12 | 17. JUNI Guds segl og dyrets merke: 2. del

Guds segl og dyrets merke: 2. del

Bakgrunnsstoff:

Åp 12,6.14; Dan 7,25; 2 Tess 2,3.4; 5 Mos 6,8; 11,18; 2 Mos 20,8–11.

Minnevers:

Den som skal i fangenskap, må gå i fangenskap. Den som skal drepes med sverd, må dø for sverd. Her gjelder det at de hellige har utholdenhet og tro. (Åp 13,10).

På 1400-tallet holdt valdenserne til i Piemonte-dalene høyt oppe i Alpene i NordItalia. De var fast bestemt på å være trofaste mot sin forståelse av Bibelen og ble forfulgt for sin standhaftige lojalitet mot Kristus. I år 1488 ble valdenserne i Loysedalen brutalt drept av romerkirken.

En annen forfølgelsesbølge kom på 1600-tallet, da hertugen av Savoy sendte en hær på 8000 inn i deres territorium og krevde at lokalbefolkningen skulle innkvartere soldatene hans i hjemmene sine. De gjorde som han ba om, men dette var en strategi for å gi soldatene enkel tilgang til sine ofre. Den 24. april 1655, klokken 04 ble det gitt et signal om at massakren skulle begynne. Denne gangen døde over 4000.

Historien gjentar seg dessverre ofte. Profetien om «dyrets merke» handler om det siste leddet i en lenke av religiøs forfølgelse som strekker seg tilbake gjennom tidene. Som med fortidens forfølgelser skal den tvinge alle til å tilpasse seg et bestemt sett trospunkter og et godkjent gudstjenestesystem. Men som alltid vil Gud ha et folk som ikke vil kapitulere.

DET DØDELIGE SÅRET

Som vi allerede vet, står dyrene i Åp 13 og 14 for et globalt system av falsk tilbedelse. Men det er ikke alt. Les Åp 13,5; Åp 12,6.14; og Dan 7,25. Hvor lenge ville denne makten dominere det religiøse landskapet i de foregående århundrene?

Dyret ville fortsette i en bestemt periode i historien. I symbolske tidsprofetier tilsvarer en profetisk dag et bokstavelig år. I 4 Mos 14,34 leser vi: «et år for hver dag» – der man bruker Bibelens prinsipp om å regne en dag for et år. Igjen sier Gud: «én dag for hvert år» (Esek 4,6). Dette prinsippet har vist seg å være nøyaktig når det gjelder tolkning av bibelske tidsprofetier, f.eks. de 70 ukene i Dan 9,24–27. Ved å regne ut tidsperioden i Åp 13,5 på 42 måneder, med 30 dager i måneden, kommer vi til 1260 profetiske dager eller bokstavelige år. De gamle kalenderne hadde 360 dager per år.

I det fjerde århundre gjorde keiser Konstantin kristendommen til statsreligion. Da han flyttet hovedstaden til Bysants i år 330 og forente de østlige og vestlige delene av riket, etterlot det et maktvakuum i Roma. Da fylte paven tomrommet. Han ble ikke bare en mektig religiøs leder, men også en politisk makt å regne med. I år 538 ga den romerske keiseren Justinian offisielt biskopen i Roma rollen som troens forsvarer. Middelalderkirken hadde stor innflytelse fra år 538 til år 1798, inkludert den forfølgelsen som er nevnt i innledningen til studiet. Napoleons general Berthier tok paven til fange i år 1798, i en oppfyllelse av profetien.

Berthier og hans hær fanget pave Pius 6 og fjernet ham uten videre fra pavetronen. Det var et hardt slag for pavedømmet, men ifølge Åp 13,12 ville det dødelige såret bli leget, og verden ville få høre mer fra denne makten – mye mer.

Tenk på hvor fantastiske Bibelens profetier er, og hva de viser oss om Guds kunnskap om fremtidige hendelser. Hva bør dette si oss om hvorfor vi kan stole på Herrens løfter, også dem som ikke er oppfylt ennå?

FRAFALLET

Les 2 Tess 2,3.4.9–12. Hva forutsier Paulus om de siste dager? Hvilke kjennetegn gir han på dyret, den antikristelige makten?

Paulus advarer de kristne om et «frafall» fra sannheten i Guds Ord. Han er bekymret for kimen til frafall som allerede er til stede i den nytestamentlige menighet og som vil blomstre i de århundrene før Kristi annet komme. Et forfalsket evangelium ville komme inn i kirken og forvrenge Guds Ord.

