14 minute read
Bibelens profetier er ikke for de nærsynte
Av Reimar Vetne
Nærsynte blikk på samtiden forekommer stadig vekk. For noen adventister er det nå koronapandemien, vaksiner, 5G mobilmaster og strømmålere som er den store grunn til bekymring – alt skal finleses i lys av Daniel og Åpenbaringen. I stedet for å lese Bibelens profetier og spørre: "Hva står det her?" leser man sin samtid og spør: "Er det noe her jeg synes Bibelen burde ha profetert om."
Fram til midten av 1800-tallet var "historisisme" den vanligste måte å forstå den såkalte apokalyptiske litteraturen i Bibelen på. Daniels bok, Åpenbaringen og Matteus 24 inneholder mange profetier om fremtiden og verdenshistorien. Det var opplagt for de aller fleste jødiske og kristne lesere opp gjennom århundrene, at Gud hadde profetert om store verdensbegivenheter før de skjedde.
Gud fortalte den babylonske kongen Nebukadnesar hvordan historien ville rulle videre etter hans tid. "Men etter deg skal det oppstå et annet kongerike, ringere enn ditt, og så et tredje rike, av kobber, som skal herske over hele jorden. Siden skal det komme et fjerde rike" (Dan 2,39-40). Gud gav til og med navnene på disse rikene på forhånd (Dan 8,20-21), en forutsigelse så nøyaktig og imponerende at ateister fra Porfyrius (3. årh. e.Kr.) og fremover har måttet foreslå alternative forklaringer.
Enkelte kristne har derimot ikke vært fornøyd med Bibelens forutsigelse av de store linjene i Guds folks historie, men har ønsket seg innsikt i de små kriser de selv sto overfor. Alle kriger har trigget påstander om at nå er verdens ende nær. Enhver ny pest, plage, uro, makthaver, oppfinnelse og utvikling har vært finlest i lys av Bibelens historier.
For adventisten Uriah Smith på 1800-tallet var det ottomanske rike den store krigstrussel i hans samtid, som han klarte å lese ut av (eller inn i) Daniels bok. Bortsett fra noen ivrige utgivere i blant oss av Uriah Smiths bok i dag, er det vel bare Erdogan som i dag er overbevist om en ottomansk dominans på verdensscenen.
Intet har gjort mer for å diskreditere hva vi mener er den naturlige måten å lese Daniel og Åpenbaringen på, den klassiske historisistiske metode som Adventistkirken følger, enn overivrige fortolkere som ser sine egne problemer som historiens viktigste.
Det farlige er at man går glipp av de profetiske advarsler og lærdommer som Guds ord faktisk har gitt.
Så la gå tilbake til start og få de store profetiske linjer på plass, så vi bedre kan forstå vår samtid i lys av den bibelske verdenshistorie.
Daniels bok
Et gjennomgangstema i Daniel er kongedømme-teologi og maktmisbruk, altså gode og onde måter å lede et folk på. I kapittel etter kapittel ser vi kontrasten mellom menneskelige makthaveres oppførsel på den ene siden og Guds og Guds folks verdier på den andre. Rikene på jorda utnytter makt og tvinger andre for å fylle egne selviske behov. Ofte ser det ut som om de jordiske makthavere vinner over Gud og hans folk. Men Gud er den som har den egentlige allmakt, uten å tvinge noen. Og av og til lar han det skinne igjennom at han er sterkere og at Guds rike vil vinne til sist.
Dette er faktisk temaet i hvert eneste kapittel av Daniel (takk til Harald Giesebrecht for denne innsikt).
Hva er lærdommen for oss i 2021? At det ikke er nok å holde sabbat, betale tiende og unngå grisen for å være på Guds side. Hvis livet ditt handler om å oppnå makt og anerkjennelse, har du misforstått. Hvis du manipulerer mennesker eller tvinger gjennom ditt syn på saker av selviske grunner – i menigheten eller familien eller på jobben – så følger du i det lille horns fotspor og ikke i Menneskesønnens.
