen med revolveren, skvatt jeg til så flasken smalt i golvet. – Ah, Siful, er det deg?! utbrøt Estragon. – Som du skremte meg, Estragon! Jeg trodde det var noen her.

Estragon lo, han snurret tønnen i revolveren og siktet mot stearinlyset på peisen. – Hvem i all verden skulle det være? Den stakkars, gamle presten? Nei, her kommer ingen andre enn deg, min kjære Siful. Det vet du jo.

Estragon siktet mens den svære revolveren dirret og skalv. Jeg ventet på smellet. Jeg fryktet at alt ville rase sammen hvis skuddet gikk av; hele stua med peisen og lenestolene og alle klenodiene som Estragon har samlet gjennom livet. Alt ville fylles med jord, vi ville bli begravd levende og ingen ville noensinne finne oss.

Det kom et tørt klikk. Estragon snudde seg og lo enda høyere. – Jeg fikk ham, Siful! Jeg fikk ham!

Heldigvis var flasken med altervin like hel. Estragon tømte pengene i en skål, hentet et stort glass til seg selv og et litt mindre til meg. Vi satte oss foran peisen, Estragon plasserte skålen på fanget og knasket småmynter og nippet til glasset mens han kikket på meg. – Hva er det med deg, Siful? Skal du ikke ha? – Nei, takk, svarte jeg. – Jeg er ikke sulten. – Ikke sulten! lo Estragon. – Er det mulig? Jeg er bestandig sulten! Bestandig!

Jeg lot ham spise og drikke en stund. Han fulgte oppmerksomt med da jeg fant fram blyanten og papirene mine, som var fulle av notater fra kvelden før. – Og hvordan går det med skrivingen? sa han og pirket seg mellom tennene med en fyrstikk. – Har du fått med deg alt jeg fortalte i går? Hvert ord, hvert komma og punktum? Hver flue under himmelen? Hver fjert på jorden? – Jeg håpet du ville fortelle videre om monsieur Spott, sa jeg. – Når du har spist ferdig, selvsagt.

Estragon stappet i seg den siste seddelen og drakk altervin så det dryppet på vesten hans. Deretter strakte han seg tilbake i stolen, plukket seddelsmuler fra barten, plasserte beina på bordet og så meget tilfreds ut. – Hører du, Siful? sa han etter en stund. Han kikket mot taket, der det ikke var annet enn to meter med kald kirkegårdsjord over oss. – Hører du jubelen? Ekstasen! Havet, Siful. Havet! Havet som løfter deg. Som bærer deg hvor du måtte ønske. Hører du? – Jeg tror kanskje det, sa jeg forsiktig.

Estragon satte øynene i meg. – Det er feil, Siful, sa han krast. – Enten hører du det, eller så hører du det ikke! Man tror ikke kanskje at man hører jubelen fra to tusen mennesker! Man vet det!

Estragon reiste seg og hengte revolveren tilbake på plass over peisen. Jeg var et øyeblikk redd jeg hadde fornærmet ham, at han ikke ville fortelle mer før jeg fikk samlet sammen enda flere sedler, at han hadde avsluttet historien om monsieur Spott og styltene før den i det hele tatt var begynt. Jeg satt urørlig og ventet med blyanten klar. Estragon stilte seg foran flammene så den ene delen av ansiktet ble opplyst, mens den andre lå i mørke.

– Hvordan skal jeg kunne beskrive det? sa han drømmende. – Hvordan i all verden skal jeg få noen til å høre det? – Så monsieur Spott nådde altså toppen av Eiffeltårnet? – Toppen? utbrøt Estragon. – Jeg skal si deg en ting, min kjære Siful. Toppen av Eiffeltårnet var bare begynnelsen!