Satan står bak dette frafallet. Han er det sanne «syndens menneske» som ønsker å opphøye «seg over alt som kalles Gud» og sitter i «Guds tempel» (2 Tess 2,4). Men den «store bedrager» arbeider gjennom mennesker for å oppnå sine hensikter. Kjennetegnene i Daniel og Åpenbaringen viser at det lille hornet i Dan 7, dyret i Åp 13 og 14 og den «lovløse» i 2 Tess 2 er den samme makten.

SDA Bible Commentary sier det slik: «En sammenligning med Daniels profeti om den blasfemiske makten som følger etter det hedenske Roma ... og med Johannes’ ord om dyret som lignet en leopard .... viser mange likhetstrekk mellom de tre skildringene [av det lille hornet, dyret og den lovløse]. Dette får oss til å konkludere at Daniel, Paulus og Johannes taler om den samme makten ... pavedømmet.» – Bind 7, s. 271.

Det er viktig å huske at Bibelens profetier beskriver et religiøst system som har gått på akkord med Guds Ord, satt menneskers tradisjoner i stedet for evangeliet, og et system som drev bort fra Bibelens sannhet. Disse profetiene er gitt av en kjærlig Gud for å forberede et folk på Jesu komme. De er en irettesettelse av frafalne religiøse organisasjoner som har veket av fra Guds Ord, men ikke nødvendigvis av menneskene i dem (se Åp 18,4). Vårt budskap handler om et system som har bedratt millioner. Selv om de er bedratt, er de høyt elsket av Kristus. Derfor må vi behandle dem deretter.

«Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem. For dette er loven og profetene.» (Matt 7,12). Hvordan må vi anvende dette prinsippet i håndteringen av dyrene i Åp 13 og 14?

SATANS SISTE STRATEGI

Undersøkelser avslører en stor mangel på tillit til institusjoner og myndigheter. Millioner spør: «Hvor er det noen som er moralsk skikket til å lede verden?» Åpenbaringen peker på dyret som den makten som i regi av en religiøs/politisk union vil kunne fylle denne rollen.

Les Åp 17,12–14. Hvordan beskriver Johannes de siste scenene i jordens historie? Hvilken kontrast ser vi?

Johannes har tre viktige poeng i dette avsnittet. For det første vil de politiske maktene «ett og det samme» og «overgir sin makt og myndighet» til dyret. For det andre fører dette konglomeratet av villfarelser krig mot Lammet Jesus. For det tredje seirer Kristus og hans følgesvenner i verdens siste krig. Dyret vinner ikke, det gjør Jesus.

Har du lurt på hvilken strategi djevelen kan bruke for å samle nasjonene? Historien gjentar seg ofte. Romerrikets sammenbrudd byr på verdifulle lærdommer. Da de germanske invasjonene fra nord truet Vest-Europa, tydde keiser Konstantin til religion. Kirkens autoritet, kombinert med statens makt, ble det instrumentet Konstantin trengte. Den stadige styrkingen av søndagens hellighet i det fjerde århundre var et politisk og religiøst grep for å samle riket i en krisetid. Konstantin ville at riket skulle stå samlet, og romerkirken ønsket det «omvendt». Den anerkjente historikeren Arthur Weigall sier det slik: «Kirken gjorde søndag til helligdag ... i stor grad fordi det var den ukentlige solfesten, for det var kristen politikk å overta de tradisjonelle hedenske høytidene som folket elsket og gi dem kristent innhold.» – The Paganism in Our Christianity (New York, 1928), s. 145.

I en tid med store kriser, når hele verden er redd og lider, vil folk være desperate etter at noen skal skape litt stabilitet og beskyttelse. Slik har tyranner vokst frem før, og det er ingen grunn til å tro at det ikke kan skje igjen. Ifølge profetiene vil noe føre til disse siste hendelsene.

Selv om det er vanskelig å vite hvordan det kan skje, har verden alt sett hvordan store endringer kan komme, og det fort. Vi kjenner ikke detaljene på forhånd, men vi må være rede.

DYRETS MERKE

Les Åp 14,9 og Åp 14,12. Hvor settes dyrets merke? (Se 5 Mos 6,8; 5 Mos 11,18.) Hvilke to egenskaper skiller Guds folk fra dem som tar dyrets merke?

Én gruppe tilber dyret, og én holder Guds bud (også det fjerde, det som dyret ville endre) og har troen på Jesus. Det er kontrasten. Djevelen arbeider gjennom dyrene fra havet og jorden og prøver å undergrave Guds autoritet ved å angripe tilbedelsens hjerte: sabbaten. Dyrets merke fås enten i pannen eller hånden. Pannen er et symbol på sinnet med dets samvittighet, fornuft og dømmekraft, hånden er et symbol på handlinger og gjøremål.

