Himmelmannen

GAUTE HEIVOLL

II

Estragons historier er en serie om de syv dødssyndene for barn i alle aldre, fortalt og ført i pennen av rotter.

Sagt om Rottefangeren fra Sorø: «Mesterlig! Den første boka i Gaute Heivolls nye serie om dødssyndene varsler en ny æra i norsk barnelitteratur.»

K R I ST I N E I S A K SE N , VG

JOHN KENN MORTENSEN

G AU T E H E I VOL L • Himmelmannen

– I dag, begynte han. – I dag skal dere få se noe ingen før har sett! Dere er blant de heldige! Dere er blant de få utvalgte!

Jeg, monsieur Sylvain Spott, er her for å virkeliggjøre en drøm.

Ingen har besteget Eiffeltårnet på stylter! Og hvorfor ikke?

Fordi det er en drøm! En drøm! Og drømmer skal man ikke tro på! Drømmer er latterlige. Men ikke min drøm! Min drøm skal bli virkelig!

Estragons HISTORIER Himmelmannen

Estragons historier

II

GAUTE HEIVOLL JOHN KENN MORTENSEN

Estragons historier HIMMELMANNEN

Innhold Kapittel 1

Lyden av havet s. 7

Kapittel 2

Trappen til himmelen s .11

Kapittel 3

Hjemme hos mamma s. 14

Kapittel 4

Spott forteller om reisen s. 21

Kapittel 5

Avskjed med Paris s .25

Kapittel 6

Stemmen fra sekken s. 29

Kapittel 7

Den utvalgte s. 32

Kapittel 8

Spot helbreder en blind s. 38

Kapittel 9

Den svarte vognen s. 42

Kapittel 10

Spott får en sprøyte s. 45

Kapittel 11

Estragon lærer å gå s. 49

Kapittel 12

Avsløringen s. 54

Kapittel 13

Et velrettet skudd s. 61

Kapittel 14

Oppstigningen s. 64

Kapittel 15

Slutt på pengene s. 71

KAPITTEL 1

Lyden av havet Det første jeg så, var revolveren. Jeg sto i halvmørket nede i kista hos Estragon, og like foran meg glimtet det blanke våpenet.

– Nå skal du få, din ufyselige høne, freste en velkjent stemme. – En kule midt i planeten!

Før jeg snek meg inn den hemmelige døra bak orgelet og ned gangen under kirke­ gården, hadde jeg skrapt sammen nesten tre hundre kroner. Det var mynter fra kollekt­ bøssen og sedler fra sogneprest Andersens lomme. I tillegg hadde jeg med en uåpnet flaske altervin, men da jeg fikk øye på den menneskelignende skikkelsen med revol­ veren, skvatt jeg til så flasken smalt i golvet.

– Ah, Siful, er det deg?! utbrøt Estragon.

– Som du skremte meg, Estragon! Jeg trodde det var noen her.

Estragon lo, han snurret tønnen i revolveren og siktet mot stearinlyset på peisen.

– Hvem i all verden skulle det være? Den stakkars, gamle presten? Nei, her kommer ingen andre enn deg, min kjære Siful. Det vet du jo.

Estragon siktet mens den svære revolveren dirret og skalv. Jeg ventet på smellet.

Jeg fryktet at alt ville rase sammen hvis skuddet gikk av; hele stua med peisen og lenestolene og alle klenodiene som Estragon har samlet gjennom livet. Alt ville fylles med jord, vi ville bli begravd levende og ingen ville noensinne finne oss.

Det kom et tørt klikk. Estragon snudde seg og lo enda høyere.

– Jeg fikk ham, Siful! Jeg fikk ham!

7

Heldigvis var flasken med altervin like hel. Estragon tømte pengene i en skål, hentet et stort glass til seg selv og et litt min­ dre til meg. Vi satte oss foran peisen, Estragon plasserte skålen på fanget og knasket småmynter og nippet til glasset mens han kikket på meg.

– Hva er det med deg, Siful? Skal du ikke ha?

– Nei, takk, svarte jeg. – Jeg er ikke sulten.

