Poetens hjerte
Beate A. Stokmo
Poetens hjerte – En undringsbok om vitenskap og virkelighet
© 2015 Tigerforlaget, Oslo Illustrasjoner av Tora Øidvin Greve Satt med 10,2/12,3 pkt. Sabon hos Type-it AS, Trondheim 2015 Papir: 80 g Holmen Book Cream 1,6 Printed in Finland Bookwell OY, Juva 2015 ISBN 978-82-999641-4-2
Jeg har vært en liten gutt som leker på stranden, og som nå og da fant en stein eller et skjell som var spesielt vakkert. Men hele tiden lå sannhetens hav uoppdaget foran meg. isaac newton (1643–1727)
Gud kalte lyset dag, og mørket kalte han natt. Og det ble kveld, og det ble morgen. første dag
Kapittel 1
I universet er det ting som er kjent og ting som er ukjent, og mellom disse finnes det dører. william blake (1757–1827)
«visste du at spiralen er den enkleste geometriske formen som finnes?» hørte Mikael en stemme si. Ordene rykket ham inn i virkeligheten. Han hadde nærmest befunnet seg i en annen verden mens han studerte skjellet, og hadde derfor ikke merket at noen listet seg innpå ham. Overraskelsen satte en støkk i ham, og han vaklet et øyeblikk i fjæresteinene før han gjenvant balansen. Han snudde seg og fikk øye på en gammel mann som sto lenger inne på stranden. «Du må aldri la noen ta fra deg balansen,» sa mannen og smilte. «Jeg skvatt litt, bare,» unnskyldte Mikael seg. Han var ikke vant til å møte noen i den avsidesliggende fjæra. «Er det greit at jeg kommer bort til deg?» Mikael nikket. Han satte seg ned på en av de store steinene og fulgte mannen med blikket. Det knaste under de pene skoene hans idet han tråkket av sted over skjell, snegler og sjøstjerner som dannet en liten fjellkjede i sanden. Det var tidevannet som hadde dratt dem opp på land, som en påminnelse om hvor høyt havet kunne stige. Mannen ruslet forbi skolesekken til Mikael som lå slengt i den tørre tangen, og fortsatte 9
nedover mot vannkanten. Her var sanden dekket av store rullesteiner. Mannen forserte dem med imponerende letthet der han hoppet fra stein til stein, som om tyngdekraften ikke gjaldt for ham. Den beige frakken sto ut bak ham, og under den fikk Mikael øye på et par mørke bukser og en nystrøket hvit skjorte. Klær han selv forbandt med kirkebesøk og ikke en tur i fjæra. På nesetippen til mannen balanserte et par små, runde briller. Idet han var fremme, sank mannen ned på steinen ved siden av Mikael. Han børstet lett av frakken og strøk hånden gjennom det viltre, kritthvite håret. Selv om han ikke kunne huske å ha sett mannen før, syntes Mikael det var noe kjent ved ham. Han klarte bare ikke å sette fingeren på hva. Det bodde kun noen få hundre mennesker i området. De fleste holdt til i den lille bygda som lå rett rundt neset, og dermed var det lett å holde styr på hvem som var hvem. I tillegg var de som bodde i bygda ganske røffe, som om den barske naturen og det uforutsigbare været hadde bitt seg fast i dem. Mannens elegante fremtoning, de flotte klærne og de myke bevegelsene hans vitnet om at han kom fra et sted langt unna. «Så du er i fjæra for å studere matematikk?» sa han, og pekte på skjellet som Mikael fortsatt holdt i hånden. Mikael så uforstående på mannen, før han kikket ned på skjellet. Han elsket skjell og hadde samlet hundrevis i løpet av de femten årene han hadde levd. «Er det dette du mener?» spurte han og rakte mannen skjellet. Mannen tok imot det, løftet det opp til ansiktet og gransket det. Deretter så han på Mikael og smilte. «Vakkert. Virkelig vakkert.» «Hvorfor spurte du om jeg studerer matematikk?» spurte Mikael. Var det én ting han satte høyere enn skjell, så var det matematikk. Det var det eneste faget på skolen han likte, og strengt tatt det eneste han var god i. «Har du aldri lagt merke til spiralen som kveiler seg på toppen av skjellet?» spurte mannen. Han lot pekefingeren 10
