Nyheter

Velkommen til nytt pastorpar i Vestfold

Vi er glade for å kunne ønske David og Ann Katrine James velkommen som nytt pastorpar i Norge og Vestfold. Jeg ba David fortelle litt om seg selv og sin reise.

Av Claes Lundström

Jeg er født i London, men flyttet allerede i seksårsalderen til New York. Vi bodde midt i Brooklyn, hvor moren min var sykepleier og jeg tilbrakte dagene på Excelsior Elementary Adventist School. Mamma og jeg gikk i Emmaus Seventh-day Adventist Church, hvor jeg tidlig ble involvert i speiderlag og musikkorps. Etter hvert oppdaget de også at jeg var god til å lese og formidle fortellinger og tekster i form av drama og andre måter. Selv om jeg ikke tok noen notis av det da, husker jeg fortsatt at jeg overhørte noen i menigheten si til moren min da jeg var 11-12 år gammel, at: "David, kommer sikkert til å bli en god pastor en dag!"

– Du nevnte hverdagen i Brooklyn, da fikk du kanskje opplevd og sett litt av hvert? Ja det kan man si. Skyteepisoder, stoffbruk, gjengkriminalitet og mye annet så vi ofte. Men min mor tok godt hånd om meg, og jeg lærte meg tidlig at det var smart å løpe vekk fra situasjoner man ikke ville bli involvert i. Jeg tror også at Gud beskyttet meg i disse årene.

Da jeg fylte seksten, flyttet vi ut av byen til New Jersey. Det var som å komme til en helt ny verden. I tiden på videregående skole, vokste troen min sterkere og dypere. Jeg begynte å drømme om fremtiden, og planen var å ta utdannelse som pilot.

Men Gud hadde andre planer, og jeg ble interessert i å dra tilbake til England. Da jeg kom dit, ble jeg der lenger enn planlagt. Jeg tok en BA i Business Management ved Newbold College. På Newbold ble jeg fort involvert i menighetens aktiviteter. Sammen med Kenneth Bergland, var jeg engasjert i The Community Help Project og var også leder i ungdomslaget på Newbold. Men selv om jeg trivdes godt med dette, så hadde jeg fortsatt ikke noen tanke om å bli pastor. I stedet studerte jeg barnevernspedagogikk, et fagfelt jeg senere begynte å jobbe i. – Men du ble også gift på denne tiden? Ja, det var på Newbold jeg møtte Ann Katrine Stølen. Etter at vi giftet oss i 2006, dro vi til New Mexico i USA, hvor vi arbeidet en periode som misjonærer i et prosjekt for "Native American children."

Men siden jeg nå var gift med Ann Katrine, måtte vi jo også til Norge. Så vi flyttet til Vestfossen. Jeg fikk jobb på en skole i Kongsberg, hvor jeg fikk bruk for min barnevernsutdanning. Der jobbet jeg i seks år.

Det var først på denne tiden tanken på å bli pastor ble vekket på alvor. En dag i kirken spurte noen meg om det var jeg som var pastoren. Svaret var jo nei. Da sa vedkommende – «men du ser jo ut som en pastor – om ikke du er pastor så burde du bli en.»

Som et resultat av det, begynte tanken å surre. Særlig var det et bibelord som hele tiden kom tilbake til meg: Høsten er stor, men arbeiderne få (Luk 10,2). Gradvis ble kallet vekket til live hos meg.

– Så ble det teologistudier? Ja, men det var et vanskelig valg å ta. Skulle vi bli i Norge, eller virkelig satse på teologi? Siden jeg er amerikansk statsborger, var det også fristende å ta studiene der. Men vi fant ut at det enkleste var å dra tilbake til Newbold College. Så vi dro dit, og jeg fikk fullført min MA i teologi der.

– Når man tar sin MA, skal man jo også skrive en fordypningsoppgave. Hva skrev du om? Jeg har alltid vært interessert i å finne måter å tilbe og fungere på som menighet, på tross av aldersforskjeller og generasjonskløfter. Tittelen på min avhandling var "Intergenerational Worship". Så i de årene jeg var pastor i South England Conference, var dette noe som lå meg varmt om hjertet.

– Du har nevnt Ann Katrine, men hva med resten av familien?

Jo, i dag er vi nesten en "liten" menighet. Vi har fire barn. Tony Emmanuel er eldstemann og blir snart 13. Tvillingene Sophia og Elliot er 9 år gamle, og Noah er 4 år. Det er en fin gjeng!

Ellers er jeg jo ekstra glad for å ha Ann Katrine med på laget. Hun har en BA i teologi, og siden hun også kjenner tankene mine bak dette med "tilbedelse på tvers av generasjonene", er det ekstra flott å få planlegge andakter og familiegudstjeneste sammen med henne og barna.

– Så nå er dere i Norge med ansvar for Sandefjord og Larvik menigheter. Hvilke visjoner og tanker har du for fremtiden? Jeg tror på dette med Alle Engasjert. Alle i og rundt menigheten skal få oppleve at de er ønsket, og at det finnes en plass for dem der. Menigheten skal være et sted hvor alle kan komme for å tilbe og tjene sammen.

