ÅRET SOM OVERGÅR LIVETS BESTE ÅR

De sier fortsatt «vi gjør helst alt i lag!» etter snart ett år sammen på reise.

Katrine Thoresen var den første som ble gira på et år i team. Da hun etter hvert luftet tanken, var det ikke vanskelig å overbevise de andre tre. Verre var det å overbevise alle rundt dem om at de var egnet til oppdraget. «Ingen hadde troa på at vi kunne fungere som et team med tre jenter og én gutt, men utrolig nok er vi ikke lei av hverandre enda!» flirer hun.

De tror samholdet til dels skyldes noe de kaller Ventil. Så langt det lar seg gjøre har de en ukentlig prat om hvordan de opplever tjenesten, og hva som eventuelt har vært krevende i det siste. De legger ikke skjul på at det har vært vanskelige samtaler iblant, særlig i starten. Men framfor alt har det gitt dem dypere forståelse for hverandres behov og grenser, og bidratt til å luke ut problemer før de vokser seg store.

Latteren sitter løst hos de fire unge voksne. Siden august har de brukt utallige timer i hverandres selskap mens de har kjørt land og strand rundt i Nord-Norge for å bygge relasjoner og peke på Jesus. «Mange tror vi stort sett er på barneleir, men vi har ansvar for utrolig mye forskjellig», forklarer Karina Straumstein. Fra skolebesøk og all-idrettsklubber til husmøter og leirer. Bak hvert oppdrag ligger det skjult mange timers planlegging av aktiviteter, andakter og logistikk. For ikke å snakke om mange timer i bil.

Tjueåringene mener nettopp bilturene er noe av det de kommer til å se tilbake på med smil om munnen. Ved avreise er det én som har morsrollen – som sjekker at alt er med som skal med, og at alle har huska å gå på do. Vel av gårde tar en annen ansvar for jevnlige dopauser etter all kaffidrøsen de har hatt. En tredje sørger for å holde stemninga oppe med en stabil strøm av pappavitser. De har mange små minner, både av å synge av full hals og av å sovne i salig utmattelse på hjemveien.

«Jeg får nesten frysninger når jeg ser tilbake på alt vi ikke hadde trodd kom til å gå, men som Gud har ordnet!» bemerker Lydia Tobiassen. Da sikter hun ikke bare til at bilen har vært nesten uten teknisk trøbbel og holdt seg på veien på verst tenkelig føre. For på første ettåringskurs fikk de klar beskjed om at tjenesten i team var raskeste vei til utbrenthet. De har måttet lære hvordan de skal prioritere energien, og hvordan de samler krefter. Jentene løfter fram Martin Heggdal som den mest humørmessig stabile i gruppa. Tro mot beskrivelsen konstaterer han: «Vi har vært i mange situasjoner der jeg har lurt på hvordan det skal gå, men det ordner seg alltid».

Nord-Norge Teamet kommer ofte tett på mennesker i en hverdag hvor unge kristne forbilder er mangelvare. Den personlige og åndelige veksten de fikk som grunnlag gjennom et år på Fjellheim bibelskole, ville de ikke vært foruten. Det er ikke én enkelt skoletime som har skapt de store vendepunktene, men de har gradvis fått en dypere og utvidet forståelse av livet som kristne. Samtidig er de ikke i tvil om at teamåret topper og trumfer bibelskoleåret. «Det har vært utrolig fint å kunne følge utviklingen i frimodighet hos hverandre, jeg blir stolt av å se det,» sier Karina. Ikke minst beundrer de alle de små fellesskapene de har møtt, preget av en unik takknemlighet og raushet. De beskriver fellesskap som tar vare på hverandre, som har plass til alle og som har blikk for den enkelte.

Når de ser tilbake på alle andaktene, bilturene og planleggingsmøtene er det imidlertid én helt avgjørende fellesnevner som går igjen. De har erfart at man må la seg lede, og ikke lede Gud der man vil ha ham. Det er Gud som legger til rette, Gud som verner og Gud som fullfører. «I starten følte jeg at jeg stod med hele Nord-Norge i mine hender, som om vi var den eneste muligheten folk hadde til å bli kjent med Gud,» sier Lydia ettertenksomt. «Men vi er bare redskaper i Guds hender. Det er Gud som har kontrollen og Han er trofast.»

Av Elisabeth Birkeli