gli langs mønsteret for å illustrere hva han mente. Mikael myste. «Det har jeg aldri tenkt på.» «Dette er matematikk i sin reneste og vakreste form,» sa mannen og smilte. Mikael hadde sett drøssevis av skjell, men han hadde aldri lagt merke til mønsteret på toppen av dem. Og hva hadde spiraler med matematikk å gjøre? «Kan jeg se på det en gang til?» spurte Mikael, og fikk skjellet tilbake. Han gjorde som mannen, han studerte det nøye. «Jeg har aldri lagt merke til den formen. Jeg har jo sett den, men ikke tenkt over hva jeg har sett. Hvis du skjønner hva jeg mener?» Mannen nikket kort. «Ja, sånn er det med det meste. Du ser bare det du forventer å se.» «Tydeligvis,» mumlet Mikael og strøk forsiktig over skjellet. Den gamle mannen satte hendene i siden og rettet blikket mot havet. Sola hang rød i horisonten. Han pustet dypt. «Jeg kan ikke tro at jeg er tilbake. At jeg faktisk kom meg hjem igjen,» mumlet han, liksom for seg selv. Mikael kikket opp på ham. «Hjem?» Mannen møtte blikket hans. Han smilte sørgmodig. «Jeg vokste opp på dette stedet. Ikke så rent sjelden satt jeg her i fjæra og drømte. Jeg fantaserte om alt som måtte finnes på den andre siden av havet, eventyr som bare lå og ventet på meg. For én dag skulle jeg reise ut og oppleve! Jeg skulle lære hele verden og alle dens hemmeligheter å kjenne.» «Så du kommer herfra?» spurte Mikael nysgjerrig. «Ja, men jeg reiste herfra for nesten seksti år siden og har ikke vært tilbake siden.» «Hvorfor ikke?» «Det ble bare sånn. Det var så mange ting jeg skulle oppnå, 11
og tiden gikk så altfor fort. Men nå er jeg pensjonist og kan gjøre som jeg vil.» Han pustet dypt og trakk inn den salte sjøluften. «Det lukter like friskt her fremdeles,» sukket han. Mikael snuste inn duften av vind og sjø. Mannen hadde rett, luften var usedvanlig frisk ute i havgapet. Store bølger og salte vindkast slo stadig innover land og satte sitt preg på området. Skogen, fjellene og menneskene – alt sammen hadde rester av sjø i seg. Det ble sagt om folk i bygda at om du lyttet til stillheten som av og til oppsto mellom dem, kunne du høre bruset fra havet. Det skulle være som å legge øret inntil en konkylie. «Jeg pleier ofte å sitte her,» sa Mikael etter en lang pause. Han kjente seg igjen i det den gamle mannen fortalte. Han hadde ikke tall på hvor mange ganger han hadde kikket utover havet og drømt seg bort. Den blanke vannflaten var så vakker når sola skinte i den slik som i dag. Om mulig enda flottere var det når sola var i ferd med å gå ned og himmelens farger forandret seg. Når det mørknet, dukket stjernene opp. Han pleide å telle dem inntil de ble for mange. Det hendte også at Mikael valgte andre oppholdssteder enn fjæra. Etter skoletid gikk han av og til lange turer i skogen. Han kunne vandre i timevis og betrakte alt det fantastiske som fantes der inne. Han kunne bli stående og lytte til de rare lydene fra en sjelden fugleart. Jo mer gåtefull naturen var, desto mer tiltrukket ble han. Tanken på alt det uoppdagede kunne enkelte ganger ta pusten fra ham. Likevel var både havet og skogen steder han kjente godt, og det gikk stadig lengre tid mellom hver gang det dukket opp noe uventet. Med drømmene var det annerledes. Idet han lukket øynene, åpnet stadig nye verdener seg. Nordlyset og midnattssola hadde satt farge på livet hans, men han ble stadig mer nysgjerrig på alt det andre som måtte finnes der ute. «Hvor bor du nå?» spurte Mikael for å lette stillheten som hadde senket seg mellom dem. «Jeg har bodd mange steder, men akkurat nå er jeg her,» svarte mannen kort. Han hadde tydeligvis ikke lyst til å snakke 12
