8 | 20. MAI Sabbaten og endetiden

Sabbaten og endetiden

Bakgrunnsstoff:

Jak 2,8–13; 5 Mos 5,12–15; Sal 33,6.9; 2 Pet 3,13; Åp 14; 21,1.

Minnevers:

Og bringe Guds frelsesplan fram i lyset, det mysteriet som fra evighet av har vært skjult hos Gud, han som skapte alt. (Ef 3,9).

Menneskets verdi skyldes at vi er skapt like. Det at Gud har skapt oss, gir hver enkelt verdi. Den ufødte i mors liv, tenåringen som er lam i ben og armer, den unge voksne med Downs syndrom og bestemoren med Alzheimer: samtlige er verdifulle for Gud. For det første er Gud deres Far. De er hans sønner og døtre. «Gud, han som skapte verden og alt som er i den, han som er herre over himmel og jord, han bor ikke i templer reist av menneskehender ... Av ett menneske har han skapt alle folkeslag. Han lot dem bo over hele jorden.» (Apg 17,24–26).

Vi har en felles arv. Vi tilhører samme familie. Vi er brødre og søstre, formet av den samme Gud. Skapelse gir en sann følelse av egenverd. Da genene og kromosomene formet deg, kastet Gud mønsteret: Det finnes ingen annen som deg i hele universet. Du er unik, av så stor verdi at Gud som skapte verden, tok vår eksistens og ofret seg selv for deg og din synd!

DOM, SKAPELSE OG ANSVAR

Hvis vi bare er en samling tilfeldige celler, bare et produkt av tilfeldigheter og en avansert afrikansk ape og ikke noe mer, så har livet ingen større mening. Hvis vi bare er ett av åtte milliarder mennesker som slåss om et sted å være til, mister livet sin hensikt, annet enn bare overlevelse. Bibelens skapelse gir oss derimot en grunn til å leve og et moralsk imperativ for å leve. Vi er skapt av Gud og ansvarlige overfor ham for våre handlinger. Han som laget oss, holder oss ansvarlige. Han har gitt absolutter, selv i en verden med «moralsk relativisme».

Les Åp 14,7; Rom 14,10 og Jak 2,8–13. Hva innebærer dommen når det gjelder slikt som ansvar? Hvordan henger dommen, Guds bud og tilbedelsen sammen?

De tre englebudskapene i Åp 14 kunngjør at «nå er timen kommet da han skal holde dom» (Åp 14,7). Siden vi ble skapt av Gud med evne til å ta moralske valg, er vi ansvarlige for de valgene vi tar. Hvis vi bare var en tilfeldig samling av celler, produkter av arv og miljø, ville våre handlinger i stor grad være bestemt av krefter vi ikke hadde kontroll over.

Men dom innebærer moralsk ansvar. I denne krisetiden i jordens historie, dommens time, kaller Gud oss til å velge i lys av evigheten. Den første engelens appell om å «tilbe ham som skapte himmelen og jorden, hav og kilder!» (Åp 14,7) viser til grunnlaget for all tilbedelse: det at vi er skapt av Gud (Men se også «derfor … derfor» i Fil 2,5–11, o.a.).

Samtidig viser det at vi holder den syvende dag som sabbat at vi tror at Jesus er verdig til å bli tilbedt som vår skaper. Det viser at vi godtar hans ti bud som guddommelig inspirerte prinsipper for å leve livet fullt ut. Siden loven er grunnlaget for Guds styre og en åpenbaring av hans karakter, blir den normen i dommen. Vår troskap mot sabbatsbudet viser at vi forplikter oss til å leve i lydighet.

Hvordan påvirker vår forståelse av skaperverket vår atferd? Hva har arv og miljø å si for de valgene vi tar i hverdagen? Hvordan kan vi ved Guds nåde seire over karakterbrister vi ikke har valgt å ha?

SABBATEN OG SKAPELSEN

Gud ga oss sabbaten fordi verden trenger skaperverkets budskap. På midten av 1800tallet, da hypotesen om evolusjon tok den intellektuelle verden med storm, sendte Gud et budskap om håp. Vi har studert dette budskapet i Åp 14,6.7.

Satan har forsøkt å forvrenge tanken om skapelsen fordi han hater Jesus og ikke vil at han skal ha den tilbedelsen han fortjener som skaper og frelser. Sabbaten står sentralt i den store konflikten om Kristi verdighet til å motta tilbedelse som skaper. Guds budskap i den siste tid kaller alle mennesker tilbake til tilbedelsen av Kristus som himmelens og jordens skaper. Grunnlaget for all tilbedelse er det at han skapte oss.