– Ikke sulten! lo Estragon. – Er det mulig? Jeg er bestandig sulten! Bestandig!

Jeg lot ham spise og drikke en stund. Han fulgte oppmerksomt med da jeg fant fram blyanten og papirene mine, som var fulle av notater fra kvelden før.

– Og hvordan går det med skrivingen? sa han og pirket seg mellom tennene med en fyrstikk. – Har du fått med deg alt jeg fortalte i går? Hvert ord, hvert komma og punktum? Hver flue under himmelen? Hver fjert på jorden?

– Jeg håpet du ville fortelle videre om monsieur Spott, sa jeg. – Når du har spist ferdig, selvsagt.

Estragon stappet i seg den siste seddelen og drakk altervin så det dryppet på vesten hans. Deretter strakte han seg tilbake i stolen, plukket seddelsmuler fra barten, plas­ serte beina på bordet og så meget tilfreds ut.

– Hører du, Siful? sa han etter en stund. Han kikket mot taket, der det ikke var annet enn to meter med kald kirkegårdsjord over oss. – Hører du jubelen? Ekstasen!

Havet, Siful. Havet! Havet som løfter deg. Som bærer deg hvor du måtte ønske.

Hører du?

– Jeg tror kanskje det, sa jeg forsiktig.

Estragon satte øynene i meg.

– Det er feil, Siful, sa han krast. – Enten hører du det, eller så hører du det ikke!

Man tror ikke kanskje at man hører jubelen fra to tusen mennesker! Man vet det!

Estragon reiste seg og hengte revolveren tilbake på plass over peisen. Jeg var et øyeblikk redd jeg hadde fornærmet ham, at han ikke ville fortelle mer før jeg fikk samlet sammen enda flere sedler, at han hadde avsluttet historien om monsieur Spott og styltene før den i det hele tatt var begynt. Jeg satt urørlig og ventet med blyanten klar. Estragon stilte seg foran flammene så den ene delen av ansiktet ble opplyst, mens den andre lå i mørke.

8

– Hvordan skal jeg kunne beskrive det? sa han drømmende. – Hvordan i all verden skal jeg få noen til å høre det?

– Så monsieur Spott nådde altså toppen av Eiffeltårnet?

– Toppen? utbrøt Estragon. – Jeg skal si deg en ting, min kjære Siful. Toppen av Eiffeltårnet var bare begynnelsen!

KAPITTEL 2

Trappen til himmelen – Se så, hvor var vi? begynte Estragon. – Jo, Paris! Jeg hadde altså fått jobb som gatefeier og eide ikke stort annet enn kosten, feievognen og de skitne klærne mine. Om natten sov jeg på nedlagte metrostasjoner og drømte om den himmelske smaken av penge­ sedler. Den usle lønnen var langt fra nok til å holde sulten fra livet, men det hendte jeg kom over en seddel blant det visne lauvet eller litt småmynt kilt mellom brosteinene.

Jeg hadde lært meg å oppsøke store folkemengder, der det ofte falt sedler og mynter fra vesker og lommer uten at folk merket det. Slik var det også denne dagen under det mektige Eiffeltårnet. Det var samlet en horde av mennesker der: herrer med flosshatt, fruer med nesa i sky og fillete gategutter som ropte og pekte mot det som foregikk lenger framme. Jeg banet vei med feievognen, og omsider hadde jeg trålet meg helt fram til det ene beinet på Eiffeltårnet. Der fikk jeg øye på en liten mann i ferd med å spenne på seg noe som lignet stylter.

11

Styltene var festet med lærreimer over føttene og like under hvert kne, slik at mannen hadde hendene fri. Han var kledd i geiteskinnsjakke uten armer, og på hodet hadde han en merkelig hatt med fjær. Han lignet en gjeter som hadde forvillet seg inn i byen på jakt etter sauene sine. I hånden hadde han en hyrdestav, og støttet seg på staven idet han reiste seg. Han vaklet en smule og flyttet de lange trebeina hit og dit til han fant balansen.

