Savn, fellesskap og feiring

Av Atle Haugen

Hva har du savnet mest i koronatidens begrensninger på gudstjenester og fellesskap? I det siste nummeret av Adventist Review, hadde redaktøren Bill Knott foretatt en litt uformell spørreundersøkelse i noen ZOOM-sabbatsskoler om akkurat det temaet. Svaret var forbausende unisont: Allsangen. Og sang generelt. Temmelig nedslående for oss pastorer, konkluderte Knott tørt.

Jeg kjenner på det selv også. Og det er ikke fordi allsangen eller musikken ellers i menighetene våre alltid er så fantastisk. Men det er en sentral del av det vi gjør. Sammen. Og det er det vi gjør sammen som skaper fellesskap. Sang og musikk treffer og skaper følelsene våre på en annen måte enn forkynnelsen.

Jeg hadde selv en musikalsk aha-opplevelse nyttårsaften dette årsskiftet. Noen av oss fra Tyrifjord menighet har sammen med folk i Hole kirke, skapt en tradisjon for midnattsgudstjeneste nyttårsaften i den lokale kirken. I år kunne vi knapt samles, og ikke var det lov å synge allsang. Så vi fikk hanket inn noen slektninger av vennene våre, et ungt ektepar, nylig ferdigutdannet i klassisk sang. Vi avsluttet som vanlig med Deilig er jorden, men denne gang altså med det unge ekteparet som sangere. Og det ble deilig, for å si det litt platt! Tenoren hans klang som Jussi Björlings på O helga natt til de store høyder og fikk hjertet til svulme og taket til å løfte seg. (Godt vi har noen uttrykk å bruke for det som ikke egentlig kan uttrykkes!)

Levende fellesskap

Men altså allsangen. Og fellesskapet. Taler og forkynnelse kan du i vår tid laste ned fra nettet når som helst. Musikk kan du strømme 24/7. Via ZOOM og Teams og Skype kan vi snakke sammen og se hverandre. Men allsangen får du ikke vært med på digitalt. Jo, du kan synge med, men ingen hører deg. Du deler ikke noe med andre. ZOOM-samlinger gir en litt mer levende samling enn streaming, men programmet kneler helt hvis alle prøver å synge i kor. Det vet jeg, vi har prøvd.

Fellesskap må være «live». Vi må høre og se, ta og føle. Levende gudstjenester og fellesskap berører sansene våre på måter som det digitale ikke kan.

Barmhjertighet

Nå er ikke fellesskap alltid enkelt. Vi blir aldri enige om alle ting. Er det noe vi er flinke til, så er det å ha egne meninger om hvordan ting skal være og gjøres.

På mange måter er det et sunnhetstegn. Vi er ikke med i en sekt hvor alle er hjernevasket til å bli kloner av hverandre. Men denne selvstendighetstrangen kan også bli en trussel hvis vi ikke er tolerante og barmhjertige med hverandre og kan samarbeide på tvers av forskjellene våre.

Kreativitet

Fellesskapet skal være et arnested for kreativitet. Se bare på meldingene i bladet denne gang om all aktiviteten rundt om i menighetene under nedstengningen! Sammen skaper vi noe. Fellesskapet i menigheten og kirkesamfunnet vårt gir oss rom og muligheter til å utfolde våre kreative evner. Av og til kan det nok oppleves som om det legges hindringer i veien når noen vil prøve noe nytt. Og det hender dessverre at fellesskap blir syke og mer opptatt av tradisjon og makt enn skaperkraft.

Men ikke gi opp! Om beina på menighetens kropp ikke vil gå, kan hode og armer sammen finne alternative måter å ta seg frem på. Så kommer nok beina etter hvert. Gi ikke opp menigheten og begrav ikke dine kreative evner!

Forkynnelsen

Vi kommer imidlertid ikke bort fra forkynnelsen. Det er godt å registrere at selv om menighetene har vært stengt, har det blitt arrangert sabbatsskoler og bibelstudier på ZOOM rundt om i hele landet. For selv om vi nok savner musikken og allsangen, er det ordet som gir oss grunnlaget for at vi i det hele tatt har menigheter og bygger fellesskap. Det er Guds åpenbaring i Ordet som tegner et bilde av hvem han er.

Fortellingene om Jesus tegner et bilde av en svært annerledes konge eller herre enn de vi kjenner fra den politiske og økonomiske verden. Det er Jesus vi kommer sammen for å hylle og søke hver sabbat.

Sabbaten knytter den store fortellingen sammen i ham som er skaper, frelser og gjenskaper. Det er dette som mer enn noe annet kjennetegner oss som syvendedagsadventister. Vi setter Jesus i sentrum for alt. Hver lørdag understreker vi det ved å feire sabbat. Ikke minst med felles lovsang.

Til syvende og sist håper jeg derfor at det tross alt det andre du savner, først og fremst er fellesskapet om Jesus du lengter etter å finne tilbake til i menigheten når vi kan samles igjen.

Da har vi noe å synge om!

«Det er det vi gjør sammen som skaper fellesskap»

REDAKTØR: Atle Haugen er ny redaktør i Adventnytt, men også pastor i Adventistkirken Cornelius i Oslo, og inn til videre fortsatt lærer i kristendom og religion på Tyrifjord videregående skole.