Av alle farer som lurer i vårt liv i 2021 er den syndige selviske natur i oss den aller farligste, som ønsker å fremheve oss selv på bekostning av andre. Heller vaksine-bivirkninger i kroppen enn maktgalskap i toppen.
Verdensbegivenheter
Hva de store historiske linjer angår, forutsa Daniels bok de tre rikene Babylon, Medo-Persia og Grekenland ved navn, og et fjerde rike som var enda sterkere. Alle jødiske fortolkere på Jesu tid, samt alle kirkefedre, var enige om at fjerde riket var Romerriket, og at det deretter skulle komme en ufyselig makt, "det lille horn". Her er noen eksempler.
De jødiske bibelkyndige i Aleksandria som oversatte Daniel (og GT) til gresk, benyttet den historisistiske fortolkning av Daniel. De mente profeten fikk framtidssyn fra Gud. For eksempel gjenga de "skipene fra vest" i Daniel 11,30 rett ut som "romerne".
Den jødiske historiker Josefus (første århundre e.Kr.) mente at det fjerde riket i Daniel 2 var Romerriket, og stein-riket som ville treffe og ødelegge statuen,
var en fremtidig makt som ville gjøre ende på romerne.1
Ireneus, menighetsleder i Lyon (andre århundre e.Kr), skrev at det fjerde riket i Daniel 2 og 7 var Romerriket, og at Rom snart ville deles opp i mindre kongedømmer, som indikert av at jernet var blandet med leire (Dan 2) og de ti hornene til det fjerde dyret (Dan 7; Åp 13).2
Tertullian oppfordret sine lesere (rundt 200 e.Kr.) til å be for det romerske rikets stabilitet og styrke for å forsinke Roms profeterte fall og dermed antikrists komme.3
Vi kunne fortsatt. Biskop Cyril i Jerusalem skrev i det fjerde århundre at det var standard lære blant de kristne at Romerriket var det fjerde dyr i Daniel. "The fourth beast shall be a fourth kingdom upon earth, which shall surpass all kingdoms. And that this kingdom is that of the Romans, has been the tradition of the Church's interpreters."4
Idet Romerriket begynte sin nedtur, fulgte de kristne godt med. Hieronymus (rundt 400 e.Kr.) skrev i sin kommentar over Danielsboken at nå begynte profetien om oppløsningen av Rom beskrevet i Daniel 2 og 7 å finne sted.5
Hvilken makt var det som historisk overtok hegemoniet etter Romerriket, som var "det lille horn" som skulle vokse ut av det fjerde dyr? Man kan åpne en hvilken som helst historiebok om denne perioden, middelalderen, og se at det var den kristne kirke med base i Roma.
Kirken? Ville den forfulgte kristne bevegelse selv bli en maktfaktor, en forfølger, og endre på Guds "tider og lov" (Dan 7,25), og ta Guds plass på jord som syndstilgiver? (Dan 8,9-12). Hadde ikke Jesus sagt at de troende skulle være svake i verdens øyne, forfulgt, uten makt, ære og rikdom?
Er det mulig at Jesu egne etterfølgere ville snu 180 grader og bli det motsatte? Kunne de gi etter for maktbegjær og maktmisbruk og være det kommende lille horn i Daniel? Det høres jo helt vanvittig ut. En historisk ironi så tragisk at Jesus, Paulus og Johannes alle valgte å arrangere Daniel-seminarer for å sette fokus på forutsigelsene.
Matteus 24
Jesus benyttet hyppig ord og uttrykk fra Daniel. Lærdommen Jesus peker på fra Daniels bok, er at hans tilhengere ikke skal misbruke makt. Jordisk makt, rikdom og ære er ikke noe å hige etter. Menigheten er en undergrunnsbevegelse av de svake.
