9 | 27. MAI En by ved navn Forvirring

En by ved navn Forvirring

Bakgrunnsstoff:

Åp 17,1.2.15; 18,1–4; 17,4–6; Matt 16,18; Jer 50,33–38; Sal 115,4–8.

Minnevers:

De skal føre krig mot Lammet. Men Lammet er herrenes herre og kongenes konge og skal seire over dem sammen med sine, de kalte og utvalgte og trofaste. (Åp 17,14).

Temaet den store konflikten oppsummeres i Åpenbaringen med symbolet om to kvinner: en kledd med solen i Åp 12 og en kledd i skarlagensrødt i Åp 17.

Det slående symbolet med kvinnen kledd med solen, i Kristi blendende stråleglans, finner vi i Åp 12. Hun er trofast mot sin Jesus. Hun er ikke besmittet med falske doktriner. Gjennom hele Bibelen symboliserer en ren kvinne Jesu brud, eller den sanne menighet. I Jer 6,2 sier profeten: «Den vakre og bortskjemte datter Sion gjør jeg ende på.» (KJV: «Jeg har sammenlignet Sions datter med en vakker og delikat kvinne.») Profeten bruker uttrykket «datter Sion» eller en trofast kvinne om Guds folk. (Se også Ef 5,25–32 og Hos 2,20.)

I motsetning til dette, sammenligner Bibelen frafall med hor eller utroskap (Jak 4,4). Esekiel klager over Israels opprør og utroskap: «En kvinne som bryter ekteskapet, tar fremmede menn i stedet for sin ektemann» (Esek 16,32).

Denne uken skal vi studere disse to kvinnene i Åpenbaringen og se nærmere på konflikten mellom sannhet og løgn.

KONTRASTEN MELLOM TO SYSTEMER

Les Åp 12,17 og Åp 17,14. Hvordan beskrives Guds menighet, og hvordan reagerer Satan på den?

Gud har alltid hatt et folk som har vært trofast mot ham. Åp 12,17 beskriver deres trofasthet som de som «følger Guds bud», og også som «de kalte og utvalgte og trofaste» (Åp 17,14). Les Åp 14,8 og Åp 17,1.2. Hvilken høytidelig kunngjøring kommer engelen med, og hva gjorde Babylon for å fortjene en slik kunngjøring?

Johannes skrev Åpenbaringen i slutten av det første århundre. Da var den gamle byen Babylon en sandhaug. Da Johannes skrev ned budskapene i Åpenbaringen, hadde byen Babylon ligget øde i flere århundrer.

I Åpenbaringen er det gamle Babylon et bilde eller symbol på endetidens Babylon. I profetiene i Åpenbaringen står Babylon for et falskt religiøst system med lignende egenskaper som Babylon i GT. Det gamle Babylons prinsipper vil være den bærende strukturen i det moderne, åndelige Babylon.

I Åp 17,1–6 trer en kvinne kledd i purpur og skarlagenrødt inn på tidens landskap. Denne kvinnen rir på et skarlagenfarget beist. Bibelen kaller henne en hore. Hun har forlatt sin sanne elsker, Jesus Kristus. Her gir apostelen Johannes en grafisk fremstilling av et frafallent religionssystem som har stor innflytelse i verden. Se på ordlyden: «Jordens konger har drevet hor med henne, og de som bor på jorden, er blitt beruset av vinen fra hennes horeri» (Åp 17,2). Beruset? Alltid negativt i Bibelen. Og hor? Symbol på falsk lære og praksis.

Både ledere og vanlige mennesker har blitt negativt påvirket av denne makten. Hva er vårt eneste vern? (Les Ef 6,10–18.)

VREDENS VIN

Les Åp 17,1.2.15 og Åp 18,1–4. Hvor omfattende er Babylons innflytelse?

Det falne kirkesystemet har en internasjonal rekkevidde og påvirker mennesker over hele verden med sitt bedrag. Satan er rasende over at evangeliet skal forkynnes «for alle nasjoner og stammer, tungemål og folk» og at «dette evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden», så han bruker alle slags bedrag for å fengsle sinnet hos «de som bor på jorden» (Åp 14,6; Matt 24,14; Åp 17,2).

Åp 17,2 fortsetter sin forklaring av mysteriet om Babylon den store ved å si at hun har «drevet hor» med jordens konger. Hva er hor? Det er en ulovlig forening. I det falne kirkesystemet er det forening med staten. I det sanne kirkesystemet er kirken forent med Jesus Kristus. Den falne kirken ser til verdens politiske ledere for å få makt og autoritet. Den ber staten håndheve dens dekreter. I stedet for å hente sin styrke fra Jesus som sitt sanne hode, søker hun støtte hos staten.

