Korset: Da Gud skapte et nytt folk

Av Lars Dorland

Skjærtorsdag, kvelden før Jesus ble korsfestet, spiste han påskemåltidet sammen med disiplene sine. Det var ikke tilfeldig at Jesus døde i påsken. Det var heller ikke tilfeldig at Jesus løftet begeret og sa:

Dette er mitt blod, paktens blod, som blir utøst for mange.

Men hva var det Jesus oppnådde på korset? Og hvordan gjorde han det? Korset er et sterkt symbol for oss. En gud som lar seg ydmyke og gir livet sitt for sine skapninger, er enestående for den kristne tro. Det er kristendommens store mysterium. Vi har forsøkt å forklare det som skjedde på ulike måter. En teori har fått særstatus blant oss siden reformasjonen. Det er dog nyttig å vite at det ikke er den eneste måten å se på korset på.

Stedfortrederen

Da Jesus hang på korset, tok han den straffen jeg skulle hatt. Det er enkel matematikk: Synd gir straff, og for at rettferdighetens regnskap skal gå opp, må noen ta straffen for din og min synd. Dette er blitt den mest utbredte forklaringen på hva Jesus gjorde og oppnådde på korset. Det var det jeg selv lærte som barn. Ideen begrunnes med ulike tekster, for eksempel Jesaja 53,5: «Men han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet.» Teoriens logiske karakter appellerer til mange av oss, og er trolig en grunn til at den har fylt så mye i vår forkynnelse om korset.

Men stedfortreder-teorien har også mange utfordringer.

Først og fremst kan man få inntrykk av at korsfestelsen var Guds verk, altså at det var Gud som straffet sin Sønn på korset. Det har ofte ført til et gudsbilde av en streng, fordømmende og voldelig Gud. Evangeliene er derimot tydelige på at korsfestelsen var uttrykk for det som finnes i menneskehjertet: «nå er det mørket som har makten» (Luk 22,53). «Menneskesønnen skal overgis i syndige menneskers hender» (Luk 24,7). «Ved lovløses hånd naglet dere ham til korset» (Apg 2,23). Korset var ikke Guds straff, men hva vi mennesker gjør mot Gud.

Dette bør ikke overraske oss. Om vi kjenner Gud, og vet at han er kjærlighet, så vet vi også at han aldri hadde tenkt ut noe så kynisk, sadistisk og umenneskelig som romersk korsfestelse. Vi bør slutte å tilskrive Gud dette!

Korset var ikke Guds straff, men hva vi mennesker gjør mot Gud.

Jesus fortjente ikke å bli korsfestet. Men sier vi ikke med denne teorien at andre fortjener det? Hva er dette for et menneskesyn? Jeg ville ikke la min verste fiende lide på en slik måte – og jeg tror ikke jeg er mer human enn Gud selv. Det er gode grunner til at vi ikke torturerer kriminelle og gir dem dødsstraff i Norge i dag. Gud er dog enda mer nådig og god enn det norske rettssystemet.

Teorien har også problemer når det gjelder det etiske spørsmålet om skyld og straff. Vi hadde aldri akseptert at et uskyldig menneske tok straffen for lovbrudd fra et skyldig menneske i andre saker. Det er i strid med helt vanlige rettferdighetsprinsipper. Personen som gjorde noe feil, må også være den som får straffen. Selv om vi har akseptert logikken i overføring av skyld på korset, så har vi ikke generalisert og tillatt det i andre sammenhenger. Kanskje vi vet det ikke helt holder som en moralsk teori?

Tross problemene kan vi ikke avskrive stedfortreder-teorien helt. Jeg ser stedfortredertanken i flere av brevene i NT. Dog virker det ofte mer som om Jesus gjør ting på vegne av oss, og ikke helt i stedet for oss. Poenget med å kritisere denne teorien, er ikke et ønske om å fjerne den. Men den må suppleres for å tegne et større bilde. Korset har mange fasetter. Det er andre grunner til at Guds Sønn valgte å gi livet sitt på korset.

Seierherren

I adventismen ser vi på Bibelen som en fortelling om striden mellom det gode og det onde, mellom Kristus og Satan. Dette motivet kommer også frem i evangeliene. I Markusevangeliet konfronterer Jesus de såkalte «urene ånder» helt fra begynnelsen (1,12-13; 1,23-27; 3,11-12; 3,15). Konfliktene med åndene tegner et bilde av hans misjon. Jesus kom for å binde den sterke så han kunne røve hans hus (Mark 3,27). Jesus kom til verden for å konfrontere og bekjempe ondskap. Demonutdrivelser er mer sjeldne i dag, og er uansett ikke den eneste måten å bekjempe ondskap på. Jesus bekjempet løgn med sannhet, og sykdom med helbredelse. Hele hans misjon ledet opp til korset, og oppstandelsen markerte den endelige seier over det onde. Dødens makt var nå overvunnet.

Konflikten mellom Gud og Satan handler om hvem som har den rettmessige makt i verden. Gud skapte mennesket i sitt bilde og satte oss over skaperverket (1 Mos 1,26-28; Sal 8,6-9). De hadde makten – de var Guds forvaltere. Men en annen makt var interessert i å overta dette herredømmet (1 Mos 4,7). Da Jesus møter djevelen ansikt til ansikt i ødemarken, skryter han av at verdens riker tilhører ham (Luk 4,6). Paulus hadde i den forstand rett når han omtalte Satan som «denne verdens gud» (2 Kor 4,4). Denne makten har vi vært un-

derlagt. Men på korset tar Gud et oppgjør med ham. På korset ble det «holdt dom over synden i oss» (Rom 8,3).

