T YPE-IT AS, 24.05.2013 ORDRE: 29296 (s . 1 av 347)
N책r lyset svinner
T YPE-I T AS, 24.05.2013 ORDRE: 29296 (s . 2 av 347)
T YPE-IT AS, 24.05.2013 ORDRE: 29296 (s . 3 av 347)
Eugen Ruge
N책r lyset svinner Roman om en familie
Oversatt av Sverre Dahl
T YPE-I T AS, 24.05.2013 ORDRE: 29296 (s . 4 av 347)
Oversettelsen er støttet av KUNSTSTIFTUNG NRW und Europäisches Übersetzer-Kollegium, Straelen
Utgivelsen er utgitt med støtte fra Goethe-Institut, med midler fra Det Tyske Utenriksdepartementet. Oversetteren er medlem av Norsk Oversetterforening Originalens tittel: In Zeiten des abnehmenden Lichts © 2011 by Rowohlt Verlag GmbH, Reinbek bei Hamburg Norsk utgave © 2013 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo Satt med 10,5/12 pkt. Sabon hos Type-it AS, Trondheim Papir: Printed in ISBN 978-82-03-21757-9
T YPE-IT AS, 24.05.2013 ORDRE: 29296 (s . 5 av 347)
til dere
T YPE-I T AS, 24.05.2013 ORDRE: 29296 (s . 6 av 347)
T YPE-IT AS, 24.05.2013 ORDRE: 29296 (s . 7 av 347)
2001
I to dager hadde han ligget som død på bøffelskinnsofaen sin. Så sto han opp, dusjet lenge for også å vaske av seg den siste partikkel sykehusluft, og kjørte til Neuendorf. Han kjørte A 115, som alltid. Kikket ut i verden. Undersøkte om den hadde forandret seg. Og, – hadde den det? Bilene forekom ham å være renere. Renere? På en måte mer fargerike. Mer idiotiske. Himmelen var blå, hva ellers. Høsten hadde lurt seg inn, bakfra. Prikket inn små gule pletter på trærne. Det var blitt september i mellomtiden. Og hvis han var blitt utskrevet lørdag, måtte det være tirsdag i dag. Datoen hadde han mistet i løpet av de siste dagene. Neuendorf hadde nylig fått en egen motorveiavkjøring – «nylig» ville for Alexander fremdeles si: etter gjenforeningen. Man kom rett inn på Thälmannstraße (det het den fortsatt). Gaten var jevnt asfaltert, røde sykkelbaner på begge sider. Nyoppussede hus, varmeisolert etter en eller annen EU-norm. Nybygg som så ut som svømmehaller: Byvillaer kalte man dette. Men man behøvde bare å svinge av til venstre og følge den krumme Steinweg et par hundre meter, så nok en gang til venstre – her syntes tiden å stå stille: en smal gate med lindetrær. Brosteinbelagte fortau der røtter laget buler. Morkne gjerder og kardinalbiller. Langt inne i hagene, bak høyt 7
T YPE-I T AS, 24.05.2013 ORDRE: 29296 (s . 8 av 347)
gress, de døde vinduene i villaer som det på fjerne advokatkontor ble kjempet om tilbakeleveringen av. Et av de få husene her som fortsatt var bebodd: Am Fuchsbau 7. Mose på taket. Sprekker i fasaden. Hyllebærbuskene berørte allerede verandaen. Under epletreet, som Kurt egenhendig hadde beskåret, vokste de på kryss og tvers opp i været, et eneste virvar. «Mat på hjul» sto allerede i isoporboksen på gjerdestolpen. Tirsdag, fant han bekreftet på boksen. Alexander tok den og gikk inn. Selv om han hadde nøkkel, ringte han på, teste om Kurt lukket opp – helt hensiktsløst. Uansett visste han at Kurt ikke kom til åpne. Men så hørte han den velkjente knirkingen i entrédøren, og da han kikket inn av det lille vinduet, kom Kurt til syne – som et gjenferd – i halvmørket i entreen. «Lukk opp,» ropte Alexander. Kurt kom nærmere, glodde. «Lukk opp!» Men Kurt rørte seg ikke. Alexander låste opp, omfavnet faren, selv om han alt lenge hadde synes at det var ubehagelig å omfavne ham. Kurt luktet. Det var lukten av alderdom. Den satt dypt i cellene. Kurt luktet også nyvasket og nypussede tenner. «Kjenner du meg igjen?» spurte Alexander. «Ja,» sa Kurt. Munnen hans var tilsølt av plommesyltetøy, morgenstellet hadde igjen gått litt vel raskt for seg. Strikkejakken var kneppet skjevt, han hadde bare én tøffel på seg. Alexander varmet Kurts mat. Mikrobølgeovn, slå på sikringen. Kurt sto interessert ved siden av. «Er du sulten?» spurte Alexander. «Ja,» sa Kurt. «Du er alltid sulten.» «Ja,» sa Kurt. Det var gulasj med rødkål (etter at Kurt nesten døde av å 8
T YPE-IT AS, 24.05.2013 ORDRE: 29296 (s . 9 av 347)
ha fått et stykke oksekjøtt i vrangstrupen, ble det bare bestilt mat i små biter). Alexander laget seg en kopp kaffe. Så tok han Kurts gulasj ut av mikrobølgeovnen, satte den på Igelitplastduken. «Vel bekomme,» sa han. «Ja,» sa Kurt. Så begynte han å spise. En stund var bare Kurts konsentrerte snøfting å høre. Alexander nippet til den ennå for varme kaffen. Så på at Kurt spiste. «Du holder gaffelen feil vei,» sa han etter en stund. Kurt stanset opp et øyeblikk, lot til å tenke seg om. Men spiste så videre: Prøvde å skyve gulasjbiten opp på knivspissen med gaffelskaftet. «Du holder gaffelen feil vei,» gjentok Alexander. Han snakket uten betoning, uten formanende undertone for å teste virkningen av det rene begrepet på Kurt. Ingen virkning. Null. Hva foregikk i dette hodet? I dette rommet som fortsatt var avgrenset fra verden av en hodeskalle, et rom som fremdeles inneholdt en slags identitet. Hva følte, hva tenkte Kurt når han stolpret rundt i rommet? Når han om formiddagen satt ved skrivebordet sitt og, som pleierskene fortalte, stirret ned i avisen i timevis. Hva tenkte han? Tenkte