– Nå! Parisere! skrek han. – Nå skal det skje! Timen har kommet! Må jeg be om stillhet! Absolutt stillhet!

Han tok noen lange, gyngende skritt framover og ble stående i hele sin fulle høyde like foran meg.

– I dag, begynte han. – I dag skal dere få se noe ingen før har sett! Dere er blant de heldige! Dere er blant de få utvalgte!

Det hørtes både latter og jubel bak meg, folk klappet, andre mumlet og lo mens den vesle mannen på de lange styltene hevet hyrdestaven og fortsatte.

– Jeg, monsieur Sylvain Spott, er her for å virkeliggjøre en drøm. Ingen har besteget Eiffeltårnet på stylter! Og hvorfor ikke? Fordi det er en drøm! En drøm! Og drømmer skal man ikke tro på! Drømmer er latterlige. Men ikke min drøm! Min drøm skal bli virkelig!

I samme øyeblikk kom ei løsbikkje luntende, snuste seg fram og skvettet oppetter den ene styltebeinet.

Spott slo rasende etter hunden med hyrdestaven. Han var nær ved å falle, trippet omkring i store sirkler mens han fektet med armene, som om han hadde vinger og ville fly av gårde.

– Stille! skrek han. – Stille!

Han sto like foran meg. Jeg kunne ha satt tennene i styltene hans, og jeg la merke til at hyrdestaven var forsterket med geiteklover helt nederst.

– Dere er fjols! Tullinger! Knehøner! skrek han. – Jeg har kommet hit for å gjen­ nomføre det umulige, og dere ler! Hva vil historiebøkene si om dere? Om alle dem som var vitne til det store underet i Paris, men som oppførte seg som idioter!

Snart stilnet latteren, og Spott slo ut i lufta med hyrdestaven. Så gikk han mot trappene med forunderlig lange skritt. Han satte det høyre styltebeinet på det tredje trappetrinnet, deretter det andre styltebeinet på sjette trinn og det første på det niende, og slik fortsatte han, tre trappetrinn av gangen. Han steg oppover i forunderlig fart, snart var han tjue, tretti meter over bakken, og det eneste som hørtes, var lyden av styltene som smalt mot trinnene. Forbipasserende stanset og pekte mot himmelen, og fikk øye på mannen med styltene, som nå var kommet opp på den første avsatsen i Eiffeltårnet.

Der gikk monsieur Spott fram til kanten og vinket med hyrdestaven. Han ropte og skrek, men ingen hørte ham, for nå brøt jubelen løs. Hatter og luer ble kastet i lufta, ungene hoiet, løsbikkja gneldret, mens jeg sto helt stille med feievognen min og lurte på hvordan verden så ut der oppe fra.

13

KAPITTEL 3

Hjemme hos mamma Flere uker seinere, da jeg feide inne på kirkegården på Montparnasse, fikk jeg øye på en skopusser som hadde rigget seg til med børster, filler og skosverte like ved porten.

Han pusset skoene til presten da jeg nærmet meg. Det var ikke et uvanlig syn; det satt bestandig skopussere ved inngangen til kirkegården, og det var stadig prester og andre fromme herrer som måtte ha presentable sko.

– Fem franc, min gode herre, sa skopusseren og klødde seg i barten. – Gir De meg seks, blir skoene så blanke at De kan speile Dem! Gir De meg sju, vil De kunne se hele Guds skaperverk i Deres egne sko!

Jeg feide fortauene i nærheten og holdt øye med skopusseren helt til han pakket sakene sine og gikk nedover en av sidegatene. Det hadde begynt å regne. Folk hastet hjemover med oppslåtte paraplyer, men skopusseren hadde ingen paraply, og da han låste seg inn en gateport, var han blitt like gjennomvåt som meg.

14

Jeg var sikker på at jeg hadde sett ham før. Jeg lot kosten og feievognen stå på fortauet og smatt inn like før porten smalt igjen. Det fløt av søppel i den gjørmete bakgården der skopusseren var på vei opp en utvendig trapp, og i all hast fant jeg en sprekk i de råtne treveggene.

