Det sorte hullet i påskeuken

Av Atle Haugen

I januar 2021 kom jeg til å nevne for min yngste datter at hun i år skulle fylle 25 år. – 24, svarte hun kjapt, 2020 teller ikke!

Jeg tror det er mange, særlig unge, som har kjent det slik. Og det ble ikke bedre i 2021 heller. Pandemien satte livet på vent.

På samme måte ser det ut som om disiplene og evangelieforfatterne hadde det når det kom til sabbaten i påskeuken. Den husker de knapt, og hopper derfor så godt som over i sin fortelling om Jesu siste påske.

Sterkest kommer fraværet til syne hos Matteus. Han nøler med å kalle den sabbat. Han får Jesus i graven, og «dagen etter forberedelsesdagen» går fariseerne til Pilatus for å konspirere. Han sier ikke et ord om hva disiplene gjorde den sabbaten.

Først når han introduserer påskemorgen, nevner han at «sabbaten var over». Ingenting om hvordan de hadde det den sabbaten.

Markus nevner at Jesus dør på «forberedelsesdagen, det vil si dagen før sabbaten». Så skriver han om kvinnene som kjøper olje for å salve Jesus, «da sabbaten var over». Men ikke et ord om selve sabbatsdagen eller hva de gjorde på den, Maria, Jesu mor, og de andre kvinnene. Vi kan bare ane hvordan dagen må ha vært for dem!

Lukas pleier å få med seg flere detaljer, men ikke denne gangen. Han får også Jesus lagt i graven, «på forberedelsesdagen, like før sabbaten begynte». Ikke et ord om sabbatens innhold hos ham heller, bortsett fra en kort melding om at kvinnene på sabbaten holdt seg i ro, som loven krevde.

Da gjenstår bare Johannes. Han er opptatt av at Jesus døde på «helgaften», men han får med at «kroppene ikke måtte henge over sabbaten, for denne sabbaten var en stor høytidsdag.» Derfor fikk Josef fra Arimatea lov til i all hast å begrave Jesus «fordi det var helgaften». Det er alt som har med sabbaten å gjøre. Det neste vi møter, skjer på «den første dag i uken», ifølge Johannes.

Sabbatshvilen er en gave vi fikk for ikke å glemme hvem vi er og hvor vi kom fra.

Sabbaten er altså et stort, svart hull i en dramatisk uke. Svart er den fortsatt på vår norske kalender og i de fleste kristnes påskefeiring. En pause midt blant de røde dagene.

Og likevel var det en dag ingen som opplevde den, kunne glemme.

En dag for selverkjennelse

Peter satt alene, knust av skam og sorg over å ha sviktet sin mester. De andre disiplene hadde flyktet fra Getsemanehagen, og var neppe høye i hatten eller stolte over seg selv, de heller. Og tenk på hvordan Maria, Jesu mor, må ha opplevd det? Eller Maria Magdalena og de andre kvinnene. Og hva med Nikodemus, hadde han rukket å bekjenne sin tro på Jesus før det var for sent?

Da sabbaten var over, skyndte de seg altså til butikken for å kjøpe salver som de skulle smøre inn Jesus med. Så hele dagen satt de på nåler og ventet at dagen skulle ta slutt, så de kunne få gjort noe. Det var så visst ingen dag de kunne ha sin glede i, som Jesaja hadde skrevet de skulle om sabbatsdagen.

Men de «holdt seg i ro over sabbaten slik loven krevde». De var gode legalister! Hadde de noen glede av, eller nytte av denne sabbatshvilen? Tankene deres var alle andre steder. Men loven «tvang» dem altså til å holde seg i ro og ikke gjøre noe.

Sabbaten skal vi hvile i det Gud har gjort. Men hvor var han da Jesus døde, hva gjorde han da? Jeg tror nok disiplene satt med mange spørsmål denne sabbatsdagen.

Tenk bare over det:

Peter fikk tid til å reflektere over sitt svik. Og alle de andre fikk også anledning til å la dramatikken og sorgen synke inn. Uten den, hadde de kanskje ikke kunnet ta inn over seg det som skjedde påskemorgen?

Nyskapelse

Johannes er den eneste som fikk med seg Jesu siste ord på korset. «Det er fullbrakt!», skriver han at Jesus ropte da han utåndet. Det er ikke en tilfeldighet.

Johannes, som begynte sitt evangelium med de mektige ordene:

I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til. Det som ble til i ham, var liv, og livet var menneskenes lys.

Det skal godt gjøres å ikke se at det er

en parallell til skapelsesfortellingen han begynner på. Johannes vil fortelle om en ny skapelse, en ny begynnelse. Det understreker han videre ved å bygge opp evangeliet sitt rundt seks tegn som tilsvarer de seks skapelsesdagene.

Og så avslutter han altså med: «Det er fullbrakt!» Akkurat slik Gud gjorde etter skapelsen:

«Så var himmelen og jorden fullført, med hele sin hær. Den sjuende dagen fullførte Gud det arbeidet han hadde gjort, og den sjuende dagen hvilte han fra hele det arbeidet han hadde gjort» (1 Mos 2,1-2).

Gud hvilte. Og de første menneskene kunne hvile. Hvile i det Gud hadde gjort. Selv hadde de ikke gjort noe som helst, så de hvilte ikke fra sine egne gjerninger.

Sabbatshvilen er en gave vi fikk for ikke å glemme hvem vi er og hvor vi kom fra.

