Alle kjenner pastor Finn Myklebust

Foto: Tor Tjeransen/Adventist Media Exchange (CC BY 4.0) Av Yngvar Børresen

Flyalarmen gikk den natten Finn ble født på Karmøy i 1942. Da han som liten gutt, få år senere, var på vei med Hurtigruta til bestefarens begravelse i Ålesund, sto han hånd i hånd med sin far ute på dekk. Over Stadt speidet de voksne etter bombefly. Det var naturlig at det første skriftstedet Finn lærte utenat var «Frykt ikke».

Finn har alltid trodd på Gud. Men ikke uten kvaler og gråt. De som har hørt hans taler de siste årene, vet at han er opptatt av å forstå slagene mange må kjempe i sine sinn. Selv har han strevd med redsel for evighetens aldri opphørende uendelighet, om apokalyptiske forestillinger og med dårlig samvittighet. Han har slitt med eksistensielle spørsmål og angst i mange år, og fremdeles ligger angstens stygge ansikt på lur.

Men det er det ikke alle som vet. Tvert imot er Finn kjent som den oppmuntrende, positive og sprudlende pastoren fra utallige prekener og arrangementer. Speiderlederen, ungdomslederen, seileren, friluftsmannen, og ikke minst inspiratoren, har satt sine spor.

Finn er blitt 80 år. Jeg tenker at han og jeg må prate litt om gamle dager. Vi har mange minner felles, ikke minst fordi vi har seilt sammen i diverse seilbåter. Seilingen begynte i vårt meget aktive ungdomslag i menighetene i Larvik, Sandefjord og Tønsberg. Finn hadde funnet en gammel og sprukken Killing på en låve, og Gunnar Jørgensen, som var ny pastor på den tiden, var ikke snauere enn at han skaffet seg en Oslo-jolle med seil. Da ble det plass til hele mannskapet. Jeg tror vi alle har fått erfare senere at hele livet er som en seilas der vi seiler i både godt og dårlig vær, i både trygt og farlig farvann, og at alt avhenger av at vi er årvåkne og leser kartet riktig.

Finn tar imot meg i hagen på Saltnes utenfor Fredrikstad, og vi blir sittende og mimre i det nydelige høstværet - lenge. – Finn, vi er visst ikke helt unge lenger. Men jeg husker jo at du lenge var den aller yngste i pastorstaben i adventistkirken, ikke sant? – Jo, pastorer og andre ansatte var stort sett 20 år eldre enn meg. Og til overmål ble jeg i mitt første oppdrag i Stavanger, satt til å jobbe sammen med en som var mer enn 50 år eldre enn meg selv, nemlig legendariske T.S. Valen. Han lærte meg mye, og vi kom bokstavelig talt svært tett på hverandre i leiligheten kona mi Turid og jeg delte med ham. For at Valen skulle komme til sitt toalett, måtte han gå gjennom kjøkkenet og soverommet vårt (!!). Man fant seg i mye rart den gangen, sier Finn, og vi kan ikke annet enn å le. – Det lå vel i kortene at du skulle bli ungdomspastor, siden du var så ung? – Men først var jeg vanlig menighetspastor, med et ekstra øye for de unge. Etter mitt innledende år, var jeg pastor i Haugesund og Arendal i til sammen tre år. Så ble jeg beordret tilbake til Haugesund igjen.

Men på vei til Haugesund måtte han snu. – Jeg kjørte fra Arendal mot Haugesund, og stoppet i Kristiansand hos mine svigerforeldre. Der fikk jeg telefon om at årsmøtet i Adventistkirkens Østnorske distrikt hadde valgt meg som ungdomsleder. Så vi snudde og kjørte til Oslo i stedet. Sånn begynte mine mange år som ungdomsleder og speiderleder i menighetene.

