Illustrasjon: iStock.com / bestdesigns
UNDERVISNING
La oss bekjenne at Gud er taus og skjult «Du som uppfyller mitt hjärta med din frånvaro» Vem är du som uppfyller mitt hjärta med din frånvaro? Som uppfyller hela världen med din frånvaro? (Pär Lagerkvist i Aftonland)
Av Kenneth Bergland Erling Rimehaug, kjent redaktør fra Vårt Land, skriver fra det åndelige mørket som omslutter ham. Han kjenner på smerten ved at Gud er borte når han trenger ham som mest, og hvordan denne smerten blir større ved at så få forstår den og at så mange tror det finnes enkle råd og gode svar. Han forteller om fortvilelsen ved heller ikke å kunne fri seg fra Gud. På spørsmålet om hvordan han kom seg gjennom, svarer han at han ikke vet. «Jeg tror noe endret seg da jeg aksepterte mørket og gudsfraværet som noe jeg ikke kunne gjøre noe med.»1 Eskil Skjeldal, en gang ledende kristen intellektuell i landet, skriver om et lignende mørke: «Eg må anten kvitte meg med trua eller slutte å syte over at Gud har fjerna seg. Men eg klarer ingen av delane. Eg krev at Gud skal handle, men veit samstundes at han ikkje gjer det. Eg kjem til å bli sjuk.»2 Han beskriver smerten i «at Gud ikkje gjev noko tilbake, sjølv om eg bed, sjølv om eg treng han så sterkt. Inga von, inga trøyst. Det er ei kjensle av avvisning.»3 Rimehaug og Skjeldal kjempet i stor grad med det samme: opplevelsen av Guds fravær. De var begge ledere i kristen-Norge. Den ene beholdt troen, den andre mistet den. Og når du leser deres historier, blir det alt for lettvint å si at de skulle trodd eller bedt mer. Noen av oss kan kjenne deres kamp igjen i eget liv. Jeg har selv kjent på hvordan savnet etter Gud kan være som en etsende væske på kroppens bløtvev. Tanker, følelser og bønner følger baner i en labyrint som alltid vender tilbake til det samme punktet. Velmente svar fra troende blir som røyk i øynene i ensomhet og fortvilelse, fordi de blir så grunnleggende overfladiske. Det er som det eneste svaret som kan gis på denne lengselen, er at Gud selv viser seg. Vi
22
kan kanskje leve med Guds taushet, men ikke at andre skulle tale i hans sted, som André Neher skriver.4 Og skammen følger fordi tanken om Guds nærvær overfor den troende er så inngrodd at den rir som en mare i opplevelsen av fraværet. Og dette fraværet kan også oppleves som et personlig og åndelig nederlag. Hvorfor dele dette? Fordi jeg har snakket med mange som opplever at de har mistet troen på Gud. De har forlatt menigheten, fordi de opplever dette fraværet. Det er et tabubelagt tema som få snakker om, men som likevel reflekterer en så allmenn opplevelse.
Gud skjuler sitt ansikt Selv har jeg funnet et slektskap i ensomheten i å oppdage at mange i dag, i historien og i Bibelen har kjent på en lignende lengsel og fortvilelse. Det finnes litt smertelindring i det. Idet Jesus forteller disiplene om sin bortgang, legger han til at selv om angsten ved dette er naturlig, trenger den ikke være nødvendig (Joh 14,1.3). På korset måtte han selv likevel låne ordene til David, idet han ropte: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»5 Andre eksempler vi kunne nevne, er Job, Habakkuk, Jona, Jesaja, Jeremia, og mange flere. Det er et sammensatt bilde av hvorfor Gud skjuler sitt ansikt. Det hebraiske uttrykket hester panim brukes om det å aktivt skjule ansiktet. I 5 Mos 31,17–18 leser vi at Gud skjuler sitt ansikt på grunn av menneskers synd. Men Korahs barn hevder at ansvaret for at Gud har skjult sitt ansikt ligger på ham og ikke dem.6 Jesaja skriver: «Sannelig, du er en Gud som skjuler seg, du Israels Gud, du frelser!» (45,15; jf. v. 19). I Jobs bok virker det som Guds fravær i tragedien er mindre smertefull enn hans fravær i tolkningen av den.7 Og likevel
ser vi at profetene ikke var tilfreds med at Gud kun talte. Når de ber Gud bryte sin taushet, ber de ham først og fremst om å handle, ikke bare å tale.8 Da Jesus kom, så mennesker ham med sine egne øyne og tok på ham med sine egne hender (1 Joh 1,1–3). Løftet er at han skal komme like konkret tilbake (Joh 14,4; Apg 1,11). Og de første kristne bekjenner igjen og igjen at nettopp han var den som hadde blitt lovet skulle komme, og han er den samme som vil komme igjen like konkret som første gang (f.eks. Apg 3,18–21). Løftet om at Jesus vil komme igjen like konkret som første gang, er ennå ikke oppfylt. Det har gått to tusen år, og det er rimelig å spørre hvor lenge vi må vente (Jes 6,11; Dan 12,6; Hab 1,2; Sak 1,12; Åp 6,10). Jesu uoppfylte løfte om konkret å komme igjen, har vært et hovedproblem hans etterfølgere desperat har forsøkt å løse.
Guds nærvær i kristenheten Den første kristne bevegelsen vokste eksplosivt i den dakjente verden i en intens lengsel etter at Jesus skulle komme igjen. Bevegelsen oppstod i tomrommet etter Jesu himmelfart og lengselen etter at han skulle komme tilbake. Men da kristenheten var vel etablert, skiftet fokus, og på ulike måter skulle det skapes en opplevelse av et nærvær.9 Kristne begynte å fortelle at Jesus allerede er kommet igjen usynlig og at tusenårsriket er i gang. Jesu blod og kropp er i brødet og vinen. Gud er allestedsnærværende. Åndelige øvelser kan hjelpe på å oppleve hans nærvær her og nå. Jesu gjenkomst ble omtalt som den enkeltes møte med Gud like etter døden, ved sjelens udødelighet eller oppstandelsen. Og mange har spilt “Kristi stedfortreder” i troendes liv, både med og uten tittelen pave. Gripende ritualer, dype tradisjoner, sofistikert litteratur, utsøkt arki-
Adventnytt 2-2021
