7 minute read
Vær varsom-plakat for kristen barneoppdragelse vekker interesse
Hvordan sørger vi for at vi gjennom barneoppdragelsen gir barna våre et sunt og riktig gudsbilde og en trygg tro? Dette har inspirert Harald Giesebrecht og SABU til å utvikle en «Vær varsom-plakat» for kristen barneoppdragelse. Plakaten ble utviklet som et utgangspunkt for dialog og samtale om dette, og har vært tatt frem på ledersamlinger i SABU. Underveis har både adventistpsykologer og -pedagoger kommet med innspill og veiledning til det dokumentet som nå foreligger. Harald understreker at plakaten ikke er spikret fast og at samtalen absolutt bør fortsette.
– Hva var bakgrunnen for at du begynte å jobbe med dette, Harald? – Bakgrunnen er at jeg siden Anders Torp kom ut mot Oslokirken i 2009, har fulgt med på alt jeg har sett i media om usunn tro (se liste nedenfor med eksempler). Jeg har spurt meg selv hva vi kan lære av dette. Hvordan vi kan unngå å gjøre de samme tabbene, og hvilke tabber har jeg selv gjort, eller sett andre gjøre?
Det slo meg også at så mye av elendigheten hadde skjedd på tross av de aller beste intensjoner. Jeg kjente jo i noen tilfeller flere av de involverte i disse sakene. Det var hjerteskjærende å se hvordan noe som var ment så bra, kunne bli så feil for noen.
Gjennom hele denne perioden hadde vi også jobbet med liknende problemstillinger på Prosess-konferansene våre, samt at boken jeg skrev, Ærlig talt, Gud, også konfronterer usunne Gudsbilder. Vær Varsom-Plakaten ble rett og slett en naturlig oppsamling av mye som jeg har tenkt og følt i mange år.
Da Hjelpekilden og Redd Barna laget et hefte om hvordan voksne kunne møte barn som har vokst opp i strenge religiøse miljøer, oppdaget jeg at flere av problemstillingene behøvde man ikke være i noe lukket samfunn for å oppleve. Alt som trengtes, var en stor dose idealisme blandet med litt manglende refleksjon rundt hva som er sunt og bærekraftig i lengden.
Vi trengte noe for helt vanlige kristne, idealistiske familier som lengter etter at barna deres skal vokse opp og være glade for troen de fikk oppleve. Jeg oppdaget at Søndagsskolen Norge hadde en gjennomtenkt tilnærming til dette, kalt Søndagsskolens femfingerregler for barn og tro, og som egentlig var fullt ut dekkende og veldig bra. Men jeg følte samtidig at vi trengte noe som satte tydeligere ord på hva som var usunt. Jeg har i hvert fall opplevd i eget liv at jeg har trengt tydelig konfrontasjon for å skjønne implikasjonen av nedarvede forestillinger. Og det er jo nettopp det barneoppdragelse ofte er. Vi går på autopilot og kjører ureflektert store deler av det nedlastede programmet fra vår foreldregenerasjon. Da er det nyttig at noen setter ord på skadelige mekanismer som på overflaten kanskje virker uskyldige. Rent strategisk måtte vi begynne med å konfrontere, og så må vi bygge videre derfra.
– Hvordan havnet så dette i avisen DAGEN og har vakt interesse utenfor menigheten? – Da Aslaug Olette Klaussen med sin siste bok nylig satte søkelyset på nettopp traumatisk barnetro, tenkte jeg at tiden var inne til å invitere hele kristen-Norge inn i denne samtalen. Underveis er det særlig helsepersonell og pedagoger i Adventistkirken som har både heiet og kommet med viktige tilbakemeldinger. Så langt er responsen fra adventister og andre overveldende. Det viser seg at dette er en samtale mange har ventet på lenge, og at det er helbredende bare det å sette ord på dette.
I siste nummer av Advent Ungdom er også denne saken tatt opp som et av flere tabu-tema vi helst ikke snakker om i menigheten. Nå inviteres resten av menigheten med i samtalen.
En lengre versjon av plakaten finnes på https://www.sabu.no/varvarsom/ og bør absolutt leses.
Samvittighet, tro og religiøs identitet er aspekter ved menneskets psyke som griper inn i kjernen av hvem vi er. Når troen får utvikle seg gradvis, og i et balansert og støttende miljø, kan den fremme et selvbilde og en psyke som er sammenhengende og sunn. Usunn teologi – der det blir påført skam, påkrevd blind lydighet, og lagt føringer på hvordan man «bør» eller «skal» være, kan derimot gjøre tankegangen rigid og påføre store emosjonelle sår.
