Er du der, Gud?

«Er du der, Gud?», et spørsmål som har fart igjennom hodet mitt mange ganger. Ja, er Gud her? Finnes han? Og om han finnes, bryr han seg? Og om han finnes, kan jeg stole på at han tar vare på meg? Leder meg? Kan gi meg tegn?

Jeg tviler ofte, men hvorfor?

Gud, er du der?

Av Guro Edvardsen

Jeg har vokst opp på en gård der naturen og alt den har å tilby, har ligget rett utenfor døra. Naturen har vært mitt tilfluktssted når tanker og følelser har blitt for intense, og ofte har jeg havnet i samtale med Gud på disse turene ut i naturen. Har jeg virkelig hatt det tøft, har jeg ofte spurt meg selv:

«Gud, er du der?»

Jeg har aldri hørt en stemme svare, men som regel har en titt opp på stjernehimmelen, eller stillheten og storheten i naturen selv, vært svar nok, og derfra har tankene vandret til Salme 8,4-5:

«Når jeg ser din himmel, dine fingrers verk, månen og stjernene som du har satt der – hva er da et menneske at du kommer ham i hu, en menneskesønn, at du ser til ham.»

Jeg studere for tiden til å bli dyrepleier, og i den sammenheng har vi hatt en hel del anatomi, fysiologi og for tiden har vi om infeksjonsbiologi. Det er utrolig interessant å lære om, og jeg imponeres stadig av hvor finjusterte vi er, det er helt utrolig hvordan kroppen vår fungerer.

Men hva har dette med tvil å gjøre? Vel, jeg hører stadig prat om evolusjon, om utviklingene til dyr og andre arter som har vart i millioner av år, en forklaring på hvorfor ting er som de er, en forklaring der Gud og tro ikke er involvert i det hele tatt. Og det er her min personlige «overbevisning» kommer frem. For jo mer jeg lærer, jo mer overbevist blir jeg om at Gud finnes. Noe meget intelligent finnes der ute, noe som skaper liv, noe som sørger for at hjertet starter å pumpe, metabolismen holdes i gang, noe som sørger for at her på jorden, her kan vi leve.

Så hvorfor tviler jeg?

Ofte føler jeg at Gud ikke er der, akkurat på samme måte som jeg kan føle at han er der. Noen ganger blir hverdagen så travel... Nei, det var jug. Omtrent hele tiden er hverdagen så travel at jeg glemmer Gud. Ja, den er så travel at når jeg først vender meg til Gud for å prate med ham, føles det unaturlig og fjernt, og jeg begynner å lure:

«Finnes Gud virkelig?»

Eller, ofte stiller jeg spørsmålet på denne måten: «finnes du, Gud?». Det er vanskelig å ikke snakke til Gud, selv når jeg tviler, litt rart, men det i seg selv forteller meg at

1. det er vanskelig å gjøre om på en vane, eller 2. jeg tror innerst inne. Blir det for enkelt? Jeg vet ikke.

Men, la oss ta for oss den neste måten å tvile på, for om Gud finnes, bryr han seg? Kan jeg stole på ham? Hvordan kan jeg vite om han leder meg, gir meg tegn?

Og her, min venn, her har jeg slitt, i maaaaaange år. I en alder fra 14-18 år var mitt høyeste ønske å gjøre Guds vilje. Jeg ba om Guds vilje HELE tiden. Jeg ba om hans vilje når det kom til fremtidige valg som karriere, ektefelle og generelt, bare gjøre Guds vilje. Jeg var så redd for å «gjøre» feil, altså å gjøre noe som ikke var «Guds vilje», at jeg ble helt utslitt, for jeg fikk sjeldent ordentlige svar.

Jeg skal komme med et eksempel her, for det var så fryktelig intenst og viser hvor «vanskelig» det noen ganger er å stole på at Gud vil oss vel. Jeg ble sammen med mannen min da jeg var 16 år, i den perioden var det veldig viktig for meg å gjøre Guds vilje, det var det for mannen min også. Vi ba mye over forholdet vårt, vi gikk inn i forholdet med en intensjon om at vi skulle gifte oss etter hvert, om det var Guds vilje.

I flere år ba jeg om dette, «Gud, er dette forholdet din vilje?». Jeg følte jeg aldri fikk noe svar. Jeg tvilte ofte, tvilte på Guds vilje, tvilte på forholdet til meg og mannen, jeg var redd for at det IKKE skulle være Guds vilje, for jeg hadde det så bra, og jeg var så glad i denne mannen.

Til slutt var det faktisk mannen som ble lei av all denne vinglingen, og en dag sa han «Guro, nå må du bestemme deg, skal vi gå for dette eller ikke? Nå orker jeg ikke mer usikkerhet!»

Da måtte jeg velge, og jeg valgte så klart å bare være… sikker på at forholdet var noe godt. I samme stund valgte jeg vel også, uten å egentlig å vite det, å tro på at Gud er god, og han vil oss bare det beste.

Jeg angrer ikke på valget.

Så til konklusjonen: Vi møter vel alle på tvil igjennom livet, enten på at Gud virkelig eksisterer, eller vi tviler på at Gud virkelig hører, tviler på at han ønsker oss godt. Vel, da kan jeg bare dra frem Salme 8 igjen. Det finnes utallige mennesker der ute, utallige stjerner og planeter, universet har ingen ende, og allikevel så ser Gud oss, hver enkelt av oss, og han vil oss bare vel.