Etter at Jesus hadde krydret sine uttalelser gjennom evangeliene med uttrykk og innsikt fra Daniel, går han rett på sak i Matteus 24 (Markus 13; Lukas 21). Personlig er jeg kommet frem til at Matteus 24 er Jesu direkte utleggelse av Daniel 7 og 9.
Matteus 24 er i seg selv et vanskelig kapittel. Hva handler om Jerusalems fall, og hva handler om Jesu gjenkomst?
Det aller vanskeligste vers i kapitlet, er vers 34. Jesus har nettopp beskrevet det som må være verdens ende og hans gjenkomst (vers 30-31). Så sier han et par vers senere at "denne generasjon skal ikke forgå før alt dette skjer".
Tok Jesus feil, siden disiplenes generasjon ikke opplevde Jesu gjenkomst? Kanskje det var Matteus som rotet det til og misforsto Jesus? Mange bibelkritikere foretrekker sistnevnte forklaring.
Nei, forklaringen ligger i at Jesus gjennom talen på Oljeberget vekslet mellom å snakke om Jerusalems fall i det første århundre, og ned gjennom historien til sin gjenkomst, i et ABABAB-mønster.
A Spørsmål om Jerusalems fall (v. 2-3a) B Spørsmål om gjenkomsten og verdens ende (v. 3b) A Beskriver tida frem mot Jerusalems fall (v. 4-20) B Beskriver tida gjennom historien til verdens ende (v. 21-31) A Lærdom – man kan vite når Jerusalems fall er nær (v. 32-35) B Men man kan ikke vite når verdens ende er nær (v. 36-39).
For de som kan gresk, legg merke til at de to synonymer for "ende" eller "avslutning" er brukt konsekvent. I A-seksjonene er det alltid telos (altså om Jerusalems ende), mens i B-seksjonene er det alltid synteleia (altså om verdens ende), en tydelig tekstmarkør for å vise at vi har adskilte seksjoner.
Og det påpekende pronomen houtos/ tauta ("disse" som er nært, "these" på engelsk) blir alltid brukt i A-seksjonene, mens med bare ett unntak brukes ekeinos ("disse hine", "those" på engelsk) blir brukt i B-seksjonene om verdens ende.
Med andre ord, når Jesus skriver at "denne generasjon" vil oppleve alle "disse ting" (v. 34), så vet vi at han snakker om Jerusalems fall i det første århundre fordi det er pronomenet "disse nære" (tauta) som blir brukt.
For de som ikke kan gresk, så anbefaler jeg kap. 69 i Slektenes håp, kapitlet om Matteus 24. Der vil du se at Ellen White også mener at "kriger og rykter om krig" og "enden"( v. 6), ikke handler om verdens ende, men om kriger før Jerusalems fall i det første århundre. Og at "evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden … og så skal enden komme" handler om evangelisering i det første århundret før Jerusalems ende.
Det interessante i Matteus 24 hva Danielsboken angår, er at A-seksjonen slutter med et direkte sitat fra Daniel 9,27. "'Den ødeleggende styggedom', som profeten Daniel har talt om, skal da stå på det hellige sted – forstå det, den som leser!" Daniel 9 hadde profetert det nøyaktige året da Messias skulle stå frem, og når han skulle henrettes (Dan 9,24-27). Og deretter skulle Jerusalem og templet bli ødelagt (9,26-27).
Jesus ber sine disipler å lese Daniel og minner dem om at etter hans død vil byen de elsker, bli lagt i grus.
På samme måte som Jesus avslutter A-seksjonen med et Daniel-sitat, gjør han sannelig det samme med B-seksjonen! Omtrent alle Matteus-kommentarer er enige om at Matt 24,30 henviser til Daniel 7,13-14.