Åp 17,2 fortsetter sin dramatiske skildring: «og de som bor på jorden, er blitt beruset av vinen fra hennes horeri.» Symbolet med ren druesaft brukes i hele NT om Kristi ubesmittede, rene blod som er utøst for vår frelse på korset (Matt 26,27–29). I Luk 22,20 sier Jesus: «Dette begeret er den nye pakt i mitt blod.» Når evangeliets rene, nye vin blir forvrengt og Guds Ords lære erstattes av menneskelige religiøse lederes lære, blir det «Babylons vin». (Se Matt 15,9.)

Legg også merke til at Gud kaller sitt folk ut av Babylon. Med andre ord: Uansett hvor korrupt og ondt systemet er, er dets innflytelse så stor at det omfatter, iallfall for en viss tid, hans trofaste, eller «mitt folk» (Åp 18,4), som han kaller dem. Men det kommer en tid da Gud vil kalle dem ut av det korrupte og onde systemet, som er i ferd med å falle på grunn av dets korrupte og onde natur, dette «skjulested for alle urene ånder» og «skjulested for alle urene fugler» (Åp 18,2).

Hvordan vil de som forkynner de tre englebudskapene bli brukt av Gud til å kalle «mitt folk» (hans folk) ut av Babylon?

HEMMELIGHETEN, BABYLON DEN STORE

Les Åp 17,4–6. Hva sies om dette onde systemets natur?

Som vi har sett, beskriver Åp 17 et frafallent religiøst system som innfører mange av det gamle Babylons ideer i kristendommen.

«For å forstå Babylons natur, må vi gå tilbake til stedets første omtale i Bibelen. Det hele begynte i slettelandet Sinear i den sørlige delen av Mesopotamia, i dag SørIrak, som ble kalt Babylonia. Der ble babelstårnet bygget, et symbol på menneskelig selvtilstrekkelighet, selvoppholdelsesdrift og uavhengighet fra Gud (1 Mos 11,1–4).» – Ángel Manuel Rodríguez, The Closing of the Cosmic Conflict: Role of the Three Angels’ Messages, upublisert foredrag, s. 43.

Babelstårnet, der det gamle Babylon lå, ble bygget i strid med Guds Ord. Babelbyggerne laget dette monumentet til ære for seg selv, og Gud forvirret språkene deres. 1 Mos sier det slik: «Derfor kalte de den Babel, for der forvirret Herren hele jordens språk» (1 Mos 11,9).

Dette systemet er så ondt at det beskrives som «beruset av blodet fra de hellige og fra Jesu vitner» (Åp 17,6) – grufulle bilder på hvor korrupt Babylon er (se også Jes 49,26).

Det åndelige Babylon står for en religion bygd på menneskers lære og støttet av menneskelige tradisjoner. Det er en form for menneskeskapt religion som kan være skapt av briljante religiøse ledere, men det står i motsetning til kraften i evangeliet og kirken som Jesus bygde, en kirke bygget på kjærlighet, ikke vold.

Åpenbaringen beskriver disse to religiøse systemene. Det første viser full tillit til Jesus og avhengighet av hans Ord. Det andre viser tillit til menneskelig autoritet og avhengighet av menneskelige religiøse lærere. Det ene er en Kristus-sentrert tro med total avhengighet av Kristi nåde, offer og soning for å bli frelst. Det andre er en humanistisk tilnærming til tro som erstatter den totale avhengighet av Kristus for frelse med avhengighet av kirkens tradisjoner.

Hvordan kan vi beskytte oss mot Babylons påvirkning, som tendensen til å stole på oss selv og ikke bare på Gud?

EN OPPFORDRING TIL Å STÅ FOR NOE

Åpenbaringen oppfordrer oss til engasjement, oppsummert i symbolet med de to kvinnene i Åpenbaringen. Selv om det iblant vil se ut til at Guds folk vil bli nedkjempet i denne kosmiske konflikten mellom sannhet og villfarelse, lover Gud at hans menighet vil seire til slutt.

Sammenlign Matt 16,18 og Åp 17,14. Hvilket løfte ga Jesus disiplene om hans menighet?

Kristus er den solide grunnmuren som hans menighet er bygget på. Hans menighet bygger på læren i hans Ord og er ledet av hans Ånd. Babylon derimot, er forankret i menneskeskapte læresetninger og tradisjoner. Enhver religiøs leder som setter menneskelige meninger eller tradisjoner i stedet for eller over Guds åpenbarte vilje i Skriften, fremmer babylonsk forvirring.

