Hvor er Gud i lidelsen?

Foto: iStock.com / sam thomas

Av Benjamin Agerthon Trygvason Nordheim

2020 var et vanskelig år for veldig mange. Det begynte tidlig med bekymring for en ukjent sykdom i Kina, men endte fort i en pandemi som har ført til isolasjon, ensomhet, permitteringer og finansielle utfordringer. Vi er alle blitt rammet i ulik grad. Kanskje har problemene dine strakt seg lenger tilbake i tid, men covid-19 gjorde det nok ikke bedre. Felles er nok at selv vi i den vestlige verden har merket mer hvor lite kontroll vi faktisk har i livet, en mangel på kontroll som for de svakeste og mest utsatte i verden har vært dagligdags lenge. Det er lett å bli mer selvsentrert når problemene kommer, det viser gjerne egoismen som vi tross alt er infisert med, men det kan være verdt en refleksjon at det er gjerne de som har det for godt som tåler andres urett så inderlig vel.

Jeg tror at vi har endt opp med et tankegods om at når kristenlivet bare blir levd riktig, så blir livet en dans på roser. Dette gjelder ikke bare den vestlige kirke, for også i andre deler av verden lokkes mennesker til Gud med løfter om velsignelser og mirakler. Ved et eller annet punkt i kirkens historie må det ha oppstått en idé om forventet fremgang, hvilket kan skje hvis vi er selektive i hvilke bibelvers vi leser. Det er mange løfter om velsignelser i Bibelen, og vi fokuserer gjerne på dem både for oss selv og når vi møter søkende mennesker. Jesus sa dog direkte at det kom til å bli vanskeligheter, men det er ikke noe vi i den vestlige verden liker å dvele ved. Tvert imot, vår naturlige reaksjon når ulykken inntreffer har blitt å rette knyttneven mot himmelen og lure på hva som skjer, som om Gud ved en feiltakelse hadde senket beskyttelsen og trengte en påminner. Vårt første spørsmål er blitt hvorfor. «Hvorfor skjer dette meg?» eller: «Hva har jeg gjort for å fortjene dette?» Er vi, i likhet med mange moderne kristne, blitt lurt inn i en felle av herlighetsteologi, der vi i god tro regner med at på Guds lag er vi immune

Lidende mennesker trenger å se at det finnes en god Gud som bryr seg om oss.

mot ondskapens angrep?

Dette står i sterk kontrast til den første menighet, der lidelse tvert imot var forventet. Jakob skriver: «Salig er den mann som holder ut i fristelse. For når han har stått sin prøve, skal han få livets krone, som er lovt dem som elsker ham» (Jak 1,12). Og David hevder at «mange er den rettferdiges ulykker, men Herren frir ham fra dem alle» (Sal 34,20). Det vil si at de rettferdige slett ikke blir immune for ulykker, men loves i stedet at Herren er sammen med dem gjennom ulykkene. I lys av det Bibelen sier, burde det ikke være noen overraskelse at også rettferdige opplever problemer. Peter sier direkte: «Mine kjære! Vær ikke forundret over den ildprøven dere må igjennom, som om det hendte dere noe uventet» (1 Pet 4,12). Apostlene hadde heller sett det som noe besynderlig om livet gikk på skinner. Bibelen lover visselig mange velsignelser for de trofaste også i dette livet (se f.eks. 5 Mos 28), men det er altså ikke tale om full immunitet mot ulykker og vanskeligheter. Det vi blir lovet, er hjelp gjennom vanskelighetene, ikke nødvendigvis en snarvei unna dem.

Men Guds beskyttelse finnes. Vi ser kanskje ikke ofte vernet i praksis, og det er kanskje liten trøst når ulykken inntreffer, men vi er langt mer velsignet og beskyttet enn vi er klar over. Vi hadde hatt et helt annet perspektiv om vi kunne se kampen som egentlig utspiller seg rundt oss. I Forkynneren 10,8 skriver Salomo allegorisk at den som river et gjerde, blir bitt av en slange. At Gud beskytter rettferdige mennesker mot Satan, bekreftes i Jobs bok, der det er Satan som bringer opp: «Har du ikke satt et vern rundt ham, hans hus, og alt det han har på alle kanter?» (Job 1,12). Satan klager over mangel på tilgang til Job på grunn av Guds beskyttelse. Flere steder i Bibelen ser vi eksempler på denne overnaturlige beskyttelsen, for eksempel under israelittenes reise gjennom en ørken full av slanger og skorpioner (5 Mos 8,15). De ble ikke rammet av dem bortsett fra når de i vantro distanserte

seg fra beskyttelsens opphavsmann (4 Mos 21). Med dette i bakhodet kan det være lett å tenke at lidelser utelukkende er vår egen feil, for om vi hadde levd riktig, hadde Gud beskyttet oss. Dette leder bare tilbake til tankegangen om at gode kristne bare blir velsignet, mens dårlige kristne har seg selv å takke for vanskelighetene, men dette er ikke hele sannheten. I Bibelen ser vi nemlig flere kategorier med årsaker til lidelser.

