La oss bekjenne at Gud er taus og skjult

«Du som uppfyller mitt hjärta med din frånvaro» Vem är du som uppfyller mitt hjärta med din frånvaro? Som uppfyller hela världen med din frånvaro? (Pär Lagerkvist i Aftonland)

Av Kenneth Bergland

Erling Rimehaug, kjent redaktør fra Vårt Land, skriver fra det åndelige mørket som omslutter ham. Han kjenner på smerten ved at Gud er borte når han trenger ham som mest, og hvordan denne smerten blir større ved at så få forstår den og at så mange tror det finnes enkle råd og gode svar. Han forteller om fortvilelsen ved heller ikke å kunne fri seg fra Gud. På spørsmålet om hvordan han kom seg gjennom, svarer han at han ikke vet. «Jeg tror noe endret seg da jeg aksepterte mørket og gudsfraværet som noe jeg ikke kunne gjøre noe med.»1

Eskil Skjeldal, en gang ledende kristen intellektuell i landet, skriver om et lignende mørke: «Eg må anten kvitte meg med trua eller slutte å syte over at Gud har fjerna seg. Men eg klarer ingen av delane. Eg krev at Gud skal handle, men veit samstundes at han ikkje gjer det. Eg kjem til å bli sjuk.»2 Han beskriver smerten i «at Gud ikkje gjev noko tilbake, sjølv om eg bed, sjølv om eg treng han så sterkt. Inga von, inga trøyst. Det er ei kjensle av avvisning.»3

Rimehaug og Skjeldal kjempet i stor grad med det samme: opplevelsen av Guds fravær. De var begge ledere i kristen-Norge. Den ene beholdt troen, den andre mistet den. Og når du leser deres historier, blir det alt for lettvint å si at de skulle trodd eller bedt mer.

Noen av oss kan kjenne deres kamp igjen i eget liv. Jeg har selv kjent på hvordan savnet etter Gud kan være som en etsende væske på kroppens bløtvev. Tanker, følelser og bønner følger baner i en labyrint som alltid vender tilbake til det samme punktet. Velmente svar fra troende blir som røyk i øynene i ensomhet og fortvilelse, fordi de blir så grunnleggende overfladiske. Det er som det eneste svaret som kan gis på denne lengselen, er at Gud selv viser seg. Vi kan kanskje leve med Guds taushet, men ikke at andre skulle tale i hans sted, som André Neher skriver.4 Og skammen følger fordi tanken om Guds nærvær overfor den troende er så inngrodd at den rir som en mare i opplevelsen av fraværet. Og dette fraværet kan også oppleves som et personlig og åndelig nederlag.

Hvorfor dele dette? Fordi jeg har snakket med mange som opplever at de har mistet troen på Gud. De har forlatt menigheten, fordi de opplever dette fraværet. Det er et tabubelagt tema som få snakker om, men som likevel reflekterer en så allmenn opplevelse.

Gud skjuler sitt ansikt

Selv har jeg funnet et slektskap i ensomheten i å oppdage at mange i dag, i historien og i Bibelen har kjent på en lignende lengsel og fortvilelse. Det finnes litt smertelindring i det. Idet Jesus forteller disiplene om sin bortgang, legger han til at selv om angsten ved dette er naturlig, trenger den ikke være nødvendig (Joh 14,1.3). På korset måtte han selv likevel låne ordene til David, idet han ropte: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»5 Andre eksempler vi kunne nevne, er Job, Habakkuk, Jona, Jesaja, Jeremia, og mange flere.

Det er et sammensatt bilde av hvorfor Gud skjuler sitt ansikt. Det hebraiske uttrykket hester panim brukes om det å aktivt skjule ansiktet. I 5 Mos 31,17–18 leser vi at Gud skjuler sitt ansikt på grunn av menneskers synd. Men Korahs barn hevder at ansvaret for at Gud har skjult sitt ansikt ligger på ham og ikke dem.6 Jesaja skriver: «Sannelig, du er en Gud som skjuler seg, du Israels Gud, du frelser!» (45,15; jf. v. 19). I Jobs bok virker det som Guds fravær i tragedien er mindre smertefull enn hans fravær i tolkningen av den.7 Og likevel ser vi at profetene ikke var tilfreds med at Gud kun talte. Når de ber Gud bryte sin taushet, ber de ham først og fremst om å handle, ikke bare å tale.8

Da Jesus kom, så mennesker ham med sine egne øyne og tok på ham med sine egne hender (1 Joh 1,1–3). Løftet er at han skal komme like konkret tilbake (Joh 14,4; Apg 1,11). Og de første kristne bekjenner igjen og igjen at nettopp han var den som hadde blitt lovet skulle komme, og han er den samme som vil komme igjen like konkret som første gang (f.eks. Apg 3,18–21).

