UNDERVISNING
Fornuften og Åndens ledelse Av Edwin Torkelsen Forstanden er den viktigste av alle gaver Gud har gitt oss. Det er med forstanden vi opplever og tolker alt vi ser, hører, leser og gjør. Men vår forstand er begrenset, og den varierer fra person til person. Derfor er det alltid en risiko for at vi stoler for mye på den. Det gjelder spesielt når og hvordan vi leser Bibelen. Paulus gir oss to viktige råd: a) Vi må ikke «ha for store tanker om deres [vår] egen forstand» (Rom 11,25). b) « ... bruk din forstand og vær sindig!» (Rom 12.3). Vi bør hver dag be Gud om å opplyse vår forstand. Legg merke til kong Davids sluttord i Sal 139: «Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte, prøv meg og kjenn mine tanker! Se om jeg følger avguders vei, og led meg på evighetens vei!» (v. 23-24). Kongen var ikke skråsikker på egne meninger.
Gud opplyser og leder oss ved Den hellige ånd. Men hvordan skjer det? Noen hevder at de har mottatt en privat åpenbaring. Det kan minne om Østens oppvåkningsmystikk. Da bør vi være på vakt, selv om de viser til Bibelen aldri så mye. Andre viser til hvor mye de har studert Bibelen og bedt om Guds veiledning, og tror at derfor er deres oppfatninger korrekte. Privat studium og bønn er viktig, men ingen garanti for at egne synspunkter er gyldige. Det ser ut til at Gud veileder oss på en måte som setter vår ydmykhet på prøve: Ånden sender andre mennesker for å veilede oss. Ånden leder oss i et fellesskap som deler sine inntrykk og synspunkter. Derfor er det viktigere å lytte til andre enn å påstå noe selv.
22
Eksempel 1 Den etiopiske hoffmannen studerte Skriften på egen hånd. Det var først da Ånden sendte Filip til ham at han forsto det han leste (Apg 8,26ff).
Vi kan ikke konstruere en «oppskrift» for hvordan Ånden skal virke. Ånden lærer oss å leve i et dynamisk fellesskap, alltid beredt til å møte dagens situasjon og behov.
Eksempel 2 Paulus fikk en personlig åpenbaring på veien til Damaskus. Men Gud ba han gå inn i byen for «der vil noen si deg hva du skal gjøre» (Apg 9,6). Eksempel 3 Begge parter kom til menighetsmøtet i Jerusalem overbevist om at deres synspunkt på omskjærelsen var det riktige. Det ene partiet hadde alle skriftstedene på sin side. Det andre partiet viste til Åndens virke og virkninger i utlandet. Så drøftet de saken – heftig, selvsagt (Apg 15, 2.7). Så talte Peter, Paulus, Barnabas og Jakob til dem. Beretningene om Åndens virke ble lyttet til. «Da ble hele forsamlingen stille» (v. 12). Det ble stille! Først da fikk Ånden slippe til. Jakob siterte Skriften (antagelig Amos), men ingen av skriftstedene som Skriftpartiet siterte. Hans argument var forstandig: «Derfor mener jeg at vi ikke skal lage vanskeligheter for de hedningene som vender om til Gud» (v. 19). Hans synspunkt gikk imot skriftstedene som Skriftpartiet bygget sitt argument på. Én ting er sikkert: Jakob var ikke tilhenger av å lese Skriften snevert etter «slik-denstår» metoden. Man må bruke forstanden og ta hensyn til tid, sted og omstendigheter. Derfor våget møtet å skrive: «Den hellige ånd og vi har besluttet» (v. 28). Det var et kompromiss som tok hensyn til begge parters samvittighet og sikret enhet til tross for uenighet. Derfor kunne Paulus oppfordre menigheten i Efesos til å leve «et liv som er verdig det
Adventnytt 3-2021