mer om seg selv. Han nikket mot skjellet som lå i Mikaels hånd. «Det er fullt av visdom.» «Visdom?» Mannen nikket bekreftende. «Ja, matematikk er basert på logiske prinsipper. De riktige matematiske verktøyene finner løsningen på ethvert problem. Kjenner du reglene, finner du alltid svarene.» Mikael visste at matematikken var logisk, det var derfor han likte den så godt. Det ga en god følelse å sette to streker under et svar. Men at matematikk kunne løse ethvert problem? «Denne lille spiralen kan forklare hele universet,» fortsatte mannen. «Hvordan da, mener du?» «La meg gi deg et lite eksempel: Kan du huske å ha sett denne spiralen noen andre steder i naturen?» «Nei,» svarte Mikael uten å nøle. Hadde han sett den, ville han ha husket det. «Er du helt sikker på det?» «Ja, helt sikker,» konkluderte Mikael. Den gamle mannen nikket kort, som om han fikk det svaret han hadde ventet. «Du har ikke sett dem fordi du ikke har forventet å se dem. Du ser det du forventer å se. Fra og med i dag vil du oppdage spiraler overalt.» Mannen kom seg raskt på beina. Nok en gang undret Mikael seg over de smidige bevegelsene hans. Han bøyde seg ned og grep tak i en mellomstor stein med begge hender. «Vi trenger ikke å dra langt,» sa mannen og vippet opp steinen. På den fuktige undersiden fikk Mikael øye på flere snegler. «Ser du formen på sneglehusene?» «Det er spiraler,» sa han. Den gamle mannen lo fornøyd og slapp taket i steinen. «Neste gang du går forbi et furutre, se på konglene som ligger på bakken. Taggene på furukonglen brer seg nemlig ut fra 13
kjernen i en perfekt spiral. Og neste gang du ser en rose, legg merke til hvordan bladene er plassert oppover stilken. Studer hvordan greinene på trærne vokser, eller hornene på dyrene. Og ikke minst, krøllene i håret ditt! Alt sammen danner spiraler.» Mikael strøk seg forsiktig over håret. I samme øyeblikk slo noen bølger inn over land og dekket de nederste steinene i fjæra med brusende, hvitt skum. «Ser du hva vannet gjør når bølgene bryter?» spurte mannen, ivrig over at naturen uoppfordret ga ham nok et eksempel. «Det bøyer seg inn i en spiral, akkurat slik vinden gjør under en storm eller i en skypumpe. Vannet og luften roterer rundt og rundt.» Mikael nikket. Han forsto. Det gikk opp for ham at han overalt i naturen hadde sett spiraler uten å være klar over det. Han hadde sett tusenvis av bølger slå inn over land, og han hadde lyttet til flere titalls stormer når de herjet over øya, men aldri lagt merke til formen som skjulte seg i dem. «Vi ser verden fra vårt eget ståsted, og derfor ser vi bare en liten del av den,» sa mannen. «Den vil alltid være preget av hvilken vinkel du betrakter den fra. Hvis noe ligger rett foran deg, som dette skjellet, for eksempel, er det mulig for deg å se det. Men hvis du er en del av formen som beskrives, er det straks vanskeligere.» Mikael ble på nytt fylt med en følelse av ikke å forstå. «Se for deg at vi sitter inne i en kjempestor spiral. En galakse.» Mikael nikket. Det hadde han allerede lært om på skolen. Vi befinner oss i Melkeveien, galaksen som med sine fire armer danner en stor spiral, og sammen med 300 milliarder andre stjerner roterer vi rundt det galaktiske senteret i midten. «Spiralen fungerer som en slags skapelsesmodell,» fortsatte mannen ivrig. «Matematikerens jobb er å finne ut hvilke mønstre verden er bygget opp av. Spiralen har vært en helt sentral brikke for å forstå virkeligheten.» «Så virkeligheten er skapt ut fra et mønster?» spurte Mikael. 14
