Oppstandelsen er den nye skapelsen

Av René Bidstrup

Torsdag i påskeuken innstiftet Jesus den nye pakt med brød og vin, som symboler på hans legeme og blod. Men allerede fredag ser det ut til å ha gått galt med pakten. «Se, her er mannen.» og «her er deres Konge»i. Slik lød ordene i munnen på Pilatus. Men mannen og kongen ble pisket og pint, korsfestet, død og begravet.

Jesus avsluttet sitt liv på korset med de paradoksale ordene: «Det er fullbrakt!» og hvilte deretter i graven, akkurat som da Gud fullførte skapelsen og hvilte på den syvende dag.

Skjærtorsdag var spørsmålet: Hva tenkte Jesus om sin død? Langfredag fortsatte: Hvordan kan korsfestelsen av Jesus gi mening for oss? Og påskesabbaten må disiplene og vi reflektere over hva den stille sabbatsdagen i påsken, med Jesus i graven, sier om hvem vi er?’

For de få disiplene som var med ved korset, har Søren Kierkegaards ord om at «livet forståes baklengs, men må leves forlengs», nok aldri vært mere treffende enn i påskeuken i Jerusalem. Også på den lange, mørke sabbaten.

Den første dag i uken

«Men tidlig om morgenen, den første dag i uken, mens det ennå var mørkt…» skriver Johannes. Denne søndagen var og er langt fra noen alminnelig søndag. Vi som har lest evangeliene, vet at Jesus profeterte da han renset templet: «Riv dette tempel ned, og jeg vil reise det igjen på tre dager.»ii Johannes hjelper oss til å forstå hva Jesus sier, når han tilføyer: «Men det tempel han talte om, var hans legeme.»iii

I Johannes-evangeliet er Jesu tale om den kommende oppstandelsen fylt med ekko fra skapelsen og templet. Så påskemorgen må vi spørre oss selv: Hva betyr det for oss at graven er tom og at Jesus reiser et nytt tempel når han oppstår fra de døde?

Ja, hva gjør vi med oppstandelsen? Kanskje er det som skjedde påskedag det vanskeligste å forstå fullt ut. Vi forbinder oppstandelsen med et håp om gjensyn, håp om evig liv, at livet er sterkere enn døden, at Gud har overvunnet døden, osv…

Og alt det er riktig.

Det er bare ikke det evangeliene i første omgang er opptatt av når det kommer til oppstandelsen. La oss se på hva som skjedde!

Gartneren

Maria var fortsatt i tårer og i tvil om hvem som hadde tatt Jesu legeme fra graven og flyttet ham, skriver Johannes om det som skjedde på den første dag i uken.

Maria kikket først inn i graven og så to engler som spurte hvorfor hun gråt. Deretter snudde hun seg rundt, og så en person og hørte en stemme som gjentok: «Hvorfor gråter du, kvinne?»iv

Johannes skriver med et glimt i øyet: «Hun trodde at det var gartneren».

Og det var i høyeste grad gartneren. Den oppstandne gartner! Jesus er den nye Adam – det nye menneske, som skulle ta seg av og fortsette det arbeidet som det første menneske hadde fått i Edens Hage. Menneskets oppgave var å «dyrke og passe på»v i hagen etter at Gud selv hadde formet mennesket av jord og blåst livsånde i hans nese. Nå var Jesus stått opp fra graven, og skapelsen 2.0 var i gang. Det var den første dag i uken.

Så Maria løper tilbake til de andre disiplene og forteller dem at hun har sett Herren og hva Jesus hadde fortalt hende:

Disiplene blir apostler, utsendinger. Men de kommer ikke til å bli alene.

«…jeg stiger opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud.»vi

Det er som et ekko av profetien fra Daniel 7,13: Jeg så i mine nattesyner, og se! – med himmelens skyer kom en som var lik en menneskesønn. Han gikk bort mot den som var gammel av dager og ble ført fram for ham.

Menneskesønnen

For oss som leser videre i Daniel 7, vers 14, ser vi der konsekvensen av at denne menneskesønnen kommer hen til den gamle av dager, til Gud. Det er at: «Så ble det gitt ham herredømme og ære og rike, så alle folk og folkestammer med alle tungemål skulle tjene ham. Hans herredømme er et evig herredømme, som ikke forgår, og hans rike er det som ikke skal ødelegges.»