Les 1 Mos 2,1–3; 2 Mos 20,8–11 og 5 Mos 5,12–15 i sammenheng med Åp 14,6.7. Hvordan kobler sabbatsbudet også sammen skapelse og frelse?

Sabbaten er et evig symbol på vår hvile i ham. Den er et tegn på troskap mot skaperen (Esek 20,12.20). I stedet for å være et vilkårlig lovkrav, viser det at sann hvile fra rettferdighet ved egne gjerninger er å finne i ham. Sabbaten viser oss en Gud som har gjort det for oss som vi ikke kunne gjøre selv.

Skriften kaller oss til å hvile i hans kjærlighet og omsorg hver sabbat. Sabbaten er et symbol på hvile, ikke gjerninger; på nåde, ikke lovtrelldom; på frelsesvisshet, ikke fordømmelse; på tillit til ham, ikke oss selv. Hver sabbat gleder vi oss over hans godhet og priser ham for frelsen i Kristus.

Sabbaten er også den evige forbindelsen mellom fullkommenheten i Edens hage den gang og fremtidens herlighet i den nye himmel og den nye jord (Jes 65,17; Åp 21,1).

Sabbaten kaller oss tilbake til våre røtter. Den knytter oss til vår første familie. Sabbaten har vært holdt kontinuerlig siden tidens begynnelse. Den er en ubrutt lenke tilbake gjennom tiden til skapelsen. Den holder fokus på sannheten om at vi er Guds barn. Den kaller oss til et nært forhold til ham.

Hvordan antydes sabbatsbudet i Åp 14,6.7, og hvorfor er det viktig for endetidsbudskapet? (Se 2 Mos 20,8–11.)

ET IKKE SÅ RAFFINERT BEDRAG

I et forsøk på å ødelegge det unike ved vår skapelse har djevelen innført en ikke så raffinert forfalskning. Forfalskningen, som selv noen blant oss godtar, lyder slik: Gud er opphavet til skapelsen, men han brukte lange tidsaldre på å skape liv. Evolusjon var den prosessen han brukte. Dette er et forsøk på å forene vitenskapelige data med fortellingen i 1 Mos. Det påstås at skapelsesdagene er lange, ubestemmelige tidsperioder og at det har vært liv på jorden i milliarder av år.

Les Sal 33,6.9 og Hebr 11,3. Hva sier disse tekstene om hvordan Gud skapte verden?

Bibelens beretning er klar. Gud «talte, og det skjedde, han befalte, og det sto der» (Sal 33,9). «I tro forstår vi at verden er skapt ved Guds ord» (Hebr 11,3). Første kapittel i 1 Mos bekrefter at Gud skapte verden på seks bokstavelige 24 timer lange dager og hvilte på den syvende. Språket i 1 Mos 1 og 2 tilsier ikke noe annet. Selv lærde som ikke tror på den bokstavelige skapelsen på seks dager, innser at forfatterens trodde at skapelsen tok seks dager.

Det hebraiske ordet for «dag» i 1 Mos 1 er yom. Hver gang et tall står til ordet yom som adjektiv (tredje dag, første dag osv.), er tidsperioden begrenset til 24 timer.

Og hvis Gud ikke skapte verden på seks bokstavelige dager, hvilken betydning har så den syvende dag? Hvorfor skulle Gud befale oss å holde den? Det ville ikke gi noen mening å la sabbaten være et evig minne om en skapelsesuke på seks dager hvis en seksdagers skapelsesuke ikke har funnet sted. Å akseptere en skapelse som tok lange tidsaldre, er å utfordre behovet for sabbaten. Det reiser også alvorlige spørsmål om Skriftens integritet.

Ved å angripe sabbaten utfordrer Satan Guds autoritet, og hva kan mer effektivt ødelegge minnesmerket om skapelsen på seks dager enn å benekte at skapelsen tok seks dager? Ikke rart at så mange, også kristne, ignorerer sabbaten. For en forberedelse for det siste store bedraget.

SKAPELSEN, SABBATEN OG ENDETIDEN

Den store konflikten begynte i himmelen for årtusener siden og handlet om Guds autoritet. Utfordringen er den samme i dag.

