Ingen fotspor i snøen

Julen, en tid for mirakler

Av Jeris Bragan

Tidlig tirsdags ettermiddag den 11. desember 1951, begynte snøen å falle tungt over Hall-gården, tre og en halv mil nord for Lisbond-fossen i Maine, USA. Det var en våt storm med sterk vind som blåste inn fra havet. Mer enn 15 cm våt snø dekket bakken da mørket falt på i firetiden. 59 år gamle Charley Hall, en høy, kraftig gårdbruker, dunket neven irritert i rattet på sin gamle 1939 modell Dodge lastebil mens han kjørte uforsvarlig fort hjemover gjennom stormen. Han var nesten blind på grunn av en sykdom som hadde rammet ham tidlig i livet og gjort ham bitter. Derfor kjørte han mer etter hukommelsen, der han sladdet bilen i snøen på vei hjemover.

Tre måneder tidligere hadde han mistet jobben på Bona Fide Linoleumsfabrikk, og han følte seg fanget i en umulig situasjon. Det lille han hadde av penger til å sørge for sin kone og fem barn gjennom vinteren, var allerede i ferd med å bli brukt opp. Nå hadde han vært i byen for å trygle om å få jobben sin tilbake. – Beklager, Charley, men vi kan ikke ta deg inn igjen med det dårlige synet du har, hadde hans tidligere sjef sagt en time tidligere.

Han vred hardt på rattet i det han svingte opp foran huset. Bilen sladdet og slo inn i postkassen. Ansiktet hans vred seg i sinne mens han ruset motoren hardt før han stoppet.

Alt var hans 37 år gamle kone, Elsies feil, og hennes nye religion. Alt hadde begynt å falle fra hverandre da hun ble med i en kristen menighet og begynte å gå dit hver helg med barna deres.

Edie, hans syv år gamle datter, satt ved vinduet og stirret urolig i det faren nærmet seg døra. – Pappa er hjemme, ropte hun, og tonen var mer en advarsel enn en opplysning.

Edie slapp gardinen for vinduet igjen og flyktet opp til sitt kalde rom på loftet. Det var det eneste stedet hun kunne unngå bråk og vold nedenunder.

Klokken halv seks samlet familien seg stille og vaktsomme på kjøkkenet til middag, maissuppe med tomatstuing og melk, og hjemmebakt loff med hjemmekjernet smør. Det var ingen samtale rundt bordet.

Hva med engler?

En time senere, mens popcorn poppet i jerngryta på kjøkkenet, slo Charley på radioen for å høre på et av sine favorittprogrammer.

Men dette var ingen romantisk, julekortaktig og lykkelig familie som tilbrakte kvelden sammen. De var ikke bare materielt fattige, men også fattige på kjærlighet og normal omsorg for hverandre. De satt sammen i kjøkkenet fordi det var det eneste varme rommet i det trekkfulle huset.

Edie satt ved bordet og bet seg i leppen mens hun flittig klippet ut papirdukker og klær fra en bok. Elleve år gamle Melvin, visste at hun ønsket seg noen å leke med, så han satte seg for å hjelpe henne. – Det er bare jenter som leker med dukker, gryntet 13 år gamle Ben surt.

Melvin ble rød av sinne. Men før han rakk å svare, slo faren knyttneven i bordet og forlangte stillhet så han kunne høre på programmet sitt.

En tåre sprang fram i øyekroken hos Edie som forsøkte å blunke den vekk. Hun kastet blikket på juletreet som stod borte ved vinduet i stuen. De fleste dekorasjonene var hjemmelagde: Lange strenger med popcorn, remser av sølvpapir, fargede snøkrystaller og snøballer som Edie hadde lagd på skolen. Det eneste som var kjøpt, var lysene og noen julekuler de hadde fått fra bestemor.

Og en ting til: På toppen av treet sto en porselensengel med utstrakte armer mot himmelen. – Tror du engler finnes i virkeligheten? spurte Edie Melvin med lav stemme for å forsøke å bryte den spente stemningen i rommet.

Melvin trakk på skuldrene. – Jeg vet ikke, men de snakker om dem i kirka, så kanskje gjør de det.

En kraftig banking på ytterdøren avbrøt samtalen deres.

Et sent kveldsbesøk

– Charley, noen banker på, sa Elsie. – Ja vel, så gå og bli kvitt dem, slang han irritert tilbake. – Bare la meg være i fred.

En høy mann med skjegg sto i yttergangen. Han smilte hyggelig da Elsie åpnet døren og så usikkert på ham i det halvmørke rommet. Edie gjemte seg bak mor og holdt fast i skjørtet hennes mens hun kikket nysgjerrig på mannen. – Beklager å forstyrre dere så sent, men jeg må snakke med herr Hall, sa mannen. – Jeg vet ikke riktig… eh… em, stammet Elsie usikkert. – Det er veldig viktig, vil du be ham å komme, jeg må snakke med ham.