– Så kommer en fridag, hva gjør David da? Naturligvis så velger jeg først og fremst å være sammen med familien. Vi liker dyr, og liker å være ute og oppleve nye ting sammen. Derfor er vi glade nå som vi er tilbake her i Norge, og skal utforske den fantastiske naturen her i landet.

Vi ønsker David og Ann Katrine og barna Guds velsignelse i arbeidet i ØND og Sandefjord og Larvik.

Dåp i Adventistkirka i Lofoten

Sabbaten 18. desember, på en av årets mørkeste dager, var det stor glede da Benjamin Kajija (16) og Merci Mucyo (16) ble døpt. Selv om vi ikke kunne feire dette riktig så mye som vi ville grunnet strammere smittevernsregler i desember, sa begge ungdommene at dette ikke var noe de ønsket å utsette. Benjamin og Merci går begge første året på vgs. på henholdsvis elektrofag og studieforberedende linje. De er en aktiv og viktig del av ungdomsmiljøet i kirka, og vi er spente på hvor Gud kommer til å lede dem videre i livet. Det var undertegnede som døpte ungdommene.

Anne-Siri Gustafsson, pastor i Lofoten

Benjamin Kajija, Anne-Siri Gustafsson, Merci Mucyo.

Dåp i Mjøndalen

Sofie Brandal Ødegård ble døpt i Adventistkirken Mjøndalen 1. nyttårsdag. Hun er søster til Christian Ødegård. Det er ganske rørende hvordan Gud har virket i den familien. Christian er han som ble nysgjerrig på feiringen av sabbaten gjennom filmen Hacksaw Ridge med Desmond Doss. Carolyn fra Peru, som da jobbet i Adventistkirkens medieavdeling i Brasil, leste om Christian i en artikkel Tor Tjeransen hadde sendt til Adventist Review. De ble kjærester og giftet seg i Peru sist sommer. Mens Sofie er i Peru i forbindelse med bryllupet, sender hun en melding til meg med spørsmål om hun kan bli døpt. Måten adventistene i Peru levde på, gjorde så sterkt inntrykk på henne, at hun gjerne selv ville bli adventist. Nå tjenestegjør Sofie i Hans Majestet Kongens Garde. I en kort permisjon fra Garden, ble hun så døpt sist sabbat.

Reidar J. Kvinge

Ny evangeliseringspakke fra Den norske union

Av Tor Tjeransen

– «Det gode liv» er en evangeliseringspakke som er praktisk, positiv og Jesus-sentrert, sier Kjell Aune om den nye evangeliseringsressursen som Den norske union tilbyr menigheter over hele landet.

Aune, som er leder for Norsk Bibelinstitutt, har utarbeidet en komplett evangeliseringspakke som består av 21 manuskripter med tilhørende PowerPoint-presentasjoner. Hensikten med ressursen er å gi pastorer og lekfolk et sett med foredrag som kan brukes lokalt. Manuskriptene og PowerPoint-presentasjonene kan brukes slik de er, eller de kan bearbeides av den lokale foredragsholderen.

Den enkelte foredragsholder kan legge til stoff, trekke fra eller omformulere, slik at presentasjonen blir personlig. Bilder er kjøpt inn og lisensiert til denne serien, og korrekt fotokredit er angitt på hvert bilde.

Serien er bygd opp slik at man i løpet av de 21 programmene får en systematisk undervisning i Syvendedags Adventistkirkens tro og lære. Aune har lang erfaring som evangelist og gjennomføring av slike foredragsserier. Han er en systematiker, og i årenes løp har han samlet gode argumenter for å presentere adventbudskapet. Alle som har forsøkt seg på noe lignende, vet hvor mye arbeid som må til for å lage en slik serie.

Materialet i serien er kvalitetssikret av teologer og evangelister, og bearbeidet på bakgrunn av innspill som har kommet fra disse. Det har blitt vektlagt å bruke oppdaterte og solide argumenter for troen. Alle programmene i serien tar opp aspekter ved det gode liv, og det gjenspeiles også i titlene.

Pastorene har fått tilgang til PowerPoint-presentasjonene, slik at de kan sette seg inn i stoffet og eventuelt foreta tilpasninger for å gjøre presentasjonene personlige.

Serien kan avvikles på mange forskjellige måter. Noen vil velge ett møte pr uke, andre velger to møter i uken; man kan også ha to presentasjoner på en kveld med noe bespisning mellom dem.

Den norske union inviterer menigheter over hele landet til å være med på en nasjonal kampanje. Unionen vil utarbeide et felles annonseringsopplegg, som vil gi stor oppmerksomhet for serien både lokalt og nasjonalt.

Opprinnelig var planen å gjennomføre serien høsten 2022. Fordi det har vært vanskelig å gjennomføre nødvendig forberedelse vinteren 2021/2022, vil gjennomføringen trolig utsettes til høsten 2023. Vi kommer med mer informasjon når tidspunktet er avklart i samråd med pastorene.

