Sabbat og håp i latrinen

Av Atle Haugen

Sammen med sin søster Edith, satt Alice på latrinen i Auschwitz da Edith hvisket til henne: «Det er fredag, sabbaten begynner snart.» Hjemmefra var de vant til de jødiske ritualene med å innlede sabbaten med lystenning, mat og sang. «La oss feire sabbat her, sa Alice. De gikk bort i et hjørne av latrinen og begynte å synge sangene de kjente så godt. Mens de sang, kom andre barn strømmende til, jødiske barn fra Holland, Tyskland, Ungarn, Polen, Tsjekkoslovakia og enda flere. Sangene og bønnene forente dem i et hellig øyeblikk der i latrinen i utryddelsesleiren Auschwitz. Leiren som hadde tatt fra dem foreldre og andre slektninger, og fremdeles var en trussel også for dem. Gjennom sabbatsfeiringen ble de minnet om sin identitet og håpet fikk næring. Fortellingen er en av mange sterke i dokumentarfilmen The Last Days, som ligger på Netflix og handler om jødeutrenskningene i Ungarn i krigens siste fase. Fortellingen fra Auschwitz er et slående eksempel på hvordan det å gi konkrete uttrykk for troen, styrker den og skaper håp. Den illustrerer også poenget til teologen Walter Brüggemann, som i en inspirerende bok om sabbaten skriver om sabbaten som motstand. Titlene på kapitlene i boken gir et hint om hvordan han tenker: Motstand mot angst, mot tvang, mot ekskludering og mot multitasking. Listen kunne blitt lenger.

Vi har nylig igjen feiret inngangen til et nytt år. Det er noe «magisk» og håpefullt med det å begynne et nytt år. Men når dette leses, har vi allerede opplevd en måned av 2022. Tar jeg ikke mye feil, er noen drømmer blitt knust allerede. I fjor rakk vi ikke å feire nyttårsaften en gang, før drømmene raste ned i et leirhull på Gjerdrum. Hva vil dette året bringe?

Det er mye som kan trykke oss ned, selv uten å nevne K- eller P-ordet enda en gang. Men det skal mere til å ta fra oss håpet. Faktisk er det til og med ofte i motgang vi oppdager hvor sterke vi mennesker kan være. Men vi trenger håp for å reise oss igjen når livet går imot. Håp er det som driver oss i alt vi er og gjør. Hvorfor skulle idrettsfolk trene, hvis de ikke håpet på noe? Eller spare hvis vi ikke hadde håp om noe å bruke pengene til? For ikke å snakke om å sette barn til verden hvis vi ikke trodde og håpte de ville kunne få et godt liv? Slik kunne vi fortsette lenge.

Romerne 8 er et av de viktigste kapitlene i Bibelen for meg. Ingenting skal «…kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.» konkluderer Paulus i vers 39. Hele resonnementet han legger frem for denne troen, er en språklig og innholdsmessig nytelse å lese.

Med en slik tro finnes det håp, argumenterer han. Håp om tilgivelse og frelse, og om en frigjort og fornyet jord. «For i håpet er vi frelst.» skriver han i vers 24. Så gjør han et krumspring: «Et håp vi alt ser oppfylt, er ikke noe håp. Hvordan kan noen håpe på det de ser?»

Hva mener han med dette? Kan det tenkes at vi lever bedre med håp og tro enn med bevis? Paulus påpeker i alle fall logikken i at det ikke er noe igjen å håpe på, hvis vi får noe bevist. Troen gir håp, og håpet gir drivkraft til å gå videre, både med studier og liv. Med bevis, ville letingen vært over. Hva ville vi gjort da?

Da bibeloversettelsen av 2011 kom, ble jeg først skuffet over ordlyden i Hebr 11,1; den flotte gamle setningen fra 1930-oversettelsen som definerer så sterkt hva tro er: «Men tro er full visshet om det som håpes, overbevisning om ting som ikke sees.»

I 2011 er den blitt til: «Troen er et pant på det vi håper, et bevis for det vi ikke ser.»

Etter litt grubling har likevel den nye ordlyden vokst litt hos meg. Den gjør på en måte håpet enda mer konkret: Et pant er et bevis på at jeg eier noe. Et nesten synlig bevis: Jeg tror, altså har jeg håp! Ved å utøve min tro, viser jeg for både meg selv og andre at jeg har håp. Det igjen styrker håpet!

Ved å feire sabbat under håpløse forhold i Auschwitz, styrket de jødiske barna både sin tro og sitt håp om frelse. Ved å lese Guds ord, be, møtes til gudstjeneste, la troen styre etiske valg i livet og så videre, demonstrerer vi vår tro og styrker samtidig det håpet vi har!

Fordi vi håper, «…venter vi med tålmodighet,» fortsetter Paulus i Rom 8,25. Hvor tålmodige vi er, kan nok ofte diskuteres. Men det er sant, det er håpet som får oss til å gå videre, selv om vi venter og lengter etter en gang å komme frem.

Kan det tenkes at vi lever bedre med tro og håp enn med bevis?

_______________ 1 Brüggemann, Walter. Sabbath as Resistance. Westminster

John Knox Press. 2007

REDAKTØR: Atle Haugen er redaktør i Adventnytt, men også pastor i Adventistkirken Cornelius i Oslo.