Slutten er i begynnelsen

Hva har vi lært av covid-19? Er pandemien et paradigme for praktisk teologisk tenkning?

Vi kan ikke skille oss fra jordens yrende liv og likevel bevare oss selv. Vi er en del av den store livsveven som er skrevet i Guds hender.

Tekst: Ove Berntsen

Det er en setning i Brødrene Karamasov som gir oss et innblikk i livets hemmelighet. Den døende broren til starets Sosima sier til sin mor: «Hver og en av oss er skyldig overfor alle i alt, og jeg mer enn alle andre.» Gjennom vinduet så han trærne som stod i knopp og trekkfuglene som kvitret og sang. Og når han gledet seg over alt det vakre, bad han også fuglene om tilgivelse for sin synd, for han var omsluttet av Guds herlighet, fugler og trær, blomsterenger og himmelen, men la slett ikke merke til skjønnheten.

Brorens takknemlighet var alfa og omega i Sosimas liv: «Dere skal elske Guds skapning, både hele hans verden og hvert lite sandkorn. Hvert lite blad, hver solstråle skal dere elske, elsk dyrene, elsk plantene, elsk hver ting. For hvis du elsker hver ting, skal du også nå fram til Guds mysterium i tingene.»

Covid-19 – et teologisk virus?

Hva betyr en slik innsikt i pandemiens tid? Er covid-19 mer enn et virus, for eksempel et paradigme for teologisk tenkning? Vi har hørt så mye om orkaner, forferdelige skogbranner, oversvømmelser, klimakriser, sult og krig, men har ikke tatt anormaliteten alvorlig nok. Og så blir vi overrasket av et lite virus som snur opp ned på hverdagen og verden, og ryster oss innerst i sjelen. Hva skjer med vår Fars jord?

Kunnskapen om Gud er en vitenskap med vinger, i en verden med skiftende vinder. Vi leser jo ikke Bibelen som den står, men der vi står. Vår teologiske egenart er preget av tid og kultur, av vår materielle og eksistensielle situasjon, og enda mer. Hva vil det si å være menneske? Hvordan leser en fattig og en rik evangeliet? Slaven, kvinnen, en person med en annen legning enn de fleste andre? Kan kristendommen utarte til en flukt eller til opium for folket?

I den første tiden etter Jesu død og oppstandelse omtalte de troende seg som Veien. De var et dynamisk fellesskap i Ånden; deres livsstil var ikke bundet av finstilt lære. Det var som regel ikke problematisk å leve med mange meninger og evangelier. Men i årenes løp ble teologene mer og mer interessert i spesielle spørsmål, som treenigheten, Jesu guddommelige og menneskelige natur, arvesynden, mellomtilstanden og andre mysterier. Og utviklingen skjøt fart da kirken ble en del av imperiet: «Sannheten» ble beskyttet av makten, og vranglærerne ble identifisert og straffet med fengsel, tortur og død. Kjærlighetens makt ble erstattet med kjærligheten til makt.

Man drøftet også forsoningens karakter: Er den objektiv eller subjektiv? Betalte Jesus en løsepenge til Satan eller Gud? Hvordan er Jesus til stede i brødet og vinen i sakramentet? I hvilken grad er troen en mystisk erfaring eller en skolastisk øvelse? Er den preget av en inderlig kjærlighet og medfølelse, som i Sosimas univers, i Frans av Assisis livsforståelse? Hvilken betydning har viljen for frelsen? Eller er alt avhengig av Guds suverenitet? Hvordan tolker man Bibelens endetidsprofetier? Kan vi framskynde Jesu gjenkomst? Kristenhetens pensum er stort og mangfoldig. Vi vet for eksempel at protestantismen er fragmentert i mer enn tusen grupper, som alle gjør krav på å ha mer rett enn de andre – på minst ett punkt.

Fire paradigmer for teologisk tenkning

Vi kan skille mellom fire paradigmer for praktisk teologisk tenkning:

Innenfra: Vår livserfaring er viktig for å forstå Gud; vår tro og tvil og takknemlighet er en teologisk nøkkel. Skinner solen, eller er vi mørkets fanger? Hvordan reagerer vi på den absolutte ondskap? Fra konsentrasjonsleiren skrev Dietrich Bonhoeffer om en religionsløs kristendom: «Overfor og med Gud må vi leve uten Gud.»

Utenfra: Vi kan også høre de ytre stemmer, ta inn i oss impulsene fra et flerkulturelt samfunn. Er Gud interessert i sosial frigjøring eller skal vi konsentrere oss om den personlige frelsen?

Ovenfra: Det er et perspektiv som presiserer at

Ordet kom fra himmelen og tok bolig hos oss, nesten i samme grad som Jesus Kristus. Det er troens faste grunn. Punktum! I 1870 ble paven erklært ufeilbarlig i en viss forstand. 50 år senere opphøyet fundamentalismen Skriften til en slags papir-pave, for å distansere seg fra modernismen.