Resultat av egen synd

Det kan være vår egen feil at lidelsen kommer. Vi har sett at beskyttelsen finnes, men ved dårlige valg kan vi skyve Gud vekk fra oss. Gang på gang leser vi at Gud advarer israelittene om forestående ulykker og inviterer dem tilbake til seg for at det skal unngås, ikke fordi det som kommer, er straff, men fordi Gud da ikke vil ha mulighet til å beskytte. Flere ganger tok de ikke imot invitasjonen, og en ulykke fulgte (f.eks. oppholdet i Babylon) som kunne vært unngått. I Jonas bok leser vi faktisk at assyrerne i Ninive, som slett ikke var et utvalgt folk, tok Guds advarsel på alvor og at ødeleggelsen dermed ble avverget. Hos Gud finnes det beskyttelse for alle, uansett bakgrunn. Vi er dog syndige mennesker, så når problemer oppstår, er det naturlig å begynne med å ransake seg selv i stedet for andre. Kanskje er det våre egne valg som ledet til problemene? Ved å reflektere over dette, kan vi sikkert finne skavanker som trenger vår oppmerksomhet. Kristenlivet handler om karakterutvikling. Gud ønsker aldri lidelse for oss og sender dem ikke, men når de først inntreffer, kan de brukes for å få vår oppmerksomhet. Gud gav oss fri vilje, men om valgene våre ikke hadde hatt konsekvenser, hadde den frie viljen vært en illusjon. Valgene våre har konsekvenser Gud ikke kan beskytte oss mot, det ville være å bryte den frie viljen, men konsekvensene kan bli en oppvekker som leder oss i riktig retning. Det var ikke Guds vilje at ulykken din skjedde, men det kan vendes til noe positivt. Salmisten sier direkte at det var godt for han å bli rammet slik at han kunne lære Guds forskrifter (Sal 119,71). Det skjer bare om vi lar ulykken lede oss til refleksjon og bønn.

Blant alle menneskene Jesus helbredet og tok seg av mens han var her, var det flere som ved dårlige valg selv hadde vært skyld i problemene. Ellen White forteller blant annet at den lamme som ble brakt til Jesus av sine venner (Mark 2), hadde ført det over seg selv ved et langt liv i synd. Når noen har ført ulykke over seg selv, blir det lett en unnskyldning til ikke å vise medfølelse, akkurat slik som for fariseerne, men vi ser at Jesus synes synd på ham og gir tilgivelse og helbredelse likevel. Vi er kalt til å gjøre en forskjell for de trengende og lidende her i verden, og det er ikke meningen at vi først skal finne ut hvem som er skyld i problemene og lidelsene deres. Vi er kalt til å vise omtanke uansett. Det lidende mennesker trenger, er ikke en ekstra samvittighet og litt gratis etterpåklokskap. Det er Den hellige ånds arbeid. Lidende mennesker trenger å se at At vi er gode troende, betyr ikke at våre barn blir immune mot genetiske feil.

det finnes en god Gud som bryr seg. Vi ser i Bibelen en Gud som frelser først og fikser etterpå. Om vi forandrer på rekkefølgen, hjelper vi bare barrieren for å gå til Gud å bli enda større.

Resultat av andre menneskers synd

Men det er ikke slik at problemer alltid er selvforskyldt. Vi lever med relasjoner til andre som også påvirker oss. Mine gode valg vil ha gode konsekvenser for min familie, mens dårlige valg vil ha dårlige konsekvenser. I Markus 9 leser vi at Jesus kaster ut en ond ånd fra en gutt som faren har tatt med til disiplene. Faren sier at den onde ånden har vært i gutten helt siden han var liten gutt, hvilket betyr at den har vært i ham helt fra tiden da faren var ansvarlig for guttens åndelige liv. Onde ånder kommer ikke inn i mennesker uten invitasjon, noe gutten har vært for liten til å gi. Ellen White bekrefter dette når hun beskriver situasjonen i Slektenes håp. Det er altså faren som har gjort dårlige valg i forkant, ikke gutten. Det kunne vært fristende å gi en skjennepreken, men igjen velger Jesus først og fremst å hjelpe. Det vi bør ta med oss videre, er at vi ikke lever i et vakuum, men at valgene vi gjør, påvirker andre. Flere ganger skaper vi ulykker for våre medmennesker ved våre dårlige valg. Du kommer nok også til å oppleve vanskelige ting på grunn av menneskene rundt deg. Det føles kanskje urettferdig, men det går begge veier. Her blir det viktig å ha en tilgivende innstilling til de rundt oss. Når den type ulykke inntreffer, bør vi ha perspektivet at vi trenger minst like mye tilgivelse som dem som forårsaket det akkurat denne gangen.