han overhodet? Hvordan tenkte man uten ord? Kurt hadde endelig fått gulasjbiten opp på knivspissen, balanserte den nå, skjelvende av begjær, til munnen. Fall. Annet forsøk. I grunnen en vits, tenkte Alexander, at Kurts forfall nettopp hadde begynt med språket. Kurt, taleren. Den store fortelleren. Der han hadde sittet i den berømte lenestolen sin – Kurts stol! Der alle hang ved leppene hans når han fortalte historiene sine, herr professoren. Anekdotene hans. Komisk, men også: I Kurts munn forvandlet alt seg til en anekdote. Samme hva Kurt fortalte – selv når han fortalte om hvordan han nesten hadde krepert i leiren – alltid hadde han et poeng, alltid hadde det vidd. Hadde hatt. Den fjerneste fortid. Den siste setningen som Kurt hadde klart å si sammenhengende, var: Jeg har mistet språket. Heller ikke dårlig. Et glansnum9
T YPE-I T AS, 24.05.2013 ORDRE: 29296 (s . 10 av 347)
mer sammenlignet med hans repertoar i dag. Men dette var for to år siden: Jeg har mistet språket. Og folk hadde virkelig tenkt, se det, han har mistet språket, men ellers … Ellers så det ut til at han var noenlunde sprek. Smilte, nikket. Gjorde grimaser som passet på et vis. Forstilte seg, gjorde seg lur. Bare av og til hendte det at han gjorde noe underlig: at han skjenket rødvin i kaffekoppen sin. Eller plutselig sto rådvill med en kork – og til slutt gjemte den i bokhyllen. Miserabel kvote: Bare en liten bit gulasj hadde Kurt klart hittil. Nå grep han til: med fingrene. Kikket skrått nedenfra opp på Alexander, som et barn som prøver ut foreldrenes reaksjon. Stappet biten inn i munnen. Og én til. Og tygget. Og mens han tygget, holdt han de tilsølte fingrene sine opp som til edsavleggelse. «Du skulle bare visst,» sa Alexander. Kurt reagerte ikke. Hadde omsider funnet en metode: løsningen på gulasjproblemet. Stappet inn, tygget. Sausen rant i en smal stripe nedover haken. Kurt klarte ingenting lenger. Klarte ikke å snakke, ikke pusse tennene lenger. Ikke engang tørke seg i baken klarte han, man måtte være glad for at han satte seg på do for å skite. Det eneste, tenkte Alexander, som Kurt ennå klarte, som han ennå gjorde på eget initiativ, som han virkelig interesserte seg for og som han brukte sin siste lille kløktighet på, var å spise. Oppta næring. Kurt spiste med nytelse. Kurt spiste for eksempel ikke fordi maten smakte ham (smaksnervene var fullstendig ødelagt av piperøyking gjennom flere tiår, var Alexander overbevist om). Kurt spiste for å leve. Spise = liv, denne formelen, tenkte Alexander, hadde han lært i arbeidsleiren, og lært det grundig, vel å merke. Én gang for alle. Begjæret som Kurt spiste med, som han stappet gulasjbitene inn i munnen med, var ikke annet enn overlevelsesvilje. Dette var det siste som var blitt igjen av Kurt. Det som holdt ham i live, som fikk denne kroppen til å fortsette å fungere, en hjerte- og blodomløpsmaskin i full oppløsning som holdt seg selv i drift – og som vel, det var vel å frykte, ennå ville holde seg i drift en stund til. Kurt 10
T YPE-IT AS, 24.05.2013 ORDRE: 29296 (s . 11 av 347)
hadde overlevd alle. Han hadde overlevd Irina. Og nå var det en reell sjanse for at han også ville overleve ham, Alexander. Det dannet seg en tykk sausedråpe på Kurts hake. Alexander følte en sterk trang til å gjøre Kurt vondt: rive av et stykke kjøkkenpapir og brutalt tørke av sausen i ansiktet hans. Dråpen dirret, falt av. Hadde det vært i går? Eller i dag? En aller annen gang i løpet av disse to dagene, da han lå på bøffelskinnsofaen (urørlig og av en eller annen grunn hele tiden opptatt av ikke å komme borti skinnet med bar hud), en eller gang hadde han fått tanken: drepe Kurt. Mer enn bare tanken. Han hadde overveid flere varianter: kvele Kurt med puten eller – det perfekte mord – servere Kurt en seig oksestek. Som den steken han nesten var blitt kvalt av. Og hadde ikke Alexander da instinktivt lagt ham over i stabilt sideleie, og hadde ikke som en følge av dette den nesten kulerunde, av endeløs tygging sammenklistrede kjøttklumpen trillet ut av Kurts svelg sammen med gebisset, ville Kurt sannsynligvis ikke vært i live lenger, og Alexander ville vært spart for dette nederlaget (i det minste dette). «Har du lagt merke til at jeg ikke har vært her på en stund?» Kurt var nå kommet til rødkålen – for en tid siden hadde han lagt seg til den infantile vanen å spise opp de forskjellige ingrediensene etter hverandre: først kjøttet, så grønnsakene, så potetene. Overraskende nok hadde han gaffelen i hånden igjen – til og med riktig vei. Skuffet rødkål. Alexander gjentok spørsmålet: «Har du lagt merke til at jeg ikke har vært her på en stund?» «Ja,» sa Kurt. «Det har du altså lagt merke til. Hvor lenge da: en uke eller et år?» «Ja,» sa Kurt. Eller hva var det han sa ja til: 11
T YPE-I T AS, 24.05.2013 ORDRE: 29296 (s . 12 av 347)