Serien er laget for et bredt publikum som alt har interesse for tro og åndelighet. Men den vil også være svært nyttig for alle medlemmer. – Vi trenger fra tid til annen en systematisk gjennomgang av vår tro og lære, slik at vi blir trygge i vår tro, sier Aune.

For å få best mulig effekt av møteserien, vil det være avgjørende å ha gjennomført kontaktskapende aktiviteter i månedene fram til serien begynner. Den norske union har utarbeidet ressurser for å lage et såkalt evangeliseringshjul. Både unionens og distriktenes langtidsplaner har som målsetning at alle menigheter har evangeliseringsplaner som strekker seg over en toårsperiode.

Ressurser i serien «Det gode liv»

• Møtemanuskripter • PowerPoint-presentasjoner • Videoserie • Traktater for hvert tema • Brevkurs ved NBI • Bok med alle temaer • Bibelstudier • Annonseringsmateriell

Kjell Aune har laget manuskript og PowerPoint-presentasjoner til en komplett evangeliseringspakke som Den norske union nå tilbyr menighetene. Her er Aune under opptak av videoprogrammer til serien. Foto: Tor Tjeransen/ Adventist Media Exchange (CC BY 4.0).

Scan QR-koden for å gå til en informasjonsside om serien.

Hvor er vi?

Av Rune Olsen

På gata har jeg min talerstol. Der møter jeg mange mennesker, med mange behov.

En dag møtte jeg en mann i femtiårene. Han fortalte at han hadde trodd på Bibelens skrevne ord, og Jesus som sin frelser i hele sin barndom og ungdomstid. Han hadde også hatt full tillit til lederskapet i menigheten han gikk i.

Men så holdt menighetens pastor en dag en tale om helbredelse. Der sa han blant annet at de som ikke blir helbredet, har ikke stor nok tro. Det reagerte mannen jeg snakket med på. Tankene hans gikk til en slektning som hadde leukemi. Han hadde ofte vært til forbønn, men uten resultater, og han døde. Min nye venns tro slo sprekker. Han endte opp med å fordømme både pastorens holdning, og hele menigheten som applauderte det pastoren sa. Til slutt mistet han også troen på Jesus som sin frelser. Så hvorfor skulle jeg nå høre på deg, spurte han.

Jeg kunne føle med hans smerte og fortvilelse, og ble inderlig berørt av det han fortalte meg. Jeg bare stod der, og fikk ikke frem et eneste ord. Men en bønn gikk ut fra mitt hjerte: «Knus hans steinhjerte og gi han et kjøtthjerte.»

Da våre blikk møttes, stammet han frem noen ord. «Hvorfor forteller jeg dette til deg, jeg kjenner deg jo ikke.»

«Jesus kjenner deg og han, bare han kan lege din fortvilelse og sorg,» fikk jeg svart. Så spurte jeg litt forsiktig om jeg kunne få lov til å be for ham. Han svarte med bare å nikke med hodet. Så jeg ba om at Jesus måtte sette ham fri, og gi ham et nytt hjerte.

Han takket, og spurte om han kunne få mitt mobilnummer så han kunne ta kontakt med meg senere. Det var helt greit for meg.

Det gikk vel to måneder før jeg hørte fra ham igjen, og jeg som trodde at han hadde glemt meg! Nå snakkes vi ofte, omtrent en gang i uken. Han ønsker å bli med i kirken, men er ikke helt klar ennå. «Kom når du er klar for det du,» svarer jeg.

Det finnes så mange sjeler der ute i mørkret, så heng ut refleksen din kjære venn, og la Jesus lyse på den. Da redder vi liv!

Jeg, Herren, har kalt deg i rettferd og holder fast i din hånd. Jeg bevarer deg og gir deg som en pakt for folket og et lys for folkeslagene, for at u skal åpne blinde øyne og føre fanger ut av fengsel, og føre dem som sitter i mørke, ut fra fangehuset (Jes 42,6-7).

10 dager i bønn

Fra 5. til 15. januar ble det i regi av DNU og distriktenes bønnekoordinatorer, arrangert et bønnetreff over 10 dager. Dette er en årlig aksjon som gjennomføres i samarbeid med GC, og invitasjon til å delta går til alle SDA-menigheter i alle deler av verden. Grunnet Covid-19 ble arrangementet gjennomført via Zoom. Nærmere 80 personer var logget på gjennom hele perioden, og det var også mulig for lokale menigheter å møtes i egne digitale bønnerom. Dette tilbudet ble benyttet av Larvik, Mjøndalen og Skotselv. Det var også egne bønnerom for distriktene. Flere ungdommer hadde også funnet veien til 10 dager i bønn. Overskriften var De tre englers budskap og kall til bønn. De forskjellige andaktsholderne innledet hver kveld med tanker om temaet, og mange satte pris på både variasjon og spennet i de ulike presentasjonene.

Bønn knytter oss til Gud på en spesiell måte, og når vi møtes i til bønn, blir også fellesskapet påvirket i en åndelig retning. Bønn er en gave Gud har gitt oss, både som enkeltmennesker og som en menighet. Disse 10 dagene viste tydelig hvilken velsignelse som venter den som ber. En stor takk til alle som deltok.

Atle Aluwini