Resultat av synd i verden

Disiplene visste også at en kunne føre ulykke over seg selv og over sine nærmeste. Når de møter en blind mann, spør de: «Mester, hvem er det som har syndet, han selv eller hans foreldre, siden han er født blind?» (Joh 9). Det var den utbredte tankegangen til jødene nettopp at de rike og friske må være gode troende og at de lidende nødvendigvis må være syndere. Det ble en unnskyldning til ikke å hjelpe. Men Jesus svarer dem at det var hverken den blindes feil eller foreldrenes. Det må altså finnes flere årsaker til lidelse enn bare disse to kategoriene. Mannen som var født blind, tilsvarer de tusener av barn som blir født med genetiske feil og sykdommer de ikke har gjort noe for å fortjene. Det er ikke Gud som har valgt å gjøre det slik, det er resultatet av generasjoner med dårlige valg mennesker har gjort. Det er mye som er ødelagt i vårt liv i verden. Vi må fri oss fra tanken om at alt som skjer, har én skyldig person som står bak. Vi må ta et kollektivt ansvar for at jorden har blitt som den har blitt gjennom generasjoner med misbruk. At vi er gode troende, betyr ikke at våre barn blir immune mot genetiske feil, eller at vi aldri kan rammes av naturkatastrofer. Ulykker er en del av verden vi nå lever i, men vi har løftet om en ny

og perfekt jord. «Mange er den rettferdiges ulykker, men Herren frir ham fra dem alle» (Sal 34,20). De rettferdige får hjelp gjennom de vanskelighetene som måtte skje.

Å ha fred tross lidelse, er et sterkt vitnesbyrd.

Foto: iStock.com / Ruslandshug

Tilsvarende Jobs lidelse

Det er på tide å returnere til Jobs bok, for der ser vi at årsaken til Jobs problemer ikke faller i noen av kategoriene nevnt til nå. Jobs lidelse er ikke selvforskyldt. Han omtales faktisk som rettferdig av Gud selv (Job 1,8). Gud bringer opp Job som samtaleemne nettopp fordi han er rettferdig, og derfor er et levende eksempel på at Satans anklager er feil. Satan er dog ikke overbevist. Her er det verdt å nevne at Gud er den eneste som kan lese tanker og motiver, hvis ikke hadde ingen av englene blitt lurt av Satan, for de hadde sett rett gjennom ham. Skapte vesener kan bare se handlinger og høre hva som blir sagt, og gjennom det anta hva tankene er. Satan kan ikke benekte at Job oppfører seg rettferdig og sier de riktige tingene, men han har en potensiell forklaring: Job er egentlig like egoistisk som andre mennesker, han følger bare Gud fordi han blir velsignet av det. «Du sier at Job tjener deg, men han tjener deg bare av selvinteresse så han følger egentlig meg!» Han hevder deretter at om velsignelsene stoppet opp, ville Job også forbanne Gud. Men Gud vet imidlertid at det ikke stemmer, men for vesener som ikke er tankelesere, er det en meget plausibel forklaring. At Gud så tillater Satan å røre ved Job, gir bare mening i lys av den store konflikten. For at det ikke skal være noen tvil om Guds åpenhet og rettferdighet, og tilsvarende ingen tvil om Satans skittenhet, blir det gitt en åpning i Guds vern rundt Job. Det gjør Gud minst like vondt som det gjør Job, men med det store bildet i tanke, lar han det skje. Er det mulig at lidelse kan treffe oss også av samme årsak? Jeg tror svaret er ja, for hvis vi ble for beskyttet, kunne Satan ha brukt akkurat samme argument om oss.