Les Åp 14,7.9 og 12. Sammenfatt disse versene ved å fullføre setningene på linjene nedenfor. Åp 14,7 er en oppfordring til

Åp 14,9 er en oppfordring til ikke å

Åp 14,12 skildrer et folk som

Disse tekstene gjør det klart at tilbedelse er det sentrale i konflikten i de siste dager mellom godt og ondt, Kristus og Satan. Tilber vi skaperen eller dyret? Og siden skapelsen er grunnlaget for all vår tro (for hva tror vi som gir mening uten Gud som skaper?), er den syvende dag – innebygd i selve skapelsesberetningen (1 Mos 2,1–3) – det evige og uforanderlige tegnet på denne skapelsen. Den er det grunnleggende symbolet på den mest grunnleggende læren. Det eneste som er mer grunnleggende enn den, er Gud selv.

Å tilrane seg sabbaten er derfor å tilrane seg Guds autoritet som skaper. Det er å tre inn bak alt og rive det opp med rot. Det er å prøve å ta Guds plass (2 Tess 2,4).

Selvfølgelig er problemet i de siste dager vår kjærlighet og troskap mot Jesus. Men ifølge Bibelen viser kjærligheten seg i lydighet mot budene (1 Joh 5,3; Åp 14,12) – og blant budene er det sabbaten som peker på Gud som skaper (2 Mos 20,8–11). Ikke rart at det vil bli det ytre symbolet på det endelige skillet mellom dem som tilber Herren og dem som tilber dyret (Åp 14,11.12). Med tanke på hvor grunnleggende sabbaten er for alt annet, er det vanskelig å se hvordan det endelige spørsmålet om å tilbe Skaperen kan handle om noe annet.

Mange mener at det ikke spiller noen rolle hvilken dag vi holder, bare vi holder en. Hvordan besvarer vi det argumentet med Bibelen?

SABBATEN OG DEN EVIGE HVILE

Sabbaten er et tilfluktssted i en utslitt verden. Hver uke legger vi verdens bekymringer bak oss og går inn i Guds fristed – sabbaten. Abraham Heschel kaller sabbaten «et palass i tiden». – The Sabbath: Its Meaning for Modern Man (New York, 2005), s. 12. Hver syvende dag kommer Guds himmelske palass ned fra himmelen til jorden, og Herren inviterer oss inn til intimt fellesskap med ham i disse 24 timene.

I innledningen til Heschels bok om sabbatens skjønnhet og høytid skriver Susannah Heschel (hans datter) om sabbatens betydning: «Sabbaten er en metafor for paradiset og et vitnesbyrd om Guds nærvær. I våre bønner møter vi en messiansk æra som skal være en sabbat, og hver sabbat forbereder oss på den opplevelsen: Med mindre man lærer å nyte smaken av sabbaten ... vil man ikke være i stand til å nyte smaken av evigheten i den kommende verden.» – side xv.

Da Jesus skapte, bygde han en spesiell bolig for oss. Vi kan ta tilflukt der. Vi kan være trygge der. Hans verk er fullført. Det er fullbrakt. Når vi hviler på sabbaten, hviler vi i hans kjærlige omsorg. Vi hviler i påvente av vår evige hvile i den nye himmel og den nye jord som snart kommer.

Les Jes 65,17; Jes 66,22; 2 Pet 3,13 og Åp 21,1. Hvordan peker sabbatshelligholdelsen fremover mot evigheten?

Den samme Gud som skapte jorden, vil gjenskape den, og sabbaten skal være et evig symbol på ham som skaper (se Jes 66,23). Jødene hadde sett på sabbaten som et symbol, en forsmak på det som på hebraisk ble kalt olam haba, den kommende verden.

Budskapet fra de tre englene som flyr under himmelen og oppfordrer oss til å tilbe skaperen, er himmelens svar på den håpløse fortvilelsen mange i det 21. århundre føler. Den peker på skaperen og på vår frelser, han som vil gjøre alle ting nye etter dommen, etter at synden er utryddet. «Han som sitter på tronen, sa: ‘Se, jeg gjør alle ting nye.’ Og han la til: ‘Skriv det ned, for dette er troverdige og sanne ord.’» (Åp 21,5).

Hvordan kan du gjøre sabbaten til en forsmak på himmelen i ditt eget liv og din familie?

TIL ETTERTANKE

«Grunnen som er gitt ... for å tilbe Gud, er at han er skaperen. I himmelens liturgi uttrykte himmelske vesener tanken i korthet: ‘For du har skapt alt’ (Åp 4,11). På jorden må Gud som skaper vektlegges mest mulig, så engelen sier: ‘Tilbe ham som skapte himmelen og jorden, hav og kilder!’ (Åp 14,7). Det stemmer at engelen bruker uttrykk fra det fjerde bud for å underbygge kallet om å tilbe Gud (2 Mos 20,11). ...