Gud hvilte altså på sabbatsdagen i påsken også. Og menneskene kunne igjen hvile i det Gud hadde gjort. Det var ingenting de kunne gjøre, disiplene. Annet enn å hvile i Guds gjerninger – slik loven krevde.

For ikke å glemme

Sabbatsbudet i tibudsloven inviterer oss til å huske. Hva er det vi skal huske?

Jo, hvor vi kommer fra. At det er en som har skapt oss, at vi er villet av Gud. Vi er ingen tilfeldighet. Vi er skapt for et formål – vi er forvaltere av Guds skaperverk. Det gir oss verdi og identitet. Ved å huske på, og holde sabbatsdagen som hviledag, mister vi ikke oss selv, ikke engang i det verste kaos i livet. Vi er viktige og verdifulle for vår skaper, selv om vi tabber oss ut eller andre undervurderer oss. Sabbatshvilen gir oss rom til å ikke måtte tenke på hva vi må gjøre for å bevise vår verdi.

Sank det inn hos Peter denne svarte, forferdelige dagen i Jerusalem? Eller hos Maria og de andre? Judas gikk bort og hengte seg da Jesus ble dømt. Altså allerede torsdag eller fredag. Han ventet ikke på sabbaten, men konkluderte at hans liv var uten verdi når gjerningene hans hadde fått så forferdelige konsekvenser. Tenk om han hadde ventet til over sabbaten!

Tomas gjorde det, selv om han følte at hele hans liv lå i ruiner. Han hadde satset alt på Jesus, men nå var han borte. Hva var da igjen av tre års utdanning og slit? Tomas var kanskje ikke sammen med fellesskapet, menigheten, på sabbaten. Men han holdt seg i ro som loven krevde av god skikk og tradisjon som alle de andre. Var det derfor han etter hvert fant veien tilbake til menigheten og fellesskapet og dermed også møtte Jesus igjen?

Sigve Tonstad innleder sin bok om sabbaten med en slående observasjon:

«Sabbaten er utformet nettopp for å formidle Guds tilstedeværelse når opplevelsen av Guds fravær føles på det sterkeste.»

Sabbatsdagen i påskeuken 2022 minner oss igjen på at vi kan hvile i det Gud har gjort. Det er fullbrakt! Det er ikke noe vi kan gjøre for å bidra til vår frelse. Like lite som det å være forvaltere, gjør oss til skapere. Sabbatshvilen i påsken understreker nok en gang hvilken verdi skaperen setter på sine skapninger. Han døde for oss. Skaperen blir også frelseren, den uskyldige som dør for de skyldige.

Derfor tenner vi som jødene, hver sabbat to sabbatslys for å minne hverandre på det: – Et lys for skaperen og ett lys for frelseren.

Løftet

I nattverden skjærtorsdag fikk vi et løfte til. «Jeg sier dere: Fra nå av skal jeg ikke drikke av denne frukten av vintreet før den dagen jeg drikker den ny sammen med dere i min Fars rike» (Matt 26,29).

Den nye skapelsen som begynte da Jesus gikk her nede, skal fullføres en gang hvor alle ting skal bli nye. Gjenskapelsen, den nye jord og det nye livet som skal bli slik Gud hadde tenkt det skulle være, er et løfte fra ham som hittil ikke har sviktet.

Sabbaten blir derfor en dag som også skal minne oss om det som kommer. Sabbaten oppsummerer derfor evangeliet. Den bringer de gode nyhetene som intet annet. Om Jesus, vår skaper, frelser og gjenskaper. Vår Herre.

Sabbatsfeiringen hjelper oss derfor til å holde fast på et sunt gudsbilde og selvbilde: – Vi vet hvem Gud er fordi vi kan hvile i hans gjerninger. – Og vi vet hvem vi er, fordi vi har sett hans gjerninger.

Det er gode nyheter, og langt fra noe som fortjener å være et sort hull i påskeuken i kalenderen vår!

Jesus er sabbatens Herre. Sabbaten hjelper oss til ikke å glemme ham og hvor vi kommer fra. Og vi ser frem til at han kommer tilbake slik han har lovet. Derfor er vi Syvendedags-adventister.

Innkalling til generalforsamling

Adventistkirken – Østnorsk distrikt 13.–15. mai 2022

Det innkalles med dette til fortsettelse av den 33. generalforsamling for Syvendedags Adventistkirken Østnorsk distrikt. Generalforsamlingen begynner med registrering fredag den 13. mai 2022, kl. 16.00 og avsluttes søndag den 15. mai 2022 kl. 17:00. Generalforsamlingen holdes på Tyrifjord videregående skole, Tyrifjordveien 25, 3530 Røyse. Sakspapirer vil bli sendt ut i slutten av april. Dessverre blir det ikke noen overnattingsmuligheter på Tyrifjord Videregående skole. Det oppmuntres til overnatting på hoteller i nærheten, evt. privat eller campingvogn for dem som har mulighet for det. Gjestetaler ved de åndelige møtene er Ian Sweeney, field secretary ved Trans-European Division. Temaet for disse møtene blir: JEG VIL GÅ MED JESUS Nærmere informasjon om reise, opphold, mat og program vil bli sendt til menighetene. For andre spørsmål kan du henvende deg til undertegnede på tlf. 48 15 56 28 eller claes. lundstrom@adventist.no

Claes Lundström, Distriktsleder SDA-ØND