«Meg er gitt all makt i himmelen og på jorden» skrev Matteus i misjonsbefalingen. Det fører til: «Gå derfor hen og gjør alle folkeslagene til mine disipler». Jeg tror det er den samme tanken som ligger i det Jesus sier til Maria: Jeg stiger opp til Gud…

Det er veldig mye mer å si om dette, men la oss se hva som skjedde etter at Maria kom tilbake til disiplene og fortalte dem hva Jesus nå skal gjøre: Om kvelden, samme dag, den første dag i uken, kom Jesus plutselig og sto midt i blant dem. «Fred være med dere!» sa han.vii

Interessant nok for oss danske og norske, så har oversetterne våre valgt å skrive at de ble «glade» da de så Herren… Det er nok litt underspilt! For den gleden var «fylt med glede», eller en form for jubel, eller dyp, boblende lykkefølelse! Mange engelske oversettelser bruker ordet «rejoice», og det er et ord som er mye brukt i Salmenes bok og tett forbundet med Guds frelse. Så de ble «glade», og Jesus gjentok:

«Fred være med dere! Som Far har utsendt meg, sender jeg også dere.»viii

Disiplene blir apostler, utsendinger. Men de kommer ikke til å bli alene, for Johannes skriver videre (og dette er meget viktig):

«Så åndet han på dem og sa: «Ta imot Den hellige ånd. Dersom dere tilgir noen syndene deres, da er de tilgitt. Dersom dere fastholder syndene for noen, er de fastholdt» (Joh 20,22–24).

Understrekningen av at dette er et nytt skapelsesøyeblikk kan ikke bli tydeligere. For disiplene betydde oppstandelsen det å få et nytt liv her og nå. De ble til en ny skapelse, de skulle være et «tempel» for Herren. Nå skulle de være «et kongerike av prester», som skulle dyrke og passe på samme måte som Jesus, her og nå. Det er lett å glemme dette når vi snakker om oppstandelsen som et fremtidsfenomen, som et håp på den andre siden av døden, og et håp for himmelen.

Konsekvensene

«Som Far har utsendt meg, sender jeg også dere!»

Disiplene, og med dem også oss som i dag bekjenner at Jesus er død og oppstått, har fått del i Ånden Jesus pustet på disiplene da han sa «ta imot Den hellige ånd». Det er en vanskelig og en spennende oppgave å være kalt til å være som Jesus for mennesker omkring oss.

Disiplene havnet i fengsel og ble slått ihjel fordi de brøt med det etablerte. De inkluderte dem Jesus inkluderte, men som prestene, de religiøse og det etablerte samfunn ekskluderte eller så ned på. – De fant ut av at kvinner og menn var like mye verdt. (Noen er ikke med på det i dag heller, dessverre). – De fant ut av at omskårne og uomskårne på kroppen ikke var viktig (og det førte til konflikt med dem som mente at de gamle reglene var viktige). – De fant ut av at de måtte leve med en vis form for urenhet når nå hedninger kom inn og tok sine spisevaner med.

Alle de konfliktene vi leser om i Det nye testamente, må bringe oss til en refleksjon over hvor vi lar «den nye skapelsen» skje i våre liv. Det kaller oss til å vurdere om det er steder i oss hvor det gamle fortsatt regjerer – og hvis det er slik, sier Paulus: «Nei, den som er i Kristus, er en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til!» (2 Kor 5,17).

Vi kalles til å være nyskapte mennesker. Vi kalles til å være et nytt «tempel» av himmelsk opprinnelse. Vi kalles til å være mennesker, prester og konger av og i den nye virkeligheten Gud, gjennom Jesus, lyktes å opprette da Jesus ropte: «Det er fullbrakt!» – Han er oppstanden, sannelig, ja, han er oppstanden!

_______________ i Joh 19,5 og 19,14 ii Joh 2,19 iii Joh 2,21 iv Joh 20,15 v 1 Mos 2,15 vi Joh 20.17 vii Joh 20,19 viii Joh 20,21

René er pastor for elevene på Vejlefjordskolen, er gift med Kirstin og far til Eleanor, Dagmar, Oswald og Gorm.

Husker du Nuttolene?

Nytt navn – Samme produkt

Du finner den i vår nettbutikk!

www.greenlife.no • Tlf. 920 82 673