Slik som A-seksjonen (24,4-20) er Jesu utleggelse av Daniel 9, er B-seksjonen (24,21-31) Jesu utleggelse av Daniel 7. Men Jesus bruker litt andre uttrykk. Der Daniel kaller makten som skulle komme etter Romerriket for "det lille horn", bruker Jesus uttrykkene "falske messiaser" og "falske profeter". Det er jo nettopp det som det lille horn er. Det tar Guds plass i (Daniel 7 og 8; falsk messias), og det forsøker å tale på Guds vegne uten å ha hans autoritet, å endre Guds tider og lov ("falsk profet").
Enkelte som leser denne artikkel synes kanskje vaksinasjons-konspirasjoner, Illumaniti og QAnon er kjempespennende, men for Jesus var Danielsboken og det lille horn verdt å snakke om.
2 Tessalonikerne 2
Paulus syntes også at boken var viktig, og minnet tessalonikerne om alle Daniel-seminarene de hadde hatt sammen. Noen i menigheten ble nervøse for om Jesu gjenkomst allerede hadde funnet sted. De
hadde nok misforstått hans første brev (se 1 Tess 5,19), om at Jesus ville komme igjen som en tyv om natten (altså som en usynlig begivenhet, trodde de). Paulus hadde med uttrykket ment at man skulle være årvåken fordi gjenkomsten ville komme som en plutselig og uventet begivenhet.
Så i sitt andre brev forklarer Paulus menigheten at det er noe som gjenstår i den profetiske kalender. Det lille horn hadde jo ikke oppstått ennå, så verdens ende var fortsatt i fremtiden.
I stedet for uttrykket "det lille horn" som Daniel benyttet, eller "falske messiaser og falske profeter" som Jesus kalte dem, bruker Paulus frasen "den lovløse". Hvis du har litt tid en sabbats ettermiddag, så strek under alle beskrivelser av det lille horn i Daniel 7 og 8, og deretter alle beskrivelser av "den lovløse" i 2 Tess 2,1-11. Det er ingen tvil om hvilken tekst i GT Paulus forklarer her. "Han er den som står imot og opphøyer seg mot alt som tilbes og kalles gud. Ja, han tar sete i Guds tempel og gjør seg selv til gud. Husker dere ikke at jeg sa dette da jeg var hos dere?" (2 Tess 2,4-5). Tessalonikerne hadde glemt sin Daniel-lærdom. Må vi ikke begå samme feil!
Åpenbaringen 17
Om vi skulle glemme vår Daniel-lærdom et kort øyeblikk, så får vi trøste oss med at det gjorde Johannes også. Åpenbaringen 17 mangler ikke humor og selvironi.
Åpenbaringen 12 endte med at Johannes så en ren og uskyldig kvinne i hvitt rømme unna forfølgelsen fra Romerriket. Guds folk er gjennom store deler av Skriften symbolisert med en kvinne – en moralsk og ren kvinne når folket fulgte Gud, en umoralsk prostituert når Guds folk var utro (se f.eks. Esek 16; Hos 1-3). Johannes skjønte at den rene og forfulgte kvinne var bevegelsen han var en del av.
Stor var derfor hans overraskelse da han fikk se synene som er beskrevet i kap. 17. Kvinnen i ødemarken var nå blitt en beruset prostituert, som forførte verden til å bryte Guds bud og forfulgte Guds trofaste (Åp 17,3-6).
Johannes var rystet og skjønte ingenting. Dette var vanvittig. Skulle den kristne menighet ha snudd 180 grader rundt og stå for det motsatte av det Jesus sto for? "Jeg ble slått av undring da jeg så henne" (17,6).
En engel som sto i nærheten, blir derimot overrasket over at Johannes var overrasket! "Men engelen sa til meg: Hvorfor er du forundret? Jeg skal fortelle deg hemmeligheten med kvinnen og med dyret som bærer henne og har sju hoder og ti horn" (17,7). Sju hoder og ti horn? Ja visst, vi er tilbake til symbolikken i Daniel 7 igjen.
