Hammer i Dagsavisen by Aschehoug

Dagsavisen torsdag 2. september 2010

kultur

Satser på barn Riksteatret satser friskt på barneteater i høst. Hele fem barne- og familieforestillinger skal ut på veien. – I antall titler tror jeg dette er rekord i løpet av en høstsesong. Vi satser på kortere turneer med flere ting. Noen skal nå ut på runde nummer to, sier Riksteatrets teatersjef Ellen Horn. Først ute i høst er Agnar Mykles dramatisering av «Ali Baba og de førti røverne». Maj Britt Andersens «Pulverheksa og julenissen» får sesongpremiere i Skien 2. november, og det blir spilt 14 forestillinger i Oslo i desember. 23. september er det turnépremiere i Seljord på «Den lille muldvarpen som ville vite hvem som hadde bæsjet på hodet hans». A-ha selger stort: Oppsummeringsalbumet til «nasjonalhelligdommen» a-ha har stø kurs mot 100.000 solgte album. Beslutningen om å selge plata gjennom Coop viste seg å være gullkantet. Salget har nemlig vippet over dobbel platina, som betyr 60.000 solgte eksemplarer. Det er derfor grunn til å tro at det nærmer seg 100.000 solgte i Norge, inkludert nedlastinger og salg av import-CD-er i andre butikker enn Coop, sier a-has manager ifølge Finansavisen. Albumets hovedsalgsland er England, Tyskland og Norge. (ANB-NTB)

Vil ha ny Afghan Norske medier har latt Forsvaret få styre debatten om Afghanistan-krigen, hevder journalist og forfatter Anders Sømme Hammer i boka «Drømmekrigen».

MS Innvik gir seg Teaterbåten og kulturformidleren MS Innvik stenger dørene i oktober. Etter mer enn ni år, 100.000 besøkende, en rekke teateroppsetninger, konserter og andre kulturtilbud, er det nå over. Til sammen har mer enn 30.000 overnattet i båtens bed & breakfast og en uendelig rekke lammeburgere er servert. I mai fikk Nordic Black Theatre pålegg om utbedringer av brannvesenet. Disse ble for dyre og begrensinger på driften av teaterbåten ble pålagt. Dermed forsvant inntektsgrunnlaget, heter det i en pressemelding. En litt «mindre» MS innvik fortsetter virksomheten i Drøbak.

Halvor Finess Tretvoll

TIPS OSS

n Stian Bromark «Norske mediers beskrivelse av situasjonen i Afghanistan er ikke til å kjenne seg igjen i». En slik påstand kan ikke mange komme med. Den forutsetter et nært kjennskap til militært og sivilt liv i landet over lengre tid. En av dem som kan vise til slike erfaringer er frilansjournalist Anders Sømme Hammer, som i mange år har dekket krigen for norske medier, deriblant for Dagsavisen. Han er den eneste norske journalisten, ved siden av Åsne Seierstad, som har bodd lengre tid i landet siden krigen startet i 2001. Til uka utgir han boken «Drømmekrigen», der han skildrer opplevelser i og utenfor krigssonene de siste fire årene.

Leder kulturavdelingen

innenriks@dagsavisen.no Telefon: 22 99 81 43

halvor.finess.tretvoll@dagsavisen.no

Forsvaret bestemmer – Hva mener du er galt med norsk Afghanistan-debatt?

– En del perspektiver mangler og er underrepresentert. Det skrives mye om Afghanistan-krigen i Norge, og til dels mye bra på kommentarplass. Det jeg er kritisk til er at det rapporteres så lite fra sivilsamfunnet i Afghanistan. De fleste norske journalister reiser ned med Forsvaret og det er Forsvaret som lager programmet. Da får man se det Forsvaret vil at man skal se. – Hva skyldes ensidigheten? – Forsvarets informasjonsavdeling har gjort en glimrende jobb. De har fått fullt gjennomslag for sin tolkning av krigen og Norges oppdrag. Men deres versjon bør utfordres og det gjøres i altfor liten grad. Livet utenfor leirene er veldig annerledes. Norske redaktører mangler ambisjoner. De synes å være fornøyd med det de får servert fra Forsvaret, sier Anders Sømme Hammer. – Det er for kostbart og risikofylt å sende ned medarbeidere?