Da jeg var kommet inn i veggen, hørte jeg et kvinnemenneske skjelle og smelle et sted oppe i etasjene. Plankene i veggen var så gjennområtne at jeg kunne gnage meg vei der det trengtes, og snart var jeg kommet opp til leiligheten der kjeftingen kom fra.

– Fem franc, min gode mann! hylte kvinnemennesket. – Fem franc! Hva tror du jeg får for fem usle franc!

Jeg gnagde meg et ørlite kikkhull i veggen og stirret inn på kjøkkenet. På stolen satt skopusseren, som jeg nå tydelig så var samme mann som hadde besteget Eiffeltårnet på stylter. Monsieur Spott satt i et par lange underbukser, og foran ham på golvet vandret en tjukk dame i store sirkler mens hun fektet med armene og rev seg i håret.

– Dette kan ikke fortsette! tordnet hun. – Du kan ikke gå slik og slenge, Sylvain!

Pusse prestesko til du blir grå i håret og sprø i nøtta! Du må få deg et skikkelig arbeid!

– Men mamma, jeg har jo vært i avisene! Jeg er berømt!

– Berømt! Berømt!! Min egen lille bleiegutt! Nei takk, Sylvain. Den berømmelsen kan du ha for deg selv! Du gjør deg til latter! Gå rundt på de tåpelige styltene! Pføy!

– De er ikke tåpelige!

Spott slo hånden i bordet, men det gjorde ikke det minste inntrykk på moren.

– Alle ler av meg! fortsatte hun. – Du skulle hørt dem! Jeg, Esmeralda, mor til den største klovnen i Paris! Nei, takke meg til en anstendig, godt betalt jobb. Kelner, eller kanskje kommunekasserer. Det ville gledet din gamle mor!

– Men folk snakker om meg, mamma. De snakker om meg over hele Paris!

– Desto verre! Jeg har nok med å skaffe mat på bordet! Og ikke kan jeg trylle heller!

Fem franc! Fem franc! Skal vi leve i fjorten dager på to loff og en halv agurk?! Pføy!

– Bare vent, jeg skal skaffe så mange penger at vi kan kjøpe oss et slott!

– Et luftslott, ja! svarte moren. – Et makeløst luftslott! Og der inne kan du sitte og hygge deg når regnet høljer ned!

– Nei, mamma. Jeg skal gjøre noe ingen andre har gjort før meg.

Spott reiste seg fra stolen. Han fikk liv i stemmen og ild i øynene og lignet mer på mannen jeg hadde sett tale til forsamlingen under Eiffeltårnet.

– Alle skal snakke om meg. Ikke bare i Paris. Men over hele Europa! Over hele verden!

15

Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2020 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Illustrasjoner: John Kenn Mortensen Design: Ingunn Cecilie Jensen – www.jensendesign.no Portrettfoto s. 78: Paal Audestad Papir: 150 g Alto Satin 1,2 Boken er satt med Minion Pro 11/15,5 pt 1. opplag 2020 ISBN 978­82­419­1808­7 Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e­post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

GAUTE HEIVOLL

II

Estragons historier er en serie om de syv dødssyndene for barn i alle aldre, fortalt og ført i pennen av rotter.

Sagt om Rottefangeren fra Sorø: «Mesterlig! Den første boka i Gaute Heivolls nye serie om dødssyndene varsler en ny æra i norsk barnelitteratur.»

K R I ST I N E I S A K SE N , VG

JOHN KENN MORTENSEN

G AU T E H E I VOL L • Himmelmannen

– I dag, begynte han. – I dag skal dere få se noe ingen før har sett! Dere er blant de heldige! Dere er blant de få utvalgte!

Jeg, monsieur Sylvain Spott, er her for å virkeliggjøre en drøm.

Ingen har besteget Eiffeltårnet på stylter! Og hvorfor ikke?

Fordi det er en drøm! En drøm! Og drømmer skal man ikke tro på! Drømmer er latterlige. Men ikke min drøm! Min drøm skal bli virkelig!

Estragons HISTORIER Himmelmannen