«I tibudsloven står sabbatsbudet som dens segl siden det definerer hvem Gud er (skaperen), bekrefter det territoriet han hersker over (alt han skapte), og åpenbarer hans rett til å herske (for han skapte alt). Dersom dragen skulle lykkes, måtte han på en eller annen måte sette dette minnesmerket ut av kraft.» – Ángel Manuel Rodríguez: The Closing of the Cosmic Conflict: Role of the Three Angels’ Messages, upublisert manuskript, s. 40, 41.

Spørsmål til drøftelse:

1. Hvordan besvarer sabbatsbudskapet livets store spørsmål, som hvor kom jeg fra, hvorfor er jeg her og hva er min evige skjebne?

2. Dvel ved skapelsens under. Dvel ved det miraklet vår eksistens er i dette enorme universet. Hva bør det at sabbaten, som det viktigste minnesmerket om denne skapelsen, kommer til oss (i stedet for at vi går til den) hver uke uten unntak, si oss om hvor viktig læren om skapelsen er?

3. Hvordan utspiller spørsmålet om tilbedelse seg i Dan 3 og Dan 6? Hva er det i disse historiene som kan hjelpe oss til å forberede og forutse hvilken utfordring Guds folk vil møte under krisen omkring

«dyrets merke»?

4. Hvordan viser vi en som tror på millioner eller milliarder av år med evolusjon som redskap i skapelsesprosessen at det ikke gir mening å holde den syvende dag som et minnesmerke for den slags skapelse?

20. mai

FRA LOS ANGELES TIL ROMA

Melanie, Italia

Melanie var en festglad jente etter studietiden i Los Angeles. Mens hun levde livet i Roma, fikk hun vite at broren, Randy, var død. Hun ble helt ute av seg og dro hjem for å finne svar. Hvorfor døde han, hva skjer når man dør? Har livet mening? Hun kastet seg ut i selskapslivet igjen og flyktet fra smerten.

En av søstrene hennes sa hun burde studere til skuespiller. «Det er en fin måte å konfrontere smerten på», sa hun. Melanie ble skuespiller og flyttet til Italia sammen med en italiener. 2½ år senere ble det slutt mellom dem, og Melanie gikk tilbake til selskapslivet. Men det føltes tomt. Hun hadde ikke funnet meningen med livet. Hvem styrte verden? Hun søkte svar i det okkulte.

En dag snublet hun over en YouTube-preken om Daniel og Bibelens profetier. Hun sjekket den mot historien, og alt stemte. Hun falt på kne og gråt. Det var som om hun ikke hørte til her i verden. Hun overga seg til Jesus. «Jeg kan ikke leve slik lenger», ba hun. «Du må gjøre noe med livet mitt.»

Hun fortsatte å høre på YouTube-predikanten, som var adventist. Hun sammenlignet med Bibelen og holdt sabbat hjemme. Det gikk to år før hun følte hun skulle gå i kirken på sabbaten. Da fant hun en menighet i nærheten og fortalte den første hun traff der at hun ville bli døpt.

Den gamle mannen ble forfjamset. «Hva mener du?» spurte han. Hun forklarte at hun hadde lest Bibelen i to år og fulgte dens lære. «Jeg er klar til å bli døpt», sa hun.

Livet forandret seg ikke over natten for Melanie etter dåpen. Hun gikk fremdeles på fest og prøvde å passe inn det nye livet i det gamle. Men det hun hadde likt før, ble kjedelig, og det hun før fant kjedelig, ble interessant. Den hellige ånd arbeidet med henne. «Han har plenty å ta seg til, men han holder da på», sier Melanie.

I dag vet Melanie at døden er en følge av synden. Hun vet at de døde sover i graven til Jesus kommer igjen. Hun sier hun har funnet meningen med livet: Det er å fortelle om sin kjærlighet til Jesus og håpet om hans gjenkomst.

Melanie legger igjen traktater og sunnhetsblad på buss-seter og på restauranter i Roma. Hun legger igjen kort om kirken og adventistenes radio på treningssentre. Hun gleder seg til å møte Jesus og lillebror Randy.

Takk for misjonsgavene som hjelper med å utbre evangeliet om Jesu snare gjenkomst i Italia og Den mellomeuropeiske divisjon, som får offeret dette kvartalet.

Se bilder på Facebook: bit.ly/fb-mq.