Finn ramser opp steder der han har arrangert stevner for ungdom og speidere, og jeg husker tilbake på noen av stedene der jeg selv var til stede som enten speider eller medhjelper: Helgeroa, Florø, Arendal, Lom. Og ikke minst toktene med seilskuta «Anna Rogde» er det mange som minnes. Finn var også på Torshavn på Færøyene og ledet stevner også der. – Arvid Dyresen hadde bygget opp et godt speiderarbeid i Norge som jeg bare kunne gå rett inn i, forteller Finn. - Så jeg slapp å bruke masse tid på logistikk og administrering. – Ja, du brukte vel desto mer tid på å planlegge opplevelser som speiderne, nå etter at de er blitt godt voksne, enda snakker om. Har du noen eksempler? – Jeg tror vi vågde å finne på veldig morsomme og spennende ting som speiderne husket i årevis etterpå. Som f.eks. på speiderleiren i Isfjorden ikke langt fra Åndalsnes. Tema for leiren var Afrika. Vi gjorde oss til venns med ordføreren i kommunen. Akkompagnert av trommer og sang ble han båret inn i møteteltet av speiderne. Og i Lom, der var speiderne med på høstonna til bonden Ola Per som vi leide et jorde fra. Speiderne slo gress, fikk hengt høyet på hesjer, mens bygda bivånte. Det gjorde inntrykk på meg da Ola Per sto på tunet og gråt da speiderleiren var over. – Så du hadde fritt spillerom og kunne gjøre stort sett som du ønsket? – Absolutt, og det er jeg veldig takknemlig for. For dette var jo en tid med brytninger i samfunnet når det gjaldt både moter og musikkstil. Det var jo noen i menigheten som ikke var så glade for at ung-

domslaget hadde begynt å bruke musikk som var mer moderne enn det vi hørte på gudstjenestene våre. Ungdomskoret «Gospel Voice» forskrekket nok noen. Likevel fikk «Gospel Voice» og ungdomslaget lov til å holde egne offentlige møter i Adventkirken Betel i Oslo. Det var ikke verst. – Apropos forkynnelsen, jeg husker godt innsatsen du gjorde for å rekruttere ungdom til pastoryrket. Du kalte det «predikant-spire-seminar»? – Ja, vi hadde samlinger på Tyrifjord Videregående Skole for ungdom som kanskje vurderte å bli pastor. Så vi dro på weekend-turer, og også til Newbold College i England, for å skape større interesse. Og faktisk, en tid hadde Norge over 30 studenter på Newbold College.

De som selv har hørt Finn på talerstolen de siste årene vet at han ofte har snakket om et begrep som har vært mye omtalt og diskutert i menighetene våre: «Sannheten for vår tid». Gang på gang har han tatt opp dette emnet.

Finn utdyper: -Før jeg selv ble predikant, og lenge etter også, var det vanlig med store offentlige møter. Valen samlet over tusen mennesker i lille Moss i sin tid. Og jeg husker husmøtene med Lohnes lysbildeserie som engasjerte mange. Alt dette var veldig bra. Vi sa vi forkynte «sannheten for vår tid».

Men mye av den utøvende religiøsiteten vi sto for som menighet den gangen, var bud og råd som lett kunne forskyve eller sette frelsesplanen i Kristus på sidelinjen. Jeg tror troselementene i vårt evangeliske budskap er enten primære eller sekundære. Tidene og kulturen forandrer seg jo hele tiden, akkurat som vi ser i den første kristne menighet som vi leser om i Apostlenes gjerninger. Den første menigheten gikk fra lys til lys, som vi også oppfordres til. Derfor leser vi at de faktisk forandret svært mye på sin forkynnelse, på tross av at det var mange som strittet imot. Jeg tror det alltid vil være slik at det er rett å gå fra lys til lys, og ikke at man nesten for enhver pris skal forkynne akkurat det samme og på samme måten som vi har gjort fra våre pionerers dager.

Finn fortsetter: - Jeg tenker på at vi jo ikke forkynner kun fra talerstolen, men med våre liv i den praktiske hverdagen. Vi må forkynne det som er sant om Gud i vår egen tid og kultur. Det er så mye som har forandret seg siden jeg var barn, f.eks. når det gjelder hvordan vi helligholder hviledagen. Kan vi gå på restaurant eller ikke på sabbaten? Kan vi trykke på startknappen på vaskemaskinen på sabbatsdagen, selv om vi før i tiden aldri ville ta klesvasken akkurat den dagen? Kan våre barn leke sammen med ball på fotballøkka på hviledagen, eller må de beordres til å holde seg i ro, slik noen har opplevd som barn og senere beklaget det. – Jeg husker godt en episode ved et barnearrangement ved juletider, sier Finn. – En mann, en ny adventist, ville være hyggelig mot barna våre, så han kom forkledd som julenisse og ville dele ut gaver. Han ble sendt på dør. For «i Adventistkirken tror vi ikke på julenissen.» Noen hadde hatt sin egen oppfatning om «sannheten for vår tid». Han kom aldri tilbake.