Løftet om at Jesus vil komme igjen like konkret som første gang, er ennå ikke oppfylt. Det har gått to tusen år, og det er rimelig å spørre hvor lenge vi må vente (Jes 6,11; Dan 12,6; Hab 1,2; Sak 1,12; Åp 6,10). Jesu uoppfylte løfte om konkret å komme igjen, har vært et hovedproblem hans etterfølgere desperat har forsøkt å løse.

Guds nærvær i kristenheten

Den første kristne bevegelsen vokste eksplosivt i den dakjente verden i en intens lengsel etter at Jesus skulle komme igjen. Bevegelsen oppstod i tomrommet etter Jesu himmelfart og lengselen etter at han skulle komme tilbake. Men da kristenheten var vel etablert, skiftet fokus, og på ulike måter skulle det skapes en opplevelse av et nærvær.9 Kristne begynte å fortelle at Jesus allerede er kommet igjen usynlig og at tusenårsriket er i gang. Jesu blod og kropp er i brødet og vinen. Gud er allestedsnærværende. Åndelige øvelser kan hjelpe på å oppleve hans nærvær her og nå. Jesu gjenkomst ble omtalt som den enkeltes møte med Gud like etter døden, ved sjelens udødelighet eller oppstandelsen. Og mange har spilt “Kristi stedfortreder” i troendes liv, både med og uten tittelen pave. Gripende ritualer, dype tradisjoner, sofistikert litteratur, utsøkt arki-

tektur, kunst og musikk kunne likevel ikke møte hjertets dypeste savn og lengsel.10

Sannheten om Gud fylte plassen i tomrommet etter Gud. Utallige religionskriger har blitt og blir kjempet med våpen og ord i sannhetens navn. Når det å bevare hva vi allerede har, blir viktigere enn hva vi mangler, er det ikke lenger adventisme. Når det som er også tas som det som bør være, er vi av denne verden heller enn en annen. Derfor er det for lite kraft både i konservatisme og liberalisme til å drive en sann adventbevegelse. Ironisk nok er det gjerne de progressive som mest verdsetter samtiden, og de konservative som mest vil forandre for å komme tilbake til en fortid. Men adventismen ser ikke først og fremst til nåtid eller fortid, men fester blikket mot fremtiden.

Syvendedags Adventistkirken ble født da den intense lengselen etter Jesu gjenkomst igjen ble det sentrale blant kristne fra ulike kirkesamfunn og verdensdeler. Og ja, vi har blitt påvirket av utallige tankestrømninger som forsøker å fylle denne lengselen. Og som andre kirkesamfunn har også vi uttrykt en tilfredshet med hvordan vi har etablert og satt oss i verden gjennom kirker og institusjoner, sannheten vi har og medlemsmassen vi vinner. Og vi er opptatt med så mye, at lengselen etter Jesu komme skyves på avstand.

Til forsvar for lengselen11

Du vintergata över själens ensamhet, du eviga längtan. Brinn, brinn långt efter mig, långt efter att jag inte finns, jag som aldrig fick bestiga din bro. (Pär Lagerkvist i Aftonland)

Det skapes en spenning mellom fraværet personer som Rimehaug og Skjeldal opplever, og påstanden i kristenheten om Guds nærvær. Det kan føre til ensomhet og skam for den enkelte når forventningen rundt en blir at en ikke skulle føle det slik. Hva er galt med troen og bønnen min, når jeg fortsatt kjenner på at Gud er så taus og skjult?

Nå er dette kanskje også et eksempel på keiserens nye klær. Den enkelte må våge å si at den kollektive innbilning i kristenheten nettopp er det, en illusjon. Den radikale adventismen tar inn over seg at Gud er i bevegelse. Jesus kom, gikk bort og kommer tilbake. Selv om vi ikke av den grunn er forlatt og foreldreløse i denne verden (Joh 14,18), må vi erkjenne at dette gjør noe med oss og vårt forhold til Gud. Den hellige ånds gave kan ikke erstatte det konkrete samværet med Gud. Vi nekter oss selv enhver erstatning for å stå ansikt til ansikt overfor Gud. Vi vil kjenne på Guds taushet og skjulthet, også når det medfører en smerte. Og vi prøver å forstå hvordan det kan være til det beste for oss at Jesus gikk bort (Joh 16,7). Så hvorfor skulle vi ikke frimodig kunne bekjenne Guds taushet og skjulthet? «Dét er menneskets storhet at det er mindre enn sin lengsel,» skriver Hans Børli.12

At Gud er med, er ikke ensbetydende med Guds nærvær.13 At Gud skjuler seg, betyr ikke at han er fraværende. At Gud er taus, er ikke det samme som at han ikke eksisterer.14 Og å bekjenne at Gud i det store og hele skjuler seg og er taus, utelukker ikke at han også kan svare bønn, handle, kommunisere og være med ved sin Ånd. Vi er takknemlige for disse livstegnene han gir oss, men lengter samtidig etter noe langt mer enn det vi opplever her og nå.