«Et år altså,» spurte Alexander. «Ja,» sa Kurt. Alexander lo. For han syntes faktisk det var som et år. Som et annet liv – etter at livet før dette var blitt avsluttet med en eneste, banal setning: «Jeg sender Dem til Fröbelstraße.» Slik lød setningen. «Fröbelstraße?» «Sykehusene der.» Først utenfor var han kommet på den ideen å spørre pleiersken om det ville si at han skulle ta med seg pyjamas og tannbørste. Og pleiersken var gått inn på legekontoret igjen og hadde spurt om det ville si at pasienten skulle ta med pyjamas og tannbørste. Og legen hadde sagt at pasienten skulle ta med pyjamas og tannbørste. Og det var det. Fire uker. Syvogtyve leger (han hadde telt opp). Moderne medisin. Assistentlegen, som så ut som en gymnasiast og – i en vanvittig mottakssal, der noen alvorlig syke stønnet bak skjermbrett – hadde forklart ham prinsippene i diagnostikken. Hestehale-legen som hadde sagt: Maratonløpere har ingen farlige sykdommer (meget sympatisk mann). Den kvinnelige radiologen som hadde spurt ham om han i sin alder ennå hadde tenkt å avle barn. Kirurgen med slakternavnet. Og selvsagt den kopparrede Karajan: overlege dr. Koch. Og enda toogtyve andre. Og sannsynligvis også to dusin laboranter som fylte reagensglass med blodet som ble tappet fra ham, som hadde gjennomlyst urinen hans, betraktet vevet hans under noen mikroskop eller puttet det inn i noen sentrifuger. Og alt dette med det ynkelige, det nærmest uforskammede resultatet som dr. Koch hadde sammenfattet i to ord: «Ikke operabel.» Hadde dr. Koch sagt. Med sin knirkende stemme. Med sine kopparr. Sin Karajan-frisyre. Ikke operabel, hadde han sagt og vugget frem og tilbake på svingstolen sin, og brilleglassene hadde glimtet i takt med bevegelsen hans. 12
T YPE-IT AS, 24.05.2013 ORDRE: 29296 (s . 13 av 347)
Kurt hadde nå også tømt rødkålavdelingen. Skulle gå løs på potetene: tørre. Alexander visste allerede hva som kom nå (dersom han ikke straks satte et glass vann bort til Kurt). Nemlig at de tørre potetene satte seg fast i halsen på Kurt, at han fikk en voldsom hikke, slik at man trodde at magen straks ville bli med opp. Sannsynligvis lot det seg også gjøre å kvele Kurt med tørre poteter. Alexander reiste seg og fylte et glass med vann. Kurt var, underlig nok, operabel: På Kurt hadde de operert bort tre fjerdedeler av magen. Og han spiste med sin rest av en mage, som om man hadde gitt ham tre fjerdedeler mage i tillegg. Samme det, slik var det: Kurt spiste alltid opp det som lå på tallerkenen. Han hadde også tidligere alltid spist opp det som lå på tallerkenen, tenkte Alexander. Likegyldig hva Irina hadde satt frem for ham. Han hadde spist det opp og rost det – utmerket! Alltid den samme rosen, alltid det samme «takk» og «utmerket», og først flere år senere, etter at Irina var død, da det av og til ble slik at Alexander laget maten – først da hadde Alexander forstått hvor utmattende, hvor ydmykende dette evige «takk!» og «utmerket!» måtte ha vært for moren hans. Man kunne ikke bebreide Kurt for noe. Faktisk hadde han aldri forlangt noe, ikke engang av Irina. Hvis ingen laget mat, gikk han på restaurant eller spiste en brødblings. Og hvis noen laget mat til ham, takket han pent. Så tok han middagsluren sin. Deretter spaserturen. Så ordnet han posten. Hva kunne man vel si til dette? Ingenting. Og nettopp dette var det. Kurt fisket opp de siste potetsmulene med fingertuppene. Alexander rakte ham en serviett. Kurt tørket seg faktisk rundt munnen, brettet servietten ordentlig sammen igjen og la den ved siden av tallerkenen. «Hør her, far,» sa Alexander. «Jeg har vært på sykehus.» Kurt ristet på hodet. Alexander tok ham i underarmen og forsøkte en gang til med ettertrykk. «Jeg» – han pekte på seg selv – «har vært på syke-hus! Forstår du?» «Ja,» sa Kurt og reiste seg. 13
T YPE-I T AS, 24.05.2013 ORDRE: 29296 (s . 14 av 347)
«Jeg er ikke ferdig ennå,» sa Alexander. Men Kurt reagerte ikke. Stolpret inn på soveværelset, fremdeles med bare én tøffel, tok av seg buksene. Så forventningsfullt på Alexander. «Middagslur?» «Ja,» sa Kurt. «Ja vel, da skifter vi bleie.» Kurt stolpret ut på badet, Alexander trodde at han hadde forstått, men på badet trakk Kurt bleiebuksen litt ned og pisset i høy bue på gulvet. «Hva er det du gjør?» Kurt så forskrekket opp. Men klarte ikke å slutte å pisse. Etter at Alexander hadde dusjet faren, fått ham i seng og tørket opp på badegulvet, var kaffen hans kald. Han så på klokken: to. Kveldshjelpen ville komme tidligst klokken syv. Han overveide kort om han nå skulle ta de 27 000 markene ut av veggsafen og rett og slett forsvinne. Men besluttet å vente. Han ville gjøre det rett for øynene på faren. Ville forklare ham saken, selv om det ikke hadde noen hensikt. Ville at Kurt skulle si «ja» til det – selv om «ja» var det eneste ordet han ennå behersket. Alexander gikk inn i stuen med kaffen sin. Hva nå? Hva skulle han gjøre med den bortkastede tiden? Igjen ergret han seg over at han hadde underordnet seg Kurts rytme, og ergrelsen over dette gikk uvilkårlig sammen med den allerede notoriske ergrelsen over rommet. Bare det at han syntes rommet var enda verre nå, etter at han ikke hadde vært her på fire uker: blå gardiner, blå tapeter, blått alt sammen. Fordi blått hadde vært yndlingsfargen til hans siste tilbedte … Idiotisk, åtteogsytti år gammel. Irina hadde ligget bare knapt et halvår under torven … Til og med serviettene, lysene: blå! Et helt år hadde de to oppført seg som gymnasiaster. Hadde sendt hverandre små hjertekort og pakket inn de gjensidige kjærlighetsgavene i blått papir, så hadde nok den tilbedte lagt merke til at Kurt begynte å bli sløv – og hadde 14