Jesus sier det slik: «Nå felles dommen over denne verden, nå skal denne verdens fyrste kastes ut» (Joh 12,31). Når fyrsten er kastet ut, kan den rettmessige konge overta tronen sin. I misjonsbefalingen erklærer Jesus det for oppfylt: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden» (Matt 28,18). I praksis er det også oppfylt ved at Jesus nå har satt seg ved Faderens høyre hånd (Mark 16,19; Apg 5,31; Ef 1,20-23).

Jesus kalte seg Menneskesønnen fordi han var fullt ut menneske, og han kom for å ta makten i verden tilbake til menneskeheten, slik Daniel forutså (Dan 7,13-14.18.21.27). Når Jesus tar tilbake herredømmet fra djevelen, gjenetableres den ordning som Gud innførte i skapelsen. Det er i den forstand at Jesus er den nye Adam (Rom 5,12-21). Jesus er nå Kongen. Bare Lammet var verdig til å få all makt (Åp 5,9.12). Han er i den forstand «den førstefødte», den øverste arving, men vi andre mennesker er til gjengjeld hans søsken (Rom 8,29), og Jesus deler sin seier og sin trone med oss (1 Kor 15,57; Åp 3,21).

Denne teorien om korset kalles ofte Christus Victor. På korset seiret Jesus over det onde og som seierherre ble han verdens nye konge. Det nye testamentet har lite å si om Jesus som stedfortreder, men mye å si om ham som konge, og som den som vinner over det onde. «Slik skulle han ved sin død gjøre ende på ham som har dødens makt, det er djevelen» (Hebr 2,14).

En ny menneskehet

For meg personlig har Christus Victor-teorien vært en øyeåpner. Alle tekstreferansene jeg har gitt, er bare en liten del av det som faktisk står i Bibelen om Jesu seier og kongsmakt. Her til slutt er det også verdt å ta med hva Jesus selv sa om sin død, utenom det som allerede er nevnt.

Kvelden før Jesus ble korsfestet, spiste han påskemåltid sammen med disiplene sine. Det var ikke tilfeldig at han døde i påsken. Det var heller ikke tilfeldig at han løftet begeret og sa:

• Markus 14,24: Dette er mitt blod, paktens blod, som blir utøst for mange.

• Matteus 26,27-28: Drikk alle av det! For dette er mitt blod, paktens blod, som blir utøst for mange så syndene blir tilgitt.

• Lukas 22,20: Dette begeret er den nye pakt i mitt blod, som blir utøst for dere.

Jesus forstod sin død som en ny pakt. Hans ord er et ekko av det Moses sa til israelittene da de kom frem til Sinai og fikk loven (2 Mos 24,8), men også av løftene gitt av flere senere profeter (Jer 31,3132). På en måte gjentar korset altså Israels historie. Det er en ny utvandring. Denne gang er det ikke fra Egypt og farao, men fra syndens rike og Satans makt. Den gamle pakten skapte folket Israel – den gjorde

dem til en nasjon med en ny grunnlov. Den nye pakten skaper også et folk og gir også dette folket en lov, Kristi lov skrevet i hjertet.

Hva Jesus oppnådde på korset, var altså skapelsen av et nytt folk. Man kan si at han skapte ett nytt menneske i seg (Ef 2,15). Du kan kalle det kirken eller menigheten, hvis du vil. Folkets kjennetegn er ikke etnisitet, gamle tradisjoner, eller spesifikke dogmer, men at de tror på Jesus, at de har Guds Ånd i seg, og deler Guds kjærlighet med hverandre (Joh 13,35; Åp 14,12).

Dette kan vi kalle «den nye pakt»-teorien. Den er ikke i konkurranse med de andre teoriene, men tar dem opp i seg. At Jesus er en stedfortreder for oss på korset, viser oss hvordan Gud kunne skape en ny pakt basert på Jesus. Som den lidende tjener (Jes 53), avsluttet Jesus den gamle pakten ved å ta konsekvensene av synden og viske tavlen ren, slik at noe nytt kunne begynne. På samme måte som Gud seiret over makten som holdt Israel fanget i Egypt, så har Kristus nå seiret over mørkets krefter som holder hele menneskeheten fanget, og han er blitt deres konge.

Det fantastiske ved «den nye pakt»-teorien, er at den ikke bare handler om meg som individ og min skyld og skam. Den handler heller ikke bare om noe som skjedde for et par tusen år siden i Jerusalem. Teorien gir en ramme for vår identitet som menighet, og for vår misjon i dag som «et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som Gud har vunnet» (1 Pet 2,9).

Via korset har han skapt oss på ny og gjort oss til den nye menneskehet, den som skal arve den kommende verden. På alle mulige måter forteller det oss hva vi er her for, og hvordan vi skal leve nå. Den kjærligheten som Gud demonstrerte på korset, er den samme kjærligheten som skal lede oss hver dag inntil Jesus viser seg igjen. For til syvende og sist er korset ikke en teori, men selve veien til Guds rike.

På korset ble det «holdt dom over synden i oss».