Det kommer en dag da det blir vedtatt lover som begrenser den religiøse frihet. De som følger Guds Ord og holder Herrens sabbat, vil bli stemplet som motstandere av enhet og mangle samfunnsånd. «De som holder den bibelske hviledagen i hevd, vil bli fordømt som fiender av lov og orden, slike som ødelegger samfunnsmoralen og er årsak til anarki og korrupsjon, og som derfor bringer Guds straffedommer over jorden. Deres samvittighetsskrupler vil bli fremstilt som trass, stahet og forakt for øvrigheten, og de vil bli stemplet som opposisjonelle.» – Ellen G. White: Alfa og Omega, bind 8, side 98.

Romerkirken sier at søndagen er «tegnet» på dens kirkelige autoritet: «Selvfølgelig hevder Den katolske kirke at endringen var dens verk ... Og handlingen er et tegn på dens kirkelige makt og autoritet i religiøse anliggender.» – American Catholic Quarterly Review, januar 1883.

Åpenbaringen spår at i fremtiden, i en tid med internasjonal krise, vil vår verden stå overfor en slags radikal politisk, sosial, religiøs og moralsk forvandling der søndagen vil bli håndhevet og deretter bli «dyrets merke». Men vi vet ikke hvordan dette utspiller seg. Skriften gir oss bare de store trekk, men nok til å vise oss at den store striden kommer til å nå sitt klimaks i spørsmålet om å tilbe enten dyret eller skaperen, og at sabbaten vil spille en sentral rolle.

Hvordan har menneskeheten alltid vært delt mellom enten å være på Guds side eller på Satans? Hvorfor finnes det ingen mellomting? Hvordan kan vi være sikre på hvilken side vi står på?

SABBATSPRØVEN

Kanskje er det allerede nå duket for denne forfølgelsen. Den 6. juni 2012 kom pave Benedikt 16 med denne inntrengende appellen til mer enn 15 000 mennesker på Petersplassen i Roma om at søndagen må være en hviledag for alle, slik at folk fritt kan være sammen med familien og med Gud. «Ved å forsvare søndagen, forsvarer man menneskets frihet.» Dette er ikke det samme som å kreve at andre holder denne dagen i stedet for Bibelens sabbat, men det viser at tanken om søndagen som «hviledagen» er et reelt problem. Før eller siden vil lover bli vedtatt, og de som samvittighetsfullt følger Guds Ord og holder den sanne sabbaten, vil bli stemplet som motstandere av samfunnets beste.

I denne krisetiden vil Guds folk ved hans nåde og kraft stå fast og følge ham. De gir ikke etter for presset.

I motsetning til dyrets merke får de Guds segl. I antikken ble segl brukt for å attestere ektheten av offisielle dokumenter. Vi ville da forvente å finne Guds segl innebygd i hans lov. Gamle segl var et særegent merke. Profeten Jesaja sier: «Jeg vil binde inn vitnesbyrdet og forsegle loven hos disiplene mine» (Jes 8,16).

Les 2 Mos 20,8–11. Hvilke trekk av et bibelsk segl finner du i sabbatsbudet? Hvordan skiller sabbatsbudet seg fra de andre budene?

Det fjerde bud inneholder tre elementer av et autentisk segl. Først navnet på seglets eier: «Herren din Gud» (2 Mos 20,10). For det andre tittelen på seglets eier: Herren som «skapte» (2 Mos 20,11) eller skaperen. Og for det tredje, beseglerens territorium: «himmelen og jorden, havet og alt som er i dem» (2 Mos 20,11). Ifølge Åp 7,1–3 får vi Guds segl bare på pannen, et symbol på vårt sinn. Jesus respekterer vårt valg. Han ber oss om å la ham forme vårt sinn med sin hellige Ånd slik at vi ikke river løs ankeret, vår tro på Guds Ord (Ef 4,30). Slik forstår vi at de trofaste er de som «holder seg til Guds bud og [har] troen på Jesus» (Åp 14,12), og inkludert i disse budene er det fjerde, det ene budet som dyret ville endre (Dan 7,25).

Hva i samtiden kan føre til begrensninger av vår religiøse frihet? Hva står i veien for det?

TIL ETTERTANKE

«Når protestantismen rekker hånden ut over avgrunnen etter romerkirkens hånd, når den rekker hånden ut over avgrunnen og griper spiritismens hånd, når, under påvirkning av denne tredelte union, vårt land [USA] forkaster ethvert prinsipp i sin grunnlov som en protestantisk og republikansk regjering og sørger for at pavelige løgner og vrangforestillinger kan utbres, da kan vi vite at tiden er inne for Satans forunderlige virke og at enden er nær.»– Ellen G. White: Testimonies for the Church, bind 5, s. 451.