T YPE-IT AS, 24.05.2013 ORDRE: 29296 (s . 15 av 347)
forsvunnet. Tilbake ble den blå likkisten, som Alexander kalte det. En kald blå verden som ingen lenger bodde i. Bare spisehjørnet var som før. Selv om heller ikke det … Kurt hadde riktignok ikke rørt treveggene – Irinas stolthet: ekte trepanel, av finer! Til og med det såkalte sammensuriet (Irina-språk) var der ennå – men hvordan! Kurt hadde i forbindelse med en oppussing tatt ned hele denne viltvoksende samlingen av de mest uforståelige smågaver og minner som med årene hadde dekket panelet, tørket støv av dem, valgt ut det «viktigste» (eller hva Kurt mente var det) og plassert dem i «spredt orden» (eller hva Kurt mente var det) på veggen igjen. Og da hadde han «hensiktsmessig» prøvd å bruke de spikerhullene som allerede var der. Kurts kompromissestetikk. Og slik så det også ut. Hvor var den lille krumdolken som skuespilleren Gojkovic – høvding i alle DEFA-indianerfilmene, i hvert fall! – en gang hadde gitt Irina. Og hvor var Cuba-tallerkenen som partikameratene fra Karl-Marx-Werk hadde overrakt Wilhelm på nittiårsdagen, og Wilhelm så, ble det fortalt, hadde trukket opp lommeboken og smelt en hundrelapp på tallerkenen – fordi han trodde at han ble bedt om en gave til folkesolidariteten … Samme det. Gjenstander, tenkte Alexander … Simpelthen bare gjenstander. For den som kom etter ham, uansett bare en haug med søppel. Han gikk over i Kurts arbeidsværelse som lå på den andre (Alexander syntes: penere) siden. Helt i motsetning til stuen, der Kurt hadde snudd opp ned på alt sammen – også Irinas møbler hadde han skiftet ut, den vakre gamle vitrinen med et forferdelig møbel av sponplater; selv Irinas vidunderlige, alltid vaklevorne lille telefonbord hadde Kurt fjernet; og, noe Alexander hadde tatt spesielt ille opp, til og med vegguret: det vennlige gamle uret med en mekanikk som pleide å summe hver halve og hele time som tegn på at det fremdeles utførte sin tjeneste selv om kassen til gongongen manglet, opprinnelig hadde det nemlig vært et gulvur, Irina hadde fulgt en mote og tatt det ut av kassen 15
T YPE-I T AS, 24.05.2013 ORDRE: 29296 (s . 16 av 347)
og hengt det på veggen, og Alexander kunne ennå huske at Irina og han hadde hentet uret, og at Irina ikke hadde klart å fortelle den gamle damen som skilte seg fra uret, at klokkekassen egentlig var overflødig; at hun hadde måttet be en nabo om hjelp til å lesse på den komplette klokkekassen, og at den kjempestore kassen, som hun for syns skyld transporterte bort, hadde raget ut av bagasjerommet på den lille Trabien, slik at bilen foran nesten mistet kontakten med bakken – i motsetning til den fullstendig oppussede stuen var alt på Kurts værelse blitt ved det gamle på nærmest spøkelsesaktig vis: Skrivebordet sto på skrå foran vinduet – i førti år var det etter hver oppussing blitt satt nøyaktig ned igjen i trykksporene på teppet. Likeledes sittehjørnet med Kurts store lenestol, der han med krum rygg og foldede hender hadde sittet og fortalt anekdotene sine. Og også den store veggseksjonen, kalt svensk vegg (hvorfor egentlig svensk vegg?) sto som den alltid hadde gjort. Bordene bøyde seg under byrden av bøkene; her og der hadde Kurt satt inn en ekstra, fargemessig ikke helt passende planke, men den kosmiske ordenen var uforandret – en slags siste back-up av Kurts hjerne: Der sto oppslagsverkene som også Alexander hadde brukt av og til (Men sett dem tilbake!), der bøkene om den russiske revolusjon, der i lang rekke de rustbrune Lenin-bindene, og til venstre for Lenin, i den siste avdelingen under permen med den strenge påskriften PERSONLIG, sto fremdeles – Alexander ville ha kunnet ta den ut i blinde – det sammenleggbare, ramponerte sjakkbrettet med brikkene som en eller annen navnløs Gulag-fange en eller annen gang hadde skåret ut. Det eneste som – bortsett fra nye bøker – var kommet til i løpet av førti år, var et par av de opprinnelig tallrike suvenirene som besteforeldrene hadde hatt med seg fra Mexico; det meste var etter deres død blitt gitt bort og solgt til spottpris i en overilt aksjon, og også de få tingene som merkelig nok Kurt ikke hadde villet skille seg av med, hadde ikke maktet å bli opptatt i dette «sammensuriet» – angivelig av plass16
T YPE-IT AS, 24.05.2013 ORDRE: 29296 (s . 17 av 347)
