KAPITTEL 2
Trappen til himmelen – Se så, hvor var vi? begynte Estragon. – Jo, Paris! Jeg hadde altså fått jobb som gatefeier og eide ikke stort annet enn kosten, feievognen og de skitne klærne mine. Om natten sov jeg på nedlagte metrostasjoner og drømte om den himmelske smaken av penge sedler. Den usle lønnen var langt fra nok til å holde sulten fra livet, men det hendte jeg kom over en seddel blant det visne lauvet eller litt småmynt kilt mellom brosteinene. Jeg hadde lært meg å oppsøke store folkemengder, der det ofte falt sedler og mynter fra vesker og lommer uten at folk merket det. Slik var det også denne dagen under det mektige Eiffeltårnet. Det var samlet en horde av mennesker der: herrer med flosshatt, fruer med nesa i sky og fillete gategutter som ropte og pekte mot det som foregikk lenger framme. Jeg banet vei med feievognen, og omsider hadde jeg trålet meg helt fram til det ene beinet på Eiffeltårnet. Der fikk jeg øye på en liten mann i ferd med å spenne på seg noe som lignet stylter.
11
