KAPITTEL 1
Lyden av havet Det første jeg så, var revolveren. Jeg sto i halvmørket nede i kista hos Estragon, og like foran meg glimtet det blanke våpenet. – Nå skal du få, din ufyselige høne, freste en velkjent stemme. – En kule midt i planeten! Før jeg snek meg inn den hemmelige døra bak orgelet og ned gangen under kirke gården, hadde jeg skrapt sammen nesten tre hundre kroner. Det var mynter fra kollekt bøssen og sedler fra sogneprest Andersens lomme. I tillegg hadde jeg med en uåpnet flaske altervin, men da jeg fikk øye på den menneskelignende skikkelsen med revol veren, skvatt jeg til så flasken smalt i golvet. – Ah, Siful, er det deg?! utbrøt Estragon. – Som du skremte meg, Estragon! Jeg trodde det var noen her. Estragon lo, han snurret tønnen i revolveren og siktet mot stearinlyset på peisen. – Hvem i all verden skulle det være? Den stakkars, gamle presten? Nei, her kommer ingen andre enn deg, min kjære Siful. Det vet du jo. Estragon siktet mens den svære revolveren dirret og skalv. Jeg ventet på smellet. Jeg fryktet at alt ville rase sammen hvis skuddet gikk av; hele stua med peisen og lenestolene og alle klenodiene som Estragon har samlet gjennom livet. Alt ville fylles med jord, vi ville bli begravd levende og ingen ville noensinne finne oss. Det kom et tørt klikk. Estragon snudde seg og lo enda høyere. – Jeg fikk ham, Siful! Jeg fikk ham!
7
