Studium 3
15. januar
Sønnen som var lovet
Bakgrunnsstoff
Jes 2,2.3; Hebr 1,1–4; 2 Mos 24,16.17; Jes 44,24; Hebr 1,10; Luk 1,31.32; Hebr 1,5.
Minnevers
Men nå, i disse siste dager, har han talt til oss gjennom Sønnen. Ham har Gud innsatt som arving over alle ting, for ved ham skapte han verden. Han er utstrålingen av Guds herlighet og bildet av hans vesen (Hebr 1,2.3).
Etter at Adam og Eva hadde syndet, lovet Gud dem en «ætt», en Sønn som skulle redde dem fra fienden, ta tilbake arven som gikk tapt og oppfylle formålet de ble skapt for (1 Mos 3,15). Denne Sønnen ville både representere dem og kjøpe dem fri ved å gå i deres sted og til slutt ved å ødelegge slangen. «Da Adam og Eva først hørte løftet, ventet de at det hurtig skulle bli oppfylt. Med glede hilste de sin førstefødte sønn velkommen, og håpet at han måtte være befrieren. Men oppfyllelsen av løftet lot vente på seg.» – Alfa og Omega, bind 4, side 22 [DA 31]. Løftet ble senere stadfestet for Abraham. Gud sverget at han skulle få en «ætt», en Sønn som alle jordens folk ville bli velsignet gjennom (1 Mos 22,16–18; Gal 3,16). Gud gjorde det samme med David. Han lovet ham at hans etterkommer ville bli innsatt av Gud som hans egen sønn og være en rettferdig hersker over alle jordens konger (2 Sam 7,12–14; Sal 89,28–30). Men det hverken Adam og Eva, Abraham eller David vel aldri hadde forestilt seg, var at Gud selv skulle være deres Sønn og gjenløser.
24
Bibelstudier januar – mars 2022