Nedenfra: Det er uten tvil troens viktigste synsvinkel, for inkarnasjonen er en forsikring om at Gud ser virkeligheten fra undersiden. Han er talsmann for de syke, de vindskjeve og nødlidende, de som er glemt og uten navn i verden. Ja, Mesteren er god på bunnen.

Det er vårt sted i dag, sammen med Sosima. Vi er ikke skilt fra de andre, og fra resten av Guds forunderlige skaperverk. Alt hører sammen med alt, det lille er en del av det store. Derfor er hele verden Guds lidelse, som Carl Jung sier. Og vår helbredelse henger sammen med Guds omsorg for alt. Hva vi gjør med delen, påvirker helheten, og helheten påvirker delen. Så vi trenger å be fuglene om tilgivelse, for vi skriver deres navn på rødlisten. Hver og en av oss er skyldig overfor alle i alt.

Nåden er ikke skilt fra naturen

Som vi forstår av ordet, skal religionen binde oss sammen, men er det ikke fare for at vårt credo er for antroposentrisk? Det er kanskje en av leksene covid-19 har lært oss. Vi vet at mennesket ikke ble skapt ex nihilo i begynnelsen, men ble formet av jord fra marken. Vi kan ikke skille oss fra jordens yrende liv og likevel bevare oss selv. Vi er en del av den store livsveven som er skrevet i Guds hender. Ingen er en øy, vi er en del av det store kontinentet. Vi kan ikke bringe himmelen inn ved å glemme jorden. Nåden er ikke skilt fra naturen. Liljene blomstrer for Gud, fuglene skriver skjønnskrift på himmelen. Hos alt det andre ser vi sannheten om oss selv. I gleden over alt som er så underfullt, husker vi framtiden. Guds framtid, han som skal være «alt i alle» (1 Kor 15,28). Hans viljes hemmelighet er å fullføre sin frelsesplan når tiden er inne: «å sammenfatte alt i Kristus, alt i himmel og på jord» (Gal 1,10). Alt?

Vår globale urettferdighet og vår rovdrift på naturressursene og de minste iblant oss, truer vår egen livssituasjon. Behandlingen av dyrene er et arnested for pandemier. Det er pestens problem i historisk perspektiv. Hvilke kriser står vi overfor hvis vi ikke endrer vår holdning til dyrene? Allerede i 2004 varslet WHO om at «den økende etterspørselen etter animalsk protein» er en hovedrisiko for pandemier.» Det er ikke bare «eksotiske spisevaner» på den andre siden av kloden som øker risikoen for zoonoser.

I fjor uttalte FNs naturpanel at «plantebasert mat er nøkkelen til å kjempe mot klimaendringene.» Og at vårt arealbruk er den største årsaken til naturkrisen og tap av arter; jakt og fangst av dyr er den nest største årsaken. I en rapport fra Universitetet i Oxford går det fram at husdyrproduksjonen legger beslag på 83 prosent av matjorden i verden. Ved å kutte animalske produkter fra kostholdet, er det mulig å frigjøre 75 prosent av landbruksarealet. Det blir klarere og klarere at alt hører sammen; vi står overfor én krise, som truer klimaet, ressursene, helsen, artsmangfoldet, empatien. Framtiden!

Gud er kjærlighet

Likegyldigheten overfor de andre artene rammer vår egen art, og «artenes opprinnelse» er hos kjærlighetens Gud. Er det ikke tragisk at bestanden av virveldyr er redusert med 60 prosent siden 1970? I løpet av 50 år! 2020 skulle være naturens år, men FNs konferanse om biomangfold, som av alle steder var lagt til Kina, ble naturligvis avlyst.

Maja Lunde skildrer en dystopisk framtid, i Bienes historie, Blå og Przewalskis hest. Og hun er ikke en ensom profet. Men til syvende og sist er framtiden ikke i våre hender. Likevel kan vi kanskje lære noe av naturens visdom i dag?

Fuglen forstår ikke våre dogmer, men den har behov for vår tilgivelse. Alt er dyrebart for Gud – sommerfuglene, humlene, biene, blomstene som vender seg mot solen. Kanskje kan de befri oss fra vår frykt og fatalisme? Minne oss om at slutten er i begynnelsen? At alt skal bli gjenopprettet som Gud har talt om gjennom sine profeter (Apg 3,21).

Alt som lever er underlagt kjærlighetens gjenskapermakt. «Harmoni og glede går som pulsslag gjennom hele det umåtelige skaperverket. Fra ham som skapte alt, strømmer liv, lys og glede ut gjennom universets grenseløse rom. Alle ting, fra det minste atom til den største klode, det levende og det livløse, forkynner i ufordunklet skjønnhet og fullkommen glede at Gud er kjærlighet!» (Ellen White: Mot historiens klimaks).