Noe annet vi lærer av historien til Job, er at måten han reagerer på lidelsen, er av stor betydning. Enten viser han at Gud har rett, eller så viser han at Satan har rett. Hvis Job forbannet Gud etter at lidelsene kom, hadde Satan sagt: «Se der, Gud snakket ikke rett om Job, på akkurat samme måte som han har snakket galt om meg!» Job blir kalt opp til universets vitneboks, og ved sine ord og handlinger blir han enten vitne for Gud eller for Satan. Jobs reaksjon er plutselig meget relevant i den store konflikten. Likeledes blir det også med vår reaksjon på lidelse. Hvis vi reagerer med fred, blir vi et levende vitnesbyrd for universet at Gud er rettferdig. Dette tilsvarer det Paulus skriver i 1 Kor 4,9 om at apostlene er «stilt fram som et skuespill for verden, både for engler og for mennesker.» Job må bevise for Satan og andre skapte vesener at troen hans er ekte, og det må vi også:

«Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i sin rike miskunn har født oss på ny til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde, til en arv som aldri forgår, aldri skitnes til og aldri visner. Den er gjemt i himmelen for dere, dere som i Guds kraft blir bevart ved tro så dere når fram til frelsen. Den ligger alt ferdig til å bli åpenbart ved tidens ende.

Derfor kan dere juble av glede, selv om dere nå en kort tid, om så må være, har det tungt i mange slags prøvelser. Slik blir troen deres prøvet. Selv forgjengelig gull blir prøvet i ild. Troen, som er mye mer verdt, må også prøves, så den kan bli til pris og herlighet og ære for dere når Jesus Kristus åpenbarer seg» (1 Pet 1,3-7).

Hvordan skal vi reagere når lidelsen inntreffer?

Med dette som bakgrunn, hva skal vi da gjøre når vi opplever vanskeligheter? Jeg tror vi kan se tre punkter å tenke over i rekkefølge: 1. Reflekter og be for å søke svar. Vi er syndige mennesker, og det er en stor sjanse for at vi har gjort noe som distanserte oss fra Guds beskyttelse. I Bibelen ser vi at når mennesker søker etter egne synder, hjelper Gud med å finne svar, og han møter dem med tilgivelse og ikke fordømmelse. Om det vonde skjedde oss, er vårt ansvar, prøv å lære av det.

Hvis ikke, var konsekvensen bortkastet og sannsynligheten blir stor for at det vil skje igjen på samme måte. 2. Se det positive i at vi aldri møter en fristelse som er over vår evne (1 Kor 10,13).

Gud siler de utfordringer vi møter, hvilket betyr at det du opplever, er overkommelig for akkurat deg. Og Gud kjenner deg bedre enn du kjenner deg selv. Det er et løfte om at problemene er tilpasset ditt nivå for at din karakter kan forbedres best. Gud sendte ikke problemet til deg, men han silte og slapp gjennom noe som kan brukes til noe positivt. 3. Vår reaksjon er en sterk mulighet til å vitne om Gud, ikke bare for andre mennesker, men hele universet. Vi har en rolle å spille i den store konflikten.

Vår holdning når ulykker inntreffer, kan vise andre mennesker hvilken fred Gud gir. Å ha fred tross lidelse, er et sterkt vitnesbyrd, sterkere enn å ha fred uten lidelse, og kan være det som leder dine nærmeste til Gud.

Felles for disse punktene er at vi må stole på at Gud er god tross det vonde vi møter. Ellen White lover oss også at når vi en dag får se hvordan Gud har ledet oss, ville vi ikke ha valgt noe annerledes om vi kunne. Gud er ikke årsaken til ulykker og lidelser, men når han først må slippe noe gjennom, er han også i stand til å vende det til noe konstruktivt. Kanskje blir ulykken en påminner som fører en nærmere Gud enn noensinne. Kanskje kan den brukes til å forbedre vår karakter. Kanskje er det din positive innstilling som leder noen andre til Jesus. For Jobs bok minner oss om at vi er en del av en kosmisk konflikt som er større enn oss. Gud er blitt beskyldt for å være urettferdig, men vi kan være vitner om at Gud er kjærlighet tross ondskapen vi ser i verden. Kanskje er det nettopp din reaksjon på ulykken som leder en av dine nærmeste til å tenke: «Slik fred uavhengig av omstendighetene er ikke annet enn overnaturlig. Hva er hemmeligheten?» Før Jesus dro tilbake til himmelen, ga han dette løftet: «Fred etterlater jeg dere, min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet» (Joh 14,27). «Dette har jeg sagt dere for at dere skal ha fred i meg. I verden har dere trengsler. Men vær frimodige, jeg har seiret over verden!» (Joh 16,33).