sTrappen til himmelen

KAPITTEL 2 Trappen til himmelen

– Se så, hvor var vi? begynte Estragon. – Jo, Paris! Jeg hadde altså fått jobb som gatefeier og eide ikke stort annet enn kosten, feievognen og de skitne klærne mine. Om natten sov jeg på nedlagte metrostasjoner og drømte om den himmelske smaken av pengesedler. Den usle lønnen var langt fra nok til å holde sulten fra livet, men det hendte jeg kom over en seddel blant det visne lauvet eller litt småmynt kilt mellom brosteinene.

Jeg hadde lært meg å oppsøke store folkemengder, der det ofte falt sedler og mynter fra vesker og lommer uten at folk merket det. Slik var det også denne dagen under det mektige Eiffeltårnet. Det var samlet en horde av mennesker der: herrer med flosshatt, fruer med nesa i sky og fillete gategutter som ropte og pekte mot det som foregikk lenger framme. Jeg banet vei med feievognen, og omsider hadde jeg trålet meg helt fram til det ene beinet på Eiffeltårnet. Der fikk jeg øye på en liten mann i ferd med å spenne på seg noe som lignet stylter.

Styltene var festet med lærreimer over føttene og like under hvert kne, slik at mannen hadde hendene fri. Han var kledd i geiteskinnsjakke uten armer, og på hodet hadde han en merkelig hatt med fjær. Han lignet en gjeter som hadde forvillet seg inn i byen på jakt etter sauene sine. I hånden hadde han en hyrdestav, og støttet seg på staven idet han reiste seg. Han vaklet en smule og flyttet de lange trebeina hit og dit til han fant balansen. – Nå! Parisere! skrek han. – Nå skal det skje! Timen har kommet! Må jeg be om stillhet! Absolutt stillhet!

Han tok noen lange, gyngende skritt framover og ble stående i hele sin fulle høyde like foran meg. – I dag, begynte han. – I dag skal dere få se noe ingen før har sett! Dere er blant de heldige! Dere er blant de få utvalgte!

Det hørtes både latter og jubel bak meg, folk klappet, andre mumlet og lo mens den vesle mannen på de lange styltene hevet hyrdestaven og fortsatte. – Jeg, monsieur Sylvain Spott, er her for å virkeliggjøre en drøm. Ingen har besteget Eiffeltårnet på stylter! Og hvorfor ikke? Fordi det er en drøm! En drøm! Og drømmer skal man ikke tro på! Drømmer er latterlige. Men ikke min drøm! Min drøm skal bli virkelig!

I samme øyeblikk kom ei løsbikkje luntende, snuste seg fram og skvettet oppetter den ene styltebeinet.

Spott slo rasende etter hunden med hyrdestaven. Han var nær ved å falle, trippet omkring i store sirkler mens han fektet med armene, som om han hadde vinger og ville fly av gårde. – Stille! skrek han. – Stille!

Han sto like foran meg. Jeg kunne ha satt tennene i styltene hans, og jeg la merke til at hyrdestaven var forsterket med geiteklover helt nederst. – Dere er fjols! Tullinger! Knehøner! skrek han. – Jeg har kommet hit for å gjennomføre det umulige, og dere ler! Hva vil historiebøkene si om dere? Om alle dem som var vitne til det store underet i Paris, men som oppførte seg som idioter!

Snart stilnet latteren, og Spott slo ut i lufta med hyrdestaven. Så gikk han mot trappene med forunderlig lange skritt. Han satte det høyre styltebeinet på det tredje trappe trinnet, deretter det andre styltebeinet på sjette trinn og det første på det niende, og slik fortsatte han, tre trappetrinn av gangen. Han steg oppover i forunderlig fart, snart var han tjue, tretti meter over bakken, og det eneste som hørtes, var lyden av styltene som smalt mot trinnene. Forbipasserende stanset og pekte mot himmelen, og fikk øye på mannen med styltene, som nå var kommet opp på den første avsatsen i Eiffeltårnet. Der gikk monsieur Spott fram til kanten og vinket med hyrdestaven. Han ropte og skrek, men ingen hørte ham, for nå brøt jubelen løs. Hatter og luer ble kastet i lufta, ungene hoiet, løsbikkja gneldret, mens jeg sto helt stille med feievognen min og lurte på hvordan verden så ut der oppe fra.