mangel, men i virkeligheten fordi Irina aldri hadde klart å overvinne sitt hat til alt som kom fra svigerforeldrenes hjem. Altså hadde Kurt satt dem «provisorisk» inn i sin svenske vegg, og der var de «provisorisk» blitt værende. Den utstoppede haibabyen med en grov hud som hadde gjort inntrykk på Alexander da han var barn, hadde Kurt hengt opp med gavebånd på en hyllesprosse; den fryktinngytende aztekiske masken lå fremdeles med ansiktet opp i vitrinehyllen med de utallige små drammeflaskene; og den store, snodde, rosafargede konkylien som Wilhelm – ingen visste hvordan – hadde bygget en lyspære inn i, sto ennå uten strømtilkobling på et av underskapene. Igjen måtte han tenke på Markus: sønnen sin. Måtte tenke seg hvordan Markus gikk rundt her, med hette og hodetelefoner i ørene – slik hadde han sett ham den siste gangen, for to år siden – måtte forestille seg hvordan Markus sto foran Kurts bokvegg og dunket til hyllebordene med støvlespissene; hvordan han lot tingene som hadde samlet seg opp her gjennom førti år, gå gjennom hendene og prøvde dem med henblikk på bruksverdi eller salgbarhet: Knapt noen ville kjøpe Lenin av ham; for det sammenleggbare sjakkbrettet ville han muligens ennå få et par mark. Bare den utstoppede haibabyen og den store rosa konkylien ville sannsynligvis interessere ham, og han ville stille dem opp på hybelen sin uten å gjøre seg tanker om hvor de kom fra. I ett sekund dukket tanken om å ta med seg konkylien for å kaste den der hvor den kom fra, i havet, opp i ham – men så syntes han det ville være som en scene fra en banal fjernsynsserie, og han forkastet tanken igjen. Han satte seg ved skrivebordet og åpnet den venstre døren. I den midterste skuffen helt bakerst, i den eldgamle ORWO-fotopapiresken, hadde, gjemt under limtuber, nøkkelen til veggsafen ligget i førti år – og den lå der fremdeles (plutselig var Alexander blitt overfalt av den tøvete tanken at nøkkelen kunne være forsvunnet, slik at planene hans ville gått i vasken). Han stakk av forsiktighetsgrunner nøkkelen i lommen 17
T YPE-I T AS, 24.05.2013 ORDRE: 29296 (s . 18 av 347)
– som om noen kunne ta den fra ham nå. Drakk en slurk kald kaffe. Underlig hvor bitte lite Kurts skrivebord var. Ved dette lille bordet hadde Kurt forfattet sitt verk. Her hadde han sittet, i en medisinsk svært betenkelig sittestilling, på en stol som var en ergonomisk katastrofe, drukket sin sure filterkaffe og hamret i vei på skrivemaskinen i et fireogenhalvfingersystem, klipp-klapp-klipp-klapp, pappa arbeider! Syv sider daglig, det var «normen» hans, men det forekom også at han meddelte ved middagsbordet: Tolv sider i dag! Eller: Femten! En komplett avdeling av veggseksjonen sin hadde han hamret ned på denne måten, én ganger tre og en halv meter, helt fylt opp med sakene til «en av de mest produktive historikerne i DDR», var det blitt sagt, og selv om man tok ut artiklene fra tidsskriftene de var bundet inn i, og bidragene fra samlebindene og stilte dem opp på rekke – sammen med de ti eller tolv eller fjorten bøkene Kurt hadde skrevet – hadde verkene hans fortsatt en samlet bredde som nesten kunne konkurrere med Lenins verker: én meter vitenskap. For denne meter vitenskap hadde Kurt strevet og slitt i tredve år og terrorisert familien like lenge. For denne meteren hadde Irina laget mat og vasket tøy. For denne hyllemeteren hadde Kurt fått ordener og utmerkelser, men også overhalinger og en gang til og med en irettesettelse fra Partiet, han hadde kjøpslått om opplagstall med forlag som var plaget av den evige papirmangelen, hadde ført en liten krig om formuleringer og titler, hadde måttet gi opp eller med list og lempe oppnådd delresultater – og nå var alt, alt sammen MAKULATUR. Slik hadde Alexander tenkt. I hvert fall denne triumfen hadde han ment å kunne innkassere etter at det ble slutt på DDR: Alt dette, hadde han trodd, var nå skaffet av veien. Denne angivelige forskningen, alle disse halvsanne og halvhjertede sakene som Kurt hadde hamret ned om den tyske arbeiderbevegelsens historie – alt dette, hadde Alexander trodd, ville forsvinne sammen med Muren, og ingenting av Kurts verk ville bli stående. 18
T YPE-IT AS, 24.05.2013 ORDRE: 29296 (s . 19 av 347)
Men så hadde Kurt igjen satt seg på den katastrofale stolen sin, nesten åtti år gammel, og hadde i all hemmelighet hamret ned sin siste bok. Og selv om denne boken ikke var blitt noen verdenssuksess – ja, tyve år tidligere ville en bok, der en tysk kommunist beskrev sine år i Gulag, muligens blitt en verdenssuksess (Kurt hadde bare vært for feig til å skrive den!) – men selv om den ikke var blitt noen verdenssuksess, så var den jo, om man ønsket det eller ikke, en viktig, en enestående, en «blivende» bok – en slik bok som Alexander ikke hadde skrevet og nå vel ikke kom til å skrive mer. Ville han det? Hadde han ikke alltid snakket om at han følte seg trukket mot teatret, nettopp fordi teater var noe forgjengelig? Forgjengelig – det lød bra. Så lenge man ikke hadde kreft. Myggen danset i sollyset, Kurt sov fremdeles – skjønt det het seg jo at gamle folk ikke sov så mye lenger. Alexander bestemte seg for også å legge seg litt nedpå. Da han skulle til å forlate rommet, falt øynene hans på mappen med påskriften PERSONLIG, som alltid hadde tiltrukket ham, men som han aldri hadde våget å åpne – skjønt han som ung ikke engang hadde rygget tilbake for sin fars erotiske fotosamling. Inntil Kurt fikk satt inn en sikkerhetslås i skapdøren. Han tok ut mappen: lapper, notater. Kopier av dokumenter. Øverst flere brev, skrevet med fiolett blekk, slik det hadde vært vanlig i Russland for mange år siden: «Kjæreste Ira!» (1954) Alexander bladde … Typisk Kurt. Selv kjærlighetsbrevene sine hadde han skrevet pertentlig på begge sider av arket, med klar og tydelig skrift, alle sider fylt helt ut, og vel å merke med jevn linjeavstand, uten at linjene på slutten av et brev fikk større avstand eller trengte seg sammen eller at det ble skrevet i margen på en side noe sted … Hvordan hadde fyren klart det? Og midt i alt dette de irriterende høystemte tiltaleformene han overøste Irina med: «Kjære, kjæreste Irina!» (1959) 19