«Vi har hatt en tendens til å overse at søndag er tilbedelsesdagen hos motstridende krefter ... i Åpenbaringens historiske fremstilling. Søndagen er et ytterst viktig symbol, som avslører hvor listig og utspekulert dragen er ... Denne ... endringen av Guds lov uttrykker med ett slag selve essensen av dragens hat mot Gud i den kosmiske konflikten. Den er lumsk enkel. Dragen har prøvd å tilrane seg Guds plass i universet ved å fremstille seg selv som den som skal tilbes og argumentere for at Guds lov er urettferdig – at den bør endres. Dragen endret loven på det stedet i tibudsloven der Gud identifiseres som skaper og frelser, den eneste som er verdig vår tilbedelse (2 Mos 20,8–11; 5 Mos 5; jf. Åp 4,11; 5,9.13.14). Lovendringen viser ikke bare dragens hat mot Guds vilje (loven), den er også hans forsøk på å tilrane seg Guds plass som gjenstand for tilbedelse ... Hvis denne lovendringen ble universell, ville den sikre ham seieren.» – Ángel Manuel Rodriquez: The Closing of the Cosmic Conflict: Role of the Three Angels’ Messages, upublisert foredrag, s. 53, 54.

Spørsmål til drøftelse:

1. Hvorfor må vi unngå fanatisme, datojakt og spekulasjoner ut over det som er blitt åpenbart, selv om vi venter, ja forventer, de siste ting? Hva er faren ved det, og hva har skjedd når forventede hendelser ikke har utfoldet seg slik folk har sagt at det ville skje?

2. Vi må unngå faren som er skildret i det forrige spørsmålet, men hva skal vi si til dem som sier at scenariet om dyrets merke og forfølgelse ikke kan skje fordi det bare ikke virker mulig i lys av tilstandene i verden? Hvorfor er resonnementet, som på overflaten kan virke fornuftig, likevel ikke fornuftig? (For se hvor fort store endringer som kan skje i verden.)

17. juni

MYSTISK SYKLIST

Vera, Portugal

Vera ga bibelstudier til et eldre par, Ana og Pedro, som verken kunne lese eller skrive. Parets sønn, Benvendo, leste bibelversene og skrev ned svarene for dem.

Det bodde ingen adventister i den avsides landsbyen midt i Portugal. Vera skulle være misjonær der i et år.

Ana og Pedro var godt over 70 år. Da de studerte sabbaten, gikk Ana straks med på at det var rett. «Ja, jeg vet det er sant», sa hun. Vera ble overrasket, for folk i landsbyen holdt ellers på tradisjonene. En uke senere studerte de rene og urene dyr fra 3 Mos. «Ja, jeg vet det er sant», sa Ana. Nå kunne ikke Vera dy seg lenger. «Hvordan vet du at det er sant?» spurte hun.

Ana forklarte at en sabbat da hun var ung jente for over 60 år siden, hadde en mann kommet til landsbyen på sykkel. Han stilte seg opp på torget og forkynte for alle som ville høre. En av dem som lyttet, var Anas far. Han kunne lese og gikk hjem og sjekket i Bibelen om det stemte.

Mannen på sykkelen kom sabbat etter sabbat. Anas far lyttet og sjekket og så at mannen talte sant fra Bibelen. Til Anna sa han ofte: «Den syvende dag er sabbat, og vi bør ikke spise uren mat.»

Vera ble forbløffet. Takket være denne forkynneren for mange tiår siden, behøvde hun ikke overbevise Ana om noe som helst. De bibelversene hun hørte, bekreftet bare farens ord. Vera følte at Jesus sa til henne: «Her er dette ordet sant: ‘Én sår og en annen høster.’ Jeg har sendt dere ut for å høste det dere ikke har hatt noe arbeid med. Andre har arbeidet, og dere har gått inn i det arbeidet de har gjort.» (Joh 4,37–38).

Vera fikk oppleve å se Ana og Pedro døpt pga. de prekenene som en ukjent hadde holdt for lenge siden. Sønnen Benvendo ble også døpt.

Vera har aldri glemt Ana og Pedro. Dette skjedde da hun var ny i misjonsarbeidet, og opplevelsen styrket hennes tro. Nå gjør det ikke noe hvis hun ikke ser resultater med én gang. Hennes jobb er å så og overlate resultatet til Gud.

Vera sier: «Jeg gleder meg til å møte mannen på sykkelen i himmelen og fortelle ham at innsatsen hans ikke var forgjeves.»

Undervisning er en viktig måte å fortelle om Jesu annet komme på i Portugal. En del av offeret 13. sabbat, som tas opp neste sabbat, går til å åpne en grunnskole i Setúbal i Portugal. Takk for at du planlegger et godt offer.

Se bilder på Facebook: bit.ly/fb-mq