– Det er riktig, men det er en illusjon å tro at det er helt trygt å reise med Forsvaret. Mange journalister har blitt drept i selskap med soldater, påpeker Hammer. Ny debatt Etter mange års stillstand mener han det har vært en vridning i debatten i det siste, etter at først ni norske soldater ble såret i mai, deretter da fire soldater ble drept av en veibombe i juni. Norge er i krig, og det synes alt flere nordmenn å ha fått med seg. Norske tap skaper debatt. Men det fører ikke til at fokus på afghanske sivile øker, mener frilansjournalisten. – Hva tror du ville skjedd dersom norsk presse fokuserte mer på afghanernes hverdagsliv – ville kravet om at norske soldater skal trekke seg ut blitt sterkere? – Nei, det er tap av norske soldaters liv, ikke afghanske, som skaper debatt. – Så hva ville blitt annerledes? – Vi ville bedre forstått hva det er vi er med på og hvorfor det går så dårlig. Etter ni år er vi fortsatt ikke nærmere fred. Med en bredere dekning av krigen ville vi også fått en bedre politisk debatt. Men jeg har

kultur

Dagsavisen torsdag 2. september 2010

Boka til Anders Sømme Hammer handler om mennesker han har møtt i Afghanistan og erfaringene han har fra landet. På bildet går Gul Nazeer (f.v.), Sharifullah og Abdul gatelangs i Kabul på jakt etter søppel de kan selge. Foto: Anders Sømme Hammer/SCANPIX

De fleste norske journalister reiser ned med Forsvaret og det er Forsvaret som lager programmet. Da får man se det Forsvaret vil at man skal se. Anders Sømme Hammer

Anders Sømme Hammer ■■Født i 1977, bor i Kabul. ■■Han har dekket Afghanistankrigen siden 2006, deriblant for NRK, Dagbladet og Dagsavisen. ■■Er aktuell med boka «Drømmekrigen. Hjerter og sinn i Afghanistan og Norge» på Aschehoug forlag.

nistan-debatt ikke skrevet en politisk bok og jeg sitter ikke på noen politisk løsning. Boka handler om mennesker jeg har møtt der nede og mine egne erfaringer. – Men den er også veldig pressekritisk. Du skriver spesielt kritisk om VG? – Det er lite pressekritikk i Norge. Det er ikke spesielt smart å kritisere kolleger og potensielle arbeidsgivere, men det er viktig. VG har store ressurser og kunne dekket krigen bedre. Likevel velger den stort sett å følge Forsvarets linje. Ville bli skutt på «Drømmekrigen» er en personlig bok. Den startet med Anders Sømme Hammers første opphold i landet i september 2006 for Dagsavisen, betalt av Forsvaret. «Jeg trodde jeg ville være tøff i krig». I stedet ble journalisten slått ut av matforgiftning. Hans syn på krigen delte han da med den øvrige venstresiden. Motivasjonen for å reise ned var like forutsigbar – rastløshet, ulykkelig kjærlighet, søken etter spenning. Han drømte til og med om å bli skutt på. Året etter flyttet han ned til Kabul og ble kjent med de norske soldatene. Gradvis forandret hans politiske syn seg. Han ble mindre kritisk og kjøpte det offisielle synet på krigen: Norske soldater gjenreiser Afghanistan.

– Og nå er du kritisk igjen... – Nettopp fordi jeg har jobbet så tett med Forsvaret vet jeg hva jeg snakker om. Det har absolutt en verdi å se hvordan soldatene lever, men deres liv skiller seg fundamentalt fra afghanernes. Det får du bare se hvis du reiser på egen hånd. – Det er vel ikke sikkert infoavdelingen i Forsvaret er så begeistret for din kritikk? – Flere journalister som har skrevet kritisk om krigen, for eksempel i USA og Storbritannia, har blitt møtt med sanksjoner. Det er mulig det vil ramme meg også, og det er greit. Jeg har mitt eget nettverk der nede. Men mitt mål har ikke vært å bryte med Forsvaret, understreker Hammer. Lenge var det usikkert om han skulle fortsette å bo i Afghanistan i tida framover. Nå er beslutningen tatt og i oktober reiser han ned igjen til sin leilighet i Kabul. Der skal han bli i uoverskuelig framtid. Hvorfor? – Det er vanskelig å dra derfra nå. Jeg har mange venner der nede, og det er fortsatt viktig å fortelle om hvordan de har det. – Men det blir vel ikke noe enklere? – Nei, det gjør ikke det. stian.bromark@dagsavisen.no