T YPE-I T AS, 24.05.2013 ORDRE: 29296 (s . 20 av 347)
«Min sol, mitt liv!» (1961) «Min elskede kone, min venn, min ledsagerske!» (1973) Alexander satte mappen tilbake og gikk opp trappen til Irinas rom. Han lot seg falle ned på den store sofaen, trukket med en slags teddybjørnpels, prøvde å sove litt. I stedet så han igjen den kopparede Karajan som, nærmest som trukket opp, vugget frem og tilbake på svingstolen sin. Brilleglassene glimtet, stemmen gjentok om og om igjen den samme setningen … Slutt med dette. Han måtte tenke på noe annet. Han hadde tatt en beslutning, det var ikke mer å tenke på, ikke noe mer å avgjøre. Han åpnet øynene. Betraktet Irinas kosedyr som satt på stollenet, ordentlig ved siden av hverandre – slik vaskehjelpen hadde satt dem der på rekke og rad: hunden, pinnsvinet, haren med sitt svidde øre … Og hva om de hadde tatt feil? Absurd, tenkte han, at Irina helt til siste slutt hadde sagt rommet ditt. Dere sover oppe på rommet ditt, setningen lød plutselig i øret hans. Men man kunne vel knapt tenke seg et rom som mer enn dette utgjorde den perfekte, om enn sene realiseringen av en pikedrøm: rosa vegger. Et rokokkospeil, skadet, men ekte. Ved vinduet sto et hvitmalt skatoll som Irina gjerne var blitt fotografert ved i ettertenksom positur. Og de skjøre små stolene, som formodentlig også var rokokko, poserte så yndig i rommet at man ikke våget å sette seg på dem. Og faktisk, straks han prøvde å forestille seg Irina her, så han henne sitte på gulvet, med sine ensomme orgier, når hun hørte på de skurrende Vysotskij-kassettene sine og etter hvert drakk seg full. Og der telefonen, fremdeles det DDR-apparatet som før hadde stått nede. Ennå det samme apparatet som hun med tonløs stemme hadde sagt disse fire ordene inn i: «Sasjenka. Du. Må. Komme.» Fire ord ut av munnen på en russisk mor hvis hele stolthet det hadde vært, aldri i livet å ha bedt sin sønn om noe: «Sasjenka. Du. Må. Komme.» 20
T YPE-IT AS, 24.05.2013 ORDRE: 29296 (s . 21 av 347)
Og etter hvert ord en lang, atmosfærisk knitring, slik at man var fristet til å legge på fordi man trodde at linjen var brutt. Og han? Hva hadde han sagt? «Jeg kommer når du har sluttet å drikke.» Han reiste seg, gikk bort til det hvitmalte skatollet hvor de etter Irinas død hadde funnet alkohollageret hennes i de uoversiktlige hemmelige skuffene. Han åpnet det, begynte som en rusmisbruker å gjennomsøke den. Lot seg falle ned på sofaen igjen. Her fantes ingen alkohol lenger. Eller hadde han sagt «pimpe»? Jeg kommer når du har sluttet å pimpe? Fjorten dager senere hadde han kjørt til begravelsesbyrået for å vekke sin mor til live igjen … Nei, han hadde kjørt dit fordi det var noen flere formaliteter å ordne. Men så, allerede på gaten, hadde den fikse ideen kommet over ham at han kunne vekke opp igjen moren hvis han bare snakket til henne. Og etter å ha marsjert rundt kvartalet to ganger og prøvd å få seg fra dette forsettet, var han til slutt gått inn og hadde forlangt å få se moren og hadde heller ikke vært til å få fra det da man fagmessig rådet ham til heller å beholde henne i erindringen slik hun hadde vært «i livet». Så var hun blitt trillet inn. Et forheng gikk for. Han sto ved siden av et skjødesløst klargjort lik som, det må innrømmes, ikke var ulikt moren (bortsett fra det for lite ansiktet og den trekkspillaktige rynken på overleppen), sto ved siden av henne og våget ikke å snakke til henne foran de to medarbeiderne i begravelsesbyrået som sto på lur bak forhenget, så nær at man så skoene deres under den nedre kanten av forhenget. Bare for i det hele tatt å ha forsøkt noe, berørte han hånden hennes – og fastslo at den var kald: kald som et hønsestykke man tar ut av kjøleskapet. Nei, de hadde ikke tatt feil. Det fantes et røntgenbilde. Det fantes en CT. Det fantes laboratorieverdier. Det var klart: non-Hodgin’s lymfom, langsomt voksende type. Mot den fantes det – hvor taktfullt uttrykt! – foreløpig ingen virksom behandling. 21
T YPE-I T AS, 24.05.2013 ORDRE: 29296 (s . 22 av 347)