Elsie slapp skuldrene oppgitt og sa: – Jeg skal gi ham beskjed, men han eh…em… er ikke akkurat pratsom i kveld…

Mens han ventet, bøyde mannen seg ned på et kne ved siden av Edie og pekte på juletreet. – Jeg gjetter på at du har lagd noe av den fine pynten på treet, sa han. – Ja, sa Edie stolt, fornøyd over at han hadde lagt merke til det. Hun lurte på hvordan det ville vært å ha en pappa som ham.

Blikket hans gikk langsomt over treet og stoppet da han så engelen. Edie la merke til at han så på den. – Tror du på engler, spurte hun sjenert? – Å, ja, sa mannen bestemt, gjør ikke du? – Jeg vet ikke, svarte hun ærlig. – Men jeg skulle ønske jeg gjorde det, og jeg skulle gjerne møtt en, en dag.

Mannen humret. – Kanskje du har det allerede selv om du ikke har oppdaget det, foreslo han.

Hun så inn i hans smilende øyne. – Hvordan kan jeg vite det, spurte hun kort.

Spørsmålet ble avbrutt av lyden av faren som slo knyttneven i bordet og ropte – Jeg bryr meg ikke om det er presidenten selv – bli kvitt ham! – Ikke vær redd, Edie, sa mannen i det han reiste seg. – Engler lar deg alltid få vite på en eller annen måte. Det er Guds måte å sende en personlig melding til deg om at han er glad i deg.

Moren hennes kom tilbake med stramme lepper. Men før hun fikk sagt noe, stakk den fremmede hånden i lommen og trakk opp en enkel, hvit konvolutt. – Beklager å ha forstyrret familien din, sa han i det han ga henne konvolutten. – Jeg ønsket bare å gi dere denne og å gi beskjed til herr Hall om å komme på jobb igjen i morgen. Han har fått en ny jobb der.

Så lente han seg ned mot den lille jenta, og kysset henne lett på kinnet. – God jul. Og ikke glem hva jeg sa, Edie: Engler lar deg alltid vite!

Ingen fotspor

For en rar mann, mumlet Elsie mens hun nervøst åpnet konvolutten. Innholdet gled ut mellom de skjelvende fingrene hennes og ramlet ned på gulvet: Tre nye hundre dollar sedler. I et langt øyeblikk sto mor og datter og stirret vekselvis på pengene på gulvet og på døra mannen hadde lukket bak seg.

Edie var den første som samlet seg igjen, feide opp de tre sedlene og ga dem til moren sin. Så styrtet de begge mot kjøkkenet. – Charley, du vil ikke tro hva jeg har fått, ropte Elsie. – Jeg bryr meg ikke, snøftet Charley grettent, vil du se å tie still… – Ikke våg deg å be meg tie still, avbrøt hun ham, – se på dette!

Den vanligvis sjenerte og forsiktige kvinnen stilte seg bestemt opp foran mannen og viftet med pengene for ham.

Overrumplet av styrken i stemmen hennes, så han overrasket på henne. Så så han pengene. – Hva er dette spurte han mistenksomt mens han pekte på sedlene. – Det er hva mannen ved døren kom for å gi deg, sammen med noen gode nyheter. Du skal tilbake på arbeid på fabrikken i morgen, sa hun mens tårer fylte øynene hennes. – Jeg sa at Gud ville ta seg av oss!

Charley kom seg klønete opp fra stolen. – Hvor ble det av mannen? Rop ham inn igjen så jeg kan få snakket med ham. – Det var rart, jeg hørte ikke at bilen hans dro, sa Edie før moren rakk å si noe. – Gi meg en lykt, sa Charley, han kan ikke ha kommet så langt av sted i denne snøen.

Edie hadde allerede løpt og hektet parafinlampen i yttergangen av kroken ved døra. Faren strøk av en fyrstikk og tente den før han gikk ut i mørket. – Hallo, ropte han, er det noen der?

Bare noen snøflak danset stille i luften. – Jeg kan ikke se noe, klaget den svaksynte mannen.

Edie løp opp foran faren.

– Se deg rundt, pappa, hvisket hun. – Hva ser du spurte han nervøst. – Det hadde sluttet å snø før mannen kom, pappa. Men det er ingen fotspor av noe slag i snøen.

Stille vendte familien inn igjen og lukket døren. Elsie og barna så på hverandre i forvirring mens Charley sto med ryggen mot dem. Han renset halsen og gned baksiden av hånden over øynene. – Jeg kan ikke fatte det, mumlet han om og om igjen.

Edie dro moren i armen. – Mamma, hvordan visste mannen hva jeg het, spurte hun. – Jeg vet ikke, kjære, var alt Elsie kunne svare.

Plutselig bredte det seg et smil over Edies ansikt mens hun så mot engelen på toppen av juletreet og husket på den fremmedes siste ord til henne: Engler vil la deg få vite det.

Denne fortellingen sto første gang i Adventist Review den 23. Desember 1993.