Norges sterkeste kvinne løfter en kollega for Christine Koht. Foto: NRK

Kakling i kontorlandskap Å lage underholdning av arbeidslivet er ikke lett. Selv om du heter Christine Koht og våger å spørre vanlige folk om alt mulig rart.

TV «Koht på jobben» Underholdning NRK1 20.15 i kveld

Hver fredag har Dagsavisen vafler i kantina. Det er visst en kos vi deler med veldig mange norske arbeidsplasser, har Christine Koht funnet ut i sitt nye TV-prosjekt. Andre arbeidstakere koster på seg kake på fredagen. I Rana kommunes rådhus har de til og med puppekake i marsipan. Christine Koht forsyner seg av brystvorten. Det ler de kommuneansatte godt og lenge av. Christine Koht er en programleder som gir mye av seg selv. Det har vi sett i «Koht i familien» og «Jan Johansen», hvor Koht gikk innpå folk samtidig som hun har servert alskens fakta om norsk hverdagsliv. I disse seriene møtte hun gjerne folk som bød på det litt TV-vennlige ekstra. I høstens storsatsing på NRK1 går Koht løs på norsk arbeidsliv, et omfattende og ikke minst hverdagslig og allment tema. Koht selv virker begeistret og imponert over at folk står opp om morgenen og går på jobb. Hver eneste dag. Hun stiller uventede spørsmål, noen ganger unødvendig intime, og kommer med uvante innspill. Siden de fleste hun møter er helt vanlige folk, som ikke er vant til å gi så mye av seg selv foran kamera, er det gjerne Koht selv som må stå for forestillingen i forskjellige arbeidsmiljøer. Mange av scenene hun skaper på kontor og kantiner

Det går an å få nok av Christine Koht.

virker i overkant kunstige, skapt for kameraets skyld. Å se Norges sterkeste kvinne løfte en kollega har vel strengt tatt begrenset underholdningsverdi. Sånt skaper mye latter blant de involverte. Men moroa kommer liksom ikke dundrende ut av skjermen likevel. Det er også begrenset hvor gøy det er å se noen vaske et treningsstudio, selv om vi skjønner at det er mye jobb. «Koht på jobben» er altså et godt gammeldags infotainment-blikk på norsk arbeidsliv, og programlederen serverer en mengde fakta. Mye av statistikken suser forbi, mens Koht selv sprudler og forteller. Og mens hovedpersonen står for opptrinnene, har arbeidsfolket det med å bli statister som opptrer på programlederens kommando. Koht selv er en deltakende forsker og intervjuer. Samtidig forteller hun begeistret om seg og sitt. Dermed får vi også vite mye om hvordan hun selv har det, mer enn man egentlig går og lurer på. Det går an å få nok av Christine Koht. Det er de øyeblikkene Kohts studieobjekter selv skaper situasjoner at programmet hever seg. Som når et personalmøte blir til en diskusjon om mannlige og kvinnelige kollegers dovaner. Eller når teaterskolegründer Yngve på kvalitetssikringskurs slipper til, en stakket stund. Kurset sklir snart ut i Kohts egne tanker om urin lekkasje. «Koht på jobben» byr også på en imponerende mengde tall og fakta om arbeidslivet, som det at 34,8 prosent av oss ler 50 ganger per arbeidsdag. Det er visst bare halvparten så mye som på 50-tallet. Det er kanskje fordi vi er opptatt med å jobbe. «Koht på jobben» er på åtte episoder. Neste avsnitt handler om hvordan man får energi til å arbeide. Jeg har sett den også, og føler meg litt sliten allerede. reidar.spigseth@dagsavisen.no

Reidar Spigseth