«Og hva vil det si, uttrykt i år?» Og så svingte dette mennesket seg frem og tilbake på stolen sin en evighet, med et ansikt som om det var en uhyrlighet å måtte besvare et slikt spørsmål, og sa: «En prognose kommer De ikke til å høre av meg.» Og stemmen hans skurret – som oksygenapparatet til den gamle mannen på rommet sitt. Målestokk for tid. For tolv år siden: kommunismens fall. Uoppnåelig tid. Likevel forsøkte han å finne ut: Hva vil tolv år si? Klart at de tolv årene før Murens fall virket uforholdsmessig mye lengre på ham enn de tolv årene etterpå. 1977 – det var en evighet siden! 1989 derimot – en svipptur, en tur med trikken. Likevel hadde det jo hendt litt av hvert, eller hva? Han hadde stukket av og kommet tilbake (selv om landet han vendte tilbake til, var forsvunnet). Han hadde tatt en godt betalt jobb i et kampsportmagasin (og sagt opp igjen). Hadde stiftet gjeld (og betalt den tilbake igjen). Hadde satt i gang et filmprosjekt (glem det). Irina var død: for seks år siden. Han hadde iscenesatt ti eller tolv eller femten teaterstykker (på stadig mer ubetydelige teatre). Hadde vært i Spania, Italia, Nederland, Amerika, Sverige, Egypt (men ikke i Mexico). Hadde knullet et ubestemt antall kvinner (med navn han ikke klarte å huske). Hadde så – etter å ha streifet om en tid – igjen innlatt seg på noe slikt som et fast forhold … Blitt kjent med Marion: for tre år siden. Men syntes nå ikke dette var så veldig kort tid siden. Han kom på at han hadde villet gi henne beskjed. Hun var jo den eneste som hadde besøkt ham – selv om han uttrykkelig også hadde frabedt seg hennes besøk. Riktignok måtte han innrømme at det da ikke hadde vært så ille. Nei, hun hadde ikke vært så overdrevent omsorgsfull som han hadde fryktet. Hadde ikke prøvd å oppmuntre ham med noen form for visdomsord. Hadde ikke hatt med seg blomster. Men tomatsalat. Hvordan visste hun hva han akkurat hadde ap22
T YPE-IT AS, 24.05.2013 ORDRE: 29296 (s . 23 av 347)
petitt på? Hvordan visste hun at han nettopp hadde hatt panisk angst for å få blomster på sykehuset? Sagt på en annen måte: Hvorfor var han egentlig ikke i stand til å elske Marion? Var hun for gammel? Like gammel som han selv. Skyldtes det de to, tre små blå årene som skinte igjennom på lårene hennes? Skyldtes det ham selv? «Kjæreste, aller kjæreste Irina … Min sol, mitt liv!» Aldri noen gang hadde han skrevet slik til en kvinne. Var dette gammeldags? Eller hadde Kurt elsket Irina? Hadde denne gamle, pedantiske fyren, hadde denne maskinen Kurt Umnitzer klart å elske? Ved denne mistanken ble Alexander så uvel at han måtte stå opp. Klokken var litt over tre da han gikk ned trappen. Kurt sov ennå. Marion, visste han, var i gartneriet: for tidlig å ringe henne. I stedet ringte han informasjonen. Egentlig hadde han villet kjøre direkte til flyplassen. Men nå ringte han, ble straks satt over fra informasjonen, ble satt over en gang til, havnet til slutt på det riktige stedet, men nølte likevel da det viste seg at det uten videre var mulig å bestille en flybillett til i morgen, han hadde kredittkort. Det hadde han. «Skal jeg bestille eller skal jeg ikke,» spurte damen i den andre enden, ikke uhøflig, men likevel i en tone som uttrykte at hun ikke ville oppholdes i all evighet med denne bagatellen. «Ja,» sa han og oppga kredittkortnummeret sitt. Da han la på, var klokken 14.46. Han ble stående et øyeblikk i halvmørket, ventet på at en følelse skulle følge etter – men den kom ikke. Bare melodien kom han på – fra bestemor Charlottes eldgamle skjellakkplate som hadde falt ned på fortauet for ham under flyttingen og gått i tusen knas: Mexico lindo y querido si muero lejos de ti …
23
T YPE-I T AS, 24.05.2013 ORDRE: 29296 (s . 24 av 347)
«Gylne Grete». Hvordan fortsatte det? Husket han ikke lenger. Fikk man tak i den slags i Mexico fremdeles, mon tro? Etter et halvt århundre? Han gikk inn i den «blå likkisten», tok opp kaffekoppen sin og bar den ut på kjøkkenet. Ble stående et øyeblikk ved kjøkkenvinduet, kastet et blikk ut i hagen. Lette etter, som om han i den minste var henne skyldig å minnes henne dette sekundet, stedet i det høye, gylne gresset hvor Baba Nadja en gang hadde stått i timevis i bøyd stilling og ordnet opp i agurkbedet sitt … Men så ingenting. Baba Nadja var og ble sporløst forsvunnet. Han hentet verktøykassen i kottet og gikk inn på Kurts rom. Først tok han ut det gamle sjakkbrettet som lå til venstre for Lenin, og slo det opp. Åpnet mappen med påskriften PERSONLIG. Grep en bunke papirer, akkurat så mye som passet inn i det sammenleggbare sjakkbrettet. La bunken inn. Hentet en stor, hvit plastpose fra kjøkkenet. Puttet sjakkbrettet ned i den. Helt automatisk. Rolig, sikkert, som om han hadde planlagt det lenge. Pengene, tenkte han, ville han også putte ned i posen etterpå. Så gravde han frem det brede, allerede ofte misbrukte stemjernet fra verktøykassen, stakk det inn i dørsprekken på underskapet som var låst med sikkerhetslåsen. Det knaket, treverk brakk av. Vanskeligere enn tenkt. Han måtte trekke samtlige skuffer ut av den andre halvdelen av underskapet, helt til skilleveggen ga så mye etter at døren spratt opp: fotografier. En erotisk kortstokk. Videoer. Et par tilsvarende blader … Og der var den, han hadde ikke tatt feil: den lange røde plastesken med dias. Bare en eneste gang hadde han åpnet esken, hadde holdt det første og beste diaset opp mot lyset, gjenkjent moren, halvnaken, i entydig positur – og skyndsomt puttet diaset ned i esken igjen. Han hentet skittentøykurven på badet og pakket alt ned i den. Den eneste ovnen som var igjen i leiligheten, sto i det store 24