Finn minnes også en episode fra et påskestevne han ledet en gang for en del år siden: – Kulturforskjellene fra land til land kan også være problematiske når de kolliderer. Gjestetaleren kom fra Adventistkirkens Transeuropeiske divisjon. Han ble rystet og fortvilet da vi fredag kveld la planer for en skitur på fjellet dagen derpå. For ham var det strabasiøs sport å gå på ski. Det var noe man absolutt ikke kunne drive med om man ville være tro mot sabbatsbudet. Han valgte å gå tur langs en vei med tung påsketrafikk og tre meter høye brøytekanter. Vi andre gikk på ski innover på fjellet der vi hadde sabbatskole ute i Guds frie natur. – Jeg tror vi ofte glemmer at de forskjellige menigheter og kirkesamfunn oppsto på grunn av oppdagelser i Guds ord i sin egen tid og kultur. Men oppdagelsenes tid er slett ikke forbi. Og vi må aldri glemme de to prinsippene Jesus forkynte: «Du skal elske Herren din Gud av all din makt, og din neste som deg selv.»

Finn pleier å trekke fram et sitat fra Ellen White som han liker:

«Vi må møte folk der de er», – altså i sin egen tid og kultur akkurat slik folk er, og ikke slik noen skulle ønske at de burde være, før de er verdige til at vi skal kunne omgås dem. Men heldigvis, jeg mener at vi har sett store forandringer både i vår egen menighet, og i andres menigheter når det gjelder akkurat det. Jeg var med på en tverrkirkelig utdeling av bibler i Østfold. Diverse trossamfunn og menigheter hadde slått seg sammen for å dele ut gratis bibler til husstandene. Vi gikk ut og banket på dører. I etterkant fikk jeg flere innbydelser til å tale i andres kirker. Jeg hadde aldri i livet trodd at det kunne skje. Det er ikke mange år siden vi alle sto på hver våre talerstoler og var veldig opptatt av å fortelle alle andre at «det er vi som har rett, og dere som åpenbart tar feil». Kanskje vi heller bør erkjenne alle sammen at det er ingen av oss som har den hele fulle sannheten. Og at ingen kan dømme om hvor vidt andre elsker Jesus høyt nok til frelse. Vi må møte folk hvor DE ER I DAG OG I VÅR TID, sier Finn i store bokstaver.

– Jeg husker at du for noen år siden fortalte meg at himmelporten er blitt bredere for deg ettersom du er blitt eldre. – Ja, jeg har jo en stor familie, med barnebarn, og til overmål og stor glede også flere oldebarn. Livet dreier seg om folk, om våre kjære. Det er det som gjør livet så fantastisk, meningsfylt og ubeskrivelig godt. Det er maktpåliggende at vi alle en dag må komme hjem. Hjem til Guds rike. Det er min inderlige bønn. For å styrke min tro har jeg begynt å lese Bibelen bakfra. Da ser jeg at alt slutter med nåde, som i Åp 22,21: «Vår Herre Jesu Kristi nåde være med dere alle.» Åpenbaringsboken begynner også med nåde, Åp 1,4: «Nåde være med dere.» Nåden kommer først og sist. Paulus nevner nåden i begynnelsen og slutten av alle sine brev. Jeg tror nåden er større og viktigere enn jeg kanskje har trodd før. På grunn av nåden er himmelporten blitt bredere for meg enn den var for mange år siden. Jeg klamrer meg til Jesu nåde. Akkurat som den gamle «høvdingen» Valen sa i en av de siste samtalene jeg hadde med ham: – Nå er det bare nåden som gjelder.