Selve essensen i religiøs manipulasjon går ut på å oppnå kontroll over andres tanker og følelser gjennom å skremme, isolere, tvinge og skylde på. Dette er sterke psykologiske krefter som er vanskelig å sette fingeren på og arrestere, men som likevel kan ha store, noen ganger livsvarige konsekvenser– selv for voksne som anser seg selv som psykisk sterke. Det er mitt håp at Vær varsomplakaten kan utgjøre startskuddet som for alvor retter søkelyset mot misbruk av teologi og åndelig autoritet. Silje-Maria Jensen, psykologistudent i Bergen
Hvordan omsorgsgivere (og andre voksne), behandler og kommuniserer med barn kan få betydning for deres psykiske helse og gudstro langt inn i voksenlivet. Det er derfor svært gledelig at Adventistkirken v/SABU nå har tatt forebygging et steg videre, gjennom utarbeidelsen av en «Vær varsom» plakat for kristen barneoppdragelse. I 10 punkter blir vanlige fallgruver i religiøs formidling forbilledlig adressert. Stoffet framstår gjennomarbeidet, og er krydret med lettfattelige, praktiske eksempler. Samtalen rundt «vær varsom» plakaten bør fortsette rundt i menighetene, og temaet har også relevans langt utenfor våre egne rekker. Dette er en viktig påminner om at formidling til barn må skje i respekt for deres egenart og følelsesliv, slik at de kan få mulighet til å utvikle en trygg identitet, og et godt og sant gudsbilde. Heidi Ranvik Jensen, psykiater (ved
Spesialisert poliklinikk for psykosomatikk og traumer, Sørlandet Sykehus HF, Kristiansand)
Vær varsom-plakaten
for kristen barneoppdragelse
1. Ikke skrem barna med satan, demoner, endetid, helvete eller fortapelse
Dersom troen = frykt vil mange senere kvitte seg med den! Å leve i frykt er ikke bærekraftig.
2. Ikke bruk troen til å påføre skam
Skam sier: «Du er u-akseptabel som du er.» Ikke gjør det. Dersom du bruker Jesus til å skape skam, så bli ikke overrasket om barnet ditt senere sier farvel til ham. Modeller at barnet er elsket og akseptert uansett og «hører Guds rike til.»
3. Ikke bruk troen til å påføre skyld
Å drives av skyld er usunt. Dersom barn trenger Jesu pekefinger eller våkende øye for å gjøre rett, har de ikke lært å resonnere etisk og medmenneskelig. Modeller oppførselen du ønsker. Frem empati. Presenter Jesus som den som får skyld til å forsvinne, når vi angrer og gjør opp.
4. Ikke mal verden i svart og hvitt
Dersom alt utenom menigheten og dens meninger er mørke, blir det også farlig å vokse, utforske, utvikle seg, stille spørsmål og tenke kritisk. Troen blir da heller aldri barnets egen og kan derfor lett mistes. Når barna oppdager at det er godhet utenfor og også ondskap innenfor menigheten, vil de lett tenke at alt du sa var løgn.
5. Ikke gjør lydighet til en religiøs dyd
Barn som ikke tør å si nei til voksne, er mer utsatt for overgrep og utnytting. Vis vennlig respekt for deres nei, selv når du ikke kan godta det, og øv med barnet på å si stopp og sette grenser.
6. Ikke gi barna ansvaret for Guds humør
En Gud som er avhengig av barnets oppførsel for å være glad, er veik, ustabil og ikke til å stole på og vil aldri bli en positiv ressurs i livet. (Å si: «Nå tror jeg gud smilte litt ekstra», er greit).
7. Ikke gi barna ansvaret for andres frelse
De har ikke det. Og selv om du skulle tro at du har det og har klart å rasjonalisere et slikt ansvar så det blir levelig, klarer ikke alle barn det.
8. Ikke snakk foraktelig om «de andre».
Den dagen barnet ditt skulle identifisere seg med dem eller det du så tydelig forakter, vil det slutte å snakke med deg, og en relasjon du har investert et halvt liv i, vil stå i fare.
9. Ikke snakk foraktelig om naturvitenskap
En av de hyppigste grunnene til at ungdom forlater menigheten eller mister troen i dag, er at de har fått inntrykk av at de må velge mellom tro og rasjonalitet. Ingenting i naturvitenskapen hindrer en levende gudstro. Gå gjerne i dialog med naturvitenskapen. Men ikke snakk foraktelig om den.
10. Ikke vær for idealistisk
Å leve i en konstant unntakstilstand der naturlig livsutfoldelse som sport, hobbyer, kunst, god mat etc. må settes på vent fordi «Jesus kommer snart» er rett og slett ikke bærekraftig i lengden og skaper ofte bitterhet og avstand senere.