T YPE-IT AS, 24.05.2013 ORDRE: 29296 (s . 25 av 347)
rommet. Det var ikke blitt fyrt i den på mange år. Alexander hentet avispapir, to bokstøtter av tre fra Kurts veggseksjon, det var uglene, og matoljen fra kjøkkenet. Dynket avispapiret med den. Tente på det hele … Plutselig sto Kurt i døren. Vennlig, utsovet. De tynne små bena stakk ut av bleiebuksene hans. Håret sto opp på kryss og tvers som grenene på epletreet utenfor. Nysgjerrig famlet Kurt seg nærmere. «Jeg brenner opp fotografiene dine,» sa Alexander. «Ja,» sa Kurt. «Hør her, far, jeg skal dra min vei. Forstår du? Jeg reiser bort, og jeg vet ennå ikke for hvor lenge. Forstår du?» «Ja,» sa Kurt. «Derfor brenner jeg opp dette. Så ingen finner det.» Kurt lot ikke til å synes det var noe uvanlig. Han satte seg ned på huk ved kurven til Alexander, så ned i den. Nå flammet det ordentlig opp, og Alexander begynte å kaste inn spillkortene. Så fotografiene, bladene … Videoene, tenkte han, ville han kaste i søppelkassen etterpå, men diasene måtte brennes. Men hvor var nå esken? Han så opp: Kurt holdt esken i hendene. Rakte ham den. «Og så? Hva skal jeg med den,» spurte Alexander. «Ja,» sa Kurt. «Vet du hva dette er,» spurte Alexander. Kurt tenkte seg anstrengt om, gned seg i tinningene, som før når han hadde lett etter ord. Som om han ville produsere elektrisk energi i hjernen ved å gni, en siste impuls. Så sa han plutselig: «Irina.» Alexander så på Kurt, så ham inn i øynene. Han hadde blå øyne. Lyseblå. Og unge. Altfor unge for det rynkede ansiktet. Han tok esken fra ham, banket ut diasene. Kastet dem, håndfull etter håndfull, inn i flammene. De brant lydløst og raskt. Han kledde på Kurt, gredde håret hans, barberte også raskt de stedene hvor pleiersken hadde latt noe stubb stå igjen. Så 25
T YPE-I T AS, 24.05.2013 ORDRE: 29296 (s . 26 av 347)
laget han kaffe (til Kurt, med kaffemaskinen). Spurte ikke først om Kurt ville ha kaffe. Så var det spasertur, Kurt løp allerede til døren som en hund som kjenner reglene og krever sin rett. De gikk Kurts runde: på posten, som det før het, selv om veien til posten bare var en brøkdel av Kurts daglige distanse; likevel hadde Kurt alltid sagt seg klar til spaserturen sin med ordene Nå går jeg på posten – og også da han for lengst ikke hadde noe mer å gå på posten med, fortsatte han å gå på posten, og dette pedanteriet til Kurt hadde han, når alt kom til alt, å takke for de 27 000 markene i veggsafen. En stund hadde Kurt nemlig ennå husket koden sin og var i stand til å ta ut penger i minibanken, og da han ikke hadde noe annet å ordne på posten, tok han ut penger. Alltid i tusenmarksedler. En gang hadde han hatt åtte tusen mark i lommeboken. Alexander hadde tatt pengene og lagt dem i safen. Og derfor var han den eneste som visste om disse pengene. De gikk bortover Fuchsbau, forbi nabohusene, der Alexander en gang hadde kjent alle beboerne personlig: Her hadde Horst Mählich bodd, han som hele livet hadde betraktet Wilhelm som en sovjetisk mesterspion og helt til siste slutt hørt til dem som forfektet teorien at Wilhelm var blitt myrdet; der var huset til Stasi-Bunke, som et par år etter gjenforeningen ennå hadde dyrket grønnsaker i hagen og alltid hadde hilst vennlig over gjerdet før han forsvant lydløst; der hadde gymnastikklærer Schröter bodd; der legen som var kommet fra Vesten, og der, omsider, ved slutten av veien, var huset til besteforeldrene hans. Det var allerede «tilbakeført». Nå bodde barnebarna til den tidligere eieren der, en nazist av middels rang som var blitt rik på fabrikasjon av periskop for Wehrmacht. Arvingene hadde pusset opp huset og malt det i en annen farge. Den praktfulle natursteinterrassen som Wilhelm hadde fått til å falle sammen ved overdreven bruk av betong, var satt i stand igjen. Og vinterhagen med nyinnsatte glassruter og all mulig vindusutsmykning virket så fremmed at Alexander hadde vanskelig 26
T YPE-IT AS, 24.05.2013 ORDRE: 29296 (s . 27 av 347)
for å tro at han virkelig hadde sittet der med sin bestemor Charlotte og lyttet til de mexicanske historiene hennes. Så svingte de inn på Steinweg, Kurt snøftende, fremoverbøyd, men han holdt tritt. Her på den glatte asfalten hadde de gått på rulleskøyter før i tiden og hadde tegnet med kritt på veien. Der hadde slakteren vært, der Irina uten å se på det hadde kjøpt det som allerede var pakket ferdig på bakrommet. Der var «Folkebokhandelen», nå reisebyrå. Og der Konsum, med trykket på første stavelse (og faktisk hadde det lite med konsum å gjøre), der det for svært lang tid siden – Alexander kunne ikke huske det nøyaktig – hadde vært melk på rasjoneringsmerker å få. Og der var posten. «Posten,» sa Alexander. «Ja,» sa Kurt. Så sa de ikke noe mer. De gikk opp på høyden med det gamle vanntårnet. Derfra var det fin utsikt mot Havel. De satte seg på benken og så lenge opp mot himmelen, som etter hvert ble rød.