Mannen nikket. «Ja, og det samme mønsteret ligger til grunn for alt i galaksen vår. Stjernene, planetene, månene, atomene … All materie som roterer, beveger seg i en evig syklus av kontinuerlig forandring.» Mikael skjønte at mennesker og stjerner fungerte på samme måte. Det var noe fint i å tenke på det sånn, at alt sammen var bygd opp på samme måte. «Mange tror at verden er bygget opp av kaos og tilfeldigheter,» sa han. «Ja, er det ikke trist at mange tenker slik?» sukket mannen. «Om vi bare tror på kaos og tilfeldigheter, får vi ikke øye på sammenhengene. At helheten ikke bare utgjør summen, men noe helt annet enn alle de små delene.» «En gud, mener du?» spurte Mikael. «Ja, for eksempel. Hvis vi tror at menneskelivet er som et løvblad i vinden – at vi liksom tilfeldig kastes hit eller dit – da blir det umulig å se for seg noen vilje eller mening bak det hele.» Det er sant, tenkte Mikael. Man kan ikke både tro på Gud og på kaos. Det kan selvsagt finnes et mønster i kaoset, men dette mønsteret vil ha oppstått ved en tilfeldighet. Det vil være et mønster uten hensikt. «På skolen har de fortalt at livet på jorda oppsto ved en tilfeldighet.» «Ja, det har de vel, og det er ikke første gangen at en lærer tar feil.» «Så du tror ikke på tilfeldigheter?» spurte Mikael. «Ikke en eneste én?» «Nei, de som tror på slikt, har dårlig fantasi. Eller kanskje ser de ikke godt nok etter? Gjør du dét, forstår du straks hvilken avansert organisme verden er. Men det er vanskelig å se helheten når du selv er en av dens mange deler. Vi merker ikke at vi er inne i spiralgalaksen, og vi forstår heller ikke …» «… vi forstår ikke virkeligheten fordi vi er en del av den,» 15
gjentok Mikael mens han nikket anerkjennende til sine egne ord. «Nettopp!» smilte mannen. Mikael hadde oppdaget at det fantes to populære forklaringer på verden. Den ene var at livet og menneskene var et resultat av ren flaks, der enkle organismer hadde fått utvikle seg over millioner av år. Tilfeldighetene hadde plassert oss på et perfekt sted og med et solsystem som var ideelt for fremveksten av liv. Livet på jorda var med andre ord et mirakel, der vi svevde alene blant milliarder av andre livløse objekter som ikke hadde vært like heldige som oss. Den andre forklaringen var den religionene ga, den som hevdet at en gud hadde skapt alt og befant seg oppe i himmelen et sted. Begge forklaringene manglet noe, hadde Mikael følt, uten at han kunne sette fingeren på hva det var. «Så du tror at verden er laget av noe intelligent?» spurte han. Mannen la armene i kors. Han så tankefullt fremfor seg. «Hvis vi ser nøye på vår fysiske virkelighet, oppdager vi at mindre enheter er skapt på samme måte som de store. Vi ser det samme mønsteret gjenta seg hele tiden. Dette er et tegn på intelligens, at skapelsen har funnet et mønster som fungerer.» «Men et identisk mønster ville ført til at nøyaktig den samme tingen ble skapt, om og om igjen! Og verden er jo full av ulikheter og