I det gamle Babylons dager var kirke og stat en og samme ting. Da kong Nebukadnesar satt på tronen i sitt tempel, talte han angivelig for gudene. Ved en anledning, i trass mot den sanne Gud, vedtok han et universelt dekret om tilbedelse der han befalte alle sine undersåtter å bøye seg for hans dekret, et symbol på det Guds trofaste folk vil møte i den siste tid når de nekter å tilbe det falske bildet. (Se Dan 3.)

I de siste dager av verdens historie vil et kirke-stat-system oppstå, et åndelig Babylon med en åndelig leder som påstår seg å tale som Gud. Hans ord vil bli erklært å være Guds ord, og hans befalinger Guds befalinger. I århundrer har pavene i Roma sagt at de står i Guds sted på jorden. I sin encyklika av 20. juni 1894 skrev pave Leo 13: «På jorden er vi i den allmektige Guds sted.» Ferraris Ecclesiastical Dictionary tilføyer: «Paven er av så stor verdighet og så opphøyet at han ikke bare er et menneske, men liksom Gud og Guds stedfortreder.» Paulus tilføyer disse ordene som avslører denne makten: «Han står imot og opphøyer seg over alt som kalles gud og helligdom. Ja, han tar sete i Guds tempel og utroper seg selv til gud.» (2 Tess 2,4).

Vi har jo allerede sett at Gud har trofaste mennesker i «Babylon», så hvorfor må vi være forsiktige når vi snakker om det, og hvorfor må vi unngå å dømme mennesker som individer, i motsetning til selve systemet?

BABYLON: SENTRUM FOR AVGUDSDYRKELSE

Her er enda en ledetråd til en klar identifisering av hemmeligheten med Babylon den store. Avgudsdyrkelsen sto sentralt i babylonsk tilbedelse.

Les Jer 50,33–38 og Jer 51,17.47. Hva sier disse versene om det gamle Babylons tilbedelse av bilder og Guds respons på det?

Jer 50 og 51 forutsier Babylons ødeleggelse under mederne og perserne. En av grunnene til Babylons undergang var avgudsdyrkelsen. Babylonerne trodde at disse bildene representerte deres guddommer. I babylonsk religion regnet man rituell omsorg og tilbedelse av statuer av guddommer som hellig. Gudene levde samtidig i sine statuer i templer og i naturkreftene som de legemliggjorde. Plyndring eller ødeleggelse av avguder ble regnet for tap av gudenes beskyttelse. For eksempel flyktet den kaldeiske prinsen Marduk-apla-iddina 2 inn i sumplandet i det sørlige Mesopotamia med statuene av Babylons guder for å redde dem fra Sankerib av Assyria og hans soldater. (Jane R. McIntosh, Ancient Mesopotamia: New Perspectives, ABC-CLIO, Inc., [Santa Barbara, CA, 2005] s. 203).

Bibelens profeter sammenlignet tilbedelsen av disse livløse bildene med Gud som skaper, som både var levende og ga liv (Jer 51,15.16.19).

Les 2 Mos 20,4–6 og Salme 115,4–8. Hva lærer de om avgudsdyrkelse?

Selv om dette med avgudsdyrkelsen i det åndelige Babylon går dypere enn bare til å bøye seg for bilder av tre og stein, minner det åndelige Babylon om det gamle Babylon med bildene i dets gudstjeneste. Bruken av bilder som gjenstander for tilbedelse er et brudd på det andre bud fordi det begrenser Den hellige ånds mulighet for å innprente de evige ting i vårt sinn og reduserer Guds majestet til en livløs statue. Disse bildene ble introdusert i kristendommen i det fjerde århundre for å gjøre den mer akseptabel for den hedenske befolkningen. Dessverre får disse bildene ofte den hellighet og hyllest som tilhører Gud alene, noe som gjør det hele åndelig nedverdigende.

TIL ETTERTANKE

«Budskapet i Åp 14, som kunngjør Babylons fall, må gjelde religiøse organisasjoner som en gang var rene og har blitt korrupte. Siden dette budskapet følger advarselen om dommen, må det gis i de siste dager. Derfor kan det ikke bare gjelde romerkirken, for den kirken har vært i en fallen tilstand i mange århundrer.» – Ellen G. White: The Great Controversy, s. 383.