Og denne endetids-engelen setter i gang med å gi Johannes et lynkurs i Daniel 7. Historien har sju riker, Johannes. Fem av dem er falt, den sjette er nå, og den sjuende vil kun vare en kort tid. Det kommer forresten en åttende makt, men det er den samme som en av de sju (Åp 17,9-11).
Vi kjenner de fem makter som er fortid når Åpenbaringen nærmer seg endetiden. Profetiene har vist oss Babylon, Medo-Persia, Grekenland, Romerriket og den kristne kirke i Rom. De fem var nå fortid. Riket som er "nåtid" i dette kapitlet tror jeg må være "dyret fra avgrunnen"(Åp 11).
Historien går i bølger. En makt begynner å avta mens en annen makt vokser, og på et tidspunkt overtar den ene for den andre. Da Romerriket smuldret bort, vokste den kristne kirke med base i Roma opp i maktvakuumet. Pavekirken var maktfaktoren i Middelalderen. Hva overtok etter den? Renessansen, reformasjonen, opplysningstiden.
Den ateistiske bevegelse vokste, kulminerte med den franske revolusjon, og har dominert Vestens tankegods siden. En vesentlig årsak til av vi sliter sånn med å vinne folk for Jesus i den vestlige post-kristne verden, skyldes dyret fra avgrunnen (Åp 11).
Hva er kronologisk det neste dyret i Åpenbaringen? Dyret fra landjorda (andre halvdel av Åpenbaringen 13).
Jeg må avslutte med en cliffhanger her, av plassmangel. Vi fortsetter i neste måned, om dyret fra avgrunnen i Åpenbaringen 11, landdyret i kap. 13, og de sju rikene i kap. 17.
Det som i verdens øyne (og for andre kristne) så ut som ville adventist-fortolkninger for hundre år siden, er blitt skremmende aktuelle og går i oppfyllelse foran øynene på oss.
Lærdommen jeg personlig trekker er dette: Konspirasjonsteorier om virus og vaksiner, om tankekontroll fra mobilmaster, om politikere som er pedofile (QAnon), om nye verdensordener og Illuminati, om UFOer og grønne menn fra mars – alt sammen kan være gøyalt tidsfordriv hvis man har masse tid til overs.
Men den ekstra tiden har vi ikke. Bibelens profetier har fortalt oss om de virkelige store begivenheter som vi må være klar over. At Gud og Bibelen så nøyaktig kunne gjengi for Daniel hvilke riker som skulle komme, og når Messias ville stå frem og når han ville dø. At Jerusalem ble ødelagt som profetert. At Guds eget folk ville falle fra, forkaste Guds lov, og bli maktgale forfølgere.
At Satan deretter ville endre strategi fra å angripe Guds folk innenfra i kirken, til å lansere en vanvittig ateistisk verdensbevegelse som forsøker å kvele all tro. Og hvordan Satan en siste gang vil forandre strategi i et siste stort bedrag. Åpenbaringen 13 og 17 er langt mer interessant og relevant enn spekulative konspirasjonsteorier på YouTube. For dette er forutsigelser som Gud selv ville vi skulle kjenne til.
Hvis Johannes, Paulus, Daniel – og Jesus – synes noe er viktig, så er det nok riktig.
Reimar Vetnes bok om Åpenbaringen er tilgjengelig på dansk og kan bestilles fra Norsk Bokforlag (tlf. 32161550).
_______________ 1 Josefus, Antiquities 10,10. 2 Ireneus, Against Heresies, bok 5, kap. 26. 3 Tertullian, Apology, kap. 32, i Ante-Nicene Fathers, 3:42-43. 4 The Catechetical Lectures of S. Cyril, 15:13, i Nicene and
Post-Nicene Fathers, 2. serie, 7:108. 5 Gleason L. Archer, Jerome's Commentary on Daniel (Grand Rapids: Baker, 1958), 32.
Reimar Vetne har vært pastor og distriktsleder i Norge, bor nå i Danmark, men utvikler kurs for Norsk Bibelinstitutt.
