Da jeg møtte Gud

AV: Melissa Myklebust

Melissa Myklebust er studentpastor for de tre Oslo-menighetene: Betel, Ulsrud og Cornelius.

Det var mørkt ute, snøen lå hvit og stille, og hele nabolaget gjorde seg klar for en ny natt. Det var tydelig å se at det hadde snødd litt i kveld. Selv om det var kaldt ute, var det godt og varmt inne. Det var mørkt i rommet. Men under den gode, varme dyna var det lyst og lunt. Innimellom måtte dyna lettes litt på for å få nok luft. Lommelykta ga godt leselys, nesten litt for godt. De hvite sidene lyste opp. Det var ikke så mye jeg pleide å lese, bare et par vers de kveldene jeg huska det. Jeg likte jo egentlig ikke å lese. Jeg ville ikke bli oppdaga. Det var derfor jeg lå sånn under dyna, med lommelykt, etter at foreldrene mine hadde vært og sagt god natt. Jeg hadde begynt i 1. Mosebok 1,1 og lest litt hver kveld. Nå, etter 2-3 uker, var jeg kommet til kapittel 6. Der begynner fortellingen om Noa. Jeg leste bare et lite avsnitt som vanlig. Det ble raskt for varmt og for dårlig luft under dyna til at jeg orka å lese mer. Denne kvelden leste jeg det avsnittet der Gud ser ned på jorda, og ser at alle er onde. Det fantes ikke noe godt lenger. Men så står det: «Men Noa fant nåde for Herrens øyne» (1 Mos 6,8). Setningen slo meg, som lyn fra klar himmel. Noa fant nåde for Herrens øye. Tenk da. Herren, kjære Gud i himmelen, hadde medlidenhet, omsorg, og så i nåde til Noa til tross for at alt som levde var fortært av ondskap. Det fikk meg til å tenkte.

Lommelykta var slått av og lagt tilbake i skuffen. Bibelen var lagt tilbake på hylla, der den hørte hjemme. Jeg lå der med hodet på puta og dyna opp til haken og tenkte. Jeg husker jeg tenkte at hvis Noa kunne «finne nåde for Herrens øyne,» da måtte vel Gud også ha nåde nok til lille meg. Da ser vel Gud også ned på meg med kjærlige, nådige øyne. Øyne som søker kontakt. Jeg så det hele for meg den kvelden i februar, da jeg var 13 år. Den kvelden da snøen lå stille ute. Den kvelden jeg hadde fått lest uten å bli forstyrra. Den kvelden jeg innså at det er plass til meg i Guds nåde. Den kvelden bestemte jeg meg!

Mange år senere var jeg forvirret, frustrert og oppgitt. Jeg lurte på hvorfor jeg gadd alt dette med Gud, tro og kristendom. Folk sa at jeg bare måtte be om det, men jeg hadde ikke gjort annet i over et år og ennå visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg fikk i hvert fall ikke de tydelige svarene jeg ville ha. Det var sommer, jeg var 19. Jeg var ferdig med et årsstudium og hadde nå fått 5 skoleplasser på ulike universiteter. Hva skulle jeg velge? Tilværelsen føltes håpløs, Gud virka fjern. Gud gikk fra å være den nådige Guden som møtte meg i en lesestund under dyna da jeg var 13, til å bli fjern og avvisende da jeg lette etter svar som 19. I villrede, famlende, fortapt i min egen håpløshet var jeg desperat etter å finne en løsning på hva jeg skulle gjøre med livet mitt. Jeg husker jeg sa til Gud: «Dette får du fikse, ellers gidder jeg ikke mer og da er det takk og farvel.»

Som teologistudent en måned senere, ble jeg superskeptisk da jeg skulle dele rom med ei ukjent jente på internatet. Jeg så for meg kulturkræsj, stress, kommunikasjonsproblemer, misforståelser og dårlig søvn. Men jeg ble gradvis kjent med en koreaner som viste seg å være verdens skjønneste jente. Vi småprata som best vi kunne om kveldene, hilste på hverandres foreldre på Skype, delte våre lands beste sjokolader, jeg lærte å spise med pinner, vi hørte på musikk sammen og fant på ting som to gode venner gjør. Så en kveld... Det var mørkt ute. Gardinene var trukket for, tennene pusset og musikken avslått. Som vanlig prata vi litt for å bli bedre kjent. Plutselig, som lyn fra klar himmel, spurte hun: «Melissa, hvordan kan jeg tro på Gud? Kan du lære meg å tro på Gud?» Jeg merka at jeg brått fikk hakeslepp, ble sjokkert, helt paff. Hva svarer man på et sånn spørsmål? Tidligere hadde hun spurt om å låne den engelske Bibelen min, men dette hadde jeg ikke forventa. Tankene raste avsted i en vill fart: «Oi! Hva skal jeg si nå? Her sitter jeg, og vet ikke helt hva jeg skal tro om Gud. Og jeg som var på nippet til å gi slipp på alt som har med aktiv tro å gjøre, som ikke føler meg «spesiell nok» eller som en god nok troende til å studere teologi egentlig, men gjør det likevel. Jeg som tviler, og lurer på hvorfor jeg gidder…» Men så tenkte jeg: «Nei, ærlig talt Melissa. Nå må du skjerpe deg! Du vet jo godt hvem Gud er. For tro på Gud, det gjør du. Så noe om Gud og tro burde du jo klare å si.»

Akkurat hva jeg sa, husker jeg ikke. Men jeg husker vi prata, masse. Jeg fikk opplevelser med Gud jeg aldri hadde drømt om gjennom samtalene, mange lange kvelder, bibelstudier og bønner med min koreanske romvenninne. Superspennende! «Hvis det er sånn det er å følge Jesus, da er det verdt det,» tenkte jeg. For i Guds nåde er det plass nok.

Den kvelden, i september da jeg akkurat hadde fylt 20 år. Den kvelden da jeg egentlig hadde mest lyst til å legge meg tidlig. Den kvelden jeg ikke visste hva jeg skulle si. Den kvelden jeg for første gang opplevde at Gud kan bruke meg. Den kvelden innså jeg at det fortsatt er plass til en som ikke har alle svarene i Guds nåde. Den kvelden bestemte jeg meg, igjen!

I Guds nåde er det plass til deg også. Har du bestemt deg?