8 minute read
Fornuften og Åndens ledelse
Av Edwin Torkelsen
Forstanden er den viktigste av alle gaver Gud har gitt oss. Det er med forstanden vi opplever og tolker alt vi ser, hører, leser og gjør. Men vår forstand er begrenset, og den varierer fra person til person. Derfor er det alltid en risiko for at vi stoler for mye på den. Det gjelder spesielt når og hvordan vi leser Bibelen.
Paulus gir oss to viktige råd: a) Vi må ikke «ha for store tanker om deres [vår] egen forstand» (Rom 11,25). b) « ... bruk din forstand og vær sindig!» (Rom 12.3).
Vi bør hver dag be Gud om å opplyse vår forstand. Legg merke til kong Davids sluttord i Sal 139: «Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte, prøv meg og kjenn mine tanker! Se om jeg følger avguders vei, og led meg på evighetens vei!» (v. 23-24). Kongen var ikke skråsikker på egne meninger.
Gud opplyser og leder oss ved Den hellige ånd. Men hvordan skjer det?
Noen hevder at de har mottatt en privat åpenbaring. Det kan minne om Østens oppvåkningsmystikk. Da bør vi være på vakt, selv om de viser til Bibelen aldri så mye. Andre viser til hvor mye de har studert Bibelen og bedt om Guds veiledning, og tror at derfor er deres oppfatninger korrekte.
Privat studium og bønn er viktig, men ingen garanti for at egne synspunkter er gyldige. Det ser ut til at Gud veileder oss på en måte som setter vår ydmykhet på prøve: Ånden sender andre mennesker for å veilede oss. Ånden leder oss i et fellesskap som deler sine inntrykk og synspunkter. Derfor er det viktigere å lytte til andre enn å påstå noe selv.
Eksempel 1
Den etiopiske hoffmannen studerte Skriften på egen hånd. Det var først da Ånden sendte Filip til ham at han forsto det han leste (Apg 8,26ff).
Eksempel 2
Paulus fikk en personlig åpenbaring på veien til Damaskus. Men Gud ba han gå inn i byen for «der vil noen si deg hva du skal gjøre» (Apg 9,6).
Eksempel 3
Begge parter kom til menighetsmøtet i Jerusalem overbevist om at deres synspunkt på omskjærelsen var det riktige. Det ene partiet hadde alle skriftstedene på sin side. Det andre partiet viste til Åndens virke og virkninger i utlandet. Så drøftet de saken – heftig, selvsagt (Apg 15, 2.7). Så talte Peter, Paulus, Barnabas og Jakob til dem. Beretningene om Åndens virke ble lyttet til. «Da ble hele forsamlingen stille» (v. 12).
Det ble stille!
Først da fikk Ånden slippe til. Jakob siterte Skriften (antagelig Amos), men ingen av skriftstedene som Skriftpartiet siterte. Hans argument var forstandig: «Derfor mener jeg at vi ikke skal lage vanskeligheter for de hedningene som vender om til Gud» (v. 19). Hans synspunkt gikk imot skriftstedene som Skriftpartiet bygget sitt argument på. Én ting er sikkert: Jakob var ikke tilhenger av å lese Skriften snevert etter «slik-denstår» metoden. Man må bruke forstanden og ta hensyn til tid, sted og omstendigheter.
Derfor våget møtet å skrive: «Den hellige ånd og vi har besluttet» (v. 28). Det var et kompromiss som tok hensyn til begge parters samvittighet og sikret enhet til tross for uenighet. Derfor kunne Paulus oppfordre menigheten i Efesos til å leve «et liv som er verdig det
kallet dere har fått, i mildhet, ydmykhet og storsinn, så dere bærer over med hverandre i kjærlighet. Sett alt inn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen» (Ef 4,1-3). «Åndens enhet» bygger på «fred», ikke enighet i alt.
Eksempel 4
Brevet fra Jerusalem-møtet løste ett problem – og laget et nytt ved å konkretisere både «åndelige» og «fysiske» hellighetskrav. Hvor gikk skillet mellom de «helt nødvendige tingene» og de ikke fullt så nødvendige tingene? Brevet ga et forbud mot å spise «kjøtt som er ofret til avgudene» (Apg 15,29). Det skapte et problem.
Paulus var ikke enig. Han bøyde seg ikke for konsilvedtaket. I sitt første brev til menigheten i Korint skrev han: «Når det gjelder kjøtt som har vært ofret til avgudene, er det nok slik at vi alle har kunnskap. ... Om noen mener å ha forstått noe, da har han ennå ikke forstått det slik han burde» (1 Kor 8,1-2). Han sa ganske enkelt: Gjør det som passer dere selv best. Begrunnelsen var like enkel: Vi vet «at det ikke finnes noen avgud i verden og ingen Gud uten én» (v. 4). Han flyttet offerkjøttet fra kurven for viktige saker over i kurven for uviktige saker. Han viste en pragmatisk holdning: «Men mat fører oss ikke nærmere Gud. Vi oppnår ikke noe om vi spiser, og vi taper ikke noe om vi lar være» (v. 8).
Samtidig ba han dem å vise hensyn og toleranse for dem med en «svak samvittighet» som forbød dem å spise slik mat (v. 9ff). Dermed ble Åndens enhet i Kristus bevart. Enhet forutsetter ikke enighet, et prinsipp Ellen White framholder i flere sammenhenger, f.eks. her:
«På et tre er ikke to løvblad nøyaktig like. Alle tenker heller ikke likt. Men selv om det er slik, kan det likevel være enhet i mangfold» (Review and Herald, 4 juli, 1899).