Ja, vi har et behov for noe mer. Men dette er ikke bare et utøylet begjær, født av en forbrukermentalitet blottet for måtehold. Det er ikke bare en kronisk sult og tørst. Var lengselen kun definert av behovet, ville den være tåkete og vag. Hvorfor har vi denne lengselen om det ikke er noe som kan møte den?

Grunnen til at vi fremdeles tror på et fremtidig paradis, er ikke fordi vi har erfart et annet liv enn andre, eller har større tro på menneskeheten enn andre.15 Håpet om Jesu komme springer ikke ut av et ønske, en lengsel, et behov, men av et løfte som er gitt oss utenfra. Det bibelske håpet fødes ikke av behovet, men av løftet. Det er løftet som bestemmer og definerer håpet.

Istedenfor at noen opplever isolasjon og skam fordi de opplever Gud som taus og skjult, skulle vi ikke heller være fellesskapet av dem som kjenner på det samme? Skulle vi ikke heller åpent forkynne at ikke noe vi mennesker kan dikte opp, vil fylle tomrommet av han som har lovet å komme? La oss ikke glemme at når vi kommer sammen, i våre dagligliv, er erkjennelsen av hva vi fortsatt mangler, vår fortvilte skatt. Vi forkynner Guds taushet og skjulthet inntil Jesus kommer, og vi kan se ham med våre egne øyne og ta på ham med våre egne hender.

Inntil da vil vi bære vår lengsel og vårt håp som vårt banner. Vi vil snakke om vårt savn, skrive om løftene og synge om Jesu komme.16 La oss nøre opp under lengselens flamme! Da skal vi en dag kunne si: «Se, dette er vår Gud! Vi håpet på ham, og han frelste oss. Dette er HERREN, vi håpet på ham. La oss juble og glede oss over hans frelse!» (Jes 25,9). Hjertet er rastløst, utålmodig og lengter inntil det finner hvile i hans komme.17 Først da oppfylles våre dypeste drømmer. Vår søken her og nå etter den brennende busken, får sitt motsvar den dagen hele himmelen står i lys lue av herligheten fra Ansiktet.

Og derfor ber vi med Johannes i de siste ordene av Bibelen «Kom, Herre Jesus!»: «Ånden og bruden sier: ‘Kom!’ Og den som hører det, skal si: ‘Kom!’ Den som tørster, skal komme, og den som vil, skal få livets vann som gave. … Han som vitner om dette, sier: ‘Ja, jeg kommer snart.’ Amen. Kom, Herre Jesus!» (Åp 22,17.20).

1 Erling Rimehaug, Når Gud blir borte (Oslo: Luther, 2013), 10. Jf. s. 18.

2

3

4

5

6

7 Egil Skjeldal, Eg slepper deg utan at du velsignar meg (Oslo: Press, 2017), 19. Skjeldal, Eg slepper deg utan at du velsignar meg, 98. André Neher, The Exile of the Word: From the Silence of the Bible to the Silence of Auschwitz (oversatt av David Maisel; Philadelphia: Jewish Publication Society of America, 1981), 35. Matt 27,46; Mark 15,34; jf. Sal 22,2. Sal 44,18–20.24–25; jf. 1 Kong 8,12; 2 Krøn 6,1. Jf. Elietzer Berkovits, Faith after the Holocaust (New Milford, CT: Maggid, 1973), 96–98. Neher, The Exile f the Word, 35.

8

9 Sonja Noll, The Semantics of Silence in Biblical Hebrew (Leiden: Brill, 2020), 15, 40, 57, 96, 283–84.

Jf. Elmer A. Guzman, “The Collateral Effect of the

Delay of Jesus’ Parousia on the Message, Mission, and

Worship of the Church,” in Scripture and Philosophy:

Essays Honoring the Work and Vision of Fernando Luis

Canale (red. av Tiago Arrais, et al.; Berrien Springs, MI:

Adventist Theological Society, 2016), 475–90. 10 Ellen G. White, The Great Controversy between Christ and Satan: The Conflict of the Ages in the Christian

Dispensation (Mountain View, CA: Pacific Press, 1888), 55–56, 566–67. 11 Overskriften er lånt fra Owe Wikström, Till längtans försvar – eller vemodet i finsk tango (Stockholm: Natur & Kultur, 2008). 12 Fra diktet “Til en gammel sliter” i Børli, Hans Børlis beste dikt, 374. 13 Jf. Kenneth Bergland, Når du kommer (Vik: Norsk

Bokforlag, 2014), 22–46. 14 Noll, The Semantics of Silence in Biblical Hebrew, 283. 15 Jf. Bergland, Når du kommer, 530–37. 16 Jf. George R. Knight, The Apocalyptic Vision and the

Neutering of Adventism (Hagerstown, MD: Review and Herald, 2008); James White, Bible-Adventism, or Sermons on the Coming and Kingdom of Our Lord

Jesus Christ (Battle Creek, MI: Seventh-day Adventist

Publishing Association, n.d.). 17 Jf. Augustine, Confessions (oversatt av Henry Chadwick;

Oxford: Oxford University Press, 1992), 3.