variasjon.» Mannen nikket. «Ja, men det ene utelukker ikke det andre. For hver eneste ting som skapes, bygger videre på den forrige. Skapelsen er som en pyramide, der lagene vokser oppå hverandre. Det samme mønsteret kan derfor lede til stor variasjon, samtidig som det kommer fra det samme underliggende prinsippet.» Mikael trodde han forsto hva mannen mente. Han tenkte på hvordan et barn ble til. For å skape et menneske trengs det en mann og en dame, og det samme «mønsteret» blir brukt om og om igjen. Likevel er alle mennesker unike, med et DNA som er unikt for den enkelte organismen. 16
«Så hvis verden er så smart, hvorfor skaper den ikke mennesker som er smarte nok til å forstå hvor smart den er?» Den gamle mannen så ned i fjæresteinene og smilte. «Hver eneste del har den samme intelligensen i seg, og er en gjenspeiling av det store mønsteret som skapte det. Hver del har det samme potensialet inni seg.» «Så du snakker egentlig om ulike verdener, store og små, som eksisterer ved siden av hverandre?» spurte Mikael, usikker på om han visste hva han selv mente. «Ja, nettopp. Det er akkurat det jeg mener. I en større virkelighet er det de små enhetene som utgjør den store, samtidig som hver enkelt enhet har sin egen virkelighet. I en skog er det fullt av ulike tresorter, alle med sine unike egenskaper og mindre virkeligheter. Disse lever side om side, men føyer seg likevel elegant sammen til en skog.» Mikael kjente skogen godt og forsto sammenligningen mannen kom med. Han hadde sett hvordan de store trærne så ut til å hjelpe de små ved å holde greinene over dem for å beskytte dem mot sola og regnet. Han hadde også lagt merke til at brennesle gjerne vokste i nærheten av den lindrende storborren. Om han brant seg på neslene, kunne han bare gni noen storborreblader mot huden, og svien ville gi seg. Dette var to virkeligheter som sto side om side og var motsetninger, men som likevel jobbet sammen. Slikt kunne umulig være et resultat av kaos og tilfeldigheter. «Tror du at hver enkelt av oss lever i vår egen virkelighet?» Mikael visste ikke hvor spørsmålet kom fra før det plutselig glapp ut av ham. «Ja, det tror jeg vi gjør,» svarte mannen. «Jeg tror vi alle har vår helt egne virkelighet. At den ble til i det øyeblikket vi kom inn i verden, og at den hele tiden forandrer seg. En virkelighet som speiler det vi tenker og tror, og som vokser én tanke av gangen.» «Så vi skaper den selv, mener du?» Mannen nikket. 17
«Ja, og spiralen på skjellet kan hjelpe oss å forstå hvordan.» Han plukket opp skjellet fra steinen Mikael satt på. «Hold frem hånden din,» sa han og la skjellet i Mikaels åpne håndflate. «Forstår vi denne formen, forstår vi alt vi trenger å forstå. Da har vi oppskriften på hvordan virkeligheten skapes, og hvordan vi kan endre den, om vi vil.» Mikael så på det livløse skjellet i hånden sin og strøk pekefingeren langs det ruglete mønsteret. Den spiralmønstrede uthevningen føltes taggete og ujevn der den kveilet seg som en slange inn mot midten. For første gang så han hvor vakkert det var. Han tenkte på alle skjellene han hadde samlet og senere lagt i esker under sengen sin hjemme. Hvordan de lå der i mørket, tett i tett, som hundrevis av små galakser. «Så denne spiralen kan fortelle meg alt jeg trenger å vite?» Den gamle mannen strøk hånden gjennom det viltre, hvite håret, før han møtte Mikaels blikk og smilte. «Ja, den har svarene på alle spørsmålene dine. For den kjenner hele verden,» sa han og blunket.