Eksempel 5
I 1840-50-årene hadde våre pionerer flere "bibelkonferanser" hvor de drøftet hva Bibelen lærte om forskjellige trosspørsmål. Diskusjonene var heftige. De var uenige og sta, noen ganger helt fastlåst. Da ba de om Åndens ledelse. Samtalene fortsatte og gradvis ble de enige om noen få sentrale (men ikke alle) synspunkter: (1) Jesu gjenkomst; (2) helligdomstjenesten; (3) sabbaten; (4) profetiens gave; (5) de dødes tilstand.
Fire av disse punktene er senere blitt endret slik at forståelsen er blitt dypere eller vektlagt annerledes. Det femte punktet, om de dødes tilstand, er slik vi alltid har forstått det. (Jfr. William Johnssons bok Authentic Adventism s. 83-84). De nøyde seg med enhet i mangfold.
Eksempel 6
Pionerene og vi som fulgte etter dem var og er uenige om en del ting. Heldigvis har SDA ikke alltid vært preget av urokkelig enighet. Det har åpnet døren for at "sannheten for vår tid" fortsatt kan være "for vår tid" og ikke bare for 1800-tallet. Fra begynnelsen av var det et særtrekk ved SDA at vi var åpne for endret forståelse. Vi kaller det progressiv sannhet.
Her er en liste over noen temaer som vi enten har vært og/eller fortsatt er uenige om. Listen er kanskje lenger enn du setter pris på. Se det som en åpen dør til å gå framover i kunnskap og visdom. (1) Organisasjon; (2) Trosbekjennelser; (3) Treenigheten; (4) Loven i Galaterbrevet; (5) Den lukkede dør; (6) Det «stadige» i Daniels bok; (7) Kongen fra nord; (8) Tiende; (9) Svinekjøtt; (10) Jesu natur; (11) Frelseslæren; (12) Rettferdiggjørelse ved tro; (13) Helliggjørelse; (14) Ellen Whites rolle og autoritet; (15) Inspirasjonens virkemåte; (16) Perfeksjonisme/ syndfrihet; (17) Den siste generasjons syndfrihet; (18) Kvinnens plass i hjem og menighet; (19) "Mannen som hode"-ideologien; (20) Ordinasjonens egenart og praktisering; (21) Ordinasjon av kvinner; (22) Sabbatens begynnelse og slutt; (23) Åndens natur; (24) Åndelig autoritet; (25) Kirkelig autoritet; (26) Lydighetsplikt mot autoriteter; (27) Fornuftens rolle i bibelstudiet; (28) Prinsipper for bibellesning; (29) Profetitolkning; (30) Den undersøkende dom; (31) Gudstjenesteformene; (32) Klesdrakt; (33) Smykker; (34) Mat; (35) Alkohol/vin; (36) Kaffe; (37) Skjørtelengde og utringning (jenter); (38) Hårlengde og slipsnål (gutter); (39) Permanent i håret; (40) Pelskåper; (41) Sminke; (42) Nylonstrømper; (43) Aktiviteter på sabbaten; (44) Sabbatsklær; (45) korsetter; (46) Skopuss og dusjing på sabbaten; (47) Dans; (48) Kino; (49) Musikk; (50) Musikkinstrumenter; (51) Fotografier; (52) Restaurantbesøk på sabbaten; (53) Juletrær; (54) Kjøpe is 17. mai - hvis den er en sabbat; (55) Tur i skogen i stedet for gudstjeneste i kirken; (56) Konkurransesport; (57) Gifteringer; (58) Seksualitet; (59) Samlivsformer; (60) Klimaendringer; (61) Vaksiner; (62) Politisk engasjement; (63) Stemme ved valg; (64) Abort; (65) ..... (fyll inn ting jeg har oversett).
«Ennå har jeg mye å si dere…»
For den som er på kjetterjakt, er det nok av temaer å ta fatt i. Skal vi lage kirkeregler for alle disse sakene? Skal vi ha inkvisisjonskomiteer som skal spore opp dem som bryter noen av reglene våre? Noen mener det er nødvendig. Hvor ble det av den åndelige enhet i mangfoldet?
Ideen om "Sannhet for vår tid" krever tid, studium, innsats, kunnskap – og bruk av vår forstand. Vi har ikke noe alternativ til forstanden. Uten den, dør vi – både fysisk og åndelig. Den fremste forutsetningen for at Ånden skal kunne veilede oss, ser ut til å være at vi lytter, ikke bare til egne, men også andres tanker. Å godta påstander, også våre egne, ukritisk, er farlig. Å lytte til enhver "ånd" som bekrefter vårt eget syn, strider mot rådet fra Johannes om å prøve åndene om de er av Gud eller ikke (1 Joh 4,1). Åndens frukt (Gal 5,22) er kanskje den beste målestokken på åndenes kvalitet.
Den hellige ånd kommer til den enkelte på den måten Ånden selv bestemmer (1 Kor 12,1-11). Vi kan ikke konstruere en «oppskrift» for hvordan Ånden skal virke. Ånden lærer oss å leve i et dynamisk fellesskap, alltid beredt til å møte dagens situasjon og behov. Vår forståelse av frelsesplanen ble ikke støpt i betong en gang for alle i en trosbekjennelse, noe pionerene våre fryktet mer enn noe annet.
Ånden gir liv og kraft. Den sier: Gå framover! Beveg dere! Jeg vil undervise dere underveis! "Dette har jeg sagt dere for at dere skal huske at jeg sa dette om dem, når deres tid kommer ... Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men når sannhetens Ånd kommer, skal han veilede dere til hele sannheten" (Joh 16,4.12-13).
Dette er Jesu ord. Kan det sies tydeligere?