Dan 3 – historien om de tre hebreerne som hadde fått beskjed om å «tilbe gullstatuen kong Nebukadnesar har reist» (Dan 3,5) i det gamle Babylon – står som et symbol, en modell for hva vil skje når det åndelige Babylon i de siste dager også vil fremtvinge tilbedelse av et falskt «bilde» (se Åp 13,15; Åp 14,9.11; Åp 16,2; Åp 19,20; Åp 20,4). Det er interessant at det budet som de tre hebreerne ville ha brutt, det andre budet (2 Mos 20,4.5), var ett av de to budene som denne makten, som et annet sted sies å ville «forandre tider og lover» (Dan 7,25), hadde tuklet med.

Hva var det andre budet den tuklet med? Det fjerde bud, som vi har sett og vil se igjen, står selvfølgelig sentralt i hele spørsmålet om tilbedelse, og det vil stå sentralt i den endelige krisen når vi står overfor spørsmålet om vi vil tilbe han som «skapte himmelen og jorden, havet og alt som er i dem, og hvilte den sjuende dagen» (2 Mos 20,11 KJV; se også Åp 14,7), eller dyret og dets bilde.

Spørsmål til drøftelse:

1. Hva er sammenhengen mellom Babelstårnet og det moderne åndelige Babylon? Hva har de to felles?

2. Hvordan harmoniserer du to kontrasterende ideer? Jesus har gitt sin menighet myndighet , men det er farlig å overlate vår religiøse erfaring til en åndelig leder. Hvor går grensen for menighetens myndighet ?

3. Hvordan kan vi lære at avgudsdyrkelse ikke bare er det å bøye seg for statuer? Hvordan kan til og med protestanter falle for avgudsdyrkelse?

4. Hvilke andre paralleller kan du finne mellom tvungen tilbedelse i Dan 3 og det vi har blitt advart om i de siste dager?

27. mai

FANGE MED RADIO

Ana, Portugal

Fangen Paolo i Portugal fikk en radio i gave. Radioen var den høyt utdannede forskerens eneste tidsfordriv. Men den eneste stasjonen han fikk inn, var adventistenes, og bare når han sto et bestemt sted ved vinduet.

En dag tilbød radioen Mot historiens klimaks gratis. Paolo fikk den i posten. Siden ble han flyttet til et annet fengsel. Det lå nærmere adventistenes radiostasjon, og han tok den inn bedre nå.

Paolo skrev til redaktøren. «Mitt liv er forvandlet av det jeg hører hver dag», skrev han. Redaktøren ble forbløffet, for han bodde like ved fengselet og hadde aldri klart å ta inn signalet.

Da COVID-19 begynte, utvidet stasjonen med egne gudstjenester. En taler tilbød bibelstudier, og Paolo begynte å studere Bibelen per korrespondanse med Ana, en av skolens frivillige. Som forsker hadde han mange spørsmål.

Etter studiene ba han om dåp. Det var ikke mulig pga. COVID. Da begynte han å studere Åpenbaringen sammen med Ana. Deretter sammenlignet han Ellen Whites skrifter med Bibelen. Det gjør han ennå.

Ana vil gi Paolo ressurser til å studere på egen hånd. Han vil hun skal gi bibelstudier til andre fanger, og det gjør hun gjerne, men hun vil ha med ham i undervisningen. «Jeg vil han skal være et redskap der vi ikke kan nå mennesker.»

Paolo holder bibelstudier med en fange og snakker om Jesus med to-tre andre. Han snakker også om Jesus med psykologen sin, som er ateist. «Hvordan kan du som er forsker, tro noe som ikke kan bevises?» sa psykologen. «Du tror på eventyr.»

Samtalene med psykologen har blitt samtaler om tro. Paolo føler at Den hellige ånd bruker ham. En dag utfordret han psykologen til å lese Mot historiens klimaks, og psykologen takket ja.

Paolo har skrevet til Ana om livet bak murene. Det er ikke lett. Han vil legge om kosten og bli døpt, men reglementet gjør det vanskelig. Likevel er han glad for fengselet. «Det ga meg møtet med Jesus», skriver han.

Ana sier at Paolo sitter inne fordi han gjorde gale ting. Han er ikke uskyldig. «Men jeg tror han er kalt til å være Guds redskap et sted vi ikke kan nå», sier hun. «Han er misjonær der, enda han ikke har skjønt det ennå.»

Undervisning, også bibelstudier med fanger, er en viktig måte å fortelle om Jesu annet komme på i Portugal. En del av offeret 13. sabbat går til å åpne en grunnskole i Setúbal i Portugal. Takk for at du planlegger et godt offer.

Se bilder på Facebook: bit.ly/fb-mq.