6 minute read
Hvordan begynner et åndelig liv?
Kenneth Bergland
Du har kanskje lengtet etter å leve et åndelig liv med Gud, men får det liksom ikke helt til? Du har hørt på andre fortelle om hvordan det er å leve med Gud, men forstår ikke hvorfor du ikke kan oppleve det samme? Eller en venn av deg kommer og spør deg: “Hvordan begynner jeg et åndelig liv?” Hva svarer du da?
Alternativ
Spørsmålet har fått ulike svar. Noen hevder at det åndelige livet begynner med syndserkjennelse og -bekjennelse. Og de kan vise til bibelske tekster som underbygger dette (Matt 3,1–2; Apg 2,37–38). Andre mener det begynner med rettroenhet (Rom 10,14.17), rett adferd (Jak 2,18–20), en overnaturlig erfaring med Gud (2 Mos 3,2–5; Apg 9,3–6), eller at grunnlaget ligger i at vi som mennesker har en ånd ved siden av et sinn og en kropp (1 Tess 5,23). Så har vi dem som hevder det åndelige livet begynner ved en erkjennelse av Guds kjærlighet og godhet mot oss (Joh 3,16; Rom 2,4; 1 Joh 4,19). Og alle ser ut til å ha bibelske vers som belegg.
Nå har alle disse retningene mulige svakheter. Syndserkjennelse og -bekjennelse kan for eksempel føre til selvopptatthet og kritikk av andre. Rettroenhet kan føre til at troen blir upersonlig og hard. Rett adferd kan føre til et regime av hva en selv og andre skal og ikke skal gjøre. Åndelig erfaring kan føre til svermeri og selvhevdelse. Skillet mellom ånd, sinn og legeme kan føre til en mer abstrakt og irrasjonell mystikk. Guds kjærlighet kan føre til en sentimental toleranse. Så hvilken av tilnærmingene gir den mest bibelske og sunne tilnærmingen til åndslivet?
Joh 3 og den åndelige fødsel
I Joh 3 møter vi en mann som ikke er fornøyd med en teoretisk forståelse av det åndelige livet. Han var en av nasjonens ledende religiøse ledere, men erkjente at noe manglet i sitt eget liv. I møte med Jesus fikk han en lengsel etter å leve et sant åndelig liv. Det er i dialogen mellom ham og Jesus at sistnevnte uttaler det kjente verset Joh 3,16: “For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.”
Jeg skal innrømme at jeg ofte har lest dette verset først og fremst som en beskrivelse av frelsesplanen. Men når vi leser sammenhengen det kommer i, ser vi at verset kommer som et svar på Nikodemus’ spørsmål om hvordan det er mulig å oppleve en åndelig fødsel (Joh 3,1–9). To ganger spør han Jesus om et svar på dette spørsmålet. I disse versene vektlegger Jesus nødvendighe-
ten av en åndelig fødsel, og at det er Guds ånd alene som kan føde oss på ny. Men han svarer ikke helt på Nikodemus’ spørsmål om hvordan dette kan skje.
Etter å ha brukt tre vers på å irettesette Nikodemus og understreke hvor viktig det er at han som religiøs leder vet svaret på dette spørsmålet, svarer Jesus endelig hvordan Nikodemus kan erfare denne åndelige fødselen personlig (Joh 3,13–18). Gud elsket verden så høyt at han ga Jesus på to måter: først idet han steg ned fra himmelen og for det andre ved at han ble løftet opp på korset. Akkurat som folket i ørkenen ble reddet ved å se på kobberslangen i tro på at det var løsningen for dem, blir vi frelst når vi ser på den oppløftede Jesus som vår frelse. Guds kjærlighet til oss på Golgata motsetter seg en sentimental toleranse. Det var en tøff kjærlighet som var villig til å gå like i døden, og gjennom sin død tar Jesus på seg lovens rettmessige dom over oss. Skillet mellom rett og galt blir opprettholdt og vår synd sones, samtidig som han utøser sin kjærlighet til oss for å frelse deg og meg.
La oss likevel ikke glemme at dette er Jesu svar på hvordan vi blir født på ny som åndelige mennesker. Det er ikke bare en utlegging av frelsesplanen. Jesus åpner opp her for deg og meg hvordan det åndelige livet begynner. Det er her Joh 3,16 gis som nøkkel i den åndelige fødsel, i det vi ser Guds selvoppofrende kjærlighet til oss i Kristus.
Når vi ser Guds kjærlighet til oss i Kristus, når vi lar dette synke inn og åpne tankene våre for hvem Gud i sannhet er, idet vi svarer med et dypt ‘ja’ til ham i vårt hjerte, føder Gud samtidig et nytt liv og en tro i oss. Like lite som et spebarn føder seg selv, så er dette ikke en naturlig prosess hvor våre egne tanker eller vår egen vilje føder en ny ånd og tro i oss: “alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. De er ikke født av kjøtt og blod, ikke av menneskers vilje og ikke av manns vilje, men av Gud” (Joh 1,12–13). Og samtidig skjer det en mental endring parallelt med den åndelige fødsel, som dype understrømmer i havet bryter gjennom også i overflaten. I det vi får en ny overbevisning og nye tanker, må vi bare ikke bli forvirret og tro at disse, og mer av disse, er kilden i vårt åndsliv. Et sant åndelig liv fødes av Gud i oss. Alt annet åndsliv er bare avgudsdyrkelse og overtro. “Vi elsker fordi han elsket oss først” (1 Joh 4,9). Så er det Gud som føder en ny ånd i oss, og han gjør det ved at hans kjærlighet til oss åpner vårt hjerte og våre tanker for ham.
Hva da med syndserkjennelse og –bekjennelse, rettroenhet, rett adferd, åndelig erfaring, og menneskets tre fasetter av ånd, sinn og kropp? Dette er tema som har sin rettmessige plass i det åndelige livet. Men Jesus selv ser ut til å være tydelig på at det er Guds kjærlighet til oss mennesker som er begynnelsen og drivkraften i et sant åndelig liv.
Ellen White og Guds kjærlighet
For Ellen White var Guds kjærlighet til oss mennesker det sentrale temaet. I hennes klassiske guide i det åndelige livet, Veien til Kristus, begynner hun med å beskrive Guds kjærlighet. Hun skriver at “kjærlighet er grunnlaget for gudfryktighet. . . . Men husk at vi aldri kan komme i besittelse av den rette ånd ved å prøve å elske andre. Det primære som trengs, er Kristi kjærlighet i hjertet. Når selvet smelter sammen med Kristus, springer kjærligheten fram spontant” (Ellen White, Ord som lever, 280).
Hun begynner første bok i sin fembinds serie om konflikten mellom Gud og Satan med setningen “Gud er kjærlighet”, og slutter den siste boken i serien, Mot historiens klimaks, med samme setning (Ellen White, Mot historiens klimaks, 519). Fordi Guds kjærlighet står så sentralt i det åndelige livet, er det også det viktigste og siste verden vil trenge å høre: “De siste strålene av barmhjertig lys, det siste budskapet om nåde til verden, blir en åpenbaring av hans ømme og kjærlige karakter. . . . Det er ingenting verden trenger mer enn en åpenbaring av Frelserens kjærlighet gjennom menneskelige redskaper” (Ellen White, Ord som lever, 303, 305). Et liv fylt av Guds kjærlighet, er også det som vil ha størst innvirkning på andre: “Det sterkeste argument til forsvar for evangeliet er en kjærlig og elskverdig kristen” (Ellen White, Helse og livsglede, 357).
Det er en forvandlende og nyskapende kraft i Guds kjærlighet. Når vi velger å åpne opp for og mediterer rundt de glimt av Guds kjærlighet som speiles i naturen eller nære menneskelig relasjoner, og som beskrives i ennå større bredde og dybde i Bibelen, skjer det en forvandling i oss. Et nytt åndelig liv fødes inni oss og får daglig næring.
Kenneth Bergland har Pastoransvar i nordnorsk distrikt: Bø, Melbu, Sortland, Harstad.