∞
Kapittel 2
Den syriske ørken, år 1200 e.Kr. leonardo pisano kikket opp på himmelen og kjente den varme ørkenvinden stryke ham forsiktig over ansiktet. Himmelen var i ferd med å miste sitt lys, og kveldens første stjerner trådte frem. Solnedgangen fremkalte en svak tåkedis, den hang som et tynt slør i luften foran dem. De hadde vandret sammen en hel uke, og nå var de snart fremme. Leonardo lukket øynene mens han gikk. Stillheten hadde sin egen lyd, den ble tydeligere jo lenger han oppholdt seg i den. Etter syv netter i ørkenen var den nærmest øredøvende. Han åpnet øynene og snudde seg mot Poeten. «Bør vi ikke slå leir snart?» Han var ivrig etter å komme frem, men han kjente sulten gnage, og føttene lengtet etter å bli fri fra de slitte sandalene. Den synkende sola lå som en skinnende bue i horisonten. Poeten kikket opp. Det var som om stadig flere lykter ble tent på himmelen. «Har du rådført deg med stjernene?» spurte Poeten i sin sedvanlige muntre tone. Leonardo ristet på hodet. Poeten hadde flere ganger snakket om betydningen av å konsultere stjernene før man tok en viktig beslutning, men Leonardo forsto aldri om det var ment som spøk eller alvor. Selv var han en rasjonell mann, og kjente en usikkerhet i møte med de filosofiske utlegningene som nå og 19
da kom ut av Poetens munn. Stillheten senket seg nok en gang mellom dem, og alt man hørte var mennenes dempede fottrinn i den tørre ørkensanden. Leonardo hadde møtt beduinene ved en tilfeldighet. Han hadde passert leiren deres på vei til Damaskus på en av sine mange oppdagelsesreiser. Denne gangen hadde målet vært Den store byen – verdens eldste by og et viktig kulturelt knutepunkt. Ifølge ryktene var byen fylt til randen av undervisningsinstitusjoner, da den fungerte som et samlingssted for lærde fra hele det islamske riket. Leonardo selv kom opprinnelig fra Pisa, men hadde tilbrakt store deler av oppveksten i Algerie, hvor faren hadde en handelspost. Moren døde allerede da han var liten, og etter det hadde faren bestandig tatt ham med på sine handelsreiser. Den omflakkende barndommen hadde plantet en rastløshet i Leonardo, som fulgte ham inn i voksenlivet. Han hadde et dypt ønske om å lære hele verden å kjenne. Leonardo var matematiker. Han hadde utdannet seg i både Italia og Algerie, og var dermed i besittelse av en unik innsikt i både østlige og vestlige tradisjoner. Han syntes den østlige matematikken var rikere enn den vestlige. At noe kunne være så komplekst og så enkelt på samme tid, fascinerte ham. Han hadde midlertidig forlatt sin stilling som professor ved universitetet i Pisa og var nå ute på inspirasjonsreise. Målet var å samle ny innsikt i faget, for så å kunne bringe denne kunnskapen med seg hjem til sine studenter. På en av de velbrukte karavaneveiene mellom øst og vest hadde han snublet over beduinleiren. Han var blitt hjertelig mottatt, og straks blitt invitert til å slå følge med dem opp til Den store byen. Beduinene var kjent for sin gjestfrihet, og Leonardo tok mer enn gjerne imot det sjenerøse tilbudet. Kontrasten mellom det monotone ørkenlandskapet og den fargerike beduinleiren kunne ikke ha vært større. Ingenting vitnet om at de til stadighet var på flyttefot. Leiren besto av store telt i fargeglade og komplekse mønstre. Overalt kunne han høre musikk og barnelatter